Knut Møller-Lien mot Næringslivet
Publikasjonen Næringslivet brakte i sin 5. utgave 2003 en lengre reportasje med tittelen «Med begge beina solid plantet i lufta!». I ingressen står det:
«Når man ansettes i en bedrift forventer man å få lønn. Det gjorde også Gunn Bjørg Stykket da hun ble ansatt i Cut & Care Hairdressing AS i Notodden. Dette selskapet drives ifølge papirene av den 72-årige Arne Lien fra Oslo, en svært aktiv ?pensjonist? som står bak flere selskaper enn som så. Disse kjennetegnes av dårlige regneskaper og manglende kredittverdighet. Selskapene skifter revisor oftere enn leserne skifter underbukser».
I brødteksten går det fram at kvinnen har måttet ty til advokat for å få pengene selskapet skylder henne. «Ifølge en lang rekke brev fra advokatfirmaet Klomsæt & CO AS, mottok aldri Stykket skriftlige oppgaver over beregningsmåten for lønn eller beregningsgrunnlaget for feriepenger og trekk som foretatt, hvilket andre ansatte hevder ikke er unormalt i selskaper Knut Møller-Lien driver. (Knut Møller-Lien oppgis å være Arne Liens sønn senere i artikkelen, sekr. anm.). Problemet er selvsagt at han på papiret ikke driver noe som helst?Knut Møller-Lien, som hevder å være økonomisk konsulent, burde jo vite ett og annet om arbeidsmiljøløvens krav, eksempelvis § 55 nr. 5». Daglig leder i Cut & Care, Boontha Sriopas, «forteller til Næringslivet at hun aldri visste at Knut Møller-Lien ikke var innehaveren, siden hun hadde jobbet for ham i tre år, bl.a. i Bivo Cut & Care AS i Sandvika, som nå er tvangsoppløst grunnet manglende revisor».
Videre framgår det at Møller-Lien ikke skal ha godtatt sykemeldinger. Møller-Lien sier til Næringslivet at Stykket hadde ført for få timer opp, noe Stykket også bekrefter. Hun sier imidlertid at dette bare er en liten del av pengene Møller-Lien skylder henne, og det framgår at saken havnet for retten.
Næringslivet skriver: «Møller-Lien hevdet overfor oss at han nå hadde gjort opp denne gjelden, hvilket Stykket på det sterkeste benektet. Han gjentok i retten, da han krevde utgivelsen av denne artikkelen stanset, at han hadde gjort det. Stykket hevder han helt enkelt løy i retten, siden hun slett ikke hadde fått noen penger. I ettertid har hun mottatt 12.267 kroner, forteller hun, hvilket tilsier at feriepenger fremdeles mangler».
Bootha Sriopas opplyser at det stadig var tull med lønnsslipper. «Møller-Lien sier rasende på telefon at hun ikke hadde lov til å gi oss informasjon, siden de hadde inngått et forlik».
Næringslivet kan også opplyse at Møller-Lien arbeider som ekspert for nettstedet Din Side ?Penger , der han «uttaler seg som ekspert på inkasso og forliksklager i januar i fjor, da som konsulent i ?Bivo økonomiske rådgiving?».
Av brødteksten går det også fram at Møller-Lien ikke har prokura i selskapet. «Til oss sier Møller-Lien han hadde fullmakt i alle slike anledninger, noe involverte parter benekter». Næringslivet opplyser også at et annet selskap, Bivo Cut & Care med Hiep Vo som eneaksjonær, betalte Gunn Bjørg Stykket lønn. Dette opplyses å være penger som skulle betales av Cut & Care Hairdressing AS i Notodden. «En salong Vo altså ikke offisielt har noe med å gjøre. Det er selvsagt mulig at Hiep Vo og julenissen er samme person. Mest sannsynlig er det vel at Møller-Lien har en finger med i spillet her også, siden hans venn Vo bor i en av hans/selskapets leiligheter i Oslo, etter innehaveren av telefonen i leiligheten å dømme».
Næringslivet kan videre fortelle at en av Møller-Liens næringslivskontakter giftet seg med en dame som ikke hadde oppholds- eller arbeidstillatelse. Hun skal ha jobbet for Møller-Lien på restauranten Coco Bar & Restaurant. Årsaken til giftermålet oppgis å være ønske om en oppholdstillatelse. Dette skal ha skjært seg «etter det vi hører da hun flyttet til en annen adresse enn ?ektemannen?, som er lite interessert i damer». Det skal forligge et utvisningsvedtak.
Videre går det fram av reportasjen at Oslo Skifterett tvangsavviklet Bio Cut & Care AS 9. september i år, på grunn av manglende revisorer. Næringslivet kan opplyse at selskapet hadde tre revisorer i perioden 3. januar 2001 til 4. mars 2002. «Etter dette har det vært dårlig med revisor».
Ifølge publikasjonen har det som omtales som «eierselskapet i dette konglomeratet», Boivo AS, også byttet revisorer flere ganger. Møller-Lien knyttes til selskapet som nå er 100% eid av Arne Lien, hans far. Næringslivet har gått gjennom selskapets regnskap og kredittvurdering, og konkluderer med at «selskapet er registrert med inkassosaker, og ratet ?ikke kredittverdig?». Videre opplyses det at selskapet Bivo Transport AS har skiftet navn til Kredittnett AS. «Det vi kan si er at selskapet ikke er kredittverdig, og at det ikke har hatt inntekter de nærmeste tre årene. Revisor bemerker at selskapet er i en vanskelig økonomisk stilling, og at aksjekapitalen som var på 50.000 kroner er tapt».
Videre framgår det at «Hydrogate 1 er en vanlig leilighet, men det er denne adressen som oppgis for en rekke firmaer. Bivo Økonomisk Rårdgiving Hiep Vo, Kredittnett AS, Coco Bar
og Restaurant AS, Bivo AS, og Cut & Care Hairdressing AS oppgir denne adressen som forretningsadresse».
Coco Bar & Restaurant AS oppgis også å være ikke kredittverdig, og Næringslivet skriver om selskapets problemer med å få skjenkeløyve i flere etasjer.
«Vi har sendt et foreløpig artikkelutkast til Møller-Lien og ba om kommentarer. Og det fikk vi. Han ringte oss og brukte grov kjeft med trusler om å saksøke alt og alle ved hjelp av sine venner som var ?kjendisadvokater?». I løpet av samtalen skal Møller-Lien ha sagt seg villig til å uttale seg. «Imidlertid mottok vi dagen etter en e-mail hvor han på særdeles dårlig norsk
dundret løs med trusler om søksmål, avlysning av avtalt møte og et krav om at vi skulle møte ham i Oslo. Om han ikke mottok et ?tilfredsstillende svar? på sitt barnslige trusselbrev skulle artikkelutkastet sendes Pressens Faglige Utvalg (PFU). Vi fant ingen grunn til å møte ham i Oslo. Folk som har ringt oss har fortalt at de er livredde for å si noe, og at de har vært utsatt for trusler».
Videre opplyses det at en tidligere samarbeidspartner til Møller-Lien, (NN), bekrefter at han har et båndopptak «der han (Møller-Lien, sekr. anm.) fortalte meg hva jeg skulle si til deg (redaktøren i Næringslivet, sekr. anm.), og at jeg kunne saksøke deg osv, du kjenner til den samme regla han alltid kommer med når han skal true andre». Det framgår videre at trusler Næringslivet har mottatt av Møller-Lien er videresendt til (NN), som blant annet kommenterer dem slik i en e-mail: «Hahahahaha, han er så piss redd».
Videre går det fram at Møller-Lien forsøkte å stoppe artikkelen med en rettslig kjennelse, men at «saksøkte har vunnet saken fullstendig». I et referat fra dommen skal det framgå at Møller-Lien ikke kunne bevise at det fantes indisier på at denne artikkelen ville inneholde utsagn det ville være rettstridig å publisere».
KLAGEN:
Klageren, Knut Møller-Lien, reagerer på hele reportasjen, og anfører at Næringslivet har skrevet artikkelen «ene og alene for å henge ut navngitte personer, uten å være interessert i om det han skriver er riktig eller galt». Klageren mener publikasjonen har brutt mot en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten.
Klageren reagerer på at flere av kildene er anonyme, og at det «overhode ikke er stilt krav til kildekritikk». Videre skal en av kildene føle seg «missbrukt da denne skal ha blitt lovet gjennomlesning og godkjenning før publisering. Noe som ikke skal være oppfylt, og denne vedkjenner seg ikke det som skal komme fra han. Denne har nå politianmeldt journalisten/redaktøren». Videre hevder klageren at Næringslivet ikke har vist saklighet i sin artikkel. «Dette er ingen objektiv skriving om næringsvirksomhet».
Klageren reagerer også på antydningen om at en av de omtalte antydes å være homofil, og viser til at «personers påståtte seksuelle legning er omtalt». Videre mener klageren at forholdene rundt kvinnen som manglet oppholds- og arbeidstillatelse er feilaktig beskrevet. Etter klagerens syn har forholdet «ingen allmenn interesse og har heller ingenting med
Næringslivets journalistikk å gjøre. Personen er ikke navngitt, men skildret 100% identifiserbart for lokalmiljøet. Innklagede har helt klart skrevet om personlige forhold som
går inn under privatlivets fred». Klageren mener også at publikasjonen har vært mer opptatt av ham som person enn som næringsdrivende.
Videre påpekes det at flere gale opplysninger er publisert til tross for at de «ble tilbakevist og dokumentert før publisering». Klageren mener også at han ikke har fått en reell mulighet til samtidig imøtegåelse, og viser til at hans innsigelser ikke er blitt gjengitt i artikkelen. «Ingen av de andre negativt omtalte fikk anledning til kommentar, med unntak av den nå påståtte missbrukte kilden».
TILSVARSRUNDEN:
Næringslivet innleder med at publikasjonen har gjort hva den har kunnet «for å komme til en tilfredsstillende løsning, men at dette har vist seg helt umulig av flere grunner. For det første at Knut Møller-Lien gjentatte ganger har uttalt at han skal ?hevne seg?, og vil forfølge oss i 10 år med alle midler for å ødelegge både Næringslivet og undertegnende (samt min kone). I denne kampanjen var PFU første skritt, siden uttalelsen fra PFU skal brukes i flere kommende søksmål». Næringslivet viser til at det er inngått gjentatte avtaler med Knut Møller-Lien, både om å ta opp artikkelens innhold og fakta før utgivelse og evnt. avisskriverier i ettertid. «Det som kjennetegner samtlige av disse avtalene er at Knut Møller-Lien etter få timer brøt dem alle, ved å sende mail/fakser med nye trusler om søksmål av alle og enhver». Næringslivet kan ikke se at klageren har dokumentert en eneste faktisk feil.
Vedr kildekritikk:
Næringslivet hevder den har dobbeltsjekket «stort sett» all informasjon den har mottatt, men har følt det riktig å beskytte enkelte kilder i denne saken.
Vedr. premissene for intervju:
Ifølge Næringslivet er den omtalte kilden NN)ha forandret seg og Næringslivet mottok trusler om anmeldelse. «At han både verbalt og i mail benytter uttrykk bare Knut Møller-Lien tidligere har benyttet om undertegnende, forteller meg at dette er en samkjørt operasjon. Når det gjelder gjennomlesning er dette standard? Når NN)valgte å bryte alle avtaler fra sin side, og heller gå over til trusler, krav til Fylkesmannen (!), om å få stanset Næringslivet, etc., fant jeg det helt uinteressant å fortsette noen dialog?Det jeg har skrevet som angår ham kan selvsagt dokumenteres».
Vedr. personlig omtale, saklighet og omtanke:
Næringslivet viser til at det er naturlig å omtale personen som fronter selskapene, og bemerker at det i artikkelen klart framgår at han ikke har noen formelle rettigheter og fullmakter i selskapene. Publikasjonen klarer ikke å ta stilling til påstandene om at den skal ha opptrådt usaklig. Videre stiller redaktøren seg uforstående til at publikasjonen skal ha omtalt klagerens seksuelle legning.
Vedr. kvinnen uten oppholdstillatelse:
Næringslivet anfører at «norske myndigheter kan bekrefte at det foreligger et utvisningsvedtak mot vedkommende og at hun ikke har arbeids- eller oppholdstillatelse, hvilket var hva vi skrev. Damen har i flere år arbeidet for Knut Møller-Lien (og selskaper
han er engasjert i). Senest Notodden, hvilket en person uten nødvendige papirer ikke skal gjøre. Dette mener vi er relevant informasjon i vår artikkel om Møller-Lien».
Vedr. samtidig imøtegåelse:
Næringslivet viser til at redaktøren måtte møte i retten, og at bakgrunnen nettopp var at klageren hadde fått tilsendt et artikkelutkast for å kommentere saken. «At han igjen i retten hadde mulighet til å dokumentere evnt. feil, men valgte å heller ikke her komme med konkrete fakta, gjør igjen at han har liten grunn til å klage på dette».
Næringslivet avviser også at andre som er omtalt ikke har fått komme samtidig til orde. «Tilbud om imøtegåelse, samtale etc. har blitt gitt gjentatte ganger. At Møller-Lien velger å avstå fra dette ?etter råd fra advokat? kan vi ikke innse er vårt problem».
Publikasjonens redaktør kan heller ikke se hvilke «feiltolkninger og feilfremstillinger» klageren har dokumentert og sikter til. «Selskapet har aldri ? gjentar aldri ? dokumentert noe feil i det som er skrevet?Jeg tar fullstendig avstand fra påstandene i klagen, og stiller meg helt uforstående til hva Knut Møller-Lien egentlig mener».
Klageren avviser at det finnes grunnlag for å hevde at folk er redd ham. Videre kan ikke klageren se at Næringslivet har dobbeltsjekket kilders opplysninger. Igjen påpeker klageren at deler av det som står om ham, ikke er korrekt, «og det er flere forhold rundt privat personer som ikke har noe med Næringslivetsvirksomhet å gjøre». Videre reagerer klageren på at Hiep Vo, som skal være gift med den omtalte kvinnen uten oppholdstillatelse, antydes å være homofil. Den omtalte kvinnen skal etter det klageren hevder fortsatt ha lovlig oppholdstillatelse i landet. «Retten eller UDI har konkludert med at hennes ekteskap er reelt og det er ikke dette som danner grunnlaget for utvisningsvedtaket, til tross for dette fremstiller innklagede det som et fiktivt ekteskap. Privatlivets fred er brutt når man skriver om en persons ekteskap og oppholdstillatelse, som ikke en gang blir skildret korrekt. Når man skriver om ektefellens seksuelle legning er dette også brudd på privatlivets fred i denne anledning».
Klageren anfører at han aldri har utført handlinger som det ikke er gitt fullmakt til av rette vedkommende. Videre reagerer han på at selskapene framstilles som useriøse av Næringslivet, og mener publikasjonen tar feil når de latterliggjør ham med at «det (antageligvis Kredittnett AS, sekr. anm.) ikke har inntekt og at man heller ikke innehar den nødvendige konsesjon for drift. Han beskriver det som et skakkjørt selskap uten inntekt som driver uten nødvendig konsesjon, mens sannheten er at selskapet jobber med konsesjon og følgelig ikke har noen drift og inntekt».
Klageren kan ikke se at hans far, Hiep Vo eller hans ektefelle er kontaktet for kommentar. Videre påpeker klageren at han har krevd at et leserbrev, som en minnelig løsning, skal trykkes i «Telen med det innholdet jeg har forfattet, som han har vedlagt sitt tilsvar».
Næringslivet gjentar flere av sine tidligere punkter. Publikasjonen viser til at flere av dens kilder har anmeldt klageren for trakassering på telefon. Videre avviser Næringslivet at bladet har skrevet at noen er homofile, eller at ekteskapet var fiktivt.
Klageren kom tilbake etter avsluttet tilsvarsrunde med ytterligere dokumentasjon i saken. Klageren har vedlagt ni sider kopi av e-poster, brev og utskrift av dom. Her peker klageren på forhold han mener dokumenterer «feilaktig informasjon og usannheter», forhold han mener avisen var kjent med da den publiserte den innklagede artikkelen.
Sekretariatet har innhentet samtykkeerklæring fra det omtalte ekteparet via klageren.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en sju siders lang artikkel i publikasjonen Næringslivet, der en navngitt persons involvering i en rekke selskaper blir kritisert og vurdert. Klageren, den omtalte personen, mener hele artikkelen er usaklig, og han føler seg uthengt og misbrukt av publikasjonen. Videre påpeker klageren at flere av kildene er anonyme, og at det framkommer opplysninger om blant annet et ekteskap som både er feilaktige og krenkende. Klageren hevder også at Næringslivet har brakt feilaktige opplysninger mot bedre vitende. Dessuten mener klageren at han heller ikke har fått en reell mulighet til samtidig imøtegåelse og viser til at hans innsigelser ikke er blitt gjengitt i artikkelen.
Næringslivet viser til at redaksjonen før utgivelse inngikk flere avtaler med klageren om å ta opp artikkelens innhold og fakta, men at klageren har brutt samtlige av avtalene og i stedet truet med søksmål. Publikasjonen avviser også at klageren ikke har fått en reell samtidig imøtegåelse, og viser til gjentatte tilbud om å komme til orde. Redaksjonen kan ikke se at klageren har dokumentert en eneste faktisk feil, og hevder at bruken av anonyme kilder i denne saken var nødvendig på grunn av klagerens oppførsel. Videre mener Næringslivet at omtalen av ekteskapet har relevans for saken, og stiller seg uforstående til at redaksjonen har antydet noe om mannens legning.
Pressens Faglige Utvalg mener Næringslivet var i sin fulle rett til å sette søkelyset på klagerens involvering i og drift av flere selskaper, og merker seg at klageren har profilert seg offentlig som økonomisk ekspert, både i bokform og som rådgiver for en nettavis.
Ut fra det foreliggende har utvalget vanskelig for å se hva klageren faktisk angriper som feilaktig i den påklagede artikkelen. Heller ikke klagerens leserinnlegg mot publikasjonens redaktør i avisa Telen klargjør dette. Utvalget legger imidlertid vekt på at klageren både har fått komme samtidig til orde og senere blitt gitt flere anledninger til å kommentere artikkel-innholdet ytterligere før publisering. Videre noterer utvalget seg at klageren heller ikke i ettertid har benyttet seg av tilbudet om å imøtegå angivelige feilaktige forhold i artikkelen. Utvalget kan ikke se at publikasjonens bruk av anonyme kilder i denne sammenhengen framstår som kritikkverdige.
Når det gjelder påstanden om et angivelig fiktivt ekteskap, der personene er identifisert, mener utvalget at Næringslivet er unødvendig nærgående i sin omtale av forholdet. Slik utvalget ser det, er spekulasjonene rundt ekteskapets realiteter så personlige at de bryter med de presseetiske normer. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, der det blant annet heter: «Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende».
På dette punkt har Næringslivet brutt god presseskikk.
Oslo, 27. januar 2004
Thor Woje,
John Olav Egeland, Liv Ekeberg, Sigrun Slapgard,
Grete Faremo, Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen