Marianne Thoresen mot Dagbladet
Dagbladet brakte søndag 20. juni 1999 , på reportasjeside inne i avisen, en nyhetsartikkel med tittelen » Sex-dømt prest velsignet brudepar «. Ingressen lød:
» KRISTIANSAND (Dagbladet): Biskopen i Agder vil ha full rapport om hva som skjedde i Hisøy kirke i Arendal forrige lørdag da en sex-dømt tidligere sokneprest sto i alterringen og velsignet brudeparet .»
Og videre i brødteksten:
» For fem år siden forbrøt soknepresten seg gjentatte ganger mot en av sine konfirmantjenter. Etter overgrepene mot den 14-årige jenta fikk han inndratt sine presterettigheter og måtte dra fra bygda. Like fullt stilte han i alterringen da han giftet bort dattera si til sønnen til soknepresten i Hisøy .»
En slektning av jenta som i sin tid ble utsatt for overgrep, uttaler seg til avisen og oppfatter den dømte prestens opptreden som «svært krenkende». Videre skriver Dagbladet:
» Både Hisøy-presten og den sex-dømte presten la sine hender på brudeparets hoder og velsignet dem mens de knelte ved alterringen. Den sex-dømte presten skal også ha lest skriftssteder under vielsesserenonien .»
Ifølge avisen reagerer biskop Skjevesland skarpt på hendelsen. «Han ville ikke ha tillatt eks-prestens opptreden dersom han hadde blitt spurt på forhånd». Biskopen hevder dessuten at soknepresten i Hisøy skal ha forsikret ham om at eks-kollegaen «ikke deltok i seremonien».
Avisen skriver videre at Hisøy-presten, som navngis, » setter liten pris på å få søkelyset mot seg etter vielsen, og svarer på Dagbladets henvendelse at eks-presten var der som far, uten å ha med seg prestekjole i det hele tatt .»
Og dessuten fra intervjuet med Hisøy-presten:
» – Journalister er noe jeg skyr som pesten. Hvis du er journalist, så tror jeg at jeg må si til deg at da har du trøbbel med å komme til himmelen, sier soknepresten før samtalen blir brutt .»
KLAGEN:
Klageren er venninne av bruden i det omtalte bryllupet, og har innhentet skriftlig samtykke til klagebehandling fra de nygifte, foruten fra brudens foreldre og brudgommens far.
Bruden skriver i sin samtykkeerklæring: «Det er sørgelig at jeg nok en gang måtte lese om min far og en sak som var aktuell for flere år siden.»
Og brudgommen skriver: «Jeg mener også at min rett til personvern ikke er ivaretatt. Dette grunnlegger jeg med at journalisten ikke har noen rett til å identifisere meg på den måten han gjør. Han nevner meg ikke direkte ved navns nevnelse, men en utdyping som gjør at alle som kjenner meg, måtte skjønne at dette gjaldt meg. Dette reagerer jeg meget sterkt på, i og med at han trekker meg inn i en mangeårig sak, som jeg aldri burde vært blandet inn i på denne måten.»
Klageren «ønsker ikke å ta stilling til hvorvidt det faktum at den tidligere sognepresten stod i alterringen uten prestekjole og velsignet sin egen datter og hennes ektemann sammen med sognepresten på Hisøy (brudgommens far) er kritikkverdig eller ikke. Det reageres derimot på enkelte faktiske feil i oppslaget og – spesielt – de konsekvensene oppslaget har for brudeparet og deres familier .»
Om «konsekvenser for de involvertes familier» skriver klageren:
«I følge Norsk Presseforbund skal presseetikken ?ikke beskytte det kritikkverdige, men de presseetiske normer skal hjelpe redaksjonen til ikke å påføre mennesker en unødig lidelse?. Hvor nødvendig var det rent pressefaglig sett å slå opp denne saken nok en gang? Hvilken opplysningsplikt ovenfor samfunnet drev frem dette oppslaget? Er dette ment som et konstruktivt bidrag til samfunnsdebatten? Det er etter mitt skjønn absolutt en ?unødig lidelse? for bruden og hennes familie å måtte stå til rette i deres lokalsamfunn med påminnelser om noe brudens far var involvert i for snart fem år siden. Igjen rippes det på en smertefull måte opp i noe de involverte forsøker å legge bak seg .»
Klageren mener både brud og brudgom blir indirekte identifisert, gjennom formuleringen » giftet bort dattera si til sønnen til soknepresten på Hisøy «. Sistnevnte identifiseres senere direkte ved navngivelse. Og klageren skriver: «Det er etter mitt skjønn definitivt en ?unødig lidelse? for brudeparet å se sitt eget bryllup omtalt på en slik måte, med brudgommens hjemsted og etternavn på trykk slik at enhver som kjenner familiene på deres respektives bosteder straks vet hvem som er omtalt.»
For øvrig oppfatter ikke klageren betegnelsen «sex-dømt» som dekkende, «da den tidligere sognepresten ble etter det jeg kjenner til dømt for en utuktig handling. Det går imidlertid frem av PFUs innstilling fra 96-018 (kopi vedlagt) at man mener den tidligere sokneprestens handlinger forsvarer merkelappen ?sex-dømt?. Denne avgjørelsen finner undertegnede uforståelig i det man derved synes å akseptere at norsk presse ikke skiller mellom eksempelvis voldtekt, en utuktig handling eller gjentatte seksuelle overgrep over en årrekke.»
Klageren skriver dessuten:
«Uavhengig av om overskriften ?Sex-dømt prest? kan forsvares eller ei, fremstilles de faktiske forhold i saken som mye mer dramatiske i artikkelen enn hva domspapirene forteller. Publikum har ingen mulighet til å vite at utsagnet ? for fem år siden forbrøt soknepresten seg gjentatte ganger ? henviser til fire berøringer i løpet av en og samme ettermiddag .»
Videre anser klageren artikkelen for å være en «de facto ytterligere straff for domfelte og hans familie». «Uten på noen måte å forsvare den tidligere sogneprestens handlinger; han har lagt alle kort på bordet og rettsvesenet har behandlet saken. Han har fått en dom som han og familien må forholde seg til, samtidig som de forsøker å legge det hele bak seg og i størst mulig grad komme videre i sine liv. Ved gjentatte ganger å bli konfrontert med slike oppslag stigmatiseres familien og blir forhindret fra å vende tilbake som aktive samfunnsborgere .»
Og videre i klagebrevet:
» På vegne av brudeparet og deres familie reagerer undertegnede sterkt på at brudeparet trekkes inn og identifiseres som datter og svigersønn av en ‘sex-dømt’. Hvorfor skal de nygifte, brudens svigerfamilie og de øvrige familiemedlemmer måtte forholde seg til og finne seg i å bli trukket inn i saken på denne måten? Er det presseetisk riktig å belaste unge mennesker med foregående generasjons synder? »
Klageren påviser også feil i den påklagede artikkelen. Ifølge klageren fikk presten ikke inndratt sine presterettigheter, men søkte selv avskjed. For øvig skal sognepresten i Hisøy være feilsitert i artikkelens siste setning. » Sognepresten forteller at han presenterte et resonnement for den meget pågående journalisten, men at dette slett ikke ble gjengitt korrekt på trykk .» Dette, i tillegg til opplysningen om at presten » slang på røret «, setter Hisøy-presten «i et for leserne mindre pent lys», slik klageren ser det.
Når det gjelder kildebruken, mener klageren at avisen også her må kritiseres. «Ifølge brudeparet og deres familier var journalisten selv ikke tilstede i kirken under bryllupet. Hvem tipset journalisten om at den tidligere sognepresten deltok i sin datters bryllup? Det går fram av artikkelen at journalisten har vært i kontakt med et familiemedlem av jenta. (?) Har man vurdert kildens hensikt med å holde saken ?varm?? »
For øvrig viser klageren til at Dagbladets artikkel førte til oppfølgende nyhetsoppslag i Agderposten og Fædrelandsvennen.
TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet påpeker spesielt at biskop Olaf Skjevesland reagerte sterkt på tildragelsen under bryllupet, og at biskopen selv sier han ikke ville tillatt eks-prestens opptreden dersom han var blitt spurt på forhånd. » Dette må kunne betraktes som et offentlig inngrep fra en biskop, og omtale av saken vil således ha offentlig interesse .»
Avisen viser til at bryllupet, som var utgangspunktet for Dagbladets reportasje, ble omtalt i Fædrelandsvennen allerede 14. juni (kopi vedlagt). «Her ble den spesielle seremonien beskrevet med at begge fedre hadde vært forrettende prester.» » På bakgrunn av at brudens far, drøyt tre år i forveien (januar 1996), ble innvilget avskjed uten nåde og mistet kappe og krage, var det oppsiktsvekkende dersom han hadde utført en kirkelig handling som ‘forrettende prest’ under en offisiell kirkelig seremoni .»
Dagbladet anfører videre at «en anonymisert omtale var dessuten ikke naturlig fordi bryllupet mellom prestenes barn var allerede kjent gjennom Fædrelandsvennens reportasje. Dessuten burde den ansvarlige sokneprest ha forstått at det kunne skape reaksjoner når den sex-dømte presten ble sluppet til i alterringen.»
Når det gjelder PFU-sak 018-96, viser Dagbladet til at utvalget ga avisen medhold i at det var dekning i forhørsrettsdommen og dens premisser for bruken av karakteristikken «sex-dømt». Avisen viser her til, og siterer detaljert fra, sentrale punkter i dommen.
Dagbladet kommenterer også at avisen feilaktig skulle ha hevdet at eks-presten hadde fått inndratt sine presterettigheter, mens han selv skulle ha søkt avskjed. Ifølge avisen nektet departementet, i januar 1996, å imøtekomme prestens avskjedssøknad. «Årsaken var at det var knyttet vilkår til den. Etter at departementet klart hadde gitt uttrykk for at saken måtte ende med avskjed uten nåde, fikk NN anledning til å opprettholde avskjedssøknaden uten å sette noen vilkår . Avgjørelsen innebar at han mistet kappe og krave.»
Og videre i tilsvaret:
» Dagbladet har tidligere fått beskjed i svært klare ordelag at det var sterkt uønsket at avisen tok direkte kontakt med familien om noe forhold i tilknytning til overgrepssaken. På denne bakgrunn kontaktet man kun brudgommens far… «.
For øvrig opplyser avisen at samtalen med Hisøy-presten ble tatt opp på lydbånd.
Klageren understreker i sitt tilsvar at » Dagbladets artikkel er innklaget for PFU på bakgrunn av de konsekvensene oppslaget har for brudeparet og deres familier, noe Dagbladets tilsvar ikke omtaler . (?) Det kan ikke være tvil om at det var en ?unødig lidelse? for bruden og hennes familie gjennom Dagbladets oppslag å måtte stå til rette for noe brudens far var involvert i for snart fem år siden.»
Angående identifiseringen viser klageren til at Fædrelandsvennens omtale av bryllupet var en «solskinnshistorie». «Konsekvensene av identifiseringen av brudeparet i Dagbladets artikkel er derimot en helt annen?» «Det kan tilføyes at de nygifte bor i Oslo, og at Dagbladet helt klart har en annen distribusjon her enn det både Fædrelandsvennen og Agderposten har.»
Når det gjelder betegnelsen «sex-dømt», undrer klageren seg over «at pressen ikke skiller mellom eksempelvis voldtekt, en utuktig handling eller gjentatte seksuelle overgrep over en årrekke.» Klageren noterer seg også at avisen i sitt tilsvar ikke berører spørsmålet om artikkelens effekt som «de facto» ytterligere straff for eks-presten.
Ifølge klageren skal journalisten ikke ha gjort Hisøy-presten oppmerksom på at det ble gjort opptak av samtalen med ham. » Dersom så er tilfelle er dette også et kritikkverdig forhold som PFU bør vurdere .»
Mot slutten av tilsvaret fastholder klageren sitt ønske om også å få en vurdering av «hvor lenge det er presseetisk forsvarlig å forfølge den opprinnelige saken fra fire og halvt år tilbake.» «Dette sett i lys av den belastning slike medieoppslag har for alle involverte, formodentlig også for jenta som i sin tid ble utsatt for overgrep fra brudens far.»
Dagbladet «kan ikke se at avisen har brutt god presseskikk ved å skrive at en sogneprest sto i alterringen og velsignet sin datter og hennes ektemann, drøye tre år etter han var innvilget avskjed uten nåde og hadde mistet kappe og krage.» «Dagbladet vil her påpeke at den forvaltningsmessige siden av saken ble avsluttet 15. januar 1996 da sognepresten ble innvilget avskjed uten nåde?». «For Dagbladet er det først og fremst den som er blitt påført overgrep, og ikke overgriper, som anses som det virkelige offer i en slik sak.»
Og til slutt i tilsvaret:
» Dagbladet er derfor av den mening at brudens far og brudeparet måtte forstå at den tidligere prestens opptreden i denne saken, ville vekke negative reaksjoner. Familien burde være kjent med at både overgrepssaken og kirkens saksbehandling hadde igangsatt meget sterke følelser. Avisen mener således at prestens gjeninntreden i det kirkelige rom? måtte kunne påregnes å få offentlig omtale. Den dømte prestens handlinger i alterringen er så kritikkverdig (jfr. biskopens uttalelser) at hensynet til hans nærmeste familie må hvile på ham. Dagbladet kan ikke se at den tidligere sognepresten og hans familie er å anse som ofre i denne saken .»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en nyhetsartikkel i Dagbladet, der avisen fokuserte på at en «Sex-dømt prest velsignet brudepar». Det framgikk at bruden var den dømte prestens datter, mens brudgommen var sønn av den stedlige navngitte sognepresten som viet paret. Klageren, en venn av de nygifte, har fått alle parters samtykke til å fremme klagen, og viser til de ubehagelige konsekvenser artikkelen har fått for brudeparet og deres familier. Slik klageren ser det, har avisen påført de berørte en unødig lidelse, mange år etter at brudens far ble dømt. Klageren påpeker også at de involverte blir indirekte identifisert.
Dagbladet viser til biskopens reaksjon på at den dømte presten hadde deltatt i bryllups-handlingen, og mener tildragelsen derfor hadde offentlig interesse. Avisen fant det oppsiktvekkende at en prest som for vel tre år siden ble innvilget avskjed uten nåde, og mistet kappe og krage, skulle ha utført en kirkelig handling under en offisiell kirkelig seremoni. Etter avisens mening måtte dette forhold overprøve hensynet til brudeparet og deres familier.
Pressens Faglige Utvalg kan forstå det ubehag Dagbladets artikkel i særlig grad har påført de nygifte, i forbindelse med en ellers gledelig familiebegivenhet. Utvalget vil generelt mane pressen til varsomhet når det gjelder å påføre uskyldige mennesker den belastning det kan være å bli omtalt i sammenheng med alvorlige forhold de selv ikke kan bære ansvar for.
På den annen side mener utvalget at avisen måtte kunne sette søkelys på de kirkelige handlinger som den dømte presten deltok i, og biskopens sterke reaksjon på dette. Utvalget legger vekt på at det dreide seg om handlinger under en offisiell kirkelig seremoni, og anser for øvrig at det i sakens realiteter var dekning for begrepet «sex-dømt».
Imidlertid finner utvalget at avisen har gått for langt i å gjengi detaljer som kan bidra til å identifisere den dømte presten, og dermed også brudeparet, som påføres en unødig belastning. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»
På dette punkt har Dagbladet brutt god presseskikk.
Oslo, 23. november 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Harald Berntsen, Jan Vincents Johannessen