["550"] mot Dagbladet
Dagbladet brakte 28. juli 1999 et intervju med Bodil Kirkemo, mor til Kristin Kirkemo, som i likhet med søsteren Veronica og dennes mann, Per Kristian Orderud, satt varetektsfengslet i den sterkt mediefokuserte trippeldrapssaken fra Sørum. I tillegg til hovedtittelen » – Jeg tilgir aldri «, het det i undertittelen:
» Bodil Kirkemo forteller om det følelsesladede brevet hun har sendt datteren Kristin i cella»
Og i ingressen:
» Bodil Kirkemo har tatt en tung, men for henne helt nødvendig avgjørelse: Hun kan ikke tilgi sin egen datter. Kristin har fått beskjeden i et brev sendt til fengslet. – Kristin beskytter dem som mottok drapsvåpnene, og velter skylden over på Veronica og Per, sier Bodil.
Som illustrasjon brakte avisen et mindre bilde av Bodil Kirkemo, der hun holder fram et bryllupsbilde av Veronica og Per Kristian Orderud.
I intervjuet uttaler Bodil Kirkemo bl.a.:
» – Jeg har kommet til den erkjennelsen at jeg ikke kan være mor til ei jente som vil ha søsteren dømt for tre grusomme drap. Det har jeg fortalt Kristin i et brev til henne i Drammen kretsfengsel.
– Mitt standpunkt har ingenting med kjærlighet å gjøre. Jeg er glad i Kristin som mor. Dette har å gjøre med forskjellen på rett og galt.
– Jeg kan ikke leve med Kristins beskyldninger uten å ta forholdsregler. Klarer ikke å se Veronica og Per – to komplett uskyldige mennesker med rent rulleblad – bli fratatt all ære og forhåndsdømt på grunn av en manipulerende løgner. For det er Kristin. Hun lyver for å få seg sjøl og andre av kroken.
– Men min tålmodighet er borte. Jeg vil ikke møte henne. Jeg har brukt for mange år på å forsøke å redde jenta.
– Det er en grunn til at jeg slår hånden av Kristin. Jeg er moren hennes. Og jeg er Veronicas mor. Jeg tar ikke feil, og jeg kan ikke sitte rolig og se to fine mennesker bli knekket på grunn av løgn.
– Etterforskerne har latt seg forvirre av Kristin. De ser ikke at trippeldrapet henger sammen med attentatene mot Anne Orderud Paust i fjor. »
KLAGEN:
Klager er Norsk Presseforbunds generalsekretær, som med samtykke fra Kristin Kirkemo, benytter sin initiativrett i henhold til PFUs vedtekter.
Generalsekretæren påpeker at intervjuet med moren » inneholder alvorlige beskyldninger mot et menneske som ikke kan ta til motmæle, og som er fullstendig forsvarsløs i forhold til de svært personlige og krenkende beskyldninger som framsettes .»
Slik klageren ser det, bryter intervjuet med flere av reglene for god presseskikk, og han viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, 4.3, om respekt for menneskers privatliv, og 3.9, som pålegger pressen å vise særlige hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningene av sine uttalelser, og ikke misbruke andres følelser eler sviktende dømmekraft.
Generalsekretæren opplyser at han ikke har bedt intervjuobjektet om samtykke til klagebehandling, og han skriver:
» Bodil Kirkemo mener seg neppe misbrukt av Dagbladet. Men norsk presse har lagt – og bør legge – betydelig vekt på sitt objektive ansvar ovefor mennesker som befinner seg i
I situasjoner hvor ingen for alvor kan ventes å være fullt klar over virkningene av sine uttalelser. Pressen har et informasjonsansvar, men ingen ‘informasjonsplikt’. Og det må naturligvis særlig gjelde i forhold til ytterst private meddelelser. »
Klageren anser at en mor som har begge sine døtre siktet for drap eller medvirkning til drap, ikke kan forventes å besitte det som kalles normal dømmekraft. «Vær Varsom-plakaten pålegger mediene å ‘ vise hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse ‘. Det må i hvert fall gjelde i dette tilfellet. Offentligheten har heller ikke krav på opplysninger fra intimsfæren .»
TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet har forståelse for at generalsekretæren, gjennom sin bruk av initiativretten, ønsker å sette søkelys på presseetiske spørsmål i Orderud-saken. «Saken er spesiell i nyere norsk kriminalhistorie, og reiser en rekke spørsmål som gjelder presseetikk, men også forhold som berører påtalemyndighetens og forsvarernes rolle og ansvar. Det er samspillet og motsetningene mellom de ulike roller og ansvarsforhold som gjør at Orderud-saken er viktig i et presseetisk perspektiv.»
Avisen finner de spørsmål klageren reiser, relevante i en diskusjon om Orderud-saken, men er i tvil om bruken av initiativretten på Dagbladets (og TV 2s) intervju med Bodil Kirkemo er egnet til å skape «de presseetiske avklaringer som åpenbart er formålet».
Dagbladet tar likevel for seg de enkelte klagepunkter, herunder klagerens påpekning av at intervjuet inneholder «alvorlige beskyldninger mot et menneske som ikke kan ta til motmæle, og som er fullstendig forsvarsløs i forhold til de svært personlige og krenkende beskyldningene som framsettes».
Etter avisens mening reiser dette to spørsmål. «Det første gjelder siktedes eller tiltaltes muligheter (i en straffesak) til å legge fram sitt syn når det gjelder informasjon eller påstander som fremsettes av andre gjennom mediene (f.eks. fra påtalemyndigheten eller andre som har berøring med saken). Det andre spørsmålet gjelder det konkrete innholdet i uttalelsene fra Bodil Kirkemo.»
Og avisen fortsetter:
» Muligheten for en siktet eller tiltalt til å ta til motmæle handler om tilsvarsrett i en spesiell situasjon, særlig hvis vedkommende er pålagt brev- og besøksforbud. Både den siktede og pressen er da satt i en situasjon som umuliggjør en normal fremgangsmåte når det gjelder kravet til balanse og tilsvarsrett .»
Dagbladet viser imidlertid til forsvarsadvokaters mer aktive rolle, idet det er blitt mer «alminnelig akseptert at forsvaret har anledning – til dels også plikt – til å korrigere eller ta til motmæle mot påstander som oppfattes som uriktige eller krenkende.» «Orderud-saken er et
særlig godt eksempel på det». » Det er derfor Dagbladets påstand at klageren tar feil når han hevder at Kristin Kirkemo ikke hadde anledning til å ta til motmæle. »
Når det gjelder klagens henvisning til VV-plakatens punkt 4.1, om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, velger Dagbladet å se på presentasjonen for seg. Avisen skriver: «Den presentasjonsform Dagbladet valgte var en sidetopp inne i avisen og en henvisning på førstesiden. Saken ble ikke brukt som oppslag. De uttalelser fra Bodil Kirkemo som klageren oppfatter som spesielt krenkende, ble ikke brukt i de to titlene. » » I forhold til artikkelens innhold må derfor presentasjonen kunne betraktes som nøktern. »
Etter Dagbladets mening er klagen altfor generell når det gjelder henvisningen til VV-plakatens punkt 4.3, om respekten for menneskers privatliv. «I behandlingen av presseetiske spørsmål er det tvingende nødvendig at hele virkeligheten får plass i vurderingen. En drapssak er ikke et abstrakt anliggende hvor pressens dekning kan tilpasses normer som alltid er opplagte. (…) Derfor er det ikke holdbart å henvise drapshandlingen og/eller dens motiver til privatlivet eller intimsfæren. (…) I mange drapssaker må slik innsikt veie tyngre enn hensynet til personer som er siktet eller tiltalt. »
Avisen mener Orderud-saken er et slikt tilfelle. «Slik saken står nå (før tiltale og evt. dom) er den umulig å orientere seg i uten at forhold fra privatsfæren trekkes frem. Orderud-sakens karakter gjør at definisjonen av hva som er berettigede informasjonskrav må være videre enn hva som er tilfellet i mange andre voldssaker».
Angående generalsekretærens henvisning til VV-plakatens punkt 3.9, heter det i avisens tilsvar:
» Dagbladet mener det særlig er to grunner til at dette punktet i klagen må avvises. «Først og fremst fordi det bygger på en generell antakelse om Bodil Kirkemos vurderingsevne og sjelstilstand . (…) Dernest fordi en fellelse av Dagbladet på dette punktet kan tenkes å medføre generelle innskrenkninger når det gjelder journalistisk materiale gitt av pårørende i slike saker . Når klageren hevder at Bodil Kirkemo ikke kan forventes å være klar over virkningen av sine uttalelser, har han også gjort henne umyndig. Hun er fratatt sin dømmekraft og forvandlet til et offer. En fellelse fra PFU vil stadfeste et slikt stempel .»
Avisen viser til at intervjuet hadde sitt utgangspunkt i brevet Bodil Kirkemo hadde sendt til Kristin. «Brevet ble skrevet på et tidspunkt hvor både forsvarerne og påtalemyndigheten ofte ytret seg om de siktede. Etter å ha hørt og lest beskrivelser av sine døtre hun mente var feilaktige, skrev hun brevet til datteren».
Ifølge tilsvaret var Bodil Kirkemo » bevisst på hva hun gjorde i den etterfølgende kontakt med Dagbladet .» » Hun var klar over de mulige virkningene av sine uttalelser. Intervjuet ble lest opp for henne flere ganger . Bodil Kirkemos begrunnelse for å gå til dette skrittet, var at hun fryktet at en rekke negative personbeskrivelser kunne føre til en forhåndsdom over Veronica og Per Orderud.»
Avisen påtar seg «selvfølgelig» ansvaret for intervjuet, men anfører at «hvis PFU finner at Dagbladet er å bebreide for deler av innholdet i reportasjen, mener vi det er viktig at dette får en form som ikke umyndiggjør Bodil Kirkemo.» Dagbladet anser at PFU først og fremst bør klargjøre hva som er det presseetiske grunnlaget når det gjelder intervjuer med pårørende i straffesaker».
Til slutt i tilsvaret heter det imidlertid:
» Det var berettiget å intervjue Bodil Kirkemo, men avisen kan bebreides for at deler av intervjuet har et innhold som ikke viser tilstrekkelig skjønn når det gjelder skillet mellom det offentlige og det private. Det gjelder særlig de belastende karakteristikkene av Kristin Kirkemo. Dette var for øvrig også konklusjonen i den interne evalueringsrapport som ble distribuert elektronisk til alle medarbeidere i redaksjonen samme dag saken sto på trykk. På dette punktet mener Dagbladet det kan være berettiget å rette kritikk mot avisen .»
Klageren gir Dagbladet rett i at de innklagede intervjuene «naturligvis» ikke er egnet til å skape «de presseetiske avklaringer» i medienes totale behandling av Orderud-saken. «Det er heller ikke hensikten».
Videre presiserer klageren:
«Dagbladet er IKKE innklaget for brudd på imøtegåelses- eller tilsvarsretten. Jeg er naturligvis enig med Dagbladet når det gjelder avisens generelle anførsler om tilsvarsretten for siktede eller tiltalte i straffesaker. At Dagbladets intervju med Bodil Kirkemo ‘ inneholder alvorlige beskyldninger mot et menneske som ikke kan ta til motmæle, og som er fullstendig forsvarsløs i forhold til de svært personlige og krenkende beskyldninger som framsettes ‘, betyr selvsagt ikke at jeg mener avisen skulle ha innhentet samtidig kommentar eller tilsvar fra Kristin Kirkemo. Men det betyr at Dagbladet, i en situasjon hvor normal tilsvarsrett ikke kan gjelde, burde ha utvist ekstra aktsomhet i forhold til hva den valgte å formidle av morens uttalelser. »
For øvrig mener generalsekretæren at det påklagede intervjuet «er så til de grader personlig, at det er illusorisk å tro at Krisin Kirkemos forsvarsadvokater skulle kunne ‘ korrigere eller ta til motmæle mot påstander som oppfattes som uriktige eller krenkende ‘.»
Klageren går også i rette med at Dagbladet skulle være anklaget når det gjelder presentasjonen av intervjuet. «Det er innholdet i intervjuet jeg mener strider mot hovedregelen i kapittelet om pressens publiseringsregler: «Legg vekt på saklighet og omtanke i INNHOLD og presentasjon.»
Derimot er klageren enig med Dagbladet i at » Orderud-sakens karakter gjør at definisjonen av hva som er berettigede informasjonskrav må være videre enn hva som er tilfellet i mange andre voldssaker .» «Men Bodil Kirkemos ‘ erkjennelse ‘ av at hun ikke ‘ kan være mor til ei jente som vil ha søsteren dømt for tre grusomme drap ‘, hennes karakteristikk av Kristin Kirkemo som ‘ en manipulerende løgner ‘ som hun har ‘ brukt menge år på å forsøke å redde ‘, tilhører ikke den offentlige sfære, men privatsfæren, og har ingenting med berettigede informasjonskrav å gjøre, uansett hvor liberalt
man måtte definere begrepet. Jeg kan heller ikke se at denne delen av intervjuet har tilført Orderud-saken et eneste nytt, relevant element .»
Generalsekretæren viser til avisens egen inrømmelse av at » deler av intervjuet har et innhold som ikke viser tilstrekkelig skjønn når det gjelder skillet mellom det offentlige og det private. Det gjelder særlig de belastende karakteristikkene av Kristin Kirkemo. »
I tilsvaret viser klageren også til Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, som tar til orde for utvidelse av det offentlige rom, «men understreker samtidig, etter min oppfatning med rette, at den offentlige sfæres karakteristiske frihet ‘ er basert på at visse informasjoner fra privatsfæren ikke offentliggjøres og heller ikke kommer det offentlige for øre ‘.»
Klageren opprettholder sitt ønske om å få prøvd klagen i forhold til VV-plakatens punkt 3.9, og han skriver:
» Norske medier har et objektivt, selvstendig ansvar overfor mennesker som befinner seg i situasjoner hvor ingen – INGEN – kan ventes å ha full oversikt over virkningene av sine egne uttalelser. Jeg ønsker ikke å ‘umyndiggjøre’ Bodil Kirkemo, og jeg betviler ikke at ‘ intervjuet ble lest opp for henne flere ganger ‘. Bodil Kirkemo ønsket selv, på og rundt intervjutids-punktet, å bli intervjuet av Dagbladet. Men det fratok ikke avisen plikt til å foreta en selvstendig vurdering. »
Generalsekretæren viser her til vedlagt kopi av intervju med Bodil Kirkemo i Se og Hør nr. 39/99, der hun uttaler anger etter intervjuene i Dagbladet og TV 2. («- Det var aldri meningen å favorisere Veronica fremfor Kristin, men i ettertid ser jeg at jeg ordla meg feil.»).
For øvrig føler klageren seg «trygg på at PFU i en eventuell fellelse på dette punkt, er i stand til å formulere seg slik at det verken framstår som en umyndiggjøring av Bodil Kirkemo eller som en generell innskrenkning av medienes framtidige adgang til å intervjue pårørende i kriminalsaker.»
Dagbladet anser at klageren i sitt tilsvar avklarer «en rekke forhold av prinsipiell betydning». Slik avisen ser det, gjenstår to spørsmål, herunder om Dagbladet i det hele tatt skulle ha intervjuet Bodil Kirkemo, eller om hun befant seg i en situasjon » hvor ingen – INGEN – kan ventes å ha full oversikt over virkningen av sine egne uttalelser .» «Det andre spørsmålet gjelder hvorvidt Dagbladet viste tilstrekkelig skjønn da avisen brakte videre uttalelser fra Bodil Kirkemo om datteren Kristin.»
Når det gjelder det siste spørsmålet, gjentar Dagbladet at avisen kan bebreides, og viser til to kritikkverdige setninger i intervjuet: At Bodil Kirkemo » ikke kan være mor til ei jente som vil ha søsteren dømt for tre grusomme drap «, og uttalelsen om at Kristin Kirkemo er » en manipulerende løgner «.
Derimot kan ikke avisen «følge klageren når han kategorisk og uten forbehold fastslår at Bodil Kirkemos situasjon var slik at hun under ingen omstendighet burde vært intervjuet». » Den nærmest fundamentalistiske holdning som kommer fram her, er i sin karakter innskrenkende både for pårørendes ytringsmuligheter og for pressens mulighet til å få fram spørsmål av betydning for slike saker . I dette ligger ikke noen uenighet om avisens ansvar og plikt til å foreta en selvstendig vurdering av de uttalelser som kommer fra et intervjuobjekt. Her er vi helt på linje med klageren.»
Og avisen fortsetter:
«Slik vi ser det bør ikke prinsippet om pressens selvstendige ansvar for å vurdere uttalelser fra intervjuobjekter, føre til generelle og firkantede normeringer. Vi viser her til klagerens påstand om at det finnes situasjoner hvor absolutt ingen kan ventes å ha full oversikt over virkningen av sine egne uttalelser. Slike påstander bidrar bare til å bygge opp om forestillingen om pressen som en avsondret og opphøyd samfunnsmakt, atskilt fra vanlige mennesker og deres liv. »
Dagbladet har for øvrig ingen kommentarer angående betydningen av Bodil Kirkemos senere uttalelser til Se og Hør.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Norsk Presseforbunds generalsekretær bruker sin initiativrett og ber Pressens Faglige Utvalg vurdere Dagbladets intervju med moren til de to drapssiktede kvinnene i Orderudsaken i juli 1999. Generalsekretæren har innhentet samtykke til klagebehandling fra den yngste av døtrene, som han mener blir omtalt på en presseetisk uakseptabel måte.
Slik generalsekretæren ser det, inneholder intervjuet alvorlige beskyldninger mot et menneske som ikke kan ta til motmæle, og som er fullstendig forsvarsløs i forhold til de svært personlige og krenkende anklagene. Generalsekretæren viser til det objektive ansvar pressen har overfor mennesker som befinner seg i situasjoner hvor ingen for alvor kan ventes å være fullt klar over virkningen av sine uttalelser. Han kan ikke se at de betenkelige deler av intervjuet har tilført Orderudsaken noe nytt og relevant element. For øvrig anfører generalsekretæren at moren senere har sagt at hun «angrer på disse intervjuene».
Dagbladet har forståelse for at generalsekretæren ønsker å sette søkelys på presseetiske spørsmål i Orderudsaken, men er i tvil om det aktuelle intervjuet er egnet til å gi de avklaringer som må være formålet med klagen. Avisen advarer mot at det legges begrensninger når det gjelder journalistisk materiale gitt av pårørende i straffesaker, og i det påklagede tilfellet risikere å umyndiggjøre den intervjuede moren. Dagbladet medgir imidlertid at avisen kan bebreides for at deler av intervjuet har et innhold som ikke viser tilstrekkelig skjønn når det gjelder skillet mellom det offentlige og private.
Pressens Faglige Utvalg viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, der det heter: «Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekreaft».
Videre viser utvalget tiil Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, om å legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, og til punkt 4.3, om respekt for menneskers privaliv.
Utvalget har ikke grunnlag for å betvile at den intervjuede moren selv ønsket å uttale seg om døtrene, eller at hun på intervjutidspunktet mente å være klar over virkningene av sine uttalelser. Selv om utvalget vil understreke at pressen må ha adgang til å intervjue pårørende i kriminalsaker, må det like fullt tas hensyn til at virkningen kan bli en annen enn intervju-objektet tror. I det påklagede tilfellet vil utvalget understreke den særlige plikt avisen hadde til å vurdere morens følelsesmessige situasjon.
Etter utvalgets mening måtte avisen, på bakgrunn av sitt selvstendige redaksjonelle ansvar, ta stilling til om enkelte av morens utsagn ville ramme den yngste datteren på en utilbørlig måte. Slik utvalget ser det, bryter deler av intervjuet klart med de presseetiske varsomhetskrav knyttet
til menneskers privatliv og intimsfære. Utvalget konstaterer også at avisen tar selvkritikk for disse deler av intervjuet.
Dagbladet har brutt god presseskikk.
Oslo, 26. oktober 1999
Sven Egil Omdal,
Astrid Kolbjørnsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Manuela Ramin-Osmundsen