NN mot Troms Folkeblad

«En grunneier i Tranøy skaper frykt i bygda. Mannen skal ha tatt alle midler i bruk for å hindre adkomst til et hytteområde ? på en vei som eies av Statens vegvesen. Naboene fortviler. Lensmann Arnold Nilsen (bildet) bekrefter at det er kommer inn tre anmeldelser i saka.»

Et bilde viser en haug med kvist som sperrer en vei, med innefelt portrett av den siterte lensmannen.

Reportasjen over to sider inne i avisen hadde tittelen «Grunneier raserer vegbit» , og det het i ingressen:

«VANGSVIK: En grunneier i Tranøy skaper både sinne og frykt hos andre grunneiere og hyttefolk langs den gamle riksvegen ved Vangsvik.»

Videre i teksten:

«- Mannen gjør hva han kan for å stenge vegen for oss. Nå er vi redd for at han skal finne på enda verre ting, sier en kilde Folkebladet har snakka med. Onsdag måtte
lensmannen i Tranøy hente grunneieren fra stedet etter at han nok en gang hadde dratt busker og trær ut på den gamle vegen. Mannen eier deler av området langs den tidligere riksveien, og har siden nyvegen kom på 80-tallet, hevda at den gamle vegen var hans. Hytteeiere og grunneiere som tidligere kunne benytte riksvegen for å komme til sine eiendommer, har dermed fått problemer. De siste par årene har situasjonen tilspisset seg så mye at mange er redd for å bevege seg alene i området.

Rå makt
– Onsdag hadde vi med tillatelse fra vegvesenet, rydda vegen, og jeg hadde vært og henta ned ved fra svigermor sin eiendom. Bare minutter etter at jeg var dratt derfra var grunneieren på plass og i gang med et «storarbeid», forteller Alf-Jostein Jenssen fra Vangsvik. Og det var ikke lite mannen fikk gjort før han ble henta av politiet. På få timer skal han ha dradd svære hauger med busker og trær ned på vegen. Med handsag hugget han trærne, og gravde grøfter for å gjøre vegen uframkommelig.
– Det er nesten eventyrlig hva han har fått til på så kort tid. Mannen må være sterk som en bjørn, sier en Tromsø-mann som oppholder seg på en hytte i nærheten.

Bare noen timer etter at grunneieren var henta av politiet, dukka han opp igjen og fortsatte arbeidet sitt med å sperre vegen.

– Torsdag var vi på Finnsnes en snartur. Da vi kom tilbake, hadde mannen hogd ned tre graner som sto på tomta vår, bare 15 meter fra hytta. Saken vil bli anmeldt, sier Tromsø-mannen og rister oppgitt på hodet.

Frykt
Han forteller at mannen har skapt slik frykt, at man ikke lenger tør ta barn med seg til området. Og om natta ligger hyttefolkene og lytter etter lyder.

– Vi er redd han skal sette fyr på hytta. Han blir jo bare mer og mer ilter og nærgående. Derfor vet vi ikke hvor lenge vi skal tørre å være her. På den andre side er vi redd for hva som kan skje dersom vi forlater. Kanskje finner vi bare askehaugen igjen når vi kommer tilbake, sier mannen oppgitt.

Han forteller at det tidligere har vært gjort hærverk på hytta, men at det ikke har eksistert nok bevis til å anmelde grunneieren for dette. Men nå har han sett ham i aksjon, og er skremt.

– Det er uhyggelig. Han lusker rundt i skogen her og holder oppsikt med oss. Nå bør mannen bli stoppet av politiet før han gjør enda mer skade. Den hytta vi disponerer ble bygd i 1935, lenge før eiendommen hans ble tatt ut. Vi har alt av papirer i orden. Men nytter det ikke, sukker Tromsø-mannen. Folkebladet lyktes ikke å få den anmeldte grunneieren i tale i går.»

I en undersak med tittel «- Sivil tvist ? ikke akutt», heter det:

«SØRREISA: Lensmannen i Tranøy, Arnold Nilsen, sier det er kommet inn anmeldelser fra tre personer i denne saka.

– I kjølvannet av den uenigheta som finnes, har vi nylig mottatt anmeldelser fra grunneiere og beboere i nabohytter. Vi kommer til å etterforske saken og se om det er gjort noe straffbart. På dette tidspunkt vil jeg ikke ta stilling til hvem som har rett til å bruke vegen, sier Nilsen.

Det er ikke mottatt anmeldelser om trusler, og lensmannen oppfatter ikke at det er fare for liv, legeme og helbred i denne saka.

– Dette er en sak av sivilrettslig art, og det er jo ikke uvanlig at det er tvister om vegrettigheter. Partene i denne saken har tydeligvis helt motsatte oppfatninger om hvem som kan bruke vegen. Begge parter er av oss oppfordra til å bruke forstand, og ikke gå lenger enn å bruke ord for å løse konflikten, sier Nilsen.»

I en annen undersak, med tittel «Vegen tilhører vegvesenet», heter det:

«BOTNHAGEN: – Det er Statens vegvesen som eier vegbiten som tidligere var riksvei 860. Det slår faggruppeleder Svein Paulsen i Statens vegvesen fast.

-Mannen som har gravd grøfter og sperret vegen har dermed utført hærverk på annen manns grunn, sier Paulsen.

I juni skrev vegvesenet brev til den driftige grunneieren og gjorde ham oppmerksom på at vegbiten fortsatt var å regne som statens eiendom. ? Brevet vi fikk i retur var skrevet på en slik måte at det ikke kan gjengis. Det ble blant annet satt fram en rekke beskyldninger mot oss, og vi ble truet med anmeldelse. Det virket som at grunneieren ikke har forstått hva dette dreier seg om. Foreløpig har vi ikke anmeldt mannen, sier faggruppelederen til Folkebladet.

Han mener både grunneiere og hytteeiere er i sin fulle rett til å benytte vegen som adkomstvei til sine eiendommer.

– Vi kommer til å ta stilling til om vegbiten skal omklassifiseres, og i den forbindelse har jeg oppfordra dem til å søke om bruksrett til vegen. Men foreløpig er ikke vegen offisielt nedlagt, og da kan avkjørslene som er knytta til den gamle riksveien benyttes, sier Paulsen.»

De tre artiklene er illustrert med fire bilder:

» Stenger vegen . Man ser ikke vegen for bare trær her hvor grunneieren har vært på ferde. På få timer onsdag etter at vegen var ryddet, sperret han den igjen ved å grave grøfter og drage store busker over vegen.»

«Grøft . Den som graver en grøft… Den illsinte grunneieren i Tranøy har gravd grøft over den gamle riksvegen og over avkjørselen til hytteeieren på nabotomta.

» Skremmende. Alf-Jostein Jenssen fra Vangsvik får ikke henta ned ved fra familiens eiendom, fordi en grunneier har sperret vegen.»

» Forstand. Lensmann Arnold Nilsen i Tranøy, sier begge parter i veitvisten er oppfordra til å bruke forstand. Tre personer har så langt levert inn anmeldelse i saka.»

KLAGEN:
Klageren er den omtalte grunneieren. Han har levert en politianmeldelse av Troms Folkeblad til lensmannen i Lenvik og har sendt en kopi av denne til Pressens Faglige Utvalg med påskriften:

«Jeg sender et eksemplar av politianmeldelsen til Pressens Faglige Utvalg som jeg ber behandle den som klage fra meg fordi jeg konstaterer at varsomhetsplakaten er brutt over hele fjøla i dette tilfelle.»

I klagen, som altså er identisk med politianmeldelsen, skriver han blant annet:

«Før jeg går over til en mer detaljert begrunnelse for anmeldelsen, skal det presiseres at avisen ikke hadde benyttet navn og bilde når jeg da ser bort fra fotos i terrenget på (…) med tilhørende gammel riksvei 860. Til tross for det nevnte faktum har jeg i ettertid blitt utsatt for hets, tilrop og forespørsler om saken – nærmest uten ende! Jeg bor på Finnsnes i Lenvik, men er fra gården (…) i Tranøy. Jeg er meget godt kjent av folk i hele Midt-Troms med utgangspunkt i idrett, politikk og annen utadvendt virksomhet. Jeg påstår derfor at avisen må være strafferettslig ansvarlig for injurierende utsagn i sakens anledning.»

«Dersom Troms Folkeblad på forhånd hadde kontaktet undertegnede, ville jeg ha lagt på bordet all nødvendig dokumentasjon og i tillegg henvist til Statens vegvesen i Tromsø med referansenummer etc. etc. Dermed ville avisen ha måttet droppe hele saken eventuelt at den hadde fått en langt annen vinkling! Derfor påstår jeg at avisens fremferd i denne sak er meget kritikkverdig og føyer seg inn i rekken av saker der privatfolk blir hengt ut uten rimelig grunn!»

Klagen inneholder for øvrig svært mange detaljer omkring tidligere hendelser, vitner og ikke minst påstander omkring eiendomsforholdene til veien, nærmere bestemt tidspunktet for når den ble omklassifisert fra riksvei til ikke-offentlig vei. Ifølge dokumentasjon klageren har vedlagt synes det som om dette skjedde allerede i 1984.

TILSVARSRUNDEN:
Troms Folkeblad begynner sitt tilsvar med å opplyse at avisen flere ganger har forsøkt å komme i kontakt med klageren med sikte på å få til en minnelig ordning, uten å ha lykkes.

Avisen peker på at den omtalte konflikten har foregått over år, at avisen har mottatt mange henvendelser om konflikten fra hytteeierne og også tidligere har omtalt enkeltsaker. Angående klagepunktet om at klageren ikke fikk komme til orde med sin versjon, skriver avisen i tilsvaret:

» Folkebladets journalist forsøkte gjentatte ganger å få tak i (NN) på telefon samme dag som hun besøkte området. Men (NN) svarte ikke på henvendelsene, verken på de to mobiltelefonene som står registrert på hans navn eller på privattelefonen. Avisas oppfatning er at (NN) åpenbart gjorde seg utilgjengelig for vår journalist. Redaksjonen valgte derfor å vente med saken, og gjorde nye henvendelser dagen etter, igjen uten resultat. Også etter at saken sto på trykk har vi gjentatte ganger forsøkt å få (NN) i tale, uten hell .»

«Det faktum at det ikke lot seg gjøre å få en samtidig imøtegåelse fra (NN), førte til at Folkebladet besluttet å anonymisere vedkommende i reportasjen . Verken navn eller bilde ble brukt, og nærmeste stedsangivelse er «en grunneier i Tranøy» (navnet på kommunen) og «langs den gamle riksvegen ved Vangsvik (navnet på kommunesenteret). Til tross for at konfliktnivået er høyt i saken, er det trolig en relativt liten krets med mennesker som kjenner til konfliktene. Det er i så henseende også et moment at klageren ikke er bosatt på (…), men i byen Finnsnes, 15 kilometer unna.»

Avisen viser videre til at den, da den ble oppmerksom på det, korrigerte opplysningene i den innklagede reportasjen om at det var det offentlige som var eier av den omstridte vegen, men at kunnskap om dette ikke ville ført til at reportasjen ikke ville blitt laget .

Tilsvaret avsluttes slik:

«At klager gjorde seg utilgjengelig for samtidig imøtegåelse er beklagelig, men avisen mener likevel at saken er av så stor samfunnsmessig betydning at det var riktig å publisere reportasjen. De mange og detaljerte saksopplysninger fra (NN) i politianmeldelsen/ PFU‑klagen endrer etter Folkebladets oppfatning ikke på det vesentlige innholdet i reportasjen: Hytteeiernes opplevelse av frykt etter grunneierens opptreden.»

«Vår konklusjon: Klager har ikke påvist noen paragrafer i Vær Varsom‑plakaten som Folkebladet skal ha brutt. Det er derfor vanskelig å imøtegå de konkrete ankepunkter klageren framsetter ‑ sett i forhold til Vær Varsom‑plakaten. Folkebladet kan ikke se å ha brutt god presseskikk.»

Klageren bekrefter i sitt tilsvar at han nok var noe vanskelig å få tak i på mobiltelefon, men at han var å treffe på fasttelefon, på telefax og på epost. Og videre:

» Jeg bor for øvrig 300 meter fra avisens kontorer. Derfor synes jeg, ærlig talt, at de aktuelle pressefolkene er nokså frekke når man finner å kunne markedsføre all verdens sludder og ærekrenkelser under delvis henvisning til påstått manglende kontakt fra min side. Jeg tror fremdeles at Troms Folkeblad har et selvstendig ansvar under henvisning til gjeldende presseetiske retningslinjer .»

Klageren konkluderer tilsvaret slik:

«Min konklusjon er at Troms Folkeblad den 10. august 2002 brøt presseetiske regler når man omtalte meg som kriminell og forbryter uten tilstrekkelig forarbeid, grunn og uten en hver dokumentasjon. Jeg har tatt i betraktning avisens angivelige anonymisering. Jeg konstaterer at Troms Folkeblad i sitt tilsvar ikke beklager seg i særlig grad og heller ikke dokumenterer sine grunner og påstander.»

Troms Folkeblad gjentar i sitt tilsvar at det over to dager ble gjort forsøk på å få tak i klageren for å innhente hans kommentarer, uten at man lyktes.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, en grunneier i Troms, mener Troms Folkeblad brøt god presseskikk da avisen i et oppslag om en nabokonflikt vedrørende en vei, omtalte mannen på en svært ufordelaktig måte ved indirekte å stemple ham som kriminell. Selv om han var anonymisert, hevder klageren at ble han gjenkjent og utsatt for hets, tilrop og forespørsler om saken. Hvis avisen hadde kontaktet ham på forhånd, mener klageren at reportasjen ville fått en helt annen vinkling.

Troms Folkeblad anfører at saken hadde allmenn interesse, og at klageren bevisst gjorde seg utilgjengelig for avisen. Siden det ikke var mulig å innhente klagerens samtidige kommen-tarer, valgte redaksjonen å anonymisere ham.

Pressens Faglige Utvalg vil på generelt grunnlag peke på at når det oppstår nabokrangler av ulike slag, må kravet til allmenn interesse stå sentralt og innebære at konflikten har betyd-ning for andre enn de involverte partene.

Videre mener utvalget at det i slike saker er helt avgjørende at partene får komme til orde med sine versjoner, slik at konflikten blir belyst fra alle sider.

I det påklagede tilfellet viderebringes svært sterke påstander angående mistanke om kriminelle handlinger, uten at klageren får anledning til å ta til motmæle. Utvalget finner det noe uklart hvilken innsats som ble gjort for å oppnå kontakt med klageren, og hvor vanskelig han var å få tak i. Når kontakt ikke ble oppnådd, kunne avisen etter utvalgets mening ikke bringe artikkelen i den form den fikk. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

Troms Folkeblad har brutt god presseskikk.

Oslo, 28. januar 2003
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, John Olav Egeland, Odd Isungset,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Camilla Serck-Hanssen