NN mot Adresseavisen

PFU-sak 164/12


SAMMENDRAG:

Adresseavisen hadde lørdag 2. juni 2012 et førstesideoppslag med tittelen «Anmelder drapstrusler», og ingressen:

«Ordfører Rita Ottervik har anmeldt en kvinne i 40-årene for drapstrusler. I et intervju med Ukeadressa [Adresseavisens lørdagsmagasin: sekr. anm.] sier kvinnen at det er synd landets statsminister og andre Ap-topper ikke var blant ofrene
22. juli.»

Oppslaget var illustrert med et større bilde av ordfører Rita Ottervik. Inne i avisa, i lørdagsbilaget «Ukeadressa», var det en lengre reportasjeartikkel om anonyme nettdebattanter. Artikkelen inneholdt et intervju med den omtalte kvinnen. Tittelen på reportasjen var «Ekstrem og anonym», og ingressen:

«Denne kvinnen har sendt e-poster til ordføreren i Trondheim med innhold som gjør at Rita Ottervik har anmeldte henne for drapstrusler. Kvinnen tror at folk om kort tid vil takke Anders Behring Breivik for hans verk 22. juli i fjor.»

Reportasjeartikkelen var illustrert med vignettene «Kommentarfelttoget» og «De hverdagsekstreme». Det fremgikk av artikkelen at kvinnen var en aktiv nettdebattant på adressa.no, og opererte både under fullt navn og med ulike «alias». Hun er en av dem som ofte blir redigert på grunn av innleggenes innhold.

Under mellomtittelen «Den anonyme» sto det:

«”Annie” er en kvinne i midten av 40-årene fra en nabokommune til Trondheim. […] Få dager etter 22. juli-massakren var trønderkvinnen på Twitter under fullt navn med kommentarer hvor hun tilkjennega forståelse for terroristens handlinger. Kort tid etter at rettssaken startet fikk Rita Ottervik e-post fra kvinnen, sier Ottervik. – Det var en ytring jeg oppfattet som en trussel. Det gikk på å bli tatt livet av og gjaldt både meg og andre. – Det var en drapstrussel? – Det var en ytring om at hun var lei seg for at ABB ikke klarte å ta flere av oss, og at hun håpet andre kunne fullføre jobben. Jeg oppfattet det som en trussel mot meg selv og Arbeiderpartiet. ”Annie” sier hun ikke kjenner til at noen har anmeldt henne, men hevder e-poster hun har sendt er innenfor det folkevalgte må tåle. – Jeg husker ikke eksakt ordlyden i e-posten jeg sendte Ottervik, men jeg er beredt på rettssak i så fall, sier kvinnen.»

(…)

«Vi møter henne i Adresseavisens resepsjon på Heimdal. Hun kunne vært hvem som helst. Kunden foran deg i butikken, en du knapt nok ville ha lagt merke til i sin alminnelige hverdagslighet. Hun er selv mor. Datteren er like gammel som flere av Utøya-ofrene. […] Hun hevder hun ikke når igjennom med sine innlegg i avisene, at hun blir sensurert.»

Under mellomtittelen «Utmeldt av Frp» sto det:

«Tilbake til kvinnen fra Sør-Trøndelag. […] Selv var hun inntil for to år siden medlem av Fremskrittspartiet og satt i lokallagsstyret i sin hjemkommune. […] De lokale Frp-erne husker henne som ei som var god til å steike vafler, men med meninger og holdninger som gjorde at det var en lettelse da hun ble utmeldt sommeren 2010.»

Under tittelen «Jobbnomade» sto det:

«Hun vil ikke si hvem som er arbeidsgiveren hennes eller hva hun jobber med, annet enn at hun jobber i et serviceyrke. – Jeg er kompetent på flere områder, har hatt flere yrker. Jeg har fagbrev som kokk og servitør, og jeg har økonomisk bakgrunn. Mer vil jeg ikke si om det. Adresseavisen kjenner til at kvinnen i 2005 opprettet et eget cateringselskap som ble avviklet i 2008.»

Under mellomtittelen «Mot drap, for attentat» sto det:

«Under intervjuet sier hun at det ikke ville vært et tap om Jens Stoltenberg hadde blitt tatt av dage 22. juli i fjor, samtidig som hun sier hun er imot drap. – Vil du kalle deg høyreekstrem? – Nei, absolutt ikke. – Er det ikke høyreekstremt å ønske landets statsminister fra Arbeiderpartiet likvidert? – Nei, jeg deler mye av tankegodset til de som kalles høyreekstrem. På samme måte som jeg er enig med mye av det Anders Behring Breivik står for, bortsett fra at jeg ikke kan stille meg bak nedslaktning av folk.»

Hovedartikkelen inneholdt to bilder av kvinnen. Det største bildet var et silhuettfoto i svart og hvitt. På det andre bildet var kvinnen fotografert bakfra, sittende foran en pc-skjerm.
Som en innledning til lørdagsbilaget hadde sjefredaktør Arne Blix en kommentarartikkel med tittelen: «De mørke debattene». I kommentaren sto det blant annet:

«Hvem skjuler seg bak de ofte anonyme innleggene? Hvilke tema trigger de mest ekstreme og hvordan ordlegger de seg? […] Kvinnen vi har intervjuet, vil ikke vise ansikt. I kjølvannet av rettssaken mot Anders Behring Breivik er det personer blant oss som deler hans tankegods. Hun er en av dem. Min bekymring er at det bak slike ekstreme meninger også er grobunn for ekstreme handlinger.»

KLAGEN:

Klageren er den omtalte kvinnen som mener hun ikke ble anonymisert godt nok. Hun viser til at hun er gjenkjent av flere, deriblant kolleger og arbeidsgiver. Hun skriver: «Bildet viste helt klart at det var meg. I sammenheng med beskrivelsen av mine jobbkvalifikasjoner som var omtalt, så var det umulig og ikke se og skjønne at det var meg. I løpet av dagen så forstod jeg at alle visste at reportasjen omhandlet meg. Alle var i den tro at jeg var et høyreekstremt menneske som hadde fremsatt drapstrussel til byens ordfører.» Kvinnen hevder hun har mistet arbeidsoppdrag på grunn av artikkelen, og at Adresseavisen har gjort henne arbeidsledig.

Det opplyses av kvinnen at hun ble kontaktet av avisen med forespørsel om å stille opp til et intervju om ytringsfrihet på nett. Hun skriver at hun takket ja mot lovnader om full anonymitet i bilde og tekst. Kvinnen fikk se bildene på fotografens skjerm, og hun forteller at hun der og da anså bildene for å være godt nok anonymisert. Hun er imidlertid av en annen oppfatning etter å ha sett bildene på trykk, spesielt i kombinasjon med tekst.

Videre reagerer klageren sterkt på at avisen samtidig med intervjuet av henne, publiserte omtalen av en anmeldelse. Det reageres spesielt på forsidevinklingen, og påstanden om drapstrusler. Kvinnen skriver at hun ble kontaktet av journalisten, etter at intervjuet var gjort, med spørsmål om hun var klar over anmeldelsen. Det var hun ikke. I ettertid tok hun kontakt med politiet som kunne fortelle at hun ikke var anmeldt for drapstrusler, men for sjikanøst innhold. Slik klager ser det, er dette to helt forskjellige ting og klager mener at når avisen skriver at hun er anmeldt for drapstrusler, er dette ren løgn. Kvinnen opplyser for øvrig at e-posten til Ottervik var ment som kritikk av kommunal husleieøkning.

Til sist gjelder klagen kommentarartikkelen. Klageren mener Adresseavisen bedriver manipulasjon og hersketeknikk ved å ta hennes uttalelser ut av sin sammenheng og omtale henne som «en av de mest ekstreme», og at hun «deler tankegods med Anders Behring Breivik». Klageren skriver: «Jeg sa til journalisten at jeg deler noe av ABBs tankegods, noe for øvrig svært mange blant befolkningen deler. Det er vesentlig stor forskjell på å dele noe av hans tankegods, mot å dele alt hans tankegods, slik det ble fremstilt som om jeg gjorde i Blix forord, for å legge føringen for hva folk skal oppfatte intervjuet av meg som. Dette er stygg hersketeknikk, manipulering av leserne og rett frem råttent mafiaarbeid. Det er ikke journalistisk arbeid Blix her utøver, men politisk arbeid for A-pressen!»

TILSVARSRUNDEN:

Adresseavisen avviser klagen og mener anonymiseringen er i tråd med avtalen: «På forhånd ble det gjort avtale om at vi ikke skulle bruke navn og heller ikke vise bilder av ansikt. Det ble ikke eksplisitt avtalt at det ikke skulle være mulig for noen å kjenne henne igjen. […] En person som er fotografert bakfra, vil kunne gjenkjennes av dem som fra før kjenner vedkommende, men ikke av folk som ikke fra før vet hvem hun er. Det samme gjelder innholdet i teksten, noen av dem som kjenner henne, vil kunne trekke slutninger. Vi har verken oppgitt navn, eksakt alder eller bostedskommune, og det er få andre identifiserende opplysninger i teksten, utover det hun selv forteller i intervjuet.» Adresseavisen viser til at klager selv godkjente bildene før publisering.

Videre viser avisen til at klager «over lang tid [har] deltatt meget aktivt i samfunnsdebatten, særlig på internett og i sosiale medier, og hun opptrer ofte under fullt navn. Hun har med andre ord selv sterkt bidratt til at det er mulig å koble henne til denne saken. Hun har dessuten også beklaget at hun ikke slipper til oftere med sine meninger.» Det opplyses at journalisten mottok en tekstmelding fra klager dagen da reportasjen sto på trykk, hvor klager ga uttrykk for at hun var fornøyd med resultatet. Ifølge avisen skrev ikke klager et ord om at hun ikke var godt nok anonymisert.

Avisen skriver videre at det stemmer at anmeldelsen gjaldt en e-post med sjikanøst innhold, men at selve e-posten handlet om drapstrusler. Det vises til hva ordføreren uttalte i artikkelen, og avisen mener det er dekning for førstesidevinklingen. Avisen skriver: «Det er fullstendig misvisende å omtale e-posten som bare en kritikk av kommunal husleieøkning. Dette er et utdrag: ”I disse dager pågår rettsaken mot Anders Behring Breivik, som tok livet av 77 stykker av deres oppvoksende kaliber, derunder noen voksne av denne mafiaen dere representerer i Arbeiderpartiet i Norge. Når jeg leser det som står i denne artikkelen som er vedlagt som link, så tenker jeg: Gud, at mannen ikke tok flere av dere, og må Gud sende en ny ABB som tar resten av dere, før dere får gjort folk i Trondheim og landet for øvrig mer vondt med deres forræderske politikk, hvor dere tar selve livsgrunnlaget fra folk!”».

Til slutt avviser Adresseavisen at den har skrevet at klager deler alt av Anders Behring Breiviks tankegods. Imidlertid viser avisen til det klager selv har sagt og skrevet, og mener det er dekning for det som står i kommentarartikkelen. Avisen peker ellers på at det i kommenterende tekster er stort spillerom for denne type karakteriserende utsagn.

Klageren skriver: «Når det gjelder tekstmeldingen jeg sendte journalisten rett etter at jeg hadde lest innlegget, så hadde jeg lett skummet gjennom det såkalte intervjuet inne i avisen. Jeg var forberedt på at Okkenhaug ville stigmatisere meg, det lå i hele hans kroppsspråk, og holdning til meg, når det både gjaldt mimikk og toneleie, da jeg snakket med han. Sånn sett var ikke det noen overraskelse. (…) Sjokket kom først etterpå når jeg fikk merke konsekvensene og når jeg analyserte hele reportasjen, som var langt fra et intervju med et menneske som kritiserer ytringsfriheten i norsk presse, slik jeg ble forespeilet da Knut Okkenhaug tok kontakt.»

Klageren presiserer at i tillegg til bildene, er det den detaljerte omtalen av klagers yrker og kvalifikasjoner med beskrivelsen av henne som «jobbnomade» som identifiserer henne. Hun skriver: «Personlige og private forhold som at jeg hadde et cateringfirma tidligere og at jeg var en jobbnomade har ingen ting med artikkelen å gjøre, og er opplysninger som er helt urelevante i saken. Da spesielt når jeg ikke hadde fortalt om mitt tidligere cateringsselskap. Jeg ga også beskjed om at jeg ikke ønsket opplysninger om min jobbsituasjon i avisen. Yrket mitt var oppgitt.»

Videre hevder klageren: «I mine skriverier på nett har jeg i alle år etterstrebet å skjule min identitet, så dette ikke skulle bli problem. Noe jeg har lyktes med inntil Okkenhaug og Blix så det som sin samfunnsoppgave ”å få trollet frem i lyset” som Blix omtaler meg som i sin innledning i ukeadressa.» Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, saklighet og omtanke, 4.3, privatlivets fred, og 4.7, identifisering, og 4.10, bildebruk.

Når det gjelder omtalen av anmeldelsen, mener klageren at avisen ikke har forholdt seg til det juridisk korrekte: «Jeg var anmeldt av Rita Ottervik for et sjikanøst brev, som jeg har vedkjent meg. Det var ingen anmeldelse for drapstrussel, slik Adresseavisens redaktør skrev. Der han brukte hele forsiden på avisen denne lørdagen, som sjokkselger, hvor han forhåndsdømte meg, med blank løgn!! I og med at det er en kriminalsak når det foreligger en anmeldelse, så har Adresseavisen brutt Vær varsom plakaten på det groveste. Det i sammenheng med at han har brukt dette til å stigmatisere meg videre, inn i både forordet sitt, og senere igjen i reportasjen. Det er ene og alene journalist Okkenhaugs tolkning av Rita Ottervik muntlige ord.» Det vises her både til punkt 3.9, hensynsfullhet, 4.5, forhåndsdømming, og 4.13, rettelse. Klager viser også til punkt 4.14, imøtegåelsesretten.

Klageren mener uttalelser er tatt ut av kontekst, og at avisen forsøker å tegne et bilde av henne som et høyreekstremt menneske: «Slik Blix har valgt å presentere meg med forord til artikkelen i ukeadressa så brukte han en hersketeknikk for å legge føringen for hva lesere skulle danne et bilde av meg. Det er makt i det skrevne ord. Når denne makten misbrukes av ledere, så får den enda større makt. Da vil jeg igjen påpeke at jeg ser det verket de har prestert som mafiaarbeid. Slikt kan ikke kalles journalistisk arbeid. Jeg er kjent med at Adresseavisen mottar pressestøtte fra denne staten.»

Adresseavisen står fast på at intervjuet er presentert i tråd med intervjuavtalen, uten navn og bilde av ansikt, eller andre klare identifiserende kjennetegn. Avisen mener at opplysninger om at kvinnen er i arbeid og hvilke områder hun har arbeidet innenfor, er så generelle og omfatter så mange, at disse i seg selv ikke bidrar til å identifisere henne.

Videre vises det til at klager er kjent som debattant både i tradisjonelle og sosiale medier og karakteriserer seg selv som en «sterk samfunnsdebattant». Adresseavisen viser til søk på nett hvor man finner innlegg fra henne under fullt navn (se vedlegg fra Facebook og Twitter). Slik avisen ser det, kan det ikke overraske at noen som kjente klager tidligere også ville skjønne hvem hun var ut fra artikkelen.

Avisen mener også det må legges vekt på at intervjuobjektet selv sa seg tilfreds med oppslaget i en tekstmelding til journalisten samme dag som oppslaget ble publisert, (se vedlegg).

Hva gjelder anmeldelsen skriver Adresseavisen at Ottervik oppfattet e-posten fra klager som truende, og at trusselen gjaldt hennes og andres liv. Dette er bakgrunnen for ordførerens anmeldelse og som avisen beskrev som «drapstrusler».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en reportasjeartikkel og en kommentarartikkel i Adresseavisens lørdagsbilag, «Ukeadressa», om en ikke navngitt kvinne med ytterliggående meninger på nett. Kvinnen omtales i kommentarartikkelen som en av de mest ekstreme, som deler tankegods med Anders Behring Breivik. Ifølge avisen har også en ordfører anmeldt kvinnen for drapstrusler.

Klageren er den omtalte kvinnen, som påklager at hun ikke ble godt nok anonymisert, noe som ifølge kvinnen var hele forutsetningen for å stille opp til et intervju. Det vises til at kolleger og arbeidsgiver gjenkjente henne, og at hun nå står uten arbeid. Videre mener kvinnen at avisen har manipulert og misbrukt hennes uttalelser for å fremstille henne som en høyreekstrem person som fremsetter drapstrusler. Det vises spesielt til kommentarartikkelens omtale av henne. Klageren reagerer også på forsidevinklingen og omtalen av anmeldelsen mot henne. Ifølge klager er hun ikke anmeldt for drapstrusler, men for å ha sendt en e-post med sjikanøst innhold.

Adresseavisen avviser klagen og hevder anonymiseringen er i tråd med avtalen som ble gjort. Det vises til at klager godkjente bildene før bruk. Opplysningene om jobbsituasjon finner avisen så generelle og omfatter så mange at de ifølge avisen ikke kan sies å bidra til å identifisere henne. Avisen viser også til at klager selv sa seg tilfreds med oppslaget i en tekstmelding til journalisten samme dag artikkelen ble publisert. Det pekes videre på at klageren er kjent som en «sterk» debattant både i tradisjonelle og sosiale medier, og at flere innlegg er publisert under fullt navn. Avisen kan heller ikke se at det er feil å bruke begrepet «drapstrusler», da avisen mener e-posten innholder nettopp det. Det anføres også at det er dekning for det som står i kommentarartikkelen.

Pressens Faglige Utvalg minner innledningsvis om pressens rett til å sette et kritisk søkelys på de områder den finner aktuelle. Adresseavisen var slik sett på trygg presseetisk grunn da den ville finne ut av hvem det er som skjuler seg bak anonyme innlegg på nett, innlegg som er så ekstreme at de ofte blir sensurert før de kommer på trykk.

Utvalget registrerer at både klager og innklaget er enige om at det ble gjort en avtale om anonymisering. Det strides imidlertid om hvor omfattende anonymiseringen skulle være, og utvalget kan vanskelig gjøre annet enn å konkludere med at påstand står mot påstand.
Likevel mener utvalget at både bildebruk og omtalen må sies å være slik at klager ikke er identifiserbar utover en mindre krets som må antas å kjenne til klager og klagers meninger fra før. Utvalget kan forstå at klager opplever omfanget av omtalen belastende, men mener at klager måtte forstå at det som uttales under et intervju, også kan bli publisert. Anonymiseringen anses som presseetisk akseptabel, særlig sett i lys av klagers tidligere aktivitet på nett ved bruk av sitt fulle navn. Utvalget registrerer i denne sammenheng at også den omtalte, anmeldte e-posten var skrevet i fullt navn. Det legges også vekt på at klager godkjente bildene før bruk, og at hun i etterkant av publiseringen omtalte artikkelen som «grei».

Når det gjelder kommentarartikkelen, har utvalget gjentatte ganger påpekt at det i kommentarsjangeren må være stor takhøyde for sterke karakteristikker. I den påklagede artikkelen fremkommer det ingen nye beskyldinger mot eller påstander om klager. Artikkelen er en personlig meningsytring fra redaktørhold. Dette er helt i tråd med kommentarens frie stilling i norsk presse, og utvalget mener det ikke kan komme som noen overraskelse på klager at hennes uttalelser vekker reaksjoner.
Utvalget har flere ganger uttalt at mediene skal være forsiktig i sin omtale av anmeldelser. I det påklagede tilfellet finner utvalget imidlertid det naturlig at avisen omtalte anmeldelsen. Selv om utvalget mener at Adresseavisen på en tydeligere måte kunne informert klager om vinklingen på forhånd, det vil si hvilket ståsted avisen valgte å se saken fra, mener utvalget at klager må tåle at saken omtales på denne måten. Det legges her avgjørende vekt på at klager fikk mulighet til å kommentere opplysningene om anmeldelsen. At avisen bruker et annet begrep enn den juridiske i sin omtale, kan ikke sies å være noe presseetisk overtramp, så lenge omtalen er korrekt.

Adresseavisen har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 28. august 2012

Hilde Haugsgjerd,
Line Noer Borrevik, Håkon Borud, Øyvind Brigg,
Henrik Syse, Eva Sannum, Hadi Khosravi Lile