Adv. John Christian Elden (p.v.a. Olav Thon) mot Nettavisen
Nettavisen (tidligere TV 2 Nettavisen) brakte 27. september 2006 en nyhetsartikkel med tittelen «Olav Thon i farskapssak» og denne ingressen: «Norges rikeste mann, Olav Thon (83) må avlegge DNA-prøve etter at en 51 år gammel mann vant frem i Oslo tingrett onsdag.»
Og videre i artikkelen:
«STAVANGER/OSLO (Nettavisen): 51-åringen fra Horten ble i 1974 fortalt av sin mor at hans far var mangemilliardæren Olav Thon. I over 30 år har mannen lurt på om dette kunne være tilfelle, og i år tok han mot til seg og ba Thon om frivillig å avgi DNA-prøve for å få svar.
Thon tapte (mellomtittel)
Thon nektet, og saken havnet i Oslo tingrett. Mandag skrev Nettavisen om saken og onsdag ettermiddag falt avgjørelsen – Thon må avlegge DNA.
«Riktignok har NN (Thon, red. anm.) forklart at han aldri har hatt noen kontakt med eller kjennskap til YY (51-åringens mor, red. anm.), og retten ser at det fra hans side kan føles som en integritetskrenkelse å bli pålagt å ta blodprøve. Imidlertid må dette etter rettens mening vike for hensynet til saksøkers interesse i å få bekreftet eller avkreftet morens påstand», heter det i kjennelsen.
Det saksforberedende møtet i Oslo tingrett forrige uke ble holdt for lukkede dører. Kjennelsen onsdag ble offentliggjort i anonym form, men Nettavisen får bekreftet fra flere kilder at de(n) mannen som må avlegge DNA er Olav Thon.
Trodde moren var død (mellomtittel)
Bakgrunnen for kravet er at 51-åringens mor skal ha fortalt sin sønn at Olav Thon er faren. Mannen ble født i 1955 og vokste [opp] hos foreldrene til den han først trodde var faren. Samtidig ble han fortalt at faren var død.
Men i 1974, kort tid før han fylte 20 år, fikk han et brev fra moren: «Etter noen brevvekslinger møttes de i Oslo i hennes hjem, og hun fortalte da at NN (Thon, red. anm.) var hans far», heter det i kjennelsen fra Oslo tingrett. Thon skal ha avvist at han hadde et forhold på denne tiden. I 1954 var Thon en gift mann.»
Thons advokat, John Christian Elden, uttaler seg: «- Min klient håper det kommer et raskt svar på prøvene. Han merker seg at hvem som helst som ser han på Karl Johan kan be om DNA-prøve uten begrunnelse.»
KLAGEN:
Klager er advokat Elden, på vegne av Olav Thon. Han viser til domstollovens paragraf 130, siste ledd, som «bestemmer at rettsavgjørelser etter barneloven bare kan gjengis i anonymisert stand. Dette er også påført kjennelsen slik den er sendt ut.» Og advokaten fortsetter:
«Den 27. september hadde Nettavisen (og VG) oppslag om saken. VG i anonymisert stand (også etter Nettavisens oppslag), mens Nettavisen brakte Thons navn. Jeg har fått opplyst at dette var redaktøravgjørelser i begge medier.»
Klageren påpeker at Nettavisens artikkel forteller om redaksjonens kjennskap til at saken gikk for lukkede dører «og at det er referatforbud av identifiserende opplysninger». «Forholdet er straffbart etter dl § 199, og Thon har begjært Nettavisen straffet ved Oslo tingrett.» Som vedlegg følger kopi av brev fra Oslo tingrett til Nettavisen.
For PFU-klagens del viser advokaten til Vær Varsom-punkt 4.3, om respekt for menneskers privatliv, og til punkt 4.7, om identifisering. «Det anføres at offentliggjøringen av saken i identifiserbar stand er i strid med ovennevnte regler. Det er den samme argumentasjonen som av Stortinget er lagt til grunn for at publisering er straffbart.»
Klageren opplyser at navnebruken ble tatt opp med Nettavisen før publiseringen, og at «det ble gjort klart oppmerksom på at Thon motsatte seg offentliggjøring».
TILSVARSRUNDEN:
Nettavisen anfører at avgjørelsen om navngivelse ble tatt etter en grundig redaksjonell vurdering. Etter avisens mening må PFUs vurdering kun knyttes til Vær Varsom-punkt 4.3,
og ikke punkt 4.7, siden det her ikke dreier seg om straffbare eller klanderverdige forhold. «Det faktum at man eventuelt har et barn man ikke er klar over, er ikke straffbart og neppe heller klanderverdig.» Og Nettavisen fortsetter:
«Dersom Olav Thon skulle ha en arving, ville arvelovens pliktdelsregler bety at en av landets største formuer ville være i spill. Olav Thon er hovedaksjonær i et av børsens største eiendomsselskap. Bare usikkerhet om han har en arving er direkte børsrelevant (fordi det kan åpne for arvestrid, en annen hovedeier osv.). Dertil kommer at Olav Thons selskaper sysselsetter tusenvis av ansatte for hvem dette er relevant på samme vis. Det foreligger således sterke samfunnsmessige hensyn som tilsier at identifikasjon må kunne skje.»
«Redaksjonens holdning var imidlertid at man unnlot identifisering i sakens innledende fase, dvs. før det ble kjent at Olav Thon ikke frivillig ville medvirke til at DNA-test ble tatt. Thons nektelse av DNA-test ble av redaksjonen ansett som oppsiktsvekkende. Da Oslo tingretts kjennelse om at Thon ble pålagt å avgi DNA-test, fant redaksjonen det riktig å identifisere Olav Thon med fullt navn.»
«I slike saker må redaksjonen også vurdere effekten i forhold til vedkommende selv og hans nærmeste familie. Olav Thon er 84 år gammel, har vært i medias søkelys i mange tiår, og har ikke barn. Redaksjonen vurderte derfor skadevirkningene som små.»
«Klager gjør et poeng av forskjellen på Nettavisen og VG. Til dette er å si at Dagbladet fulgte samme linje som Nettavisen. Dertil kommer at Finansavisen og flere andre medier har navngitt Thon i ettertid.»
«Så vidt vi er kjent med er dette første sak av denne typen for PFU. Praksis i alle ledende norske medier når det gjelder tilsvarende saker i utlandet, er at navngivelse finner sted så lenge det dreier seg om offentlig kjente personer. I denne saken kommer i tillegg de sterke samfunnsmessige hensyn som er beskrevet ovenfor.»
Klageren merker seg «med undring» Nettavisens anførsel vedrørende relevansen til Vær Varsom-punkt 4.7.
«Det omerindres at Olav Thon i 1954 var – og er – gift, og at et forhold som det omhandlede i alle fall i forhold til rettergangslovgivning ville vært forhold han ikke pliktet å avgi forklaring om (i andre saker enn farskapssaker for lukkede dører) under henvisning til reglene om privatlivets fred og «fare for tap av borgerlig aktelse».»
«Det antas at en sak om påstått farskap utenfor ekteskap typisk vil falle inn under VVP 4.7. Det er i alle fall den begrunnelse som samfunnet utenom medieverden har angitt for hvorfor slike saker ikke er offentlige.»
«Den arverettslige vurdering hos redaksjonen synes å bunne i mangelfull kunnskap om arveloven. Denne lovs § 29 fastsetter at en eventuell livsarving vil være berettiget til en arv på kr 1 000 000,-. Hvordan en arv på 1 million kroner skal ha økonomisk eller børsrelevant interesse for en mann med ligningsformue på over 1 milliard kroner, er vanskelig å se.»
«Det er også vanskelig å se hvilke samfunnsmessige hensyn som foreligger på et stadie der han kun er saksøkt (som ikke krever noen vurdering av sannsynlighet for at påstanden har noe for seg).» «Olav Thon mener lovgivningen her er urimelig, men har valgt å gjennomføre prøven i samsvar med rettens vurdering for å få sakens materielle side avgjort, og visshet om at anklagen er unntatt offentlighet.»
Klageren finner det for øvrig beklagelig at enkelte andre medier «ukritisk og tilsynelatende uten selvstendig vurdering la ut referatsaker til Nettavisens artikkel. (…) Av prosessøkonomiske grunner har Thon valgt å ikke ettergå de ulike gjengivelser, selv om også disse vil ha et ansvar.»
Nettavisen «er naturligvis klar over at pliktdelsreglene i arveloven har en minimumsgrense på 1 mill. kr.»
«Poenget er imidlertid at aksjemarkedet er opptatt av fremtidige og potensielle problemstillinger. Problemstillingen vil således være: Er det sannsynlig at en 84-åring uten livsarvinger vil behandle sin egen sønn etter minimumsreglene, eller er det en usikkerhet for at Thon-gruppen får en ny hovedaksjonær om få år? Alternativt; hvordan vil dette påvirke sannsynligheten for at aksjene plasseres i en stiftelse, eller at selskapet selges ut før den tid?»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Nettavisens navngivelse av finansmannen Olav Thon etter at Oslo tingrett påla ham å avgi DNA-prøve i en farskapssak. Via advokat påklager Thon at redaksjonen har begått presseetiske overtramp ved ikke å respektere domstolovens bestemmelse om at rettsavgjørelser etter barneloven bare kan gjengis i anonymisert stand. Advokaten opplyser at Nettavisen på forhånd ble gjort klart oppmerksom på at hans klient motsatte seg navnebruk.
Nettavisen anfører at avgjørelsen om identifisering ble tatt etter grundig redaksjonell vurdering. Til fordel for navngivelse la redaksjonen vekt på de arvemessige følger et farsskap kunne få for klagerens formue og hans børsnoterte eiendomsselskap. Nettavisen mener således at det forelå sterke samfunnsmessige hensyn, og at bruken av navn var relevant for klagerens tusener av ansatte.
Pressens Faglige Utvalg viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, der det blant annet manes til respekt for menneskers privatliv, og til punkt 4.7, om å vise varsomhet med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold.
I det påklagede tilfellet legger utvalget til grunn at hvem som helst kan fremme en farsskapsak, uten at det behøver å foreligge dokumentasjon som klart peker i den retning. For redaksjonen skulle dette tilsi at den viste stor tilbakeholdenhet med å bringe opplysninger som risikerte å sette klageren i et uberettiget uheldig lys. Hvis det senere eventuelt skulle framkomme at klageren gjennom alle år hadde holdt farsskapet skjult, ville det etter utvalgets mening utvilsomt bli oppfattet som klanderverdig.
Selv om klageren er en kjent næringslivsaktør, anser utvalget at også han har et berettiget presseetisk krav på vern av sin private og familiære sfære. Utvalget finner derfor ikke å kunne legge vekt på redaksjonens anførsel om «sterke samfunnsmessige hensyn». Slik utvalget ser det, måtte et minstekrav for identifisering av klageren i hvert fall være at det forelå et positivt resultat av den rettslig pålagte DNA-prøven.
Nettavisen har brutt god presseskikk.
Oslo, 21. november 2006
Hilde Haugsgjerd,
Halldis Nergård, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller