Kommuneoverlege Terje Vevatne mot Stavanger Aftenblad

PFU-sak 160/99


SAMMENDRAG:
Stavanger Aftenblad hadde tirsdag 24. august 1999 som hovedoppslag på første side: » Abort, sa legevakten – men fosteret levde «. Henvisningsteksten lød:
«SANDNES: – Du har abortert. Jeg skal skrive brev til sykehuset om at du skal få utskrapning. Du trenger ikke dra dit i morgen – det kan godt vente.
Denne beskjeden fikk Monica Helseth Gresvik da hun sammen med mannen Øystein Gresvik oppsøkte legevakten i Sandnes søndag kveld. Ektemannen klarte ikke å slå seg til ro med meldingen. Han tok kona med til sykehuset. Der fikk de seg et nytt sjokk:
– Ultralydbildene viste at fosteret levde, og at alt var i orden. Vi fikk til og med se hjerteslagene, forteller Gresvik, som synes feildiagnosen er grotesk.
Helsesjef Hans Petter Torvik i Sandnes forstår at paret er sjokkert. – Legen burde ha sørget for oppfølging i løpet av et døgn, sier Torvik.»
Selve artikkelen på side 3 har tittelen » Abort-diagnose stemte ikke » og går over åtte spalter. I ingressen het det:
«- Spontanabort. Det var konklusjonen legevaktlegen i Sandnes trakk, etter å ha undersøkt Monica Helseth Gresvik søndag kveld. Et par timer senere så hun ultralydbilder av fosteret – som er sprell levende.»
I artikkelen er ekteparet intervjuet og de forteller i detalj om sine legebesøk, først på legevakten fordi kvinnen hadde fått blødninger og ryggsmerter. Det opplyses at hun er gravid i tredje måned. Deretter fortelles det at ekteparet ikke slo seg til ro med beskjeden fra legevakten om at det dreide seg om spontanabort , om at hun ikke trengte utskrapning umiddelbart og at paret senere på kvelden oppsøkte sykehuset der det ble konstatert at fosteret levde.
I siste avsnitt i artikkelen het det:
«I går (mandag; sekr. anm.) etter å ha kommet til hektene igjen, nølte ikke ekteparet med å kalle episoden for grotesk. – Vi ble behandlet uprofesjonelt. Hvor desperat er egentlig situasjonen i helsevesenet, når de må ta inn leger som ikke er kompetente til den jobben de er satt til, spør Monica og Øystein Gresvik.
Ved sykehuset ble de rådet til å gå videre med saken.
– Vi har bestemt oss for å klage til fylkeslegen. Ikke fordi det kan hjelpe oss, men fordi det kanskje kan hindre at andre må oppleve det samme, sier Monica og Øystein Gresvik.»
I en sideartikkel, med tittelen «- Burde sikret oppfølging av kvinnen «, er helsesjefen i Sandnes kommune intervjuet om hendelsen. Han sier bl.a.:
«- Legen burde sikret seg en form for oppfølging – enten ved at kvinnen ble bedt om å komme tilbake til legevakten eller at hun ble bedt om å oppsøke sin egen lege i løpet av et døgn, mener helsesjef Hans Petter Torvik i Sandnes kommune.
Legevakten i Sandnes har ikke ultralyd. Den kommer ikke til å få det heller, for de ansatte er ikke gode nok til å bruke den. – Det eneste vi har er et simpelt apparat som måler hjertefrekvensen. Dette er imidlertid ikke til å stole på når det gjelder foster som er bare 12 uker gamle. Det vil si – dersom apparatet finner hjerteslag kan vi stole på at barnet lever. Dersom det ikke finner lyd, trenger ikke det bety at fosteret er dødt, forklarer Torvik.»
Helsesjefen forteller videre at også han kunne falt ned på samme konklusjon som den omtalte legevaktlegen, men at han ville ha henvist kvinnen videre til sykehuset, ikke bestilt utskrapning pr. brev. Han antyder også at legens språkkunnskaper kunne ha spilt en rolle.
28. august brakte avisen et leserbrev over to spalter, undertegnet av den intervjuede helsesjefen. Leserbrevet hadde tittelen » Feildiagnose på Sandnes legevakt » og lød i sin helhet:
«Aftenbladet sitt toppoppslag 24.8.99 var feildiagnose på legevakten. Legen sa spontan abort, men fosteret levde da den gravide kvinnen ble undersøkt litt seinere på SiR. I artikkelen sies det at legen skulle skrive et brev til sykehuset og bestille utskapning.
Jeg ble oppringt av journalisten hjemme og bedt om å kommentere hendelsen. Journalisten var klar over at jeg ikke hadde fått sjekket journalen på legevakten. Jeg sa i samtalen at jeg uttalte meg under forutsetning av at den informasjon jeg ble framlagt var korrekt. Jeg har seinere snakket med den aktuelle lege og pasient. Det er forskjeller i de historiene legen og pasienten forteller. Jeg synes likevel at legens versjon ikke er kommet frem i media. Jeg ønsker derfor at legens versjon også kommer fram.
Konsultasjonen skjedde like før midnatt. Legen gjorde en underlivsundersøkelse som viste endel blod i skjeden. Sykehistorien og undersøkelsen er vel forenlig med en abort diagnose.
Legen skrev henvisning til sykehuset hvor han ba om ultralyd og utskrapning – denne fikk pasienten med seg der og da. Ultralyd gjøres alltid før utskrapning for å forsikre seg om at der ikke er noe levende foster. Pasienten fikk beskjed om å møte fastende på gynekologisk poliklinikk om morgenen, dvs. 7-8 timer seinere. Hun fikk beskjed om å dra til sykehuset tidligere dersom blødningen økte på. Legen var også i kontakt med vakthavende lege på gynekologisk avdeling, som var enig i framgangsmåten.
Jeg kan ikke være med på at legen har opptrådt medisinsk uforsvarlig. Jeg har lært at jeg ikke mer skal gi uttalelser til media uten å sjekke journal først, selv om «deadline» nærmer seg i avisene.»

KLAGEN:
Klageren er kommuneoverlege i Sola kommune og avdelingsrådgiver i Rogaland legeforening. Han klager med samtykke fra den omtalte legevaktlegen, og skriver blant annet:
«Tirsdag 24. august leste vi på førstesiden og på side 3 (….) en historie om en lege som hadde tatt fullstendig feil når det gjaldt å vurdere et foster. 4 dager senere, lørdag 28. august kan man lese at det som sto 24. august på førstesiden og tredjesiden var tuftet kun på den ene sides utsagn og var regelrett feil i forhold til det som var journalført og legen i virkeligheten hadde gjort.»
Klageren stiller spørsmål om en journalist med faglig integritet i behold, kan gå ut med et så voldsomt presseoppslag, uten å ha innhentet de kunnskaper som viste at mesteparten av materialet var direkte feil.
Klager avslutter med tre spørsmål:
«1. Hvordan kan vi som leger sikre oss at ikke vi blir helt uberettiget mediamat når vi har gjort et faglig riktig arbeid?
2. Hvorfor kan ikke Stavanger Aftenblad med den rette dimensjon beklage en slik hendelse når det så opplagt var en journalistisk feil?
3. Mener Pressens Faglig Utvalg at den slags journalistikk jeg her klager inn for utvalget, bør være representativ i alle aviser?»
TILSVARSRUNDEN:
Stavanger Aftenblad beklager i sitt tilsvar at leserbrevet lørdag 28. august ikke ble behandlet på en noe annen måte, slik at det kunne fått et oppslag som sto bedre i forhold til det kraftige oppslaget om saken 24. august. Videre skriver avisen i tilsvaret:
«Avisen har en forpliktelse til å foreta en slik vurdering på egen hånd straks vi måtte bli klar over at vi har brakt ufullstendige eller feilaktige opplysninger ved en eller flere sider av en sak.»
Og senere i tilsvaret:
«Stavanger Aftenblad har brukt store ressurser på å følge med i hva som skjer innen helsevesenet. Vi har hatt den glede å oppnå stor anerkjennelse for dette, ikke bare hos våre lesere, men også på faglig medisinsk hold. Det gjelder så vel for de enkelte medarbeidere som for avisen som helhet.
Dette tilsier at vi følger med i det som skjer med kritiske øyne og at vi ikke unnlater å ta opp forhold som kan være kritikkverdige. Skal vi bevare vår troverdighet overfor leserne, må vi som dagsavis handle raskt. Det gir en arbeidssituasjon som medfører en viss risiko for misforståelser. En slik kommunikasjonsbrist er som regel ikke bare den ene parts skyld.»
Klageren har ikke hatt ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren er kommuneoverlege, og mener Stavanger Aftenblad brøt god presseskikk med en reportasje der avisen ensidig la vekt på et ektepars beskrivelse av et legevaktbesøk. I reportasjen kritiseres legevaktlegen for feildiagnostisering i tilknytning til den gifte kvinnens graviditet. Etter klagerens mening skulle avisen ha undersøkt saken nærmere, for derved å få fastslått at ekteparets påstander var regelrett feilaktige i forhold til hva som var journalført. Den omtalte legevaktlegen har gitt sitt samtykke til klagebehandling.
Stavanger Aftenblad anfører at avisen, fire dager etter den påklagede reportasjen, brakte et beriktigende innlegg fra helsesjefen i den aktuelle kommunen. Avisen beklager imidlertid at innlegget ikke fikk en annen redaksjonell behandling, som bedre hadde stått i forhold til det opprinnelige oppslaget. Stavanger Aftenblad innser sin forpliktelse til å foreta en selvstendig vurdering, straks redaksjonen måtte bli klar over at man har publisert ufullstendige eller feilaktige opplysninger.

Pressens Faglige Utvalg viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.» Utvalget viser også til punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»
Selv om utvalget mener avisen var i sin fulle rett til å formidle ekteparets subjektive opplevelse av møtet med legevaktlegen, anser utvalget at redaksjonen skulle ha forsikret seg om at opplysningene som framkom under intervjuet med ekteparet var korrekte. Utvalget finner det presseetisk uakseptabelt at avisen ikke tok kontakt med legevaktlegen, for samtidig med den påklagede reportasjen å kunne gjengi hans versjon av konsultasjonen.
Stavanger Aftenblad har brutt god presseskikk.
Oslo, 16. desember 1999
Catharina Jacobsen,
Odd Isungset, Thor Woje,
Harald Berntsen, Helen Bjørnøy, Grete Faremo