Adv. Ian W. Kenworthy mot Aftenposten
Aftenposten hadde 3. august 2004 en oppslagssak om at advokatfirmaet Steenstrup Stordrange følger den praksis at » advokatene personlig må punge ut dersom klientene ikke kan betale advokatregningen «, noe som møtte kritikk. Aftenposten hadde kontaktet «en rekke advokatfirmaer», uten å finne noen som har et tilsvarende system. På vegne av Steenstrup Stordrange svarte advokat Ian W. Kenworthy på Aftenpostens spørsmål. Han omtales som partner og etikkansvarlig i firmaet.
Kenworthy betegner ordningen som «grei», idet «den gir valgfrihet for partnerne og sikrer enda tettere oppfølgning av klientene». «Han avviser at dette fører til at advokatene blir veldig fokusert på penger, eller bare ønsker velbeslåtte klienter.» «Han sier at partnerne også kan stille opp for hverandre økonomisk hvis en klient sliter.»
I artikkelen intervjues også advokat Ingjald Ørbeck Sørheim om erfaringer han hadde med å bringe klienter inn til Steenstrup Stordrange, der han ble avkrevet 1,4 millioner kroner i en nærmere beskrevet sak. Ørbeck Sørheim betegner firmaets betalingssystem som » uholdbart » og mener det kan » vise seg selvødeleggende for et firma som anvender det «. Deretter het det:
» Kenworthy avviser at saken kan ha kommet som et sjokk på Ørbeck Sørheim.
– Den saken er et eksempel på en ren kontorfellesskapsordning, idet han fra 1. januar 1997 gikk over fra å være partner til å bli kontorfelle med atskilt økonomi. (…) Han brakte inn to klienter med dårlig betalingshistorikk. Siden han var
kontorfelle, kjøpte han tjenester av firmaet som han ikke gjorde opp for. Firmaet har aldri fakturert klientene, men Ørbeck Sørheim direkte. »
Et par uker senere kom Aftenpostens spaltist Halvard Helle med en kommentarartikkel som bar tittelen » Den dydige advokat «. I artikkelen kritiserer Helle Advokatforeningens nye leder, Anders Stray Ryssdal, og i et avsnitt het det:
» Det lyder temmelig hult når Ryssdal avkrever respekt for høye eierinntekter få dager etter at det er avslørt at eierne av et stort advokatfirma – de tidligere Høyre-politikerne Morten Steenstrup og Bjørn Stordrange – holder sine ansatte personlig ansvarlig for klienter som ikke kan betale. Skal vi bare bukke og takke i dyp respekt for en slik salærpraksis? »
25. august brakte Aftenposten et motinnlegg fra advokat Ian W. Kenworthy. Under tittelen » Uriktigheter og usakligheter » betegner Kenworthy Halvard Helles omtale av forholdene i Steenstrup Stordrange som «renspikket tøv», og han skriver videre blant annet:
» Antagelig har hans kilde vært førstesideoppslaget i Aftenposten 3. august i år, men det er vel kjent for de fleste at forsideoppslag i en avis ofte er svært unyansert og ofte også lite korrekt. Det fremgår da også tydelig nok av Aftenpostens artikkel på side 3 (og intervjuet med undertegnede) at den advokat som måtte betale, hadde kjøpt tjenester av advokatfirmaet. Han måtte da som alle andre kjøpere av tjenester betale for det han hadde kjøpt. Er dette egnet til å overraske eller forarge?»
» Innlegget er vel et eksempel på to ting: for det første at Aftenposten for tiden tar inn ethvert innlegg som hetser advokater, uansett hvor uriktig det måtte være, og for det annet at Aftenpostens og andre avisers førstesideoppslag ofte gir leserne et helt galt inntrykk, slik at det som står mer korrekt lenger inne i avisen, ikke blir lest eller går i glemmeboken. »
Dagen etter, 26. august , kom Aftenposten med lederartikkelen » Langt frem «, som her gjengis i sin helhet:
» Partner og etikkansvarlig i advokatfirmaet Steenstrup Stordrange, Ian W. Kenworthy, hevdet i et debattinnlegg i går at Aftenposten for tiden trykker en føljetong med hetsing av advokater. En slik språkbruk avslører på en uvanlig tydelig måte hvor viktig det er med en kritisk og løpende debatt om norske advokaters etikk og forretningspraksis.
Kenworthy har tydeligvis enten ikke forstått eller ikke ønsket å ta inn over seg den alvorlige bakgrunnen for debatten. Ikke bare Aftenposten og andre medier, men også Advokatforeningens ledelse setter søkelyset på faren for rettssikketheten når det oppstår et inntrykk av at advokater forveksler lommebok
med lovbok, som advokat Hallvard Helle formulerte det i en kommentar tidligere i uken.
I stedet for å så tvil om motivene for en fordomsfri debatt om noe som de fleste utenfor og mange innenfor advokatstanden oppfatter som et økende problem, ville Kenworthy ha stått seg på å lytte til Advokatforeningens nye leder, Anders Stray Ryssdal, når han skriver at det er ?både i bransjens og samfunnets interesse at det blir satt søkelys på uheldig advokatpraksis?.
Dessverre er det grunn til å frykte at Kenworthy har litt for mange meningsfeller i en bransje som for lenge har gjemt seg bak en laugsbeskyttelse som ikke tåler møtet med et moderne samfunns krav til kritisk åpenhet og offentlig debatt. Derfor har han, frivillig eller ufrivillig, levert et godt bevis på at det er langt frem til en nødvendig selvkritikk i en yrkesgruppe som takket være økende internasjonalisering og spesialisering er blitt stadig mektigere. »
KLAGEN:
Klageren , advokat Ian W. Kenworthy, skriver innledningsvis:
«Etter min oppfatning har Aftenposten gått for langt i å utstyre et tilsvar fra meg med en leder som både var sterkt polemisk og ga uttrykk for kritiske holdninger til mine oppfatninger på et etter min oppfatning helt uberettiget grunnlag, idet jeg ble tillagt meninger jeg verken hadde eller hadde uttrykt noe sted.»
Klageren mener at virkningen av lederen ble » ytterligere forsterket ved at det ikke ble gitt normalt tilsvar som en ?hale? til innlegget, men at tilsvaret isteden ble gitt dagen etter i en leder . Dette medførte at de som leste lederen og ikke hadde sett eller husket tilsvaret, fikk et helt feilaktig inntrykk av hva jeg hadde skrevet. (…) Når Aftenpostens redaksjon omtaler den som har gitt tilsvar i sterkt kritiske vendinger uten å relatere det til hva som ble korrigert i tilsvaret, vil dette lett skremme folk fra å komme med ?frimodige ytringer? – dersom disse går på tvers av det redaksjonen ønsker å se på trykk.»
«Aftenpostens leder blir ytterligere kritikkverdig ved at avisen tidligere (i reportasjen 3. august; sekr. anm.) nektet å gjengi ordrette sitater som formodentlig ville gi et annet bilde av mine synspunkter enn det som nå kom på trykk, og videre fordi Aftenposten selv hadde fremkalt den misforståelse jeg korrigerte. »
«På bakgrunn av at Aftenposten selv hadde medvirket til å fremkalle misforståelsen, og fordi misforståelsen var svært skadelig hvis den festnet seg, var det stort behov for en korreksjon. At korreksjonen på bakgrunn av Aftenpostens overskrifter og ingress fikk en kritisk form, synes jeg pressen i informasjonsfrihetens navn bør kunne godta uten å komme med personangrep i den anledning.»
Klageren merker seg at Aftenposten aldri har forsøkt å imøtegå den faktiske del av hans tilsvar. » Som en parentes kunne man kanskje ha forventet at Aftenposten hadde undersøkt forholdet før de tok inn en artikkel fra deres spaltist når artikkelen hadde en
så kritisk omtale av et navngitt advokatfirma, men jeg går ut fra at redaksjonen, og i alle fall spaltisten, ble villedet av Aftenpostens egen ingress .»
Videre finner klageren det «uheldig» når den påklagede lederartikkelen «fortier at jeg nettopp har vist til den debatt som er i gang og ønsket den velkommen». Klageren hevder at han i intervjuet forut for oppslaget 3. august nettopp uttalte at kritikken mot advokater var berettiget, «for så vidt som at både advokater og pressen var altfor fokusert på penger og inntjening, og for lite fokusert på rettssikkerhet og kvalitet. Dette nektet imidlertid vedkommende journalist å ta med i intervjuet… «. «Jeg klager ikke spesielt over at avisen nektet å ta inn denne og noen andre uttalelser, men jeg synes det er ganske drøyt når da lederen etterpå kritiserer at jeg ikke har sagt noe i retning av det jeg nettopp sa…».
«Til slutt kommer lederen med det hjertesukk at jeg nok har litt for mange meningsfeller ? som for lengst har gjemt seg bak en laugsbeskyttelse som ikke tåler møtet med et moderne samfunns krav til kritisk åpenhet og offentlig debatt ?. Aftenposten har heller ikke her uttalt noe om hvilke meninger jeg skulle ha som var så forkastelige. Den som ikke har lest mitt innlegg vil derfor lett tro at jeg har helt andre meninger enn de jeg i virkeligheten har – og som jeg har sagt til Aftenposten. »
«På bakgrunn av de kritiske bemerkninger om advokater jeg rent faktisk fremkom med, og min henvisning til Ryssdals kritikk, synes jeg derfor det er usaklig når redaksjonen i Aftenposten sier at jeg er et godt bevis på at det er langt frem til en nødvendig selvkritikk.»
Til slutt i det omfattende klagebrevet mener klageren det var et brudd på Vær Varsom-punkt 3.10 at journalisten som intervjuet ham » benyttet seg av ?skjult? mikrofon, det vil si at han tok opp hele intervjuet på bånd uten å gjøre oppmerksom på det på forhånd «.
TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten tar først opp klagepunktet om «skjult» mikrofon: «Journalisten benyttet diktafon tilkoblet telefonen da han intervjuet Kenworthy. Dette er et vanlig hjelpemiddel når journalister arbeider med vanskelig stoff. Hensikten var å ha støtte i opptaket ved utskrivning av stoffet, slik at intervjuobjektets uttalelser ble gjengitt mest mulig korrekt. Dette burde være betryggende for intervjuobjektet.»
Videre heter det i avisens tilsvar:
«Lederartikkelen sto på trykk dagen etter at klagerens innlegg sto på debattsiden. Punkt 4.15 retter seg mot å henge en polemisk replikk direkte på tilsvaret, i samme avis og på samme plass. Det var ikke tilfelle i denne sak. Et tilsvar kan ikke avskjære den videre debatt om et aktuelt tema, aller minst på lederplass…». «Dersom denne klage tas til følge, vil det bety at enhver innsender i praksis får en slags vetorett til å avslutte en løpende debatt.»
«Den påklagede lederartikkelen polemiserer mot den holdning Kenworthy viser til advokatdebatten. Og denne holdningen illustreres gjennom advokatens eget ordvalg. Et ordvalg lederartikkelen har gjengitt og tolket innenfor helt normale tolkningsrammer. (…) Vi
gjør for øvrig oppmerksom på at vi ikke har fått noe svar fra advokat Kenworthy på den påklagede lederartikkel. I så fall ville den selvsagt kommet på trykk.»
Når det gjelder intervjukontakten med klageren, bekrefter Aftenposten at ikke alle hans synspunkter ble gjengitt. «Dette skyldes at det han ønsket at vi skulle sette på trykk, var altfor langt, og dertil tungt og vanskelig tilgjengelig. Vår journalist brukte usedvanlig mye tid på å snakke med Kenworthy og bli enig med ham i hva som skulle stå på trykk.»
«Alt i alt» mener Aftenposten at klageren har fått en «fair behandling». » Han har fått lese gjennom sine uttalelser før de kom på trykk, han har på forhånd fått betydelig innsikt i artiklenes innhold og fått romslig tid til å forberede sine svar. I den grad vi ikke kunne gjengi hans synspunkter fullt ut, har strykning og forkortelser vært diskutert med ham. Han har fått plass til tilsvar på våre debattsider. At hans tilsvar i etterkant blir kommentert på lederplass, må en profilert advokat i et av våre større advokatfirmaer tåle. »
Klageren understreker at han ikke klager over at det ble gjort opptak av intervjuet, men over at journalisten på forhånd, eller underveis, ikke gjorde oppmerksom på opptaket.
Videre skriver klageren bl.a.: «Det er ingen ting i de etiske normer for pressen/vær varsom-plakaten som gjør lederartiklene til et slags lovtomt rom hvor de etiske normer ikke gjelder. Det fremgår klart av tidligere avgjørelser at Pressens Faglige Utvalg også har vurdert lederartikler. (…) Det er således ikke noe spørsmål om å ? tolke meningsmotstandere ?, men å angripe en som har tillatt seg å kritisere faktiske feil i Aftenposten samt en lite balansert omtale av advokater. »
Videre skriver klageren om hvorfor han ikke har sendt avisen noe tilsvar til lederen: «Det sier seg vel nærmest selv at med den erfaring jeg hadde fra mitt forrige leserinnlegg var det ikke særlig fristende å utsette seg for ytterligere negativ omtale i Aftenpostens leder.» Klageren mener det er en sannhet med modifikasjoner når det hevdes at Aftenpostens spalter var » vidåpne for denne debatten «, og viser til at et innlegg fra en kollega som også reagerte på den innklagede lederen, ikke ble tatt inn.
Klageren vender for øvrig tilbake til oppslaget 3. august, som han på ny presiserer ikke er innklaget. Han tilbakeviser at han «uten videre aksepterte at de relevante uttalelser jeg fremkom med, ble tatt bort, men jeg hadde jo som det fremkom av klagen, til slutt valget mellom å nekte hele intervjuet eller å få med litt. I dette valget foretrakk jeg å få med de ampurterte deler fremfor ikke å ha noen ting.»
«Mine to forslag til minnelig løsning var prinsipalt at avisen kom med selvkritikk på lederplassen. Dette ble bestemt avslått. I min kontakt med redaksjonssekretæren gav jeg uttrykk for at jeg ikke kan skjønne hvorfor advokater bør ta selvkritikk når de gjør noe uriktig, men at aviser aldri bør ta selvkritikk . (…) Som subsidiær løsning foreslo jeg at Aftenposten tok et intervju hvor jeg fikk anledning til å redegjøre for synspunktene som ble kommentert i lederen på en mest mulig objektiv måte. Dette ble også avslått. Forholdet er derfor at partene ikke er enige om en minnelig løsning, hvilket jeg naturligvis beklager.»
Aftenposten «har ikke funnet noen PFU-avgjørelser hvor skrivende journalisters bruk av diktafon under telefonintervjuer er blitt drøftet…». Avisen presiserer imidlertid: «Det forelå ikke noe ønske fra journalistens side om å opptre skjult i denne saken. Premissene var klare – det var et intervju hvor intervjuobjektet måtte regne med at det han sa, kunne komme på trykk. »
Videre heter det i avisens siste tilsvar: «Aftenposten legger ikke til grunn at lederartiklene representerer ? et slags lovtomt rom hvor de etiske normer ikke gjelder ?, slik advokat Kenworthy formulerer det. Vær varsom-plakaten gjelder avisen som helhet, men det betyr ikke at hver eneste paragraf kan anvendes på samtlige journalistiske uttrykksformer. Lederartikkelen er pr definisjon avisens subjektive oppfatning av en virkelighet det kan stå strid om. Hensyn til en skarp og åpen offentlig debatt tilsier derfor at man nettopp i lederartikkelen har et stort spillerom for alle polemikkens virkemidler. »
«Vi vil også legge til at det kan virkesom om advokat Kenworthy vurderer sine egne oppfatninger som strengt objektiv informasjon, mens Aftenposten driver ?forfølgelse?. Aftenposten vil hevde at det fremgår både av advokatens innlegg og lederartikkelen at begge parter er en del av en løpende polemikk, der virkelighetsforståelsen slett ikke er identisk. Et nokså vanlig fenomen i diskusjoner som dette. »
Også Aftenposten tar på ny for seg intervjuet som lå til grunn for nyhetsoppslaget 3. august . «Klagerens påstander om at hans utsagn er ? kraftig amputert ?, og at journalisten ? nektet å ta inn svært mye av det jeg hadde sagt ? er underlig. (…) Nesten halvparten av brødteksten er forbeholdt Kenworthys synspunkter og tilbakevisning av det han betegner som ? fritt oppspinn ?.»
Aftenposten tilbakeviser ellers at avisen har hatt til hensikt » å kvele innlegg som er kritiske til Aftenpostens journalistikk «. «Slike innlegg sto da også på trykk i advokatdebatten, eksempelvis advokat Erik Nadheim 20. august (vedlagt).» «I tråd med denne åpne linjen ville selvsagt også advokat Kenworthy fått trykket et tilsvar til den aktuelle lederartikkelen. Etter vår vurdering ville det også ligget innenfor tilsvarsretten vi er forpliktet på. »
Og avisen avslutter slik: «Riktignok er vi helt enig med advokaten i at norske medier – definitivt inkludert Aftenposten – står seg på å utøve selvkritikk. Et vilkår for denne må imidlertid være at vi mener det er grunnlag for å beklage det som har stått på trykk. Det fant vi ikke i denne saken. »
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder primært en lederartikkel der Aftenposten kom med kritiske synspunkter på et leserinnlegg partner og etikkansvarlig Ian W. Kenworthy i advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA hadde kommet med dagen før. Kenworthy påklager at avisen har tillagt ham holdninger og oppfatninger han ikke har, og heller ikke har uttrykt noe sted. Klageren finner lederartikkelen ytterligere kritikkverdig ved at avisen i et tidligere intervju med ham, nektet å ta med uttalelser som formodentlig ville ha gitt et annet bilde av hans synspunkter. Når det gjelder klagerens innlegg dagen før lederen, påpeker han at meningen var å korrigere en misforståelse avisen selv hadde gjort seg skyldig i. For øvrig stiller klageren spørsmål ved at det under det nevnte intervjuet ikke ble opplyst at journalisten gjorde opptak.
Aftenposten bekrefter at journalisten brukte diktafon under telefonintervjuet, noe avisen betegner som et vanlig hjelpemiddel når man arbeider med vanskelig stoff. Når det gjelder den påklagede lederen, mener Aftenposten den polemiserer mot den holdning klageren viser til den pågående advokatdebatten, en holdning avisen finner illustrert gjennom hans eget ordvalg. Alt i alt mener avisen at klageren har fått en «fair» behandling, blant annet ved at han fikk lese igjennom sine intervjuuttalelser, etter å ha fått romslig tid til å forberede sine svar.
Pressens Faglige Utvalg har tidligere uttalt at det normale bør være at journalister gjør intervjuobjekter oppmerksom på at lydopptak blir gjort. Utvalget antar imidlertid at denne arbeidsform etter hvert er velkjent i kretser som jevnlig har kontakt med pressen. Ut fra dette kan ikke utvalget se at Aftenpostens medarbeider i dette tilfelle har gjort noe presseetisk uakseptabelt.
Utvalget mener å kunne konstatere at Aftenposten, i tilknytning til den omtalte artikkelen der klageren ble intervjuet, gjorde seg skyldig i en misforstått framstilling av et bestemt saksforhold. I den samme artikkelen gjør klageren det imidlertid klart hva som er den rette sammenhengen, noe han ytterligere får fram i sitt innlegg dagen før den påklagede lederartikkelen. Med andre ord må utvalget gi klageren medhold i at avisen i senere omtaler av saken synes å legge sin egen misforståelse til grunn for visse betraktninger.
På den annen side finner ikke utvalget å kunne klandre avisen for at den på lederplass tillater seg å komme med synspunkter på hva man mener klageren i en videre sammenheng representerer av holdninger. Selv om Aftenposten skulle ha kommet i skade for å feiltolke klagerens oppfatninger på visse punkter, mener utvalget at lederartikkelens synsmåter må betraktes som ledd i den løpende debatten om advokatrollen. Utvalget noterer seg for øvrig at Aftenposten i etterkant har gitt klageren full mulighet til å få ytterligere tilsvar på trykk, et tilbud han ikke har villet benytte seg av.
Etter en samlet vurdering finner utvalget at Aftenposten ikke har brutt god presseskikk.
Oslo, 21. desember 2004
Odd Isungset,
John Olav Egeland, Annette Groth,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Trygve Wyller