Adv. Geir Hagerud (p.v.a. klienter) mot Glåmdalen
Glåmdalen hadde 2. juli 2004 en to-spaltet tittelhenvisning på førstesiden: » Rektor tatt med buksene nede «. Inne i avisen toppet saken to nyhetssider, og under den åtte-spaltede tittelen » Tok rektor med buksene nede » het det i ingressen:
» En rektor ved en grunnskole i glåmdalsdistriktet skal ha blitt tatt med buksene nede, i intim aktivitet med en annen ansatt, mens det fortsatt var barn til stede ved skolen. »
Og videre i brødteksten:
» Rektor skal ha vært i intim aktivitet med en annen person i ledersjiktet ved skolen da de to ble oppdaget av en ansatt. Etter det Glåmdalen har fått opplyst, skal det ikke ha vært noen som helst tvil om hva som foregikk. »
Det framgikk at lederen av Foreldrenes Arbeidsutvalg (FAU) ved den aktuelle skolen ble kontaktet av den ansatte som oppdaget forholdet, og at FAU-lederen brakte opplysningene videre til kommuneledelsen. «Glåmdalen har vært i kontakt med den ansatte. Vedkommende ønsker ikke å si noe om saken til Glåmdalen.»
Ifølge FAU-lederen skal episoden ha funnet sted ved 15-tiden en juni-ettermiddag, mens det ennå var barn til stede i skolefritidsordningen. «Ingen av barna skal ha sett noe. FAU-lederen legger imidlertid ikke skjul på at det går mange rykter ved den aktuelle skolen,
og at det er en delikat sak. Dette er noe hele ?bygda? snakker om nå . (…) FAU-lederen mener denne saken handler om tillit og respekt. Foreldrerepresentanten påpeker at det er ting man gjør og ikke gjør.»
I et avsnitt het det deretter:
» FAU-lederen har ønsket å trekke tilbake sine uttalelser til Glåmdalen – uttalelser hun tidligere har fått opplest og har godkjent. Hun begrunner ønsket med at FAU-styret har vedtatt at det ikke skal gis kommentarer i denne saken. Ansatte ved den aktuelle skolen har fått streng beskjed fra kommuneledelsen om ikke å si noe til media om denne saken. »
Så vel den omtalte rektoren som andre forespurte instanser er tause, under henvisning til at det dreier seg om en personalsak under behandling.
Dagen etter, 3. juli , tar Glåmdalen opp saken på lederplass, og mener » Rektor bør gå «. Lederartikkelen avsluttes slik:
» Hvis opplysningene om det som er skjedd er riktige, og vi har ikke grunn til å tro annet, synes eneste løsning å være at rektor omplasseres . Dette dersom han ikke selv trekker konsekvensen av det som har skjedd og uroen rundt skolen og sier opp sin stilling. At det nå er skoleferie vil ikke endre situasjonen. »
På samme side hadde avisen en redaksjonell kommentarartikkel med tittelen » Rett til å vite hva som skjer med rektor «. Her het det blant annet:
» En rektor ved en grunnskole i glåmdalsdistriktet har hatt intim omgang med en annen leder ved den samme skolen – på skolen – mens det ennå var elever der. »
» Det er ingen tvil om at det vil være kvalmt og ekkelt for ansatte og elever ved skolen å komme over en av lederne på skolen i intim omgang med en annen leder ved skolen. »
» En av medias viktigste oppgaver er å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Det er liten tvil om at denne hendelsen er av en slik art, at det er vår plikt å skrive om det. »
» Derfor nytter det ikke å tie ihjel en sak, samme hvor ubehagelig den måtte være for enkelte. Når samfunnstopper, som en rektor jo er i et lokalmiljø, gjør dumme ting, må det bli avisomtale .»
» At en rektor har hatt intim omgang med en annen leder ved skolen, er et overtramp som bør få konsekvenser. Hvilke konsekvenser et slikt overtramp får for de involverte, mener jeg befolkningen bør få vite. (…) Dere lesere har rett og krav på å få vite reaksjonene overfor de involverte i denne saken. »
Videre hevder skribenten at det som skal ha skjedd ved skolen, «definitivt» er en sak for Glåmdalen. «Da er der svært beklagelig at ledelsen i kommunen hvor skolen ligger, så til de grader prøver å tie saken ihjel.» «Det bør bli slutt på byråkrater som snakker om mer
offentlighet og åpenhet i det ene øyeblikket, men som i det andre øyeblikket – når de selv blir del av en vanskelig sak – prøver å tie dette i hjel.»
6. juli kunne Glåmdalen melde: » Rektoren som ble tatt med buksene nede får fortsette i jobben sin. Rådmannen i den aktuelle glåmdalskommunen mener det ikke er grunnlag for å iverksette noen form for tiltak mot skolelederen. »
Av artikkelen framgår det at rektor og den ansatte «benekter på det mest bestemte at noe usømmelig har funnet sted. Vedkommende som hevder at han oppdaget de to med buksene nede, og som rapporterte forholdet til kommuneledelsen, holder på sitt. Det er med andre ord påstand mot påstand. » Ifølge rådmannen gir også lærernes tillitsvalgte og enkeltlærere sin støtte til rektoren.
Både denne og de følgende juli-dagene tok Glåmdalen inn en rekke leserinnlegg, med så vel positive som negative synspunkter på avisens og andre innsenderes omtale av rektorsaken. De fleste innleggene var anonyme.
10. juli brakte avisen en kort nyhetsartikkel med tittelen » Lærerne om rektor-saken: – En belastning for skolen «. Ingressen lød:
» Plasstillitsvalgte for lærerne ved skolen hvor rektor angivelig ble tatt med buksene nede, i en intim situasjon med skolens rådgiver, vil presisere at lærerne ikke har tatt part i denne saken. »
Samme dag skrev Glåmdalens sjefredaktør, Rolf Nordberg, en kommentarartikkel om » Jakten på en rektor «. Der het det blant annet:
» Etter gjennomført samleie for bokstavelig talt åpen scene under Quart-festivalen i Kritiansand fikk aktørene ei bot på 10.000 kroner hver. Hva er da poenget med å lage et stort nummer av at en rektor og en rådgiver ?har seg? bak låst dør i et rom på en skole her i distriktet? »
» Ut fra dette bør derfor ikke det som skjedde på skolen være gjenstand for moralsk forargelse annet enn i forhold til upassende tid og sted og de involvertes eventuelle utroskap og prektige livsførsel ellers. »
» Bakgrunnsteppet er at alt ikke er slik det bør være ved denne skolen, inkludert arbeidsmiljøet. Dette har ledelsen utvilsomt det formelle ansvaret for, kanskje også det reelle. Både blant enkelte ansatte og foreldre har det vært uttrykt ønsker om et lederskifte. Nå er ikke ulikt syn på ledelsen uvanlig på en arbeidsplass, i hvert fall ikke i forhold til enkeltsaker. Likevel er det ingen tvil om at
sexutfoldelsen for en drøy måned siden nå blir brukt for alt den er verd i et forsøk på å få til et rektorskifte. Det vises blant annet gjennom at alt fokus i denne saken er satt på rektoren, mens den involverte rådgiveren ikke er nevnt.
Selv i en situasjon der det gjelder å redde sitt eget skinn forventer vi likevel at de involverte snakker sant. Derfor er vi overrasket over at det nå er påstand mot påstand om hva som skjedde på undervisningsrommet da en ansatt låste seg inn og uforvarende kom over sine overordnede. Det svekker tilliten til ledelsen, for hvorfor skulle en ansatt som har vært under rektors beskyttende vinger plutselig finne på å fabrikkere en slik historie om sin sjef? »
» Et sidesprang i et rom på en skole er ikke grunnlag for å si opp verken rektorer eller rådgivere, men kommunen, skolen og arbeidstakerorganisasjonene har ansvaret for at denne skolen fungerer godt igjen ved skolestart om en måneds tid. »
Redaktøren skriver til slutt:
» Og selv om det er en svært høy pris for en ubetenksom, lyststyrt handling på feil sted er omplassering og ny rektor og rådgiver den eneste mulige utgang. Dessuten er rektor og rådgiver neppe tjent med at ytterligere detaljer i denne pikante saken bringes fram i lyset. Samtidig er det en selvfølge at også mennesker som begår dumheter skal gis støtte og behandles anstendig. »
21. juli meldte Glåmdalen:
» Rektoren som angivelig ble tatt med buksene nede, har søkt om ett års permisjon fra stillingen sin. Kommunen han er ansatt i vil gi ham andre arbeidsoppdrag og full lønn i permisjonstiden.
Ifølge kommunens talsmann fortsetter skolens rådgiver i sin stilling. «FAU-lederen ved skolen ønsker ikke å kommentere saken.»
22. juli lød tittelen på Glåmdalens hovedleder: » Punktum for rektorsaken «. I lederartikkelen het det blant annet:
» I praksis innebærer dette at vedkommende aldri blir rektor igjen på den aktuelle skolen. Rådgiveren fortsetter imidlertid ved skolen. Frivillig sex mellom to voksne på et låst rom på en slik arbeidsplass er ikke stort annet enn ubetenksomt, men litt mer problematisk når man blir oppdaget og rapportert. Derfor kan skifte av arbeidsplass oppleves som en høy pris å betale for en slik lystbetont handling. Likevel var det kun én mulig utgang av denne saken fordi det er eneste måten å gjenskape ro blant øvrige ansatte, foreldre og elever. Her måtte rektor ofres på barnas alter. »
» Et spesielt ansvar har de ansatte for at det nå ikke oppstår splittelse i staben. De har også et ansvar for å ivareta en rådgiver som har vært involvert i en ubetenksom
handling og en kollega som rapporterte et forhold som han moralsk reagerte på – en kollega som i ettertid kanskje også vurderer rekkevidden av sin handling.
Samtidig er det viktig å minne om at det som er blitt til en stor sak skyldes en relativt bagatellmessig episode, og at det nå er tid for å sette strek. Det gjelder ikke minst for rykter om forhold som ikke har skjedd. »
KLAGEN:
Klager er advokat Geir Hagerud, på vegne av omtalte rektor og rådgiver. Han påklager » den behandling de har vært utsatt for » fra Glåmdalens side for » en angivelig usømmelig handling «. Det legges vekt på at «saken verserte i avisen så å si daglig i perioden 2. juli til 22. juli 2004.» «Glåmdalens omtale av saken er sensasjonspreget, spekulativ og ensidig .»
«Undertegnede er ikke kjent med hvordan Glåmdalen ble kjent med de beskyldninger som ble fremsatt. Den ansatte skal imidlertid ha uttalt sine beskyldninger til bl.a. leder av foreldrenes arbeidsutvalg (FAU) ved skolen, og sistnevntes uttalelser til Glåmdalens journalist er grunnlaget for avisens første omtale av saken.»
Klageren har i brevet til PFU uthevet de formuleringer som han mener er » av særlig graverende art «, og som er med i de utdrag som ovenfor er gjort fra avisartiklene. Han finner dessuten at avisen har vist en » ukritisk holdning til innsendte leserinnlegg «. «Ansvarlig redaktør har helt ukritisk tillatt anonyme å fremsette sterke personangrep og nedverdigende personkarakteristikker.»
«En er usikker på om Glåmdalen i angjeldende omtale av saken mener å ha ?opplyst om hva som skjer i samfunnet? eller har ?avdekket kritikkverdige forhold?. Hadde den aktuelle angivelige seksuelle handling faktisk funnet sted, ville en likevel kunnet stille spørsmål ved om hendelsen var av en slik art at den burde omtales i media »
» Det synes å være påfallende hvordan Glåmdalen unnlater å se at det faktisk er avisen selv som har ledet an korstoget, avsagt dom og i tillegg vært sitt eget sannhetsvitne i sin streben etter å få rektors hode servert på sensasjonsjournalistikkens fat. »
Klageren viser til Vær Varsom-punktene 1.5, 3.2, 3.9, 4.1, 4.4, 4.5 og 4.7.
«Når den angivelige hendelsen faktisk ikke har skjedd, er det på det rene at avisen ikke har kontrollert de mottatte opplysninger i tilstrekkelig grad. Hva gjelder den eneste som faktisk kunne opplyse om de faktiske forhold, fremkommer det i avisens omtale 2. juli, at ?den ansatte? ikke har ønsket å snakke om saken med avisen.»
Og klageren fortsetter: » I tillegg har Glåmdalen, hvilket etter mitt syn er svært graverende, uten ytterligere grunnlag tilført egne subjektive tanker og forestillinger som begrunnelser for de beskyldninger som er fremsatt, og dermed gjort beskyldningene til sine egne. »
Det vises i klagen til «at Glåmdalen allerede 3. juli konstaterte at en seksuell handling hadde funnet sted «. «Dette begrunnes i lederen med ? vi har ikke grunn til å tro noe annet ?. På redaksjonell plass samme dag konstateres at ? (rektor) har hatt intim omgang med en annen leder ? og det kreves at kommuneledelsen reagerer mot rektor og rådgiver.»
«Etter denne omtale av saken ble det konstatert som faktum at hendelsen hadde skjedd. Den almene folkeoppfatning er sementert rundt en konstatering av faktum. Jeg henviser i den forbindelse til de leserinnlegg som ble trykket i ?min mening? i tiden etter. For pressens faglige utvalg er det å notere seg at det under hele sakens gang har vært et spørsmål om påstand mot påstand.»
«Krav til bevis synes mindre påtregende. Avisen var imidlertid kjent med at saken var ?under etterforskning? som personalsak , og har følgelig et selvstendig ansvar for å ikke foregripe denne saksbehandling på en slik måte at det får karakter av forhåndsdom. (…) Gjennom avisens omtale er mine klienter direkte fremstilt som umoralske personer og indirekte som uhederlige. (…) Til tross for at Glåmdalen er kjent med at hendelsen benektes av mine klienter, opprettholder Glåmdalen sin ensidige behandling av saken.»
Klageren viser også til at avisen har «tegnet et omtenksomt bilde av denne ansatte ? som uforvarende kom over sine overordnede ?» og som » rapporterte et forhold han reagerte moralsk på «. » Med denne og liknende tøvete og usaklige meningsytringer har Glåmdalen blitt sitt eget sannhetsvitne i sin iver etter å drive saken videre mot et bestemt resultat. »
Videre mener klageren at tittelbruken taler for seg, med en gjennomgående konstaterende form.
Og klageren avslutter slik:
» Glåmdalen har ikke vært tilstrekkelig aktpågivende i å ikke identifisere de personer saken omhandler. For det første er det få kombinerte barne- og ungdomsskoler i det aktuelle området. Det følger av måten saken omtales på at rektor er en mann. I ansvarlig redaktørs kommentarartikkel 10. juli identifiseres den andre som rådgiver, og ikke en i skoleledelsen. Angjeldende skole er den eneste med mannlig rektor og kvinnelig rådgiver. »
TILSVARSRUNDEN:
Glåmdalen opplyser at avisen var kjent med saken en ukes tid før man første gang skrev om den. «Saken var da ?på alles lepper? i den angjeldende skolekretsen og kjent også i eksempelvis skolemiljøer andre steder i samme kommune. Så lenge dette dreide seg om en sexepisode så vi ingen grunn til å omtale denne – selv i de omgivelser og på det tidspunkt saken gjaldt, tilhører dette etter vår mening langt på vei de involvertes privatliv. »
Om bakgrunnen for at avisen til slutt omtalte saken, heter det at redaksjonen 1. juli satt inne med følgende dokumentasjon:
x «Det forelå en detaljert, skriftlig rapport/øyenvitneskildring fra skoleassistenten til kommunens øverste ledelse om sexepisoden (datert 18.06.04) – etter at lederen av foreldrenes arbeidsutvalg (FAU) muntlig hadde varslet nevnte kommuneledelse allerede 7. juni.
x Foreldreutvalget (FAU v/lederen) hadde sendt et brev til kommunen v/ass. rådmann (datert 21.06.04), der det ble vist til sexepisoden og påpekt at den slags opptreden i et klasserom opprørte mange foreldre, og at episoden ville kunne skape problemer med tanke på videre samarbeid med rektor. I brevet reises det ingen tvil om at den innrapporterte sexhandlingen faktisk har foregått .
x Begge fagforeningene ved skolen hadde avholdt medlemsmøter for å diskutere hvordan personalet skulle forholde seg til saken.
x Det var gjennomført et møte mellom rådmannen, rektoren og flere representanter for FAU, og der saken/situasjonen var drøftet.
x Lokalsamfunnet var i opprør, og det ble vurdert ulike former for foreldreaksjoner.
x Enkelte foreldre truet med å trekke barna sine fra skolen.»
Ut fra dette mener Glåmdalen at saken » utvilsomt [hadde] allmenn interesse, og etter vår mening var det høyst berettiget å omtale den «. «Vår avis har i det store og hele videreformidlet momenter som allerede var framkommet i skriftlig form. I tillegg bidro vi etter vår mening til å dempe den rykteflommen som oppsto, og som inneholdt svært mye mer enn den rapporterte sexepisoden. Dette skjedde gjennom den faktabaserte informasjonen og de kommentarene vi brakte, og gjennom de tilbakemeldinger vi ga til innsendere av leserbrev som inneholdt udokumenterte rykter og påstander, og som dermed ble refusert.»
Glåmdalen hevder » å ha vært særdeles nøye med å unngå mulige identifiserende opplysninger i vår omtale og kommentering av denne saken, til tross for at klagerne utvilsomt var identifisert i store deler av lokalmiljøet lenge før vi skrev om saken. » Avisen kan ikke se at den noe sted har skrevet «barne- og ungdomsskole», slik klageren har anført. «Det er heller ikke riktig at den angjeldende skole er den eneste i glåmdalsdistriktet med mannlig rektor og kvinnelig rådgiver.»
» Dessuten erstattet vi navn med psevdonymer i leserinnlegg der skribentens navn/bosted ville kunne bidra til identifisering (selvsagt etter først å ha avklart dette med innsenderen). »
Videre påpeker Glåmdalen at «i vår omtale av saken er det klart kommet fram at klagerne benekter at de bedrev en seksuell handling, formidlet av rådmannen (side 8 den 06.07.04). Rektor hadde dessuten tilbud om å komme med sin versjon og sitt syn i forkant av den første artikkelen 02.07.04, men han avslo å benytte denne muligheten – slik det også framgår på side 4 den 2. juli. »
Avisen mener «hver gang» i den redaksjonelle omtalen å ha «åpnet for at den rapporterte sexepisoden ikke har funnet sted/at skolelederne benekter at de hadde sex i klasserommet.
Derimot har vi på leder- og kommentarplass uttrykt at vi fester lit til den nevnte rapporten, en meningsytring vi påberoper oss anledning til å ha. (…) Assistenten står hundre prosent ved sin forklaring og skriftlige rapport. Vi har etter nøye vurderinger ikke funnet grunn til å betvile assistentens troverdighet, og uttrykt dette på leder- og kommentarplass. »
Når det gjelder leserbrevene viser Glåmdalen til at det «også [ble] uttrykt støtte til rektor/rådgiver og kritikk av vår avis slik at leserinnleggene slett ikke var en ensidig fordømmelse av de to skolelederne».
«Klagerne bruker blant annet uttrykket ? tøvete og usaklige meningsytringer ?. Klagerne kan muligens ha rett i det, men det er likevel ikke noe brudd på pressens etiske regler. Vi vil også peke på at det eksempelvis i kommentaren ? Jakten på en rektor ? (side 8 den 10. juli) er gjort forsøk på [å] avdramatisere den seksuelle handlingen og det moralske aspektet, og i stedet sette saken inn i et videre perspektiv .»
Glåmdalen mener ellers at det er «samsvar mellom titler, ingresser og innhold i ?rektorsaken?, slik vi har fremstilt den…».
Klageren konstaterer «med stor forundring» at avisen «fremdeles hevder med overbevisning at de kun har omtalt fakta». » Den ansatte spredte ?sin historie? i lokalmiljøet og forholdt seg til sin arbeidsgiver og mine klienter på en slik måte at han i dag er sagt opp fra sin stilling i kommunen. Han er videre anmeldt av mine klienter for sjikane og ærekrenkelser. I en fremtidig rettslig behandling av saken skal denne ansatte faktisk bevise at det han har fremsatt av rykter medfører riktighet . »
«Ansvarlig redaktør ynder å fremstille avisens omtale som om denne skal ha omfavnet lokalsamfunnets ve og vel. Basert på hva Glåmdalen ?visste? er det åpenbart at lokalsamfunnets ve og vel besto i å bli kvitt rektoren og rådgiveren. (…) Det er antageligvis korrekt at Glåmdalen dempet rykteflommen, for etter avisens omtale av saken var det ikke lenger noen som tvilte på at den angivelige handling faktisk hadde skjedd.»
» Det er svært uklart for undertegnede hvordan Glåmdalen klarte å skille mellom hvilke rykter som var dokumenterte og hvilke som ikke var det. Hvilken dokumentasjon har den ansatte lagt frem som grunnlag for sine påstander? «.
Klageren fastholder sin påstand om at skolen kunne identifiseres. «Rådgivere finnes bare på ungdomstrinnet. Når det konstateres at det er en barneskole med rådgiver er det samtidig kjent at dette er en kombinert barne- og ungdomsskole. Det finnes kun to barne- og ungdomsskoler i Glåmdalsdistriktet, og kun en som har mannlig lærer og kvinnelig rådgiver. »
For øvrig tilføyer klageren at «mine klienter kan kanskje ha hatt en formell tilsvarsrett. Realiteten er imidlertid det stikk motsatte.»
Glåmdalen mener klageren fortsatt «blander sammen journalistiske artikler og meningsytringer». «Vi har omtalt ?rektorsaken? fire ganger på nyhetsplass, og samtlige fire ganger har vi benyttet uttrykk som ? skal ha foregått og ? angivelig ? om den påståtte sexepisoden. I meningsytringer har vi derimot tatt utgangspunkt i den skriftlige øyenvitneskildringen som beskriver sexepisoden.»
«Når det gjelder identifiseringsspørsmålet mener vi fortsatt at vi har gått svært langt i å unngå identifiserende informasjoner, til tross for at ?rektorsaken? var kjent langt utover den aktuelle skolekretsen i flere uker før vi skrev om den.»
«Assistenten som kom over rektor og rådgiver er av kommunen blitt skriftlig varslet om mulig oppsigelse ut fra brudd på taushetsplikt og påstått telefonsjikane av rådgiver. Juridisk ekspertise bestrider lovligheten av en slik eventuell oppsigelse, og assistenten tilbakeviser påstanden om sjikane. (…) Politianmeldelsen er ikke inngitt av begge advokat Hageruds klienter, bare rådgiveren. Politiet har signalisert at saken blir henlagt, men saken befinner seg fortsatt på bordet til en av politijuristene…».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en serie nyhets-, leder- og kommentarartikler i Glåmdalen, basert på påstanden om at en grunnskolerektor og en rådgiver ved samme skole skulle ha hatt en seksuell relasjon i skoletiden. De to klager via advokat over det som betegnes som en sensasjonspreget, spekulativ og ensidig omtale, basert på manglende kildekritikk og ensidig konstaterende ordbruk. Klagerne mener seg også indirekte identifisert gjennom sammenstilling av opplysninger, selv om verken skole eller kommune er navngitt. For øvrig viser klagerne til de mange belastende leserbrev avisen åpnet spaltene for i sakens anledning.
Glåmdalen forsvarer dekningen av saken, siden det forelå en skriftlig øyenvitneskildring, noe som igjen fikk skolens foreldreutvalg til å kontakte kommuneledelsen. Avisen viser også til at «lokalsamfunnet var i opprør» innen redaksjonen besluttet å omtale sexepisoden, og da først og fremst for å dempe rykteflommen. Glåmdalen hevder å ha vært nøye med å unngå mulige identifiserende opplysninger, til tross for at avisen mener klagerne utvilsomt og for lengst var identifisert i store deler av lokalmiljøet. Avisen legger ellers ikke skjul på at den aldri har funnet grunn til å betvile øyenvitnets troverdighet.
Pressens Faglige Utvalg vil vise til de varsomhetskrav pressen er pålagt når det gjelder omtale av forhold som åpenbart vil medføre stor tilleggsbelastning for de berørte. Utvalget vil også generelt understreke at det ikke påhviler pressen et krav om å bringe fram alle opplysninger som danner bakgrunn for at personalsaker oppstår i ansettelsesforhold, private eller offentlige. Derimot kan utvalget se at pressen kan ha en oppgave når det i et lokalmiljø, der «alle kjenner alle», oppstår rykter som kommer ut av kontroll.
I det påklage tilfellet legger utvalget til grunn at avisen selv regnet den påståtte episoden som en ikke-sak inntil foreldrerepresentanter reagerte overfor kommunen. I det øyeblikk det ble snakk om møtevirksomhet angående rektors stilling, måtte saken også ha offentlig interesse, og det ville være legitimt for avisen å omtale den videre utviklingen. Avisen måtte også stå fritt til å ha sin mening om sakens realiteter og konsekvenser på leder- og kommentarplass.
Når det gjelder klagernes påstand om indirekte identifisering, legger utvalget vekt på at de neppe er gjenkjennelige ut over de kretser som måtte forusettes allerede å ha kjennskap til saken.
På den annen side anser utvalget at avisen selv sterkt har bidratt til å gi saken en langt større dimensjon enn det i utgangspunktet var grunnlag for. Utvalget konstaterer at også redaktøren på kommentarplass etter hvert kommer til at nok får være nok, og på lederplass kort tid etter setter «punktum for rektorsaken». Selv om Glåmdalen ikke fant grunn til å betvile øyenvitnets troverdighet, mener utvalget at avisen har gått for langt i bruken av konstaterende formuleringer. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, om å vise saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
Glåmdalen har opptrådt kritikkverdig.
Oslo, 26. oktober 2004
Odd Isungset
Hilde Haugsgjerd, Sigrun Slapgard, John Olav Egeland
Siri Bjerke, Eva Sannum, Camilla Serck-Hanssen