Atle og Line Strand Sundqvist mot Dagbladet

» Dødsmarkene: Ei tilsynelatende uendelig slette av lik, innhyllet i et 30-40 centimeter høyt teppe av frostrøyk. Slik opplevde kriminaltekniker Ole Morten Størseth noe han aldri vil glemme og som han aldri hadde sett før i sin tid i Kripos. Hjelperne manglet alt de første dagene. Rennende vann og obduksjonsbenker. Og først etter et par dager kom tørrisen som skulle bremse forråtnelsen. Høner, haner og katter trippet rundt likene. »

Et mindre foto viste en avkuttet finger, og her lød bildeteksten:

» Fingeravtrykk: Her har en tekniker snittet i en finger. Han trekker hud og negl av og trer den på sin egen. Slik får han et fingeravtrykk. »

I teksten til et bilde av obdusenter i arbeid het det dessuten:

» Detektivarbeid: Lars Uhlin-Hansen (t.v.) og Torleiv Ole Rognum måtte drive et nitid detektivarbeid for å identifirsere de døde. Er galleblære, blindtarm eller livmor fjernet? Og egner ikke tenner seg, må det tas prøver fra lårbein eller ribbein. »

I utdrag fra boken skildres bl.a. opplevelsene til en ung norsk tannlege:

» ?Rundt ett av bordene nederst i hallen står Kristi Marie Aasand og de andre tannlegene. En patolog skjærer ut en kjeve og gir den til Aasand. Hvis et polaroidkamera er ledig tar hun først bilder av kjeven: Forfra og av tyggeflaten i over- og underkjeven. Så beskriver hun hver eneste tann. Funnene skrives inn på post mortem-skjemaet. Har tanna en fylling? Er det amalgam, hvit fylling, gull eller porselen? Hvilke tenner har eventuelt kroner eller bruer? »

KLAGEN:
Klagerne er pårørende til norske omkomne under tsunamikatastrofen. De reagerer sterkt på Magasinets » bruk av bilder fra obduksjon og bilder av likdeler samt beskrivelse av hvordan obduksjonene ble gjennomført «. «De detaljene som beskrives kan umulig være av almen interesse, og det opplyses om detaljer i arbeidet som Nye Kripos tidligere har unnlatt å opplyse om for å skåne de pårørende. Både bilder og tekst oppleves som svært støtende og belastende for oss som har mistet familiemedlemmer i tsunamien, og reportasjen oppleves som spekulativ. »

«De månedene som har gått siden vi mistet våre har vært preget av sorg, savn og sjokk. Det er først nå vi har begynt å få det groteske litt på avstand. Lørdagens reportasje rev oss rett ned igjen. Ikke nok med at våre døde har ligget og råtnet på lager i Thailand, men måten de har blitt behandlet på etter sin død blir beskrevet i detalj i lørdagsavisen. Er det min mor sin avklipte finger som vises frem? Er det sønnen min eller faren min som obduseres på bildet? »

«Hva sier vi til sønnen vi har igjen, når han spør hva mamma gråter for ved frokostbordet når hun leser avisen. I andre mediakanaler er det advarsler om sterke bilder, her hadde vel det vært på sin plass. At f eks kjevene ble skåret ut på de avdøde er det ingen som er tjent med å vite. Det å bygge opp igjen et liv etter det som skjedde i julen -04 er vanskelig nok uten å få slike påminnelser servert helt uforberedt.»

Som vedlegg til klagen følger en uttalelse fra Fransiskushjelpen, som har ledet klagernes sorggruppe. «Det er vårt håp at PFU vil drøfte de vanskelige spørsmål om avveiningen av hensynet til det som antas å ha almen interesse ? der vi nok synes at media generelt har en tendens til strekke strikken veldig langt, kanskje med blandede motiver noen ganger ? og hensynet til de mennesker som er direkte og smertefullt berørt av det som skildres.»

Det foreligger også en erklæring fra Nasjonal Støttegruppe etter Flodbølgekatastofen. «Støttegruppen stiller seg kritisk til at det ble brukt bilder som, i alminnelighet kan virke støtende, og i særdeleshet støtende for de som har mistet sine kjære i Tsunamien.»

TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet minner om at den påklagede reportasjen gjaldt boken «Bølgen som traff oss alle», som i all hovedsak er basert på bidrag fra avisens medarbeidere. Det bekreftes at «de
omtvistede bildene» er hentet fra boken. » Klagere, som selv mistet nære familiemedlemmer, er ikke omtalt eller avbildet i reportasjen. Dagbladet har likevel full forståelse [for] at både denne omtalen, og all annen omtale av tsunamikatastrofen, er en belastning.»

Avisen opplyser i tilsvaret at det allerede på publiseringsdagen for reportasjen var kontakt mellom klagerne og Dagbladets sjefredaktør. «Etter å ha mottatt klagen har vi igjen hatt samtaler med klagere for å forsøke å bidra til at smerten kunne lindres utenfor de formelle rammer av en klagebehandling i PFU. (?) Dagbladet har blant annet bedt om et møte med klagere, evt. med klagere sammen med støttegruppe. Familien har likevel ønsket at klageprosessen skal gå sin gang.»

Dagbladet er imidlertid ikke i tvil om at Magasinet var i sin fulle rett til å omtale saken, med «nye perspektiver på og nye innfallsvinkler til katastrofen». » Saken var ekstrem. Ingen ekstreme detaljer er hittil publisert i Dagbladet, heller ikke i den innklagede reportasje. Men vi gikk tett på rettsmedisinerne og bedømte det som nødvendig og relevant å videreformidle i tekst og bilder hva arbeidet deres bestod av. Detaljene klagere framhever gir bare fliker av tilstanden i de provisoriske likhusene. »

«Dagbladet kunne gjengitt mye sterkere bilder, men lot det være. PFU har ved en rekke anledninger konstatert at avisene har brukt nærgående enkeltheter i for stor grad i forhold til sakens innhold. Totalbildet i denne saken er omvendt. (?) I denne saken har beskrivelsene i tekst og bilder svært stor grad av informasjonsverdi, også prinsipielt. Og de nærgående detaljene er få, men nødvendige for å gjenskape det viktige arbeidet de norske hjelpemannskapene måtte utføre. »

«De innklagede bildene har ikke noen framtredende plass i reportasjen. Det er også umulig å påstå at de er brakt i en spekulativ hensikt. De beskriver derimot en brøkdel av en ufattelig virkelighet som møtte rettsmedisinerne i Thailand og i de andre tsunamirammede landene.»

«Paradokset med klagen er at Dagbladet gjennom hele sin dekning av katastrofen har bestrebet seg på å treffe balansepunktet mellom informasjonsplikt og omtanke overfor pårørende og andre lesere. (?) Ingen er eksponert i Dagbladet mot sin vilje. Ingen bilder av omkomne er publisert uten godkjenning, familier som har bedt om å få være i fred har fått være i fred. »

Klagerne understreker i sitt tilsvar at de ikke ønsker å stoppe omtale av tsunamien. De er imidlertid helt uenig med Dagbladet i at «ingen ekstreme detaljer» kom fram i den påklagede reportasjen. «For å overgå det som ble trykket nå frykter vi at grensene skal strekkes enda lenger?».

Det vises til en ettersendt erklæring fra sjefen for identifiseringsarbeidet i Thailand (Reidar Nielsen, Nye Kripos). Her skriver Nielsen bl.a.: «Etter å ha lest artikkelen, gjorde jeg i et etterfølgende uformelt møte med begge journalistene tydelig oppmerksom på at jeg synes artikkelen var alt for detaljert ? ikke minst av hensyn til pårørende.»

Dagbladet har i to oppfølgende tilsvar fastholdt sine tidligere anførsler.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en bredt anlagt reportasje i Dagbladets Magasinet om blant annet identifiseringen av døde etter flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia julen 2004. Klagerne, som er pårørende til norske omkomne, reagerer sterkt på nærgående bilder fra og detaljerte beskrivelser av obduksjoner. Klagerne hevder å ha opplevd reportasjen som svært støtende og belastende etter tapet av familiemedlemmer, og kan ikke se at det skulle være av allmenn interesse å komme så tett på identifiseringsarbeidet.

Dagbladet påpeker at reportasjen bygger på en bok som i hovedsak har bidrag fra avisens medarbeidere. Redaksjonen har forståelse for at både den påklagede reportasjen og annen omtale av katastrofen vil være en belastning for pårørende, men mener det var relevant og nødvendig å formidle i tekst og bilder hva rettsmedisinernes arbeid besto i. Dagbladet anfører at mye sterkere bilder fra obduksjonene kunne vært gjengitt, men avisen unnlot dette, selv om bildene viste hvor ekstreme forholdene var.

Pressens Faglige Utvalg viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, der det blant annet heter: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. (?) Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at det dreier seg om en meget spesiell reportasje, med en bildedekning som under andre og vanligere omstendigheter ville vært helt uaktuell. Også beskrivelsene av identifiseringsarbeidet skiller seg fra hva som i hjemlig sammenheng, knyttet til ulykker eller kriminalitet, ville blitt betraktet som presseetisk akseptabelt.

Utvalget anser imidlertid at den påklagede reportasjen må sees i lys av tsunami-katastrofens ufattelige omfang, med en sjokkartet virkning på en hel verden. Etter utvalgets mening har et viktig perspektiv vært å framstille rettsmedisinernes nødvendige og omfattende arbeid etter katastrofen. Slik utvalget ser det, har dette arbeidet gitt de etterlatte den påkrevde identiteten til deres savnede så raskt som mulig. Selv om utvalget godt kan forstå direkte berørte menneskers opplevelse av reportasjen, med dens sjeldne nærgåenhet, framstår den på denne bakgrunnen som et relevant dokument av historisk karakter.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Dagbladet ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 20. desember 2005
Odd Isungset,
Sigrun Slapgard, Solveig Tvedt,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller