NN mot Aftenposten
Aftenposten (morgen) hadde fredag 26. august 2005 som hovedoppslag på førstesiden: «Har sluttet å slå – Voldsmenn i kø for behandling». I tilknytning til bildet av en smilende mann sittende på en bryggekant, het det i henvisningsteksten:
«Fikk hjelp. [NN] (37) var en brutal voldsmann. Et skjevt ord eller et blikk var nok til at han slo. Etter halvannet år i gruppeterapi, er han endelig blitt voldsfri.
Populært. Godt over 2000 menn har fullført behandling hos Altrenativ til vold, 70 prosent av dem har sluttet å slå. Over 100 menn står i kø for behandling.»
Og i bildeteksten: «[NN] viser at det nytter å komme seg ut av voldshelvetet, og anbefaler alle voldsutøvere å søke hjelp.»
Inne i avisen gikk saken over to nyhetssider, under tittelen «Var voldsmann, ble voldsfri». Her var NN igjen avbildet, denne gang sammen med sin kvinnelige terapeut. I et avsnitt opplyste avisen:
«[NN] var fanget i sitt eget voldelige spindelvev. Han hadde et ustyrlig sinne, slappet aldri av, var alltid på jakt. Et skjevt ord eller blikk var nok til at det sprakk for ham, han slo, sparket, raserte. Han ble så sint at det svartnet for ham, han kom i psykisk ubalanse. Uten forvarsel kunne han knuse en flaske i hodet på en som kom i veien. Den voldelige adferden gikk ut over familien og mange andre. Han er blitt dømt for vold.»
Og senere:
«[NN] fra [bynavn] er 37 år og far til en datter på snart fem år som han har delt ansvar for. Etter 16 års samliv ble det for ett år siden slutt mellom ham og samboeren. Han forklarer at voldelige parforhold ofte tar slutt når kvinnen forstår at hun kan gå uten å bli innhentet av vold.»
«Han lar tårene trille nedover kinnene i et ansikt med piercing i øyenbryn, ører og nese. Det er deilig å gråte og å vise følelser. Ikke engang da datteren ble født greide han å vise følelser, selv om han hadde mest lyst til å hoppe i taket og slå kollbøtte av glede.»
KLAGEN:
Klager er den intervjuede mannens tidligere samboer . Hun påklager at mannen blir identifisert med navn, bosted og bilde, og dermed indirekte også henne og datteren.
«Artikkelen har ført til et alvorlig tilbakeslag i min psykiske tilstand. Selv om verken jeg eller min datter er nevnt med navn, er vi lett identifiserbare, og på et lite sted som [bynavn] kjenner alle hverandre. Det er svært belastende både for meg og min datter å få vårt tidligere liv brettet ut slik, og stadig bli konfrontert med folk som har lest artikkelen og som kommer med kommentarer. Jeg er engstelig for at min datter skal bli ‘stempla’. Barn kan være grusomme. Jeg er redd for at hun vil kunne få problemer når hun begynner på skolen neste år, og videre gjennom oppveksten, fordi hun har fått forholdene under sin tidlige barndom offentliggjort på denne måten.»
Klageren reagerer også på at hun i ett av avsnittene er tillagt beveggrunner for hvorfor hun brøt samboerforholdet. «Selv om det er forsøkt allmenngjort, er det ut fra sammenhengen klart at det er siktet til meg. Ingen har spurt meg. Det er ellers ikke riktig at vi har delt omsorg for datteren vår. Det er jeg som har den daglige omsorgen.»
Til slutt ber klageren PFU vurdere avisoppslaget opp mot Vær Varsom-punktene 3.2, 3.9, 4.3, 4.6 og 4.8.
TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten påpeker reportasjens positive vinkling og at den tar opp viktige problemer. «Det er vanskelig å videreformidle slike historier, uten å nevne de nærmeste. Aftenposten mener imidlertid at det ikke er stigmatiserende å være offer. Det antydes ikke noe negativt om samboer eller datter i intervjuet med [NN], tvert imot er det hans egen adferd han fokuserer på.»
Avisen forstår imidlertid at klagerens hjemby er «et gjennomsiktig samfunn, hvor slike forhold fort blir kjent». «Etter hva vi har fått opplyst, er [NN]s voldelige historie og familiens situasjon godt kjent i byen.»
Det vises dessuten til at mannens historie ble fortalt i Østlands-Posten og Telemarksavisa allerede i februar 2005, med fullt navn og bosted. (Utskrift vedlagt). «Disse intervjuene går lenger i beskrivelsen av volden i samboerskapet enn intervjuet i Aftenposten, uten at dette har fått noen etterspill hverken i form av klager til redaksjonen eller til PFU, så langt Aftenposten har bragt i erfaring.»
For øvrig tror avisen at den åpenhet NN viser, kan hjelpe datteren, hvis hun skulle bli rammet av rykter og folkesnakk. «Nå har hun en far hun kan være stolt av, som har tatt ansvar for sitt eget liv og blitt en god far.»
«Klageren anfører også at hun er tillagt beveggrunner for hvorfor hun brøt opp samboerskapet med [NN]. Vi er ikke enige i en slik tolkning. [NN]s uttalelser er uttrykk for en generell refleksjon om at det er vanskelig for kvinner å bryte ut av et voldelig forhold, så lenge volden pågår. Dette er viktig informasjon å få frem for å belyse hvordan vold kan pågå i år etter år i et ekteskap eller samboerskap, uten at den part volden går ut over, er i stand til å bryte ut.»
Etter de opplysninger avisen skal ha fått fra NN, bor datteren 40 prosent hos ham og 60 prosent hos moren. «Dette bekreftes av avtalen mellom mor og far, som Aftenposten har en kopi av.»
Når det gjelder klagerens henvisning til Vær Varsom-punkt 3.2, om kildekritikk, viser redaksjonen til at NN spesielt ble anbefalt av Alternativ til Vold som et pålitelig intervjuobjekt, «med god innsikt i egen fortid og nåværende situasjon». «Under hele intervjuet var hans terapeut tilstede, noe som innebærer en ekstra kvalitetssikring.»
Og angående henvisningen til VV-punkt 4.3:
«Aftenposten mener at vi ikke har trukket frem personlige eller private forhold som er saken uvedkommende. Beskrivelsen av forholdet i familien er begrenset og ikke detaljert. I den grad samboer og datter er nevnt, er det overhodet ikke på noen negativ eller belastende måte.»
Klageren reagerer på at det «ser ut som om Aftenposten mener at de vet bedre enn meg hva som er bra for datteren min». «Aftenposten har for øvrig bare [NN]s egne ord for hvordan han fungerer. De vet ingen ting om hvordan virkeligheten er verken for meg eller min datter, om dagliglivet vårt, eller om hvordan samspillet fungerer mellom [NN] og datteren eller [NN] og meg.»
Videre går klageren i rette med avisens utsagn om at det ikke skulle være stigmatiserende å være offer. «Jeg vil ikke her gå i detaljer, men til offerrollen er det knyttet sterke følelser av mindreverd og skam.»
For øvrig opplyser klageren at hun ikke var klar over muligheten for å klage til PFU den gang Telemarksavisa kom med sitt oppslag om NN, og tilføyer: «Det at Telemarksavisa har brutt ‘Vær varsom-plakaten’, kan ikke bety at Aftenposten kan fortsette å gjøre det samme,
når det får så negative konsekvenser for meg og datteren min. Oppslaget i Østlandsposten har jeg aldri sett.»
Angående datteren, bekrefter klageren avisens opplysning om tidsfordelingen mellom foreldrene. «Slik jeg har fått dette forklart på Trygdekontoret og hos meglingsmannen, heter dette at jeg har ‘den daglige omsorgen’, dvs. at det er jeg som er ansvarlig for at hun har og får det hun trenger. Jeg har fått forklart at ‘delt omsorg’ er en ordning hvor foreldrene deler dette ansvaret. Det gjør vi ikke i dag.»
Videre skriver klageren:
«Stiftelsen Alternativ til vold gjør sikkert mye godt arbeid. Jeg har imidlertid aldri opplevd at ATV har brydd seg om meg som offer. (…) Jeg har følelsen av at ATV ser voldsmennene mye tydeligere enn ofrene, og at de ikke har tatt inn over seg hvor kompliserte og vanskelige voldssaker er. Jeg er overrasket over at ikke Aftenposten ser at artikkelen fungerer som en helt ukritisk markedsføring av ATV og deres arbeidsmetoder. Jeg syns ikke at det at terapeuten var til stede, betyr noen betryggende kvalitetssikring.»
Aftenposten understreker ytterligere at «den innklagede artikkel handler ikke om samlivet til intervjuobjektet og klageren, og heller ikke om ham som far». «At han har en datter, og har hatt en samboer, er nevnt i artikkelen, men det utgjør ingen stor del av intervjuet. Klageren og intervjuobjektet har forskjellige etternavn. De som ikke kjenner familien, vil derfor ikke koble dem.»
Til slutt skriver avisen:
«Faren er også en omsorgsperson for sin datter, og det er ikke bare moren som er i stand til å vurdere konsekvensene av hans uttalelser i forhold til henne. (…) Klagerens syn på ATV får stå for hennes egen regning. Aftenposten har ingen grunn til å betvile at organisasjonen arbeider seriøst, også i forhold til ofrene.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et intervju i Aftenposten, der en far sto fram med navn, bilde og bosted og fortalte om sin voldelige fortid, før han fikk profesjonell hjelp. Mannens tidligere samboer klager på vegne av seg selv og parets mindreårige datter over den indirekte identifiseringen, som kvinnen hevder har vært belastende og stigmatiserende i en småby der alle angivelig kjenner hverandre. Klageren viser for øvrig til faktiske feil i artikkelen, og påpeker at hun ikke ble kontaktet på forhånd.
Aftenposten framhever reportasjens positive vinkling og viser til at den tar opp viktige problemer knyttet til vold. Avisen kan ikke se at det skulle være stigmatiserende å være offer, og anfører dessuten at det i intervjuet ikke antydes noe negativt om klageren og datteren. For øvrig påpeker avisen at klageren og intervjuobjektet har forskjellige etternavn.
Pressens Faglige Utvalg har en rekke ganger manet redaksjoner til stor varsomhet når det gjelder omtale av familiekonflikter, og i særdeleshet når barn er involvert. Utvalget har også sterkt advart mot ensidig å la den ene parten få komme til orde med sin versjon, uten at motparten i konflikten på forhånd er kontaktet. Særlig må dette gjelde når den som intervjues, kan identifiseres.
I det påklagede tilfellet legger utvalget til grunn at det ikke dreier seg om et intervju som tar sikte på å gi et partsinnlegg i en pågående familiekonflikt. Tvert imot konstaterer utvalget at artikkelens formål åpenbart er å fokusere på mannens positive utvikling, som følge av terapi mot voldsbruk. Selv om klageren må være i sin fulle rett til å oppleve enkelte formuleringer som ubehagelige, kan ikke utvalget se at avisen har gått uakseptabelt langt i retning av påføre henne og datteren skade. Imidlertid anser utvalget at klageren med fordel burde vært underrettet før publiseringen.
Etter en samlet vurdering finner utvalget at Aftenposten ikke har brutt god presseskikk.
Oslo, 20. desember 2005
Odd Isungset,
Sigrun Slapgard, Solveig Tvedt,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller