Jens Ulltveit Moe, Umoe AS mot Verdens Gang
Verdens Gang brakte onsdag 8. oktober 2003 et førstesideoppslag med tittelen «NHO-presidentens selskap sendte en million til iranske maktpersoner. -LUKTER VONDT innrømmer Ulltveit-Moe».
Inne i avisen har saken fått logoen «Iran-avsløringen». Tittelen er: «NHO-presidentens selskap ga 1,2 millioner kroner til MEKTIGE IRANERE». I ingressen står det:
«Et selskap eid av NHO-president Jens Ulltveit-Moe sendte over én million kroner til konti disponert av mektige menn i den iranske oljeindustrien».
I brødteksten framgår det at oppgjøret, som betegnes som «returkommisjon», utløste Umoes restinnbetaling på fem millioner kroner. «Umoe-toppene synes avtalen lukter vondt, men avviser at det dreier seg om korrupsjon? Nå kan VG avsløre at Umoe-toppene selv har kommet i tvil om en pengetransaksjon fra et av Ulltveit-Moes selskaper kan ha havnet i lommene på feil personer i Iran». Det vises til at Umoe Schat-Harding våren 1997 betalte ca. 1,2 millioner kroner til «sperrede konti som ble disponert av mektige personer i det iranske oljemiljøet. I et dokument, undertegnet av Schat-Hardings daværende toppsjef, Jarle Roth, heter det at pengene ?tok vare på de personene som skulle ha særbehandling i denne saken?. I et annet dokument betegner Schat-Harding-ledelsen de 175 000 dollarene som ?returkommisjon?».
Det opplyses om bakgrunnen for tvisten, hvor flere av livbåtene som skulle til oljeselskapet IOEC var blitt ødelagt under frakten, og at iranerne ikke ville betale restbeløpet. Forhandlingene om en løsning ble brutt, og Umoe fikk etter det ikke kontakt med ledelsen i IOEC. Umoe engasjerte et «lite kjent konsulentselskap (TDI, sekr. anm.) med gode kontakter i Iran. «Kilder som kjenner prosessen, sier til VG at honoraret i hovedsak skulle gå til å smøre iranske makthavere. Den 20. januar 1997 ble derfor en forhåndsbetaling på 15 000 dollar sendt til konsulentselskapets konto. Dette skal ha blitt sendt via en iraner med norske forbindelser , i Iran. 6. februar møtte Schat-Harding ledelsen ? inkludert den norske toppsjefen Jarle Roth ? to representanter fra Iran i IOECs lokaler i London».
VG opplyser at det til slutt ble en avtale om å innbetale 175 000 dollar på en «konto disponert av det iranske selskapets kontor i London. Men senere korrespondanse viser at også Umoes representanter forsto at det i virkeligheten var en returkommisjon. Pengene skulle disponeres i fellesskap av høytstående iranere. Dokumenter i saken viser tydelig Umoe Schat-Hardings regenstykker etter Iran-handelen».
På tredje side i oppslaget er tittelen «LUKTER VONDT». I ingressen står det:
«Jens Ulltevit-Moe innrømmer at pengeoverføringen til iranerne lukter vondt. Han vil gå gjennom hele saken når han kommer tilbake fra Brasil-turen».
«-Jeg synes, som Jarle, at hele greia lukter vondt, og jeg liker den slett ikke, sier Ulltveit?Moe. Han forsvarer likevel sin medarbeider, fordi Roth angivelig forsøkte å sikre seg mot at utbetalingen var ren korrupsjon. ?Så vidt jeg kan se, gjorde Jarle de riktige tingene. Han følte seg ubekvem med å utbetale pengene, og fikk med seg en advokat og rådgiver i forhandlingsmøtet. Han sørget for at dersom pengene ikke gikk til riktig sted, så ville det være et underslag av den som fikk dem, sier Ulltveit-Moe.
Jarle Roth uttaler at han «må innrømme at i ettertid hadde vi mistanke om at, eller i hvert fall var usikre på, om alle pengene gikk til kontraktsmotpart som anvist. Men hvor pengene ble av etterpå , det vet jeg ikke, sier Roth?.Hvorfor har du brukt uttrykket returkommisjon? ?Jeg har i noen sammenhenger gitt uttrykk for mistanke om at kanskje var det noen som fikk noe. Men jeg har ikke bevis for det, og har heller ikke noen mulighet for å kontrollere det. ? Hvorfor fikk dere mistanke om at det gikk til andre steder enn det var forespeilet? ? I en sånn prosess kan det være hint og antydninger og forslag som gjør at man får en følelse. Men for oss var det veldig viktig å kunne si at dette skulle til IOEC, og kun det, sier Roth».
Torsdag 9. oktober følges saken opp med førstesidehenvisningen «NHO-sjefens selskap brukte iraner som felte Statoil-sjefen». Henvisningen er illustrert med et bilde av Ulltveit-Moe under logoen «Iran-avsløringen».
Inne i saken, under den samme logoen, er tittelen «Fikk hjelp av mannen som FELTE FJELL». Undertittelen er «Eks-presidentens sønn engasjerte seg da penger ble sendt». I ingressen står det:
«Jens Ulltveit-Moes selskap fikk hjelp av samme mann som skal ha hjulpet Statoil ? og som var med på å koste Statoil-sjef Olav Fjell jobben».
«VG kan i dag avsløre at sønnen til den iranske eks-presidenten Rafsanjani, Mehdi Hashemi, ble involvert for å løse forretningskonflikten som rammet Umoe Schat-Harding i 1997?I Umoe Schat-Hardings tilfelle var forhandlingene om å løse forretningskonflikten fullstendig fastlåst inntil Hashemi kom på banen. Det skjedde etter at Umoe engasjerte en eksil-iransk konsulent med gode kontakter blant mektige menn i det iranske oljemiljøet». Det framgår at konsulenten ba Umoe sende en faks til Hashemi. Hans faksnummer skal ha vært oppgitt. Samme dag som faksen ble sendt, kom svaret fra «den eksil-iranske konsulenten: Vi har nå mottatt kopi av fax fra hr. Rafsanjani som dokumenterer at saken nå skal settes i gang. Som tidligere nevnt vil vi nå sende (konsulentselskapets) kontonummer, slik at Umoe kan betale et forskudd på USD 15 000 dollar som skal videresendes til Iran».
Beløpet på 15 000 dollar ble deretter overført, men restbeløpet som skulle utbetales til Schat-Harding ble plutselig annulert. «Konsulentens advokat sender et år senere, den 17. mars 1998, brev til Jarle Roth. Der forklarer advokaten hvorfor transaksjonen ble vanskelig: ?Mr. Hashemi synes åpenbart ikke å ha likt pengene som skulle til London-kontoret, hvilket ikke var med i det tilbudsbrev som ble sendt den 16. januar 1997, og som han, på grunn av at det ikke var knyttet garanti til denne, hadde kontroll over?».
Det framgår av teksten at Hashemi var toppsjefen i IOEC.
Fredag 10. oktober har VG følgende henvisningstekst på førstesiden: «Trygve Hegnar om Iran-avsløringen: -Virker som smøring».
Inne i avisen, under logoen «Iran-avsløringen», er tittelen: » For meg virker dette som reinspikka korrupsjon. Trygve Hegnar». I ingressen står det:
«Kapital-redaktør Trygve Hegnar er nådeløs mot NHO-president Jens Ulltveit-Moe og Umoe etter VGs Iran-avsløringer».
«-Jeg er sjokkert utfra det jeg har lest i VG. Det virker som de har smurt og bestukket for å få pengene tilbake. For meg virker dette som reinspikka korrupsjon, sier Trygve Hegnar, som er sterkt kritisk til Umoes håndtering av Iran-avtalen».
Resten av reportasjen inneholder reaksjoner fra politikere og andre, og Ulltveit?Moes tidligere uttalelser om korrupsjon blir diskutert.
KLAGEN:
Klageren, Jens Ulltveit-Moe og Umoe, hevder Verdens Gang i sitt oppslag 8. oktober har publisert opplysninger som ikke er korrekte, uten at disse senere er rettet eller beklaget. Det vises først til forsidetittelen «NHO-presidentens selskap sendte en million til iranske maktpersoner» og innsidetittelen «NHO-presidentens selskap ga 1,2 millioner kroner til MEKTIGE IRANERE». Klageren anfører at en etterfølgende gransking av saken av et uavhengig utvalg fastslår at beløpet ikke ble sendt til iranske maktpersoner. «Utbetalingen var prisavslag på livbåter som var skadet og forsinket? På det tidspunkt VG trykket artiklene visste avisen at beløpet var et prisavslag som i henhold til avtalen, var IOEC sin eiendom.
VG var også klar over at beløpet ble overført til en av selskapets nominert konto. Overføringen var også bekreftet fra IOEC?s hovedkontor i Teheran».
Videre hevder klageren at VGs bruk av et sitat fra daværende direktør for Umoe Schat-Harding AS er misvisende og galt. Avisen har sakset følgende fra brevet:
«I et dokument, undertegnet av Schat-Hardings daværende toppsjef Jarle Roth, heter det at pengene ?tok vare på de personene som skulle ha særbehandling i denne saken?» .
«Dersom hele setningen var blitt sitert ville man forstått at dette var uttrykk for en mistanke hos Roth og ikke et utrykk for kunnskap om korrupsjon slik VG gir inntrykk av ved kun å sitere siste halvdel av setningen. Hele setningen lyder: ?Vi som var i London følte vel også at det beløp som skulle tilbakebetales til IOEC tok vare på de personene som skulle ha særbehandling i denne saken?. Også denne gjengivelsen gir altså et inntrykk av faktum som er gal. Roth hadde ikke kunnskap om at pengene ?tok vare på de personene som skulle ha særbehandling i denne saken?? VG?s omtale av uttalelsene må oppfattes som om Roth visste at det var tale om korrupsjon. Dette er galt».
Vedr. manglende kildekritikk i oppslag 8. oktober: Klageren hevder også at påstanden «Kilder som kjenner prosessen, sier til VG at honoraret i hovedsak skulle gå til å smøre iranske makthavere» , er feilaktig. Det anføres at kilden, Daily Trade som en periode bisto Umoe i meglingen, har forsøkt å presse Umoe for penger. Klageren viser her til en artikkel i VG Nett som angivelig viser at kilden hadde et motiv for å sverte Umoe. Tittelen i VG Netts artikkel var «Umoe skylder meg ennå mye penger».
«Etter undertegnendes oppfatning er dette en mangel på kildekritikk fra VG sin side som er sterkt kritikkverdig og svært belastende».
Når det gjelder oppslaget dagen etter, 9. oktober , reagerer klageren først på forsidehenvisningen, «NHO-sjefens selskap brukte iraner som felte Statoil-sjefen» og på innsidetittelen «Eks-presidentens sønn engasjerte seg da penger ble sendt». Klageren anfører:
«Faktum i saken er at Hasemi Rafsanjani var og er toppsjef i selskapet som Umoe Schat-Harding hadde solgt livbåter til. Rafsanjani ble tilskrevet av Roth i den hensikt å be om en direkte dialog med toppledelsen. Initiativet fra Roth kom etter råd fra konsulentselskapet DTI. Det samme selskapet som er kilden for VG sine opplysninger. Initiativet ble avvist av toppledelsen som henviste til London-kontoret som inntil da hadde forestått forhandlingene med Umoe Schat-Harding».
Videre reagerer klageren på følgende utsagn i artikkelen:
«I Umoe Schat-Hardings tilfelle var forhandlingene om å løse forretningskonflikten fullstendig fastlåst inntil Hashemi kom på banen. Det skjedde etter at Umoe engasjerte en eksil-iransk konsulent med gode kontakter blant mektige menn i det iranske oljemiljøet». Klageren hevder Hashemi nektet å involvere seg, og at forhandlingene ble løst av parter fra Umoe Schat-Harding og IOEC. Videre hevder klageren at eks-presidentens sønns eneste rolle var den han hadde som toppsjef, «en rolle han benyttet ved å autorisere de endelige utbetalingene for betaling for de mottatte livbåtene». Klageren mener VG har
gitt et inntrykk av at Rafsanjani er betalt under bordet for å hjelpe Umoe med å løse konflikten.
TILSVARSRUNDEN: Verdens Gang viser til en uttalelse fra NHO-president Jens Ulltveit-Moe i forbindelse med den såkalte Iran-avsløringen og kritikken mot Statoil-ledelsen. Sitatet er som følger: «Du har regelrett korrupsjon, men så er det forskjellige mellomformer. Der må man naturlig holde seg på den rette siden av streken, men det er verdt å minne om at dette ofte er en annen strek enn i Norge». Ifølge VG dannet dette utsagnet et «naturlig utgangspunkt for de senere reportasjer i Verdens Gang om Umoe-selskapet Schat?Hardings forbindelse med det iranske oljeselskapet IOEC. Avisen fikk tilgang til dokumentasjon som med all mulig tydelighet gjorde det berettiget å stille en rekke kritiske spørsmål til forretningsskikk i Umoe-selskapene. Det ble brukt usminkede begreper som ?returkommisjon? og omtalt i direkte vendinger at det var personer i Iran som skulle ha ?spesialbehandling?».
VG påpeker også at dokumentasjonen omtaler bruken av konsulentselskaper svært kritisk, og at Umoe-ledelsen «ikke var overbevist om at pengene som ble utbetalt til en personlig konto, var havnet i de riktige hender».
Når det gjelder granskingsutvalgets rapport, siterer VG følgende:
«I UMOEs forhold til konsulentselskapet DTI forekommer imidlertid ord og uttrykk som etterlater tvil om man på begge sider oppfattet prisavslaget for livbåtene som en bestikkelse. Det er uheldig og kritikkverdig, ikke minst overfor IOEC. VGs oppslag om saken skapte et inntrykk av at det dreide seg om korrupsjon til tross for avisens saklig sett korrekte fremstilling av fakta».
VG påpeker at utvalget benytter sterke ord om UMOEs håndtering av saken. «Samtidig karakteriseres avisens innhold som en ? saklig sett korrekt fremstilling av fakta?».
Når det gjelder tittelsetningen «sendte en million til iransk maktperson og «ga 1,2 millioner til mektige iranere», hevder VG at det er et ubestridt faktum at «Pengene ble overført fra UMOE til en privat konto, samtidig som et spesifikt beløp ble overført til et konsulentselskap som skulle åpne dører til mektige personer i Iran». VG hevder de har formell dekning for titlene. «Under enhver omstendighet er ikke det såkalte ?inntrykk? tilstrekkelig for å stemple avisens reportasjer som brudd på god presseskikk».
VG anfører at ledende personer i Umoe ble orientert om kildegrunnlaget i god tid før avisen publiserte første artikkel. «Avisens medarbeidere har vært omhyggelige med å gi klare referanser til de dokumenter som har vært i vår besittelse og som danner utgangspunkt for våre spørsmål. Ledelsen i Umoe-konsernet og Schat-Harding er gitt samtidig rett til imøtegåelse med svært rause tidsfrister hele veien, nettopp for at selskapene selv skulle få anledning til å gå til sin egen dokumentasjon «.
I et lengre vedlegg går VG inn på bakgrunnen og dokumentasjonen for reportasjene. VG viser til at det er dokumentert at det ble underskrevet en avtale mellom Umoe Schat-Harding og IOEC, der det norske selskapet innbetalte 1,2 millioner kroner «på kontoen som var registrert i IOEC-direktørens navn». Jarle Roth, direktøren som håndterte saken, uttaler følgende i en faks til Sjødin, (en advokat som var til stede som representant for Schat-
Harding på møtet i London 06.02.97, senere som DTIs juridiske rådgiver, sekr. anm.): «Vi som var i London følte vel også at det beløpet som skulle betales til IOEC tok vare på personer som skulle ha særbehandling i saken». Videre siteres det fra en annen faks fra Roth til Sjødin, der det står: «Jeg undrer meg stort over hvor de 175 000 USD tok veien». I denne faksen bruker Roth benevnelsen «returkommisjon IOEC om overføringen av USD 175 933,75 til kontoen som var registrert i London-direktørens navn».
Jens Ulltveit-Moe uttaler følgende 9. oktober 2003 til VG: «Jeg synes, som Jarle, at hele greia lukter vondt». «Til VG sa Roth i oktober i år (8/10): ?Jeg må innrømme at i ettertid hadde vi mistanke om at, eller i hvert fall var usikre på, om alle penger gikk til kontraktsmotpart som anvist?».
VG hevder avisen aldri har «påstått at utbetalingen var korrupsjon. Langt mindre har vi påstått at Ulltveit-Moe selv er korrupt. Men, basert på Umoes egne opplysninger, har vi stilt spørsmål ved om det kan være slik at Umoe betalte IOEC-ansatte for å løse en vanskelig forretningskonflikt».
Klageren hevder at » selve kjernen i saken er VGs påstand om at Umoe hadde betalt millionbeløp til enkeltpersoner for å oppnå en uberettiget fordel ? altså en implisitt korrupsjons påstand».
Igjen vises det til tittelen: «NHO-presidentens selskap ga 1,2 millioner kroner til mektige iranere». Klageren forstår VG «dit hen at hoveddokumentasjonen for opplysningen er et sitat fra Umoe-direktør Jarle Roth mer enn ett år etter. Uttalelsen var en spekulasjon som senere er beklaget og som i seg selv ikke beviser noe som helst?VG var klar over at heller ikke Jarle Roth visste noe om dette og kun ga uttrykk for en ?følelse? mer enn ett år etter at saken var avsluttet». Klageren hevder faktum i saken er at «Umoe Schat-Harding har betalt et selskap prisavslag. Det er bekreftet av det mottagende selskapet. Likevel nekter VG fortsatt å rette utsagnet om at Schat-Harding skulle ha gitt beløpet til enkeltpersoner».
Videre mener klageren at VGs forklaring er syltynn. «Kontoen pengene ble overført til stod på London-kontorets leder på det gjeldende tidspunkt. Pengene kunne derfor teoretisk bli disponert over av denne personen. Det er ikke uvanlig at enkeltpersoner har rett til å disponere over midler som tilhører juridiske personer».
Klageren fastholder at VG skulle ha beklaget og korrigert de anførte sitatene.
Når det gjelder konsulentselskapet Daily Trade, viser klageren til at kilden ifølge VG har gitt uttrykk for at det skulle betales for å «smøre iranske makthavere». «Uttalelsen er gjengitt i avisen uten at VG har funnet noen bevis på at det har funnet sted bestikkelser eller at VG har gjort leserne oppmerksom på at denne kilden har en agenda om å skade Umoe?Tvisten med DTI grunnet seg på at konsulentselskapet aldri har kunnet sannsynliggjøre at de har foretatt seg noe i saken som bidro til at den kunne bli løst. Kjøpstvisten ble løst ved en fortsettelse av den direkte dialogen mellom Umoe Schat-Harding og London-kontoret av IOEC».
Avslutningsvis hevder klageren at han » aldri har sagt eller ment at VG ikke kunne omtale en sak ?som denne?. Det er måten VG omtalte den på som jeg har innklaget og alle andre medier som også har omtalt saken er selvsagt ikke innklaget».
VG mener klageren ikke har tatt hensyn til «dynamikken som ligger i sakers fremdrift, og etter vår oppfatning er pressens samfunnsrolle på denne måte å rette et kritisk søkelys mot ting som skjer i samfunnet. I denne saken har VG tatt de nødvendige journalistiske forbehold og det fremgår helt klart av sammenhengen at korrupsjon ikke kan fastslås». Igjen gjentar VG det faktum at:
– «Umoe-selskapet overførte mer enn USD 175 000 til en konto i navnet M. Salari».
– «En av de som var til stede på møtet sier alle på møtet forsto at pengene var en påskjønnelse til enkeltpersoner i Iran».
Vedrørende dokumenttilgangen, påpeker VG at Umoe hadde «alle dokumenter tilgjengelig og god tid til å konferere på bakgrunn av VG?s forespørsel. Umoe-ledelsen valgte på dette grunnlag å konkludere med at saken ?lukter vondt?. Det er heller ikke så merkelig når man leser hva granskingsutvalget skriver på side 32 i sin rapport: ?Utvalget kan ikke forklare de ord og uttrykk som er benyttet på annen måte enn at de som var tilstede på møtet i London den 06.02.97, kan ha følt usikkerhet om hvor beløpet som ble kreditert kontoen til Salari ville havne».
«At Ulltveit-Moe forsøker å gjøre saken til at det er en ?mulighet? for at Salari og hans kolleger kunne ha underslått midlene, blir en underlig tilnærming. Poenget er jo at pengene rent faktisk gikk til en privat konto, og at de var i tvil om hvem som fikk dem. Roth forklarer også til VG første dag hvorfor han kom i tvil om hvor pengene gikk: ?I en sånn prosess er det hint og antydninger og forslag som gjør at man får en følelse?. Det er jo minst to parter, som deltok på det aktuelle møtet, som selv gir uttrykk for at pengene gikk til tvilsomme mottagere. VG var, som klageren selv påpeker, fullt klar over at Umoe var under press. Dette er også gjengitt i avisen. Når det likevel var så stor tvil om hvor pengene til slutt havnet, har ikke VG noe å beklage i denne saken».
VG registrerer også at «Ulltveit-Moe ikke noe sted i sine kommentarer nevner de 15 000 dollar som angivelig ble sendt fra Umoe via konsulentselskapet Daily Trade International?Overfor granskingsutvalget sier Daily Trade kategorisk at pengene gikk til smøring av noen for at Hashemi, (toppsjefen i IOEC, sekr. anm.), skulle engasjere seg i saken som toppsjef. Å kritisere omtalen av hans rolle virker uforståelig for oss. Problemet, som VG har satt søkelyset på, er at det var først da 15 000 dollar ble overført til personer i nærheten av Hashemi, at ting begynte å skje. Dette er et problem som ikke engang Umoes eget granskingsutvalg har forsøkt å argumentere mot, utvalget bare konkluderer med at de synes det virker usannsynlig».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder tre oppslag i Verdens Gang i forbindelse med Umoe Schat-Harding AS sitt oppgjør med det iranske oljeselskapet IOEC, etter at tre livbåter ble skadet under transport. Klageren, Jens Ulltveit-Moe og Umoe AS, reagerer på det de oppfatter som korrupsjons-anklager mot selskapet i flere titler. Klageren viser til at saken kun handler om en kjøpstvist, og at saken løste seg etter lengre tids forhandlinger. Videre anfører klageren at VG har misbrukt sitater fra forhandlingene til å forsterke insinuasjonene om korrupsjon, og at avisen ikke har vært kildekritisk i sin omtale.
Verdens Gang mener deres dokumentasjon gjorde det berettiget å stille en rekke kritiske spørsmål til forretningsskikken i Umoe-selskapene, og viser til at begreper som ?retur-kommisjon? og ?spesialbehandling? brukes i dokumentasjonen. VG påpeker at forhandlerne var usikre på hvor pengene for oppgjøret gikk, og at heller ikke Umoe-ledelsen var overbevist om at pengene, som ble utbetalt til en personlig konto, var havnet i de riktige hender. Videre anfører VG at klageren ble kontaktet for samtidig tilsvar, og ble gitt god tid til å komme med sine kommentarer. Redaksjonen hevder den aldri har påstått at forhandlingene løste seg ved korrupsjon.
Pressens Faglige Utvalg mener Verdens Gang var i sin fulle rett til å sette søkelyset på forhandlingene mellom Umoes selskap og IOEC. Utvalget konstaterer at kjøpstvisten Umoe hadde med IOEC, først ble løst da Umoe betalte inn 1,2 millioner kroner på kontoen til lederen av IOECs londonkontor, etter lengre tids forhandlinger.
I det påklagede tilfellet merker utvalget seg at Umoe i forkant av forliksavtalen brukte konsulentselskapet DTI for å oppnå kontakt med IOEC. Utvalget finner det dokumentert at det i forbindelse med DTIs forhandlinger ble benyttet ord og uttrykk i korrespondansen som gir inntrykk av at det endelige oppgjøret var et resultat av bestikkelser til ansatte i IOEC. Utvalget merker seg at dette forholdet bestrides på det sterkest av klageren, men legger vekt på at VG i sine reportasjer ikke påstår at Umoe ga DTI i oppdrag å smøre personer i IOEC for å gjenoppta forhandlingene. Utvalget merker seg også at verken forhandleren eller klageren mener seg feilsitert eller bestrider at de på publiseringstidspunktet følte seg ubekvemme med oppgjørsutbetalingen, og videre at klageren mente avtalen «lukter vondt».
Sett i lys av dette mener utvalget at VG på utgivelsestidspunktet hadde et rimelig grunnlag for å stille kritiske spørsmål ved forhandlingene og oppgjørets form. Etter utvalgets mening har avisen dekning for sin tittelbruk, som saklig sett heller ikke bestrides av partene. Slik utvalget ser det, kan det ikke være avgjørende for den presseetiske vurderingen at Umoes eget granskingsutvalg kommer til at titlene skaper et uheldig inntrykk rundt tvistens realiteter. Utvalget legger vekt på at redaksjonen ikke på noe tidspunkt hevder at Umoes forhandlinger innebar korrupsjon, og videre at klageren har fått anledning til samtidig å kommentere den dokumentasjonen VG satt på.
Utvalget mener også at sitatbruken er akseptabel, og legger vekt på at den siterte forhandler-en er gitt anledning til å utdype hva han har ment med sine uttalelser i korrespondansen. Etter utvalgets syn var det også relevant å få DTIs oppfatning av hvordan 15 000 dollar skulle brukes i forbindelse med opprettelsen av kontakten med IOEC, selv om klageren uttaler til VG at han oppfatter pengene som et ordinært konsulenthonorar.
Verdens Gang har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 24. februar 2004
Thor Woje,
John Olav Egeland, Odd Isungset, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Jan Vincents Johannessen