Adv. Håkon Brækhus (p.v.a. klient) mot Aftenposten

Aftenposten publiserte 7. juni 2007 både på nett og papir (morgenutgaven) artikkelen «Frontkjempere til sak mot filmskaper», med undertittelen «Hevder de er svindlet for 600 000 kroner». Ingressen lød:

«Filmskaper Geir Ove Kvalheim avviser beskyldninger om at han har svindlet norske frontkjempere under dekke av å lage en dokumentar om deres versjon av krigshistorien.»

Avsenderen for beskyldningene er den tidligere SS-offiseren Fredrik Jensen, som er intervjuet og avbildet i artikkelen. For øvrig er artikkelen også utstyrt med en faktaboks om Jensen, der det blant annet framgår at han er den eneste nordmannen som har fått Det tyske kors i gull for sin innsats i tysk tjeneste, at tysk politi mistenker ham for å ha hjulpet krigsforbryteren Aribert Heim til å skjule seg i Spania, at han er landssvikdømt i Norge og nå bosatt i Spania.

Innledningsvis i brødteksten opplyses det at Jensen også påstår at Kvalheim skal ha «lånt» verdifulle gjenstander og dokumenter, som ikke er levert tilbake, og at noen skal være solgt til samlere. Videre skriver Aftenposten:

«Jensen sier også at Kvalheim hevdet at han hadde en avtale først med NRK
Brennpunkt og deretter TV2 om visning av dokumentaren. Slike avtaler har aldri eksistert. Kvalheim avviser alle beskyldninger om å ha gjort noe galt, men gir innbyrdes motstridende og unnvikende svar på mange av Aftenpostens spørsmål. Han sier også at han ikke godtar premissene for våre spørsmål, og hevder at Aftenposten går Jensens ærend.»

Deretter opplyses det at Aftenposten har fått Jensens framstilling av saken helt eller delvis bekreftet av flere kilder, deriblant krigsforfatteren Egil Ulateig, som uttaler:

«- Jeg advarte Jensen tidlig om at Kvalheim var en sjarmerende svindler,
etter å ha sjekket med sentrale ledere i både NRK og TV2. De avviste at det
forelå noen avtale med Kvalheim, og sa at hans prosjekt var ukjent for dem.»

Aftenposten forteller derpå at avisen har sett dokumentasjon på de 200 000 kronene Jensen skal ha lånt Kvalheim, og at ytterligere fem andre frontkjempere har bidratt med lån som totalt skal utgjøre 600 000 kroner. Det opplyses også at Jensens advokat har sett et gjeldsbrev som er undertegnet av Kvalheim, men at dette brevet har forfalt. Jensen hevder videre at Kvalheim har innyndet seg i det gamle frontkjempermiljøet «på en intelligent måte», og at han «grovt har utnyttet en gruppe som er blitt stemplet som landssvikere og som ble forespeilet å få komme frem med sitt syn».

Kvalheim avviser påstandene og «antyder», ifølge Aftenposten, «at gjeldsbrevet er en fiktiv avtale for å gi Jensen inntrykk av at han hadde kontroll på ham som filmskaper». Videre uttaler Kvalheim til Aftenposten:

«- Jensen og jeg mottok penger av andre – jeg kan ikke kommentere hvem eller
hvor mye. Dette er spørsmål det ikke er mulig å svare enkelt på (…)»

Derpå gjengir Aftenposten utdrag fra en e-post Kvalheim har skrevet til avisen:

«Som en del av denne prosessen [å komme inn i frontkjempermiljøet, sekr.anm.] godtok vi [Kvalheim og hans medarbeidere, sekr.anm.] angivelig at flere skulle kunne være med på å dekke kostnadene ved ’innhenting av informasjon’ som vi deretter sto fritt til å bruke etter egen vurdering. Under dette dekket (…) har vi tatt en del grep som for andre kan virke kritikkverdige, men som for oss var tvingende nødvendig for å kunne komme inn i dette miljøet.»

Videre refereres Kvalheim på «at Jensen har selv overtatt alle disse midlene», og at Kvalheim og hans medarbeidere aldri skal ha brukt dem. Artikkelen avsluttes med Kvalheims forklaring på hvorfor Jensen har framsatt påstandene:

«- Jeg sitter på 80 timer med videoråmateriale som viser at Jensen er stornazist og
jødehater. Han er nå livredd for at jeg skal avsløre ham og hans nettverk, og derfor forsøker han å ødelegge min troverdighet.»

KLAGEN:

Klageren er advokat Håkon Brækhus på vegne av filmskaper Geir Ove Kvalheim, som hevder han ble hengt ut i Aftenpostens nettutgave, framstilt som svindler og bedrager. Klageren reagerer også på at Kvalheim ble navngitt.

Klageren opplyser at journalisten kontaktet Kvalheim kl.18.15 dagen før artikkelen ble publisert, og at journalisten ba om korte kommentarer, ettersom hun hadde deadline kl. 19.00. For at journalisten skulle få et riktig bilde av saken, tilbød Kvalheim henne alt sitt materiale (lydbånd, video, dokumenter, foto), og ba henne ringe en person ved navn Lars Christian Bugge, som kunne bekrefte Kvalheims versjon av saken. Klageren skriver: «Tilbudet om å bli satt inn i saken takket journalisten nei til. En mulighet til å gi korte svar på forhåndsdefinerte spørsmål er ikke tilstrekkelig. Det var intet ved saken som tilsa et [sic.] det hastet å få den publisert. På dette grunnlag foreligger det brudd på Vær-Varsom-plakaten [sic.] punkt 4.14.»

Videre mener klageren at Aftenposten har handlet i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 (om kildekritikk), «ved at det ikke er gjort tilstrekkelig undersøkelser vedrørende de påstander som fremsettes av Jensen». Klageren innvender i denne sammenhengen at Aftenposten burde stille seg skeptisk til Fredrik Jensen som kilde, ettersom Jensen er under straffeforfølgelse i Spania mistenkt for bistand til Aribert Heim. Dessuten påpekes det at Kvalheim ikke er anmeldt for svindel eller har noe sivilrettslig erstatningskrav rettet mot seg, selv om det i artikkelen påstås at han har svindlet Jensen og andre, og svindelen skal ligge flere år tilbake i tid.

Klageren hevder også at det foreligger brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.5 (om forhåndsdømming) når Kvalheim i artikkelen omtales som en «sjarmerende svindler», og det hevdes «at han har innynder [sic.] seg på eldre mennesker på en intelligent måte» og «gir innbyrdes motstridende og unnvikende svar». I denne sammenhengen viser klageren til PFUs prinsipputtalelse om retts- og kriminalreportasjen, hvor det heter: «Hverken i titler eller tekst må det benyttes en konstaterende form som innebærer forhåndsdømming (…) identifiseringen forsterker skadevirkningene av en forhåndsdom».

Videre mener klageren at Kvalheim ikke er en offentlig person, og at identifiseringen av ham medfører et brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.7. Klageren mener identifiseringen er uheldig ettersom artikkelen er publisert på nett og dermed tilgjengelig «i uoverskuelig fremtid». Dessuten vektlegges det at både Kvalheims og hans families sikkerhet er satt i fare, ettersom han «over tid har søkt å infiltrere både det gammelnazistiske – og nynazistiske miljø, med den fare for egen sikkerhet dette innebærer». Det opplyses i tillegg at politiet er informert om situasjonen.

I sin oppsummering skriver klageren: «Artikkelen er både ærekrenkende og i strid med straffelovens bestemmelser om privatlivets fred (…) Den synes også klart i strid med god presseskikk både ved sin form og ved sin manglende kildekritikk/redaktørkontroll og manglende rett til imøtegåelse.»

FORSØK PÅ MINNELIG ORDNING:

Partene har vært i kontakt i et forsøk på komme fram til en minnelig ordning, men dette har ikke lykkes dem.

TILSVARSRUNDEN:

Aftenposten påpeker i sitt tilsvar at den innklagede nettartikkelen også er publisert i Aftenpostens morgenutgave (papir). Det er kun små forskjeller som skiller artiklene.

Aftenposten avviser å ha brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.14. Begrunnelsen er som følger: «Vår journalist ringte Kvalheim ved 18-tiden (…) Hun ba om svar innen kl. 19-19.15 (…) Vår journalist forklarte at vi i denne omgang var interessert i kommentarer til Jensens påstander om svindel, samt omstendighetene rundt Kvalheims inngåelse av avtaler med frontkjemperne. Innsyn i selve filmmaterialet (…) var ikke relevant i forbindelse med den aktuelle artikkelen. Vi mente, og mener, at Kvalheim måtte kunne gi sin kommentar til svindelpåstandene, uten en gjennomgang av det innsamlede materialet (…) Kvalheim fikk anledning til å imøtegå påstandene fra Jensen i samme artikkel, og han benyttet seg av det. Han fikk en knapp, men tilstrekkelig frist. I tillegg fikk han dagen etter en lengre artikkel på trykk hvor han fikk utdype sitt syn (…) På nettet er dette omfattende svaret koblet til den opprinnelige artikkel med en lenke øverst i artikkelen».

Videre kan Aftenposten heller ikke se at de har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 3.2. Aftenposten mener de tydelig har presentert hvem Jensen er gjennom «faktaboksen», der Jensens bakgrunn oppsummeres i tre punkter. I tillegg påpeker Aftenposten at det i nettartikkelen lenkes til en tidligere sak der Jensen beskyldes for å ha medvirket til å skjule Aribert Heim.

Aftenposten poengterer videre: «Den innklagede artikkelen handler imidlertid om noe annet, at Jensen vil gå til sak mot filmskaperen Geir Ove Kvalheim for angivelig å ha lurt penger av ham og andre frontkjempere i forbindelse med et dokumentarfilmprosjekt som skulle fremstille frontkjempernes versjon av krigshistorien. At Jensen fortsatt står fast på sine nasjonalsosialistiske holdninger, betyr ikke at han ikke kan være troverdig i denne sammenheng». Aftenposten hevder også at avisen har andre kilder som skal underbygge Jensens beskyldninger.

Aftenposten avviser også påstanden om forhåndsdømming, og hevder at «Jensens påstander blir betegnet som påstander, og ikke som fakta». Avisen mener også at det er grunnlag for å omtale Kvalheims svar som «unnvikende». På bakgrunn av en redegjørelse fra Egil Ulateig (vedlagt tilsvaret), mener Aftenposten dessuten det var legitimt å videreformidle Ulateigs uttalelse der Kvalheim omtales som en «sjarmerende svindler». Aftenposten understreker i denne sammenhengen at Kvalheim fikk anledning til å tilbakevise påstandene.

Når det gjelder klagerens innvending mot Aftenpostens identifisering av Kvalheim, mener Aftenposten følgende: «Kvalheims virksomhet har vært godt kjent i frontkjempermiljøet, og den har vært sterkt omdiskutert i flere år. Det er vanskelig å se – ut fra vårt kjennskap til saken – at omtalen på aftenposten.no skulle sette ham og familiens [sic] i fare, utover den de allerede måtte være i på grunn av hans infiltrasjon i frontkjempermiljøet». I tillegg påpekes det at Kvalheim søker offentlighet med sitt filmprosjekt, ettersom han ønsket visning på NRK og TV 2.

Oppsummert avviser derfor Aftenposten å ha begått noen presseetiske overtramp.

Klageren bemerker i sitt tilsvar at han også ønsker papirartikkelen tatt i betraktning i klagen, selv om det først var nettartikkelen han reagerte på.

Klageren mener artikkelen er «tendensiøs og sterkt preget av mangel på sunn og nødvendig kildekritikk», noe han blant annet begrunner som følger: «Det faktum at Jensen rettet slike grove beskyldninger mot den eneste ’utenforstående’ som hadde inngående kjennskap til hans virksomhet først dagen etter at han var avslørt i internasjonale medier som medlem av et nettverk som skjuler nazistiske krigsforbrytere, burde ha gitt Aftenpostens journalist forståelsen av at hans beskyldninger hadde helt andre motiver.»

Videre angir klageren at han kan tilbakevise alle beskyldningene som løgn. Han hevder at midlene i de omtalte gjeldsbrevene er tilbakeført for mange år siden, at gjeldsbrevene forfalt i 2000, noe han mener Aftenpostens journalist også kunne ha konstatert ved selvsyn, og han poengterer at det var Jensen som tok initiativet til «den finansielle deltakelsen». Påstandene om «lånte» gjenstander som skal være videresolgt, benekter klageren også. Dessuten anser klageren det som «kritikkverdig» at Aftenposten avviste tilgjengelig dokumentasjon som «ikke interessant i denne omgang», når dokumentasjonen kunne imøtegå beskyldningene.

Klageren reagerer også på at Aftenposten ikke brukte Bugge som kilde, «under påskudd av å ikke ville bruke ’anonyme kilder’», når Aftenposten samtidig skriver at «en rekke kilder» bekrefter Jensens påstander. I tillegg anfører klageren at Aftenposten «ville styre» hans uttalelser, blant annet ved å forlange et enkelt «ja» eller «nei» på spørsmål som ikke lot seg enkelt besvare. Dessuten innvender klageren også at Aftenposten skriver at han ga «motstridende og unnvikende svar på MANGE [klagers utheving, sekr.anm.] av Aftenposten spørsmål», når det «i virkeligheten handler om ett eneste spørsmål som jeg [Kvalheim, sekr.anm.] ønsket å svare utfyllende på».

Klageren bringer dessuten inn ytterligere momenter i sitt tilsvar, og anfører at han ikke ble konfrontert med Egil Ulateigs uttalelser om ham som en «sjarmerende svindler», og dermed ikke fikk mulighet til å imøtegå disse. Klageren betviler også Ulateig som kilde, og viser blant annet til at Ulateig har fått inndratt og makulert to hele opplag av en bokutgivelse om Hjemmefronten. Klageren avviser videre Ulateigs uttalelser om hans kontakt med NRK og TV 2, og forklarer at kontakten med TV 2 gjaldt «et ANNET prosjekt», som han hevder å kunne dokumentere. Påstandene om en NRK-avtale betegner klageren som «bare vås».

Aftenposten hevder at det ikke framgår av de lånepapirene avisen har sett, at de er innløst, og skriver: «Kvalheim har heller ikke forsøkt å dokumentere det, verken da han ble konfrontert med det av vår journalist, eller senere under klagebehandlingen». Og tilbudet om å gå gjennom Kvalheims materiale, gjaldt ikke lånedokumentasjon, men dokumentasjon om frontkjempernes nettverk, mener Aftenposten.

Angående påstandene om «lånte krigseffekter» som er videresolgt, hevder Aftenposten at det var Ulateig som først informerte om dette, og at avisen har kontaktet flere personer som sier de er blitt fralurt effekter. Aftenposten har også i etterkant av at artikkelen sto på trykk, mottatt «e-poster fra samlere av krigseffekter, som bekreftet de samme anklagene».
Avisen hevder derfor å ha undersøkt fakta i saken forsvarlig.

Når det gjelder den påståtte anonymiseringen, vedgår Aftenposten at de ikke ville anonymisere Bugges uttalelser og av den grunn ikke brukte Bugge som kilde. Samtidig avviser avisen å ha anonymisert kildene som verifiserer Jensens framstilling, fordi det på trykk het at «en rekke kilder (…) deriblant krigsforfatteren Egil Ulateig» bekrefter Jensens framstilling.

Aftenposten opplyser videre at avisen «selvsagt er kjent med Ulateigs bakgrunn», men mener Ulateig likevel er en relevant kilde. Aftenposten innrømmer også at Kvalheim ikke ble konfrontert med Ulateigs påstander, «fordi Ulateigs påstander er identiske med Jensens». Aftenposten vedgår imidlertid at det kan dreie seg om en nyanseforskjell i uttalelsene, da Ulateig brukte ordet «sjarmerende», mens Jensen karakteriserte Kvalheim som «intelligent». Aftenposten antar imidlertid at Kvalheim «ikke ville svart annerledes på påstandene fra Ulateig», siden «substansen i den er den samme».

Bakgrunnen for å identifisere Kvalheim begrunner Aftenposten blant annet med følgende: «[D]et er åpenbart av offentlig interesse hvem filmskaperen er. Anonymitet ville kunne kaste mistanke på andre filmskapere i et relativt lite miljø».

Klageren understreker i en ekstra tilsvarsrunde at Jensen fremdeles ikke har politianmeldt eller gått til sivilt søksmål mot Kvalheim, til tross for at det nå er gått mange måneder siden artikkelen sto på trykk 7. juni. Klageren betegner dette som «et bevis på at Aftenposten kun ble misbrukt av Jensen til å rette en svertekampanje mot en som kan avsløre nazistiske aktiviteter», særlig fordi saken ble publisert under tittelen «Frontkjempere til sak mot filmskaper». Klageren mener også det ville være naturlig av journalisten å konfrontere kilden med slike forhold.

Aftenposten avviser i sitt aller siste tilsvar betydningen av at Jensen ikke har foretatt noe i etterkant av artikkelen, og skriver: «Hvorfor Jensen til nå ikke har anmeldt Kvalheim og heller ikke har gått til sak mot ham (…) betyr verken at det ikke er grunnlag for Jensens påstander, eller at han ikke har hatt intensjoner om å foreta seg rettslige skritt. Aftenposten har da også i artikkelen intervjuet Jensens advokat som har arbeidet med saken».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en nyhetsartikkel i Aftenposten (morgen- og nettutgaven), der SS-veteran Fredrik Jensen anklager filmskaper Geir Ove Kvalheim for å ha svindlet norske frontkjempere for 600 000 kroner, under påskudd av å lage en dokumentar som skulle gi frontkjempernes versjon av krigshistorien.

Kvalheim klager via advokat, idet han mener seg uthengt og anser at Aftenposten har utvist mangel på kildekritikk. Klageren betviler kildenes troverdighet og hevder beskyldningene kan dokumenteres som løgn. Videre reagerer klageren på den korte tidsfristen han fikk til å kommentere anklagene, noe klageren anser som et brudd på imøtegåelsesretten. Klageren finner også at Aftenposten har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.5 og 4.7, ettersom han mener seg forhåndsdømt, og hevder familiens og hans egen sikkerhet er svekket som følge av at han ble navngitt.

Aftenposten avviser å ha begått presseetiske overtramp, og viser til at Kvalheim fikk komme til orde både i artikkelen og i et lengre tilsvar to dager senere. Videre benekter Aftenposten at noen forhåndsdømming har forekommet, ettersom beskyldningene i artikkelen, ifølge avisen, blir presentert som påstander og ikke som fakta. Avisen mener også det er utøvd tilstrekkelig kildekritikk, og viser til at avisen har sett dokumenter som bekrefter påstandene i artikkelen. Dessuten påpekes det at artikkelen bygger på både åpne og anonyme kilder. Aftenposten anser også identifiseringen som forsvarlig, og begrunner dette med at Kvalheims virksomhet skal ha vært omdiskutert og kjent i frontkjempermiljøet i flere år. Dessuten mener avisen at filmskaperen selv søker offentlighet, ettersom han skal ha hatt planer om visning på TV.

Pressens Faglige Utvalg viser på generelt grunnlag til de presseetiske kravene om å kontrollere kilder og fakta, og la den som blir rammet av sterke påstander, få ta til motmæle. I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at klageren har fått komme til orde både i den innklagede artikkelen og i et tilsvar to dager senere, og legger vekt på at han dermed også har hatt anledning til å korrigere fakta. Videre mener utvalget at Aftenposten med fordel i større grad kunne bestrebet seg på å dokumentere påstandene i artikkelen.

Utvalget merker seg imidlertid at påstand står mot påstand når det gjelder kontakten mellom journalisten og Kvalheim før publiseringen av artikkelen, og vil i denne sammenheng generelt minne om Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, der det heter: «Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter.»

Utvalget viser også generelt til kravene om å unngå forhåndsdømming og å være varsom med identifisering av personer som er involvert i straffbare eller klanderverdige forhold. I den innklagede artikkelen finner utvalget imidlertid at Aftenposten ikke har felt noen forhåndsdom og at avisens identifisering var akseptabel.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Aftenposten ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 20. november 2007

Odd Isungset,
Sigrun Slapgard, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse