["142"] mot TV 2
TV 2-nyhetene brakte 30. juli 1999 et intervju med Bodil Kirkemo, mor til Kristin Kirkemo, som i likhet med søsteren Veronica og dennes mann, Per Kristian Orderud, satt varetektsfengslet i den sterkt mediefokuserte trippeldrapssaken fra Sørum.
Intervjuet ble av programleder introdusert slik:
» I ettermiddag møtte TV 2 kvinnen som har to døtre innenfor fengselsmurene, begge siktet for trippeldrapet på Anne Orderud Paust og hennes foreldre. Døtrene skylder på hverandre, og moren har måttet velge side.
Reporteren sier dessuten:
» Få kan vel forestille seg hvordan denne moren har det nå, med to døtre, begge siktet for tre drap. Og begge skylder på den andre. Men moren er ikke i tvil, Kristin lyver. »
» At Kristin lyver overrasker ikke Bodil, for hun har hatt en narkoman datter i mange år. »
» Og de siste årene har moren sett på Kristin som hard misbruker av blant annet amfetamin. »
» For Bodil Kirkemo er alt som har skjedd uvirkelig. Hun aner ikke hvem som drepte de tre. Hun vet bare at Per og Veronica er uskyldige. »
I intervjuet uttaler Bodil Kirkemo bl.a.:
» – Det har ingenting med kjærlighet og barn å gjøre, men jeg vet at Kristin lyver. Hun er med på noe her som er veldig, veldig galt.
– Lars (Grønnerød) og Kristin vanker jo i et miljø, i narkotikamiljø begge to. Og det er jo klart, jeg er jo ikke så dum at jeg ikke skjønner at det går i kriminalitet, stjeling, innbrudd. Det er jeg ikke i tvil om. Det ser jeg jo, har jeg jo sett her hjemme, hva de kommer hjem med og hva de drar med, så det er jeg ikke i tvil om.
– Det er jo sånn at Per og Veronica er de som har tatt seg veldig av henne (Kristin). Hun har fått lov til å gå ut og inn av den gården… Ho har kommet på natta og overnattet, fått mat, fått låne penger hvis ho har manglet sigaretter og. De har passet sønnen hennes der. Og det er som Veronica sier: Jeg kan godt tilgi min søster etter hvert, men det hun har gjort mot Per kommer jeg aldri til å tilgi henne. Og det er jeg helt enig i. Det er ikke tilgivelig. »
KLAGEN:
Klager er Norsk Presseforbunds generalsekretær, som med samtykke fra Kristin Kirkemo benytter sin initiativrett i henhold til PFUs vedtekter.
Generalsekretæren skriver:
» I intervjuet tegner Bodil Kirkemo et bilde av sin datter Kristin som kriminell løgner og narkoman. Morens ytringer er ytterst private. Det framsettes beskyldninger mot et menneske som ikke kan ta til motmæle, og som er fullstendig forsvarsløs i forhold til de svært personlige og krenkende utsagn som TV 2 gjengir. Mediene har en overordnet plikt til å tilfredsstille berettigede informasjonskrav. Bodil Kirkemos uttalelser faller ikke innenfor denne kategori. »
Slik klageren ser det, bryter intervjuet med flere av reglene for god presseskikk, og han viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, 4.3, om respekt for menneskers privatliv, og 3.9, som pålegger pressen å vise særlige hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningene av sine uttalelser, og ikke misbruke andres følelser eller sviktende dømmekraft.
Generalsekretæren opplyser at han ikke har bedt intervjuobjektet om samtykke til klagebehandling, og han skriver:
» Bodil Kirkemo mener seg neppe misbrukt av TV 2. Det er etter min mening heller ikke avgjørende. Norsk presse har lagt – og bør legge – betydelig vekt på sitt objektive ansvar overfor mennesker som befinner seg i situasjoner hvor ingen for alvor kan ventes å være klar over virkningene av sine uttalelser. Pressen har et informasjonsansvar, men ingen ‘informasjonsplikt’. Og det må naturligvis særlig gjelde i forhold til ytterst private meddelelser. »
Klageren anser at en mor som har begge sine døtre siktet for drap eller medvirkning til drap, ikke kan forventes å besitte det som i presseetikken betegnes som normal dømmekraft. «Vær Varsom-plakaten pålegger mediene å ‘ vise hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse ‘. Det kan ikke herske tvil om Bodil Kirkemos sorg. Den tvil TV 2 nødvendigvis må ha følt med hensyn til Bodil Kirkemos balanse, burde ha kommet datteren Kristin til gode. Offentligheten har heller ikke krav på opplysninger fra intimsfæren, som det innklagede intervjuet inneholder. »
TILSVARSRUNDEN:
TV 2 er i utgangspunktet, og i likhet med klageren, sikker på at Bodil Kirkemo neppe mener seg misbrukt av TV-stasjonen. Deretter tar TV 2 for seg de enkelte VV-punkter klageren har vist til. Angående punkt 4.1, om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, heter det i tilsvaret bl.a.:
«På det aktuelle tidspunkt den 30. juli (og i og for seg også senere) har de to søstrenes sprikende forklaringer vært den helt sentrale begrunnelse i politiets arbeid for å holde Per og Veronica Orderud fengslet. I en slik situasjon er det naturlig å se nærmere på og referere forholdene omkring de to søstrene og deres personer. TV 2 kan vanskelig akseptere at dette generelt skulle være i strid med god presseskikk. »
TV 2 kan ikke se at klageren har grunnlag for «de mer hypotetiske synspunkter» på Bodil Kirkemos dømmekraft. » I denne sammenheng peker vi på at vår reporter før intervjuet hadde flere lange samtaler med henne . Hun (reporteren) tok også som en del av forarbeidet før hun kontaktet Bodil Kirkemo, kontakt med en venn av familien for å få utdypet og eventuelt korrigert sin oppfatning av Bodil Kirkemos situasjon. Denne kontakten befestet inntrykket av en arbeidssom og omtenksom person og mor, som i en vanskelig tid hadde støtte både fra familie og venner .»
Dessuten påpeker TV 2 at Bodil Kirkemo, på tidspunktet for sendingen av intervjuet, «allerede hadde gått ut i saken to ganger gjennom Dagbladet». «Hun hadde således god tid og godt grunnlag for å bedømme situasjonen og eventuelt også virkningene av å la seg intervjue. Hun hadde også flere dager fra TV 2 tok kontakt til å tenke gjennom situasjonen og hva hun ville si og hvordan.»
Ifølge tilsvaret tilbød reporteren seg også å gjennomføre intervjuet anonymisert, og skal ha gitt Bodil Kirkemo «full mulighet til å bestemme de temaer hun ønsket å snakke om». » Hun ble også, hensett til de helt særegne forholdene, gitt adgang til å stanse utsendelsen dersom hun etter opptaket av intervjuet skulle ønske det . Under samtalene forut for intervjuet var hennes ca. 25 år gamle sønn til stede. Vår reporter hadde også forut for intervjuet en lengre samtale med ham alene. Han bekreftet og supplerte de opplysninger moren ga.»
For øvrig peker TV 2 på at man ved et intervju av denne type, bare har ett valg: Å sende det eller ikke . «Det er således umulig fullt ut å dempe virkemiddelbruken, eller klippe intervjuet slik at følgene av publiseringen unngås. (…) Formen var etter vårt syn lavmælt og innslaget viste en godt voksen, velfungerende og velfundert mor. »
TV 2 mener også man må ta hensyn til Bodil Kirkemos avsluttende uttalelser under intervjuet. » Kjernen i saken var at moren så konturene av et overgrep mot Veronica. Saken mot Veronica var i hovedsak grunnet på uttalelser fra søsteren Kristin . (…) Intervjuet var de pårørendes mulighet til å fremkomme med tvil og kritikk både av politiets arbeidshypotese og den praktiske behandling .»
Etter TV 2s oppfatning var det også «vesentlig for moren å få frem forskjellen i personligheten hos de to døtrene og at dette kunne ha betydning for vurderingen av de motstridende forklaringene.»
Slik TV 2 ser det, kan man «vanskelig si at informasjon om trovedigheten til et helt sentralt vitne, gitt av hennes nærmeste, er uten betydning for de seere som følger saken gjennom mediene og som også vurderer saken utfra mediens dekning.»
Prinsipielt viser TV 2 til VV-plakatens punkt 1.4, om pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det vises også til punkt 1.5, om å beskytte enkeltmennesker mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner. » Etter vårt syn står disse elementene sentralt i det arbeid TV 2 har gjort med den sk ‘Orderudsaken’ .»
Når det gjelder klagens henvisning til VV-plakatens punkt 4.3, om ikke å fremheve personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende, peker TV 2 på at det «ikke foreligger noen feil mht det faktum som er omtalt i intervjuet». TV 2 sikter her til de forhold Kristin Kirkemo selv har innrømmet og forklart overfor politiet, og mener hun dermed » må tåle en ikke uvesentlig omtale og granskning .»
For øvrig anfører TV 2 at opplysningene om at Kristin Kirkemo vanket i et narkotikamiljø, og at hun har vært involvert i kriminalitet, allerede var alminnelig kjent gjennom annen presseomtale.
Angående klagens henvisning til VV-punkt 3.9, kan ikke TV 2 uten videre se at dette punktet har relevans for vurderingen av intervjuet i forhold til Kristin Kirkemo, og ber om at klageren eventuelt kommer med en presisering.
Avslutningsvis peker TV 2 på at kanalens «dekning av de personmessige sider av saken ikke har skjedd i det detaljnivå som de trykte medier har oppvist. Dette skyldes ikke bare mediets særegne karakter, men er et resultat av redaksjonelle overveielser hos oss.»
Klageren registrerer TV 2s anførsler om «det grundige forarbeidet, forhåndskontaktene både med Bodil Kirkemo, familiemedlemmer og venner av familien». Han har «heller ingen grunn til å betvile at intervjuobjektet ble gitt adgang til å stanse utsendelsen dersom hun etter opptaket skulle ha ønsket det.»
Like fullt vil generalsekretæren opprettholde sine opprinnelige påstander om brudd på VV-punktene 4.1 og 4.3. «TV 2 har gjennom intervjuet med Bodil Kirkemo utlevert private og intime detaljer som er irrelevante i forhold til drapssaken og krenkende i forhold til Kristin Kirkemo, et menneske som ikke kan ta til motmæle mot de utsagn TV 2 gjengir.»
Generalsekretæren kan ikke se at intervjuet tilfører saken et eneste nytt element . «Morens uttalelser om at Kristin er ‘ en helt annen type ‘ enn Veronica – at det for Kristin går i hasj, kriminalitet, stjeling og innbrudd, mens Veronica hadde flotte karakterer på Katedralskolen og aldri har gjort noe galt i hele sitt liv – er ingen relevant ny dokumentasjon i en sak som dreier seg om drap, og har lite å gjøre med det TV 2 kaller ‘ tvil og kritikk både av politiets arbeidshypotese og den praktiske behandling ‘. Jeg kan altså ikke se at det i intervjuet fremkommer opplysninger som gjør at hensynet til privatlivets fred må vike .»
Og klageren skriver dessuten:
«Jeg opprettholder samtidig mitt ønske om å få prøvd klagen i forhold til pkt. 3.9 i Vær Varsom-plakaten. (…) Norske medier har et objektivt ansvar overfor mennesker som befinner seg i situasjoner hvor ingen, INGEN – ikke engang ‘ en arbeidssom og omtenksom person og mor, som i en vanskelig tid hadde støtte både fra familie og venner ‘ (TV 2s karakteristikk) – kan ventes å ha full oversikt over virkningene av sine egne uttalelser. At Bodil Kirkemo ønsket å bli intervjuet, fratok ikke TV 2 ansvaret for å foreta en selvstendig vurdering .»
Generalsekretæren viser dessuten til hva TV 2s reporter sier i introduksjonen til intervjuet: » Få kan vel forstille seg hvordan moren har det nå, med to døtre, begge siktet for tre drap .» «Jeg tror i virkeligheten at mange, inklusive TV 2, kunne forestille seg hvordan moren hadde det.»
Mot slutten av tilsvaret heter det for øvrig:
«TV 2 sier i tilsvaret at når det dreier seg om et intervju av denne type, har redaksjonen bare ett valg, ‘ å sende det eller ikke. Det er således umulig fullt ut å dempe virkemiddelbruken, eller klippe intervjuet slik at følgene av publiseringen unngås. ‘ Dette er etter alt å dømme en korrekt observasjon. Jeg tillater meg å mene at TV 2 derfor burde ha utøvd sitt redaktøransvar og sitt ‘informasjonsansvar’, som i enkelte tilfeller kan føre til at man velger IKKE å sende .»
Generalsekretæren viser ellers til vedlagt kopi av intervju med Bodil Kirkemo i Se og Hør nr. 39/99, der hun uttaler anger etter intervjuene i Dagbladet og TV 2. («- Det var aldri meningen å favorisere Veronica fremfor Kristin, men i ettertid ser jeg at jeg ordla meg feil.»).
TV 2 deler ikke generalsekretærens oppfatning av at opplysningene i intervjuet, knyttet til de omtalte søstrene, var » irrelevante » i forhold til drapssaken. «Tvert om står vurderingen av Kristin Kirkemos troverdighet som et helt sentralt element, både i saken som sådan og i vurderingen av politiets arbeid med den. At moren gikk i forsvar for en datter hun mente var uskyldig fengslet på grunnlag av det moren mente var uriktige uttalelser fra den andre datteren, og også begrunnet dette utfra sitt nære kjennskap til dem begge, kan vanskelig sies å være irrelevant. »
Redaksjonen fastholder at «det alt vesentlige av de opplysninger som fremkommer av personlig art er kjent for allmennheten fra før» og mener derfor at intervjuet kunne viderebringes. » I en slik situasjon bør ikke mediene sette for snevre rammer og dermed medvirke til at personens reelle ytringsmulighet i saken innskrenkes. »
Etter TV 2s syn «må det gjøres noe forskjellige vurderinger avhengig av om man trekker frem og publiserer ukjente opplysninger eller om man ettergår og kaster lys over de opplysninger som allerede er fremkommet.»
TV 2 mener det ikke alene kan være avgjørende at en omtalt person sitter fengslet og dermed ikke kan «ta til motmæle». Redaksjonen medgir at dette må være «et åpenbart vurderings-moment», men «i denne sammenheng skal man også ha i mente at Kristin Kirkemo representeres av en advokat som også har kommentert sakens fakta og aktørene i pressen.»
For øvrig kan ikke TV 2 se at sammenstillingen av opplysningene om de to søstrene er noe sentralt poeng. «At moren gir så vidt positive opplysninger om Veronica Orderud kan vanskelig tillegges vekt når saken skal vurderes i forhold til Kristin Kirkemo.»
Når det gjelder klagerens gjentatte henvisning til VV-punkt 3.9, bemerker TV 2 at «punktet er satt opp til beskyttelse av interessene til den som er intervjuet, her Bodil Kirkemo.» » En fellende uttalelse fra Utvalget i forhold til TV 2, vil også innebære at man karakteriserer Bodil Kirkemo. Det ville eventuelt bety at hun etter Utvalgets vurdering, ikke var klar over virkningen av sine uttalelser eller at hun lot seg misbruke av TV 2 pga sviktende dømmekraft, uvitenhet eller følelser. Man bør således sett hen til sakens spesielle karakter, være svært varsom med å avsi en fellende uttalelse etter dette punkt. »
Også TV 2 har merket seg Bodil Kirkemos senere uttalelser til Se og Hør. «Vi kjenner ikke bakgrunnen for disse uttalelsene eller konkret den intervjusituasjonen hvor uttalelsene kom. Vi kjenner imidlertid vår egen reporters arbeid med saken, både forut for og etter utsendelsen av intervjuet. (…) Det fremgår heller ikke av Se og Hørs intervju om hun her konkret kommenterer intervjuet med TV 2. Hun har som kjent også gitt andre intervjuer.»
Og redaksjonen tilføyer:
«I tilknytning til dette bør man også ha i mente de kritiske synspunkter NPs generalsekretær har gitt uttrykk for knyttet til intervjuene. Dette er synspunkter som er blitt gjort kjent bl.a. gjennom oppslag i Journalisten og som sikkert er formidlet videre til Bodil Kirkemo. Når denne typen synspunkter fra velansette personer – i svært respekterte posisjoner – kommer Bodil Kirkemo for øre, er det ikke overraskende at hun gir uttrykk for slike reservasjoner som nå gjengis i Se og Hør. Det ville vel nærmest være unaturlig å gjøre noe annet. »
TV 2 «erkjenner» til slutt at «saken reiser åpenbart viktige og vanskelige spørsmål og aksepterer selvsagt at det i ettertid stilles spørsmålsegn ved vurderingene. Etter TV 2s syn handlet man imidlertid ikke i strid med god presseskikk da man – etter nøye overlegninger rundt såvel personvernhensyn som sakens karakter – besluttet å sende intervjuet.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Norsk Presseforbunds generalsekretær bruker sin initiativrett og ber Pressens Faglige Utvalg vurdere TV 2s intervju med moren til de to drapssiktede kvinnene i Orderudsaken i juli 1999. Generalsekretæren har innhentet samtykke til klagebehandling fra den yngste av døtrene, som han mener blir omtalt på en presseetisk uakseptabel måte.
Slik generalsekretæren ser det, inneholder intervjuet alvorlige beskyldninger mot et menneske som ikke kan ta til motmæle, og som er fullstendig forsvarsløs i forhold til de svært personlige og krenkende utsagn som TV 2 gjengir. Generalsekretæren viser til det objektive ansvar pressen har overfor mennesker som befinner seg i situasjoner hvor ingen for alvor kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Han kan ikke se at de betenkelige deler av intervjuet har tilført Orderudssaken et eneste nytt element. For øvrig anfører generalsekretæren at moren senere har sagt at hun «angrer på disse intervjuene».
TV 2 kan vanskelig akseptere at det generelt skulle være i strid med god presseskikk å bringe et intervju som var egnet til beslyse forhold omkring de siktede søstrene. Redaksjonen understreker at man før intervjuopptaket hadde flere lange samtaler med moren, som derved befestet inntrykket av å være en omtenksom person. Moren ble også gitt adgang til å stanse utsendelsen dersom hun etter intervjuet skulle ønske det. I en sak som den påklagede advarer TV 2 mot å gi pressen så snevre rammer at det medvirker til at personers reelle ytringsmulighet innskrenkes.
Pressens Faglige Utvalg viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, der det heter: «Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekreaft».
Videre viser utvalget tiil Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, om å legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, og til punkt 4.3, om respekt for menneskers privaliv.
Utvalget har ikke grunnlag for å betvile at den intervjuede moren selv ønsket å uttale seg om døtrene, eller at hun på intervjutidspunktet mente å være klar over virkningene av sine uttalelser. Selv om utvalget vil understreke at pressen må ha adgang til å intervjue pårørende i kriminalsaker, må det like fullt tas hensyn til at virkningen kan bli en annen enn intervju-objektet tror. I det påklagede tilfellet vil utvalget understreke den særlige plikt redaksjonen hadde til å vurdere morens følelsesmessige situasjon.
Etter utvalgets mening måtte TV 2, på bakgrunn av sitt selvstendige redaksjonelle ansvar, ta stilling til om enkelte av morens utsagn ville ramme den yngste datteren på en utilbørlig måte. Slik utvalget ser det, bryter deler av intervjuet klart med de presseetiske varsomhetskrav knyttet til menneskers privatliv og intimsfære.
TV 2 har brutt god presseskikk.
Oslo, 26. oktober 1999
Sven Egil Omdal,
Astrid Kolbjørnsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Manuela Ramin-Osmundsen