Sandefjords Blad, v. ansv. red. /adm. dir. Jan Roaldset mot Østlands-Posten
Østlands-Posten brakte fredag 18. september 1998 en nyhetsartikkel med tittelen «Orkla-brudd med ØP». Artikkelen omhandler annonsesamkjøringen MediaLink AS, hvor fire Vestfold-aviser var deltagere. Tre av de fire avisene; Tønsbergs Blad, Sandefjords Blad og Gjengangeren i Horten er eid av Orkla Media, mens den fjerde, Østlands-Posten, er eid av A-pressen. Det fremgår av artikkelen at annonsesamkjøringen er besluttet oppløst, og Østlands-Posten har intervjuet sin egen ansvarlige redaktør og administrerende direktør, Are Stokstad. Stokstad uttaler blant annet at bruddet skyldes «en konflikt mellom de ulike eiergruppene på nasjonalt plan. Orkla-avisene i Vestfold får av sine eiere ikke lov til å videreføre et vellykket samarbeid med ØP.»
Ifølge Stokstad har Tønsbergs Blad «krevd en større del av inntektene i MediaLink. Det fikk de også gjennomslag for i de forhandlinger som er ført, men Orkla-konsernet nektet likvel en videreføring av samarbeidet i Vestfold.»
I siste avsnitt heter det at «Tønsberg Blad opplyser at selskapet nå vil videreføre et felles-opplegg for de tre Orkla-avisene, med Tønsbergs Blad som eier.»
KLAGEN:
Klager er Sandefjords Blad, ved ansvarlig redaktør og administrerende direktør Jan Roaldset. Klageren mener det i den påklagede artikkelen fremkommer uriktige påstander om de tre Orkla-avisenes opptreden i saken.
Klageren viser til Vær Varsom-plakatens punkt 1.2, om pressens ansvar for å la ulike syn komme til uttrykk, og til punkt 4.14, om at den som utsettes for sterke beskyldninger såvidt mulig skal ha adgang til samtidig imøtegåelse. Klageren viser til at «den angrepne part, dvs. de tre avisenes direktører, ble ikke gitt anledning til å komme med sitt syn på saken. De var alle tilgjengelige for kommentarer samme ettermiddag og kveld.»
Klageren har også vist til Vær Varsom-plakatens punkt 3.1, om identifisering av kildene, under henvisning til at den påklagede artikkelen var usignert.
Dessuten har klageren vist til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15, om at den som utsettes for angrep skal ha adgang til tilsvar. Klageren skriver at han samme dag som den påklagede artikkelen sto på trykk, kontaktet Østlands-Postens kveldsvaktsjef og ga beskjed om at han ønsket å komme med et tilsvar. Ifølge klageren skal imidlertid Østlands-Postens redaktør ha nektet å ta inn tilsvaret, fordi «det inneholdt fem feil.» Klageren skal ha vist til Østlands-Postens særlige ansvar, i og med at avisen var kommersielt involvert i den omtalte saken, men redaktøren sto fast på sin beslutning.
Vedlagt klagen følger kopi av klagerens tilsvar, samt kopi av omtaler av den opprinnelige saken i Sandefjords Blad, Tønsbergs Blad, Gjengangeren, Dagens Næringsliv og Aftenposten.
TILSVARSRUNDEN:
Østlands-Posten skriver i sitt tilsvar at den påklagede artikkelen ikke innebærer noe «angrep» på direktørene i de tre øvrige avisene. «Tvertimot ble hovedinnholdet i en felles pressemelding fra de tre Orkla-direktørene, utsendt i Tønsbergs Blads navn, gjengitt» , skriver avisen. Det anføres i tilsvaret at dersom PFU gir Sandefjords Blad medhold i deres påstander om imøtegåelsesrett, så måtte Østlands-Posten ha en tilsvarende imøtegåelsesrett i forhold til Sandefjords Blads omtale. Østlands-Posten gjør det klart at dersom PFU gir klageren medhold på dette punkt, så «er dette tilsvar i så fall å betrakte som en innklaging av Sandefjords Blad til PFU.»
Når det gjelder klagerens anførsler om at den påklagede artikkelen var usignert, skriver Østlands-Posten at man vanligvis ikke har by-line på to-spalters artikler av denne lengden, og at «Klagerens insinuasjoner er både uriktige og krenkende.»
I tilsvaret anføres det at klagerens leserbrev kom til Østlands-Posten «lenge etter at deadline for leserbrev var satt til lørdagsavisen….Dertil inneholdt brevet en lang rekke påstander, beskyldninger, insinuasjoner og feilopplysninger som ikke hadde noe med den påklagede artikkelen i ØP å gjøre. Leserbrevet måtte derfor kraftig omarbeides for å komme på trykk.» Redaktøren mener klageren «syntes tydeligvis mer interessert i å få fram en sak han kunne bruke til å påklage Østlands-Posten til Pressens Faglige Utvalg, enn å forholde seg til de deadlines som finnes i enhver redaksjon.»
Det anføres ellers i tilsvaret at «Noe omarbeidet leserbrev er for øvrig ennå ikke ankommet ØPs redaksjon. Vi gjentar derfor gjerne også her at Sandefjords Blads redaktør og direktør er hjertelig velkommen til å kommentere oppløsningen av annonsesamarbeidet i Vestfold. Da må han i så fall lage et innlegg som omhandler dette.»
Klageren har opplyst at han ikke har ytterligere kommentarer.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Østlands-Postens omtale av oppløsningen av annonsesamkjøringen MediaLink i Vestfold. Sandefjords Blads redaktør og direktør mener Østlands-Posten, gjennom intervju med sistnevntes redaktør og direktør, har formidlet et angrep på de tre øvrige avisene i samkjøringen, uten at disse har fått komme samtidig til orde. Klageren anfører også at han i ettertid ikke fikk på trykk et leserinnlegg hvor han gikk i rette med Østlands-Postens fremstilling, og mener at dette er et brudd på tilsvarsretten.
Østlands-Posten avviser at den påklagede artikkelen skulle innebære noe «angrep» på de øvrige tre avisene i fylket. Tvert imot, anfører avisen, ble hovedinnholdet i en felles pressemelding fra de tre øvrige avisene gjengitt i Østlands-Posten. Når det gjelder klagerens tilsvar, påpeker avisen at det kom for sent til å kunne bli tatt inn den påfølgende dag, og at det dessuten måtte omarbeides fordi det inneholdt en rekke påstander og insinuasjoner som ikke hadde noe med saken å gjøre. Østlands-Posten konstaterer at man ikke har mottatt noe omarbeidet leserbrev.
Pressens Faglige Utvalg mener Østlands-Posten var i sin fulle rett til å intervjue avisens redaktør og direktør i forbindelse med oppløsningen av annonsesamkjøringen MediaLink. Utvalget har imidlertid tidligere oppfordret til særlig varsomhet ved omtale av saker hvor den aktuelle avis selv har en kommersiell interesse. Utvalget har understreket betydningen av at man ikke bruker egen avis til å fremme egen sak. Selv om det kan stilles spørsmål ved i hvilken utstrekning uttalelsene fra Østlands-Postens redaktør representerer «sterke beskyldninger» i forhold til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, om retten til samtidig imøtegåelse, mener utvalget at avisen ville stått seg på å innhente kommentarer fra de øvrige aviser i den omtalte annonsesamkjøringen.
Når det gjelder spørsmålet om tilsvar, kan utvalget ikke se at Østlands-Postens begrunnelse for å nekte dette tatt inn, er holdbar. Utvalget mener adgangen til å kreve tilsvar må være videre enn kravet til samtidig imøtegåelse. Utvalget kan heller ikke se at det aktuelle tilsvaret var av en slik art i form og innhold at det var grunn til å avvise det. Dersom Østlands-Posten var uenig i den virkelighetsbeskrivelsen som ble lagt til grunn i innlegget, så hadde man muligheten til å svare i neste utgave.
På dette punkt har Østlands-Posten brutt god presseskikk.
Oslo , 17. november 1998
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen