Nordland legeforening mot Verdens Gang

Verdens Gang (VG) fortalte lørdag 26. juni 2010 under tittelen «16 sykehusoperasjoner GRANSKES», at flere pasienter har fått fjernet friske organer ved Nordlandssykehuset etter kreftoperasjoner som ikke skulle vært utført. Artikkelen var utstyrt med vignetten «VG avslører», og undertitlene «? Leger fjernet friske organer hos pasienter» og «? Rystende tilsynssak mot Nordlandssykehuset». I bildeteksten til oppslagsbildet het det:

«NYTT SYKEHUS RAMMET: Nordlandssykehuset er rammet av en rystende sak, der kirurger har operert i strid med retningslinjene.»

Øverst i høyre hjørne av dette oppslaget som gikk over to sider, hadde VG en faksimile av Avisa Nordlands førsteside, der to leger var avbildet. I denne bildeteksten sto det:

«FAKSIMILE: (NN) og (XX) var førstesidestoff i Avisa Nordland i januar 2009.»

I brødteksten ble det opplyst:

«Nå granskes sykehuset i Bodø for 16 operasjoner som aldri skulle vært gjennomført. Nordlandssykehuset rystes av skandalen der de to utenlandske legene (NN) og (XX) står sentralt. De to har vært involvert i 13 av operasjonene som granskes. Senest i januar i fjor presenterte Avisa Nordland (NN) og (XX) under førstesidetittelen ”Valgte se[g] Bodø foran hele verden”. For noen pasienter ble det skjebnesvangert. I minst ett tilfelle gikk det galt: Siden i fjor høst har Helsetilsynet lokalt behandlet den rystende klagesaken til Lillian Olsen (61), der hovedspørsmålet er om sykehuset og legene har brutt loven og opptrådt uforsvarlig.»

Videre, under mellomtittelen «Skadet for livet», het det:

«Sykehuset innrømmer selv i en redegjørelse til Helsetilsynet at bare en av fire pasienter som ble operert for antatt kreft i løpet av et halvt år, virkelig var kreftsyk.»

Om retningslinjene for denne typen operasjoner, ble det opplyst:

«Retningslinjene for Helse Nord fastslår at de kompliserte operasjonene for kreft i spiserør, bukspyttkjertel og lever, bare skal gjøres i Nord-Norge (UNN) – eller på Rikshospitalet.»

Av artikkelen fremgikk det at VG har vært i kontakt med de omtalte kirurgene, som ikke ønsket å uttale seg av hensyn til sakens behandling i Helsetilsynet. Også sykehusledelsen er kontaktet, og direktøren uttalte blant annet at han kun kjenner til den ene klagesaken.

På de to påfølgende sidene i VG fortalte den 61 år gamle kvinnen sin historie under tittelen «VAR DØDEN NÆR». I ingressen sto det:

«De to utenlandske legene utførte en operasjon de aldri skulle ha gjennomført. Det holdt på å koste Lillian Olsen (61) livet.»

I brødteksten, under mellomtittelen «Unødvendig», fremkom det:

«Lillian sa selv ja til å bli operert ved Nordlandssykehuset, etter samtale med en av legene. Men hun stilte to krav: ?? Forutsetningen var at de hadde lov, og kunne denne type operasjon. ?? Før de eventuelt opererte, skulle de også ta vevsprøve av bukspyttkjertelen og analysere den, for å se om hun virkelig hadde kreft. Dette kravet ignorerte de to legene.»

I en spalte til høyre for hovedartikkelen, uttalte den ene kirurgen at det var han selv som varslet saken inn for Helsetilsynet. I en annen underartikkel i samme spalte, refererte VG Helse Nords syn på saken:

«Helse Nord er krystallklare på at Nordlandssykehuset opptrådte i strid med retningslinjene for hvilke operasjoner de skal utføre da de opererte Lillan Olsen.»

I ytterligere en liten notisaktig boks i nedre, venstre hjørne, der et rødt utropstegn var satt inn foran teksten, gjenga VG en sakkyndigs vurdering av den omtalte saken; han mener det «ikke var forsvarlig å foreta denne type operasjoner i Bodø».

Påfølgende dag, søndag 27. juni 2010, fulgte VG opp med en ny historie om en 35 år gammel mann som også var blitt operert for kreft uten å være rammet av sykdommen. Over artikkelen hadde VG satt inn en vignett med teksten «OPERASJONSSKANDALENE». Artikkelens tittel var utformet slik: «Legene trodde småbarnsfaren hadde kreft. De fjernet bukspyttkjertel, milt, galleblære, tolvfingertarm og lymfekjertler. Så kom sjokkbeskjeden: ”DU HAR IKKE KREFT».

I brødteksten ble det opplyst at mannen ble operert av de samme legene som opererte den 61 år gamle kvinnen VG omtalte én dag tidligere. Under mellomtittelen «Kunne levd vanlig», ble det imidlertid bemerket:

«Jørgensen understreker at hans bitterhet ikke retter seg mot de to utenlandske kirurgene og den jobben de gjorde.»

På den neste siden, også under vignetten «OPERASJONSSKANDALENE», ble helse- og omsorgsministeren intervjuet. Artikkelens tittel var et sitat: «”En helt utrolig og svært alvorlig sak». Ministeren uttrykte også at «det er behov for bedre kontroll», og et nytt autorisasjonssystem for utenlandske leger ble omtalt.

Mandag 28. juni 2010 kommenterte VG selv saken i sin leder med tittelen «Skandale på skandale». Her påpekte VG:

«La det ikke herske noen tvil om at det er Regjeringen ved statsråd Strøm-Erichsen som har det formelle ansvaret for å rette opp feilene og få systemet til å fungere igjen.»

«Strøm-Erichsen bør raskest mulig komme på banen med en redegjørelse for tiltak som kan berolige nordmenn flest. Det haster virkelig.»

Samme dag publiserte VG også en enspaltet artikkel med tittelen «- Vi har god orden», der sykehusdirektøren gikk god for den interne kontrollen ved Nordlandssykehuset.

Saken var for øvrig hovedoppslaget på avisens førsteside denne dagen med stikk- og hovedtittelen: «TO LEGER GRANSKES ETTER 13 OPERASJONER Fjernet FRISKE ORGANER.» Oppslaget var ustyrt med vignetten «VG avslører» og et bilde av den 61-årige kvinnen som fortalte sin historie inne i avisen, og hennes mann.

Tirsdag 29. juni 2010 kunne VG, fortsatt under vignetten «OPERASJONSSKANDALENE», fortelle at «OMFANGET VOKSER», og at «Fem pasienter fikk friske organer fjernet». I ingressen het det:

«Pasientombudet har mottatt fem skademeldinger der de to legene ved Nordlandssykehuset fjernet friske organer.»

I brødteksten ble uttalelsene til en av pasientenes mann gjengitt:

«- Jeg skal politianmelde dette så snart som mulig. Hvilket motiv kan to leger ha for å fjerne friske organer på unge mennesker? Det er hårreisende at det skjedde[.]»

Pasientombudet kommenterte også saken og påpekte at «det ikke holder å legge skylden på de to utenlandske legene».

I en tilhørende artikkel med tittelen «Fortsatte å operere til tross for pålegg», het det i ingressen:

«Selv etter gjentatte pålegg om å følge retningslinjene, opererte legene ved Nordlandssykehuset så sent som i februar i år en pasient i strid med disse.»

Videre fremkom det at sjefen for kirurgisk klinikk «måtte i går forlate stillingen sin», og at sykehusdirektøren forventer at også «hans stilling kan bli diskutert».

KLAGEN:

Klager er Nordland legeforening med samtykke fra de to omtalte kirurgene. Det bemerkes imidlertid at legeforeningen har initiert klagen selv, fordi foreningen mener saken har «prinsipielle sider»: «Medias omtale av helsepersonell og deres arbeid er spesielt utfordrende fordi helsepersonell som blir omtalt i reportasjene, som regel er bundet av sin taushetsplikt. (…) Helsepersonell har på grunn av taushetsplikten ofte ikke en reell mulighet til imøtegåelse. Dette pålegger media et ekstra ansvar for å sikre balanse i sine framstillinger.»

Klager påpeker at legeforeningen ikke støtter at de omtalte operasjonene ble utført på Nordlandssykehuset, men tilføyer: «Det er imidlertid en viktig saksopplysning at å operere disse pasientene ved Nordlandssykehuset Bodø ikke strider mot norsk lov, men som nevnt et brudd på Helse Nords interne retningslinjer.» Klager understreker også: «Klagen til PFU må ikke oppfattes som kritikk mot de pasientene som har stått fram i media med sine sykehistorier. Dette er pasienter som har hatt betydelige komplikasjoner, men likevel har tatt påkjenningen med å stå fram.»

Etter klagers mening har Verdens Gang brutt Vær Varsom-plakatens punkter 4.5 (forhåndsdom) og 4.7 (identifisering).

Klager anfører: «Nordland legeforening er klar over og anerkjenner pressens viktige samfunnsrolle (…) men vi mener at denne kunne vært ivaretatt uten at (XX) og (NN) ble identifisert med navn og bilde. På det tidspunktet artiklene ble publisert var denne typen operasjoner igjen overført til riktig behandlingsnivå, og det var derfor ingen samfunnsmessige hensyn som tilsa at allmennheten måtte advares mot disse legene spesielt.»

Slik klager ser det, ble legene «”syndebukker” for et system med manglende kontroll og kvalitetssikring», og klager frykter at denne typen identifisering kan «skremme helsepersonell fra å melde saker der de sjøl er involvert av frykt for tilsvarende eksponering i media».

Videre innvender klager at det er Helsetilsynets oppgave å vurdere om «utførelsen av operasjonene har vært medisinsk forsvarlig eller ikke, samt om indikasjonen for å operere har vært rett». Klager er imidlertid av den oppfatning at Verdens Gang «allerede [har] dømt de aktuelle legene og slått fast at både indikasjon og utførelse har vært skandaløse».

TILSVARSRUNDEN:

Verdens Gang (VG) mener å ha «opptrådt korrekt og i fullt samsvar med Vær Varsom-plakaten», og at redaksjonen «hadde gode grunner både til identifisering og karakteristikkene klagerne omtaler som ”forhåndsdømming”».

Slik VG ser det, var det berettiget å identifisere de to legene av følgende grunner:

1. For å få fram andre saker
2. Fare for forveksling
3. Saken i seg selv
4. Legene søkte selv offentlighet
5. Debatten om utenlandske leger

VG anfører også generelt: «Det er liten tvil om at det foreligger mistanke om alvorlige handlinger og at legenes samfunnsrolle som kirurger ved Nordlandssykehuset har klar relevans til de forhold som ble omtalt. VGs samfunnsoppdrag innebærer plikt til å orientere om mulige klanderverdige forhold, og disse forholdene inkluderer to kirurger – i tillegg til en omfattende systemsvikt ved Nordlandssykehuset.»

Ad ovennevnte punkt 1, bemerker VG: «Det er liten grunn til å tro at omfanget av denne saken hadde blitt kjent uten at VG og Avisa Nordland hadde tatt tak i den. Ved å identifisere de to legene, kunne VG, Pasientombudet og Helsetilsynet også avdekke andre og hittil utkjente tilfeller hvor disse legene har vært involvert.» «Etter omtalen av feiloperasjonen av Lillian Olsen, har Pasientombudet i Nordland mottatt en rekke henvendelser om kirurgiske inngrep ved Nordlandssykehuset.» (VGs utheving, sekr. anm.)

Avisen innvender imidlertid: «Det kan selvsagt diskuteres om hvorvidt disse pasientene ville kommet frem med sine klager også om de to legene hadde forblitt anonyme. Men det er nok et faktum at de fleste pasienter knytter egen behandling til legen som har utført den. Det gjelder særlig pasienter uten særlig medisinsk innsikt, som ikke uten videre kan identifisere at de feilaktige kreftoperasjonene VG omtaler er av samme art som dem de selv har vært utsatt for.»

Ad nevnte punkt 2, faren for forveksling, påpeker VG blant annet: «Antallet kirurger ved Nordlandssykehuset er begrenset, andelen knyttet til [den aktuelle] avdelingen enda mindre – og andelen utenlandske leger ytterligere desimert. (…) Feilaktig mistanke kunne ikke bare rammet uskyldige leger. Det kunne også ha resultert i helt unødige og irrelevante bekymringsmeldinger fra pasienter som mistenkte at deres lege var involvert[.]»

Med hensyn til punkt 3, saken i seg selv, mener VG at «Sakkyndigvurderingen (…) sammenholdt med Lillian Olsens rystende sykdomshistorie, alene berettiget grunn til identifisering. (…) Selv om handlingene ikke ender opp med å stemples ulovlig, har legene bevisst og kontinuerlig omgått regelverket og ifølge sakkyndige til dels gått ut over sin kompetanse. (…) Sykehusledelsen (…) la også en stor del av ansvaret over på (NN) og (XX).»

Når det gjelder ovennevnte punkt 4, at legene selv skal ha søkt offentlighet, henviser VG til omtalen i Avisa Nordland der legene ble omtalt da de ble ansatt ved sykehuset. VG opplyser at denne positive omtalen skal ha vært en grunn til at de opererte pasientene lot seg operere. For øvrig påpeker redaksjonen at bildeidentifiseringen av legene i VG kun er skjedd gjennom en faksimile fra Avisa Nordland.

Ad punkt 5, debatten om utenlandske leger, anfører avisen: «VGs fokus på de to legene må også sees i sammenheng med samfunnsdebatten om et fellesnordisk legeregister som pågikk i ukene før avsløringen. Bakgrunnen var en dansk lege som hadde behandlet pasienter i Sverige og Norge på klanderverdig vis, og som ble identifisert gjennom flere reportasjer i blant annet Dagsrevyen. I tillegg ble det kjørt en rekke saker i media om hvor dårlig det sto til med kontrollinstansen som autoriserer utenlandske leger.»

VG avviser også at avisen har forhåndsdømt de omtalte legene, og mener «å ha solid grunnlag for de karakteristikker, overskrifter og andre formuleringer som er brukt». VG påpeker: «Med vår dokumentasjon vil det være journalistisk uforsvarlig og et svik mot vårt samfunnsoppdrag å unnlate å publisere saken, i påvente av et offentlig granskningsarbeid.» Avisen referer også til konkrete uttalelser og dokumentasjon for å underbygge at det er dekning for formuleringene som er benyttet.

Dessuten tilføyer redaksjonen: «Om feildiagnostiseringen var faglig forståelig/tilgivelig/lå innenfor den feilmarginen som alle leger må få lov til å ha, mener og skriver ikke VG noe om i den aktuelle reportasjen. På dette punkt innskrenker vi oss til å konstatere at sakskomplekset granskes av Statens Helsetilsyn, slik legeforeningen selv poengterer.»

Når det gjelder den samtidige imøtegåelsesretten, understreker VG: «[A]visen har bestrebet seg på å la (NN) og (XX) få samtidig [imøtegåelse] på påstander og kritikk som rettes mot dem. Dette framgår også av VGs artikler. (…) Begge legene gjorde det imidlertid på et tidlig stadium klart at de ikke ønske[t] å uttale seg før en konklusjon fra Helsetilsynet forelå. (…) VG vil alltid bestrebe seg på å få den angrepne i tale. Men samtidig kan ikke manglende [imøtegåelse] hindre eller forsinke samfunnsoppdraget.»

Klager understreker at legeforeningen ikke argumenterer mot saken i seg selv, fordi den erkjenner sakens alvor: «Eksponeringen avslørte alvorlig svikt i kvalitet og system ved Nordlandssykehuset, og det er dessverre fullt mulig at dette ikke ville blitt ryddet opp i uten søkelys fra journalister.» Men: «Nordland legeforening fastholder imidlertid at dette kunne vært gjort uten at de to legene ble identifisert med navn og bilde.»

Nordland legeforening reagerer også på VGs henvisning til at legene tidligere skal ha søkt oppmerksomhet: «Det at noen en gang har vært avbildet eller intervjuet i en avis, kan ikke bety at vedkommende er uten vern dersom man seinere skulle komme i en vanskelig situasjon. (…) Dersom praksisen til de innklagede organene blir sedvane, vil helsepersonell kunne vegre seg for å stille opp også i ukontroversielle saker.»

Slik klageren ser det, kan identifiseringen heller ikke begrunnes med hensvining til forvekslingsfaren. Legeforeningen innvender at «de fleste pasientskadesakene allerede var meldt til tilsynsmyndighetene», at miljøet ved sykehuset er «såpass lite at det i blant helsepersonell var liten sjanse for at noen fikk uberettiget mistanke mot seg» og at «denne type operasjoner ikke lenger [ble] utført på Nordlandssykehuset». Dessuten kjenner legeforeningen ikke til at det kom «flere saker til tilsynsmyndighetene enn de som allerede var kjent for myndighetene før saken kom opp i media».

Når det gjelder taushetsplikten versus imøtegåelsesretten, mener legeforeningen at VG ikke har forstått klagers poeng; helsepersonell står ofte i en umulig situasjon der de har valget mellom å forsvare seg og dermed kanskje bryte taushetsplikten, eller å tie fordi saken har så mange sider. Klager bemerker: «Uansett valg vil noen bli skadelidende.»

Verdens Gang fastholder sitt syn i saken, men utdyper i sitt tilsvar noen av de tidligere argumentene. Blant annet henviser VG til punkt 1.5 i VVP, om pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker mot overgrep og forsømmelser fra offentlige myndigheter etc.

Når det gjelder redaksjonens argument om at identifiseringen bidro til å få fram flere saker, avviser VG klagerens påstand om at det ikke kom frem flere saken til tilsynsmyndighetene: «Dette er påfallende og direkte feil. Nordland legeforening underslår den sterke historien til Randi Waage, som AN brakte 28.6. Denne saken ble rapportert til Statens Helsetilsyn ETTER medieomtalen. VG har også grunn til å tro at Ole Ivar Jørgensen-saken var ukjent for tilsynsmyndighetene før han selv klaget til Helsetilsynet etter å ha lest oppslagene i VG og AN 26. juni.»

VG bemerker også: «Selv om de to [legene] var tatt ut av aktiv kirurgisk tjeneste da avsløringene ble publisert, fant VG det viktig å nå alle relevante pasienter med informasjon om hvem som hadde gjennomført denne typen operasjon. Vi anså muligheten stor for at de samme legene kunne stå bak flere inngrep som ikke var med i det undersøkte materialet.»

Dessuten opplyser redaksjonen: «For øvrig er det et faktum at Nordlandssykehuset sendte de 16 sakene til Helsetilsynet etter at VG og Avisa Nordland hadde tatt kontakt med sykehuset, og varslet om at vi jobbet med sakene. Pasientombudet bekreftet at hun fikk meldt inn fire saker de to første dagene i ukene etter VGs og ANs oppslag. (…) Pasientombudet sier til VG at hun er sikker på at hun fikk klagene pga. avisoppslagene.»

Med hensyn til argumentet om forvekslingsfaren, registrerer VG «at klageren innsnevrer forvekslingsfaren til sykehusmiljøet». Det påpekes derfor: «VG er mer bekymret for forvekslingsfaren i lokalmiljøet generelt, i nabolag, blant tidligere pasienter og medisinske miljøer andre steder.»

Slik VG ser det, var den tidligere medieomtalen av legene i Avisa Nordland også et moment som talte for identifisering: «Det er ingen tvil om at både de to kirurgene selv, og sykehusledelsen, på denne måten markedsførte de to på en måte som var sterkt egnet til så skape tillit – både til de to kirurgene og kvaliteten på arbeidet ved avdelingen der de var ansatt. Også på sykehusets hjemmeside fremgikk det at legene hadde så gode kvalifikasjoner at de nærmest kunne velge [og] vrake i jobber ved sykehus over hele verden. Med en slik eksponering i forkant, var det både naturlig og nødvendig å identifisere når det viste seg at det nettopp var disse legene som hadde utført de tragiske operasjonene.»

For øvrig understreker VG at det er «uhyre sjelden at media identifiserer helsepersonell, selv i forbindelse med dokumentert feilbehandling og regelbrudd». Etter avisens mening trekker klager derfor en feilslutning når det anføres at leger som har uttalt seg til media én gang, er uten vern senere. Men i foreliggende sak mener redaksjonen det var berettiget å identifisere grunnet «sakens ekstreme karakter – og legenes aktive rolle i den».

Hva gjelder påstanden om forhåndsdømming, understreker VG at avisen kun har «konstatert fakta og referert uttalelser og vurderinger fra sakkyndige og relevant ledelse». Og med hensyn til en eventuell samtidig imøtegåelse, innvender redaksjonen: «VG mener også at legene kunne ha uttalt seg om funksjonsfordeling og kjennskap til retningslinjer, uten at de hadde brutt taushetsplikten (…) VG vil også påpeke at det er fullt ut mulig å få fritak fra taushetsplikten i tilfeller hvor sykehuset og legene ber om dette. Det skjer jevnlig i pasientsaker VG og andre medier jobber med.»

Avslutningsvis henviser VG til andre saker der leger har blitt navngitt i forbindelse med pasientklager.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

To ulike klagere – Nordland legeforening og Nordlandssykehuset – har påklaget flere artikler i Verdens Gang (VG) om kreftoperasjoner som ikke skulle vært utført på Nordlandssykehuset. Det klages med samtykke fra de to omtalte kirurgene som utførte operasjonene.

Klagene gjelder først og fremst identifiseringen av kirurgene med navn og bilde. I tillegg anføres det at omtalen er forhåndsdømmende, og at helsepersonell grunnet taushetsplikten ofte ikke har en reell mulighet til å benytte seg av retten til samtidig imøtegåelse. Nordlandssykehuset mener også at VG ikke har utvist saklighet og omtanke, blant annet grunnet mangel på sakkyndig informasjon i omtalen, særlig i de første publiseringene.

Verdens Gang mener å ha opptrådt i henhold til VVP punkt 1.5 i sin dekning. VG avviser påstanden om forhåndsdom, og anfører at redaksjonen har konstatert fakta og referert uttalelser og vurderinger fra sakkyndige og relevant ledelse. Slik VG ser det, var det riktig å identifisere legene grunnet sakens karakter, legenes rolle og ansvar, for å hindre unødig mistanke mot uskyldige, for å få fram andre saker og avdekke sakens omfang. Dessuten bemerker VG at sykehusledelsen og legene selv søkte offentlighet da legene ble ansatt ved sykehuset, og at de derigjennom oppbygde seg tillit. For øvrig opplyser VG å ha bestrebet seg på å få både sykehusledelsen og legene i tale, og at ingen av disse brakte frem den sakkyndige informasjonen sykehuset etterlyser. Avisen påpeker også at legene kunne uttalt seg om funksjonsfordeling og retningslinjer uten å bryte taushetsplikten.

Pressens Faglige Utvalg minner om pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold, noe som iblant nødvendigvis vil ramme enkeltmennesker. Imidlertid skal enkeltpersoner ikke bli unødig rammet av pressens kritiske søkelys, og derfor finnes de presseetiske normene. Likevel, normene er ikke ment å beskytte det kritikkverdige.

I Vær Varsom-plakatens punkt 4.7 manes pressen til varsomhet med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige forhold. Det fremgår videre at en identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Spørsmålet her er derfor om det finnes vektige argumenter for at allmennheten skulle få vite hvem de omtalte kirurgene var.

Et moment er sakens karakter. Utvalget konstaterer at de omtalte operasjonene er utført i strid med gjeldende retningslinjer, noe som heller ikke er bestridt av klagerne, og at operasjonene har hatt svært alvorlige konsekvenser for pasientene. Dessuten merker utvalget seg at omtalen medførte at flere operasjonstilfeller ble avdekket, og derigjennom systemsvikten. Det kan imidlertid tenkes at dette kunne vært omtalt uten at kirurgene ble identifisert.

Tidligere har utvalget påpekt at personer i betrodde stillinger eller verv må akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i staffbare eller klanderverdige forhold av betydning for utøvelsen av stillingen. Slik utvalget ser det, besitter man i kraft av stillingen som lege en tillit og et ansvar som innebærer at man må tåle et kritisk søkelys på seg når man er involvert i forhold av en slik art som omtalt i det påklagede tilfellet.

Slik utvalget ser det, er faren for forveksling – at noen som ikke er innblandet skal bli utsatt for mistanke fra publikum – et annet argument som taler for en identifisering. Dette er særlig aktuelt i tilfeller der det er snakk om små miljøer hvor en bestemt yrkesgruppe – som her – utgjør et fåtall personer. For øvrig merker utvalget seg at VG kun har identifisert kirurgene med bilde gjennom en liten faksimile fra AN, og at bruken av legenes navn er nokså avdempet.

Videre mener utvalget at det tydelig fremgår i det påklagede tilfellet at de omtalte operasjonene granskes av Helsetilsynet, og at det foreløpig ikke foreligger noen konklusjon. Selv om Verdens Gang refererer noen konkluderende uttalelser og synspunkter fra ulike parter, kan utvalget ikke se at avisen foretar noen forhåndsdom.

Selv om man ideelt sett kunne ønsket at det fremkom flere opplysninger om den typen operasjoner som er utført, kan ikke utvalget se at omtalen skulle stride mot det presseetiske kravet til saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Her merker utvalget seg også at VG har referert uttalelser fra en sakkyndig i saken, og at så vel sykehusledelse som de omtalte kirurgene er gitt anledning til å kommentere forholdet. Slik utvalget ser det, har sykehuset derfor selv hatt anledning til å bidra med den faglige informasjonen som etterlyses i klagen, og slik sett hatt muligheten til å sørge for en mer balansert fremstilling av den medisinske problemstillingen, uten å måtte bryte taushetsplikten.

Verdens Gang har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 14. desember 2010

Marit Rein,
John Olav Egeland, Øyvind Brigg, Ellen Arnstad,
Henrik Syse, Eva Sannum, Camilla Serck-Hanssen