Gard Skogstrøm Andreassen mot Nordlandsposten
Nordlandsposten hadde fredag 30. juni 2000 følgende henvisningstittel øverst på førstesiden: » Bodø-kvinne døde av overdose på avrusningsklinikk «. Inne i avisen ble saken presentert over tre spalter, illustrert med bilde av den omtalte klinikken og med tittelen » Døde av overdose på avrusningsfest «. Ingressen lød:
» Mens familien var samlet til avslutningsfesten hennes, tok tobarnsmoren en overdose og døde på avrusningsklinikken Færingen i Tromsø. »
Det framgikk videre at «den 32 år gamle Bodø-kvinnen hadde gjennomført et program ved Færingen Terapeutiske Samfunn i Tromsø». Under mellomtittelen » Tragedie » skrev avisen:
» 16. juni skulle hun feire at hun var ferdig med behandlingen. Familien fra Bodø ble invitert til markeringen, som ble snudd fra lykke til tragedie. Om kvelden fikk vi melding om at en person hadde forgiftet seg med heroin i en bolig som tilhørte Færingen Terapeutiske Samfunn.
Omstendighetene tyder på at kvinnen tok en overdose, sier avdelingssjef for krim ved Troms politidistrikt, Einar Pedersen. Ifølge ham er det første gang en pasient har tatt en dødelig overdose på Færingen. »
Det opplyses også at «Personer som står den 32-årige kvinnen nær, er forundret over at hun tok en overdose inne på klinikken og at hun hadde tilgang til heroin». «Ledelsen ved klinikken ønsker ikke å uttale seg om det som skjedde.»
Dagen etter, lørdag 1. juli , fulgte Nordlandsposten opp saken med nyhetsartikkel inne i avisen. Under tittelen » Martes dødsfall er helt uforståelig for familien » het det i ingressen:
» Bodø-kvinnen Marte var to år på avrusningsklinikken Færingen. Hun hadde bestemt seg for å forlate rusmiljøet, men døde før hun fikk sjansen til det. »
Videre i artikkelen framgikk det at kvinnen, dagen før dødsfallet , hadde «feiret sin avslutning, sammen med personalet og alle beboerne på klinikken». Dessuten het det i et avsnitt:
» Familien til Marte ønsker å få frem at hun ikke ønsket å dø, slik det kanskje kunne forstås i gårsdagens avis. 23. juni ble Bodø-jenta begravet, med familie og venner tilstede, både fra Bodø og fra Færingen i Tromsø. Ifølge familien ble det holdt flere vakre minnetaler og lest opp dikt. »
Ett av diktene gjengis i artikkelen, og i en av minnetalene ble kvinnen omtalt slik: «Det er umulig å forstå at Marte kan være død, ho var så ung og så glad og så veldig levende. Og så kjennes det så skrekkelig urettferdig.»
Nordlandsposten har igjen kontaktet politiet i Tromsø, som nå «betegner Martes dødsfall som en trolig forgiftning av narkotiske stoffer». «For familien er det uforståelig hva som skjedde og hvorfor det skjedde.»
KLAGEN:
Klageren har innhentet samtykke til klagebehandling fra avdødes mor. Han hevder at «alle artikler inneholder faktiske feil , samt at de uavhengig av innhold fremstår som sterkt støtende og provoserende .»
Det opplyses i klagen at journalisten, forut for første artikkel, hadde forsøkt å få et intervju med avdødes mor, men at dette ble avslått. Lederen ved Færingen skal dessuten ha bedt om at avdødes mindreårige barn «må bli skjermet for unødig publisitet rundt saken». » Dette ble avvist, da dette ikke er hensyn pressen kan ta da ? pressen har informasjonsplikt ? » Klageren bemerker også at Nordlands Framtid avsto fra å omtale dødsfallet, etter «påtrykk» fra familiens primærlege.
Videre anfører klageren at bruken av begrepet «avrusningsklinikk» om Færingen er » misvisende «, siden det dreier seg om «et rehabiliteringssenter som trener sine klienter i å
håndtere en rusfri tilværelse». Klageren tilbakeviser opplysningen i den første artikkelen om at familien fra Bodø var » samlet til avslutningsfest «. » Familiemedlemmene var ikke samlet til noen fest, men befant seg i Bodø. Dødsfallet skjedde i Tromsø. Det er også feil at dødsfallet inntraff i forbindelse med en fest. Avdøde var derimot kommet hjem fra sykehuset etter et kirurgisk inngrep. »
Etter klagerens mening gir den første artikkelen «et bilde av avdøde som hadde vært så godt som rusfri i to år, og av familien, som er fortegnet og sterkt sårende og legger sten til byrden for to gutter som har mistet sin mamma og for en mor som har mistet sin eneste datter». «Dødsårsaken skal ifølge artiklene være en overdose heroin. Det er foretatt obduksjon, og familien er blitt gjort kjent med at de først vil få vite dødsårsaken etter to til fem måneder .»
Når det gjelder bakgrunnen for artikkel nr. 2, opplyser klageren at avdødes mor tok kontakt med Nordlandspostens journalist «for å få korrigert faktiske feil». Ifølge klageren skal journalisten ha lest opp sitt utkast til en oppfølgende artikkel, som skulle være «en nøktern rettelse av de faktiske feil». Klageren anser at artikkelen i stedet ble » en sentimental gjengivelse av begravelsesseremonien, uten noen form for korreksjon av de faktiske feil «.
Og klageren tilføyer her: «Det fremgår av artikkelen at det som skrives har sitt grunnlag i hva familien står for, en vinkling det ikke finnes grunnlag for. Familien oppfatter dette som grov utnyttelse av journalistens maktposisjon .»
Klageren viser til følgende punkter i Vær Varsom-plakaten: 3.2, 4.3, 4.4, 4.6 og 4.9. og påpeker bl.a.:
«Kildene er ikke brukt kritisk», «Det er ikke tatt hensyn til menneskers privatliv», «Det er brukt overskrifter som ytterligere forsterker artiklenes feilaktige innhold? begrepet ? avrusningsfest ? er oppdiktet», » Avdøde er blitt identifisert «, og «Det antydes gjentatte ganger at avdøde begikk selvmord».
Avslutningsvis skriver klageren:
» For familien er det uforståelig hvilken interesse offentligheten kan ha av Martes død, helt uavhengig av artiklenes form og innhold. Dette forsterkes av det faktum at dødsfallet fant sted 16. juni 2000, mens artiklene ble trykket først to uker senere. Da artiklene var trykket var avdøde allerede begravet. »
TILSVARSRUNDEN:
Nordlandsposten opplyser i sitt tilsvar at «tipset om dødsfallet på Færingen kom fra en venn av familien «. Ifølge avisen var det denne personen som fortalte at familien var til stede på Færingen da dødsfallet inntraff. Politiet i Tromsø bekreftet dødsfallet, og «at omstendighetene tydet på at kvinnen hadde tatt overdose». Også ved henvendelse til Færingen skal journalisten ha fått opplyst «at dødsfallet hadde skjedd i forbindelse med avslutningen av kvinnens opphold på Færingen og at både venner og familie var tilstede.»
I en redegjørelse forklarer journalisten videre:
«Samme dag som saken (første artikkel; sekr. anm.) sto på trykk i VG og Nordlandsposten, ble jeg oppringt av en venninne av familien. Hun ba om at familien fikk slippe til med kommentarer på det som hadde stått i artikkelen. Hun ba om at jeg laget en oppfølgingssak som skulle stå på trykk i Nordlandsposten dagen etter. Jeg fikk per fax tilsendt dikt og taler som ble lest opp i avdødes begravelse og etter morens ønske ble det tatt ut avsnitt av dette som skulle stå i oppfølgersaken. Hun ville spesielt at det skulle fremgå av saken at hennes datter ikke hadde planlagt å ta sitt eget liv. Dette ble etterkommet. »
Ifølge journalisten var det også moren som ba avisen om å bruke avdødes fornavn. «Dette for at flest mulig av de som kjente familien skulle se og få med seg familiens bemerkninger. Denne saken ble som avtalt satt på trykk i Nordlandsposten, men før det hadde familien og en venninne av familien lest gjennom og godkjent oppfølgersaken .»
Slik journalisten oppfattet situasjonen, «var familien fornøyd med den løsningen vi ble enig om». «At saken ble en ? sentimental gjengivelse av begravelsesseremonien ?? er rett og slett et resultat av en avtale jeg og moren gjorde . Hun ville at det skulle være slik. At dette er ? grov utnyttelse av journalistens maktposisjon ?, er meg uforståelig.»
For øvrig understreker journalisten at «politiet brukte ordet overdose i sin uttalelse, og la ikke skjul på at politiet jobbet ut fra at dette var en overdose». » Opplysningene er kontrollert over flere dager. Fra jeg fikk tipset til saken sto på trykk, gikk det 8 dager . Jeg føler at jeg forsøkte å ta hensyn til familien. Jeg ba om en kommentar før saken kom på trykk, og lot familien komme til orde slik de ønsket i oppfølgingssaken?».
Når det gjelder den første artikkelen, kan ikke journalisten se at den identifiserer avdøde. «De eneste opplysningene som gis om vedkommende er at hun er fra Bodø, er kvinne, tobarnsmor og 32 år.» For øvrig minner journalisten om at det var moren som i neste omgang ønsket datterens fornavn brukt.
Journalisten tilbakeviser at hun i samtale med avdødes mor skulle ha henvist til avisenes » informasjonsplikt «. «Dette ble aldri sagt under mine samtaler med de impliserte.»
Klageren konstaterer at det er uenighet mellom journalisten og avdødes mor om det som har skjedd. » At det ble avtalt at artikkelen skulle være slik den ble, vil jeg avvise kategorisk». Ifølge klageren medgir moren riktignok at hun snakket med journalisten og «at hun har godkjent at det skulle skrives en oppfølgningsartikkel». » At hun har godkjent den artikkel som kom på trykk faller på sin egen urimelighet. Hvis så var tilfellet, ville de naturligvis ikke være noe grunnlag for denne klagesak, hva gjelder oppfølgningsartikkelen. Den artikkel avdødes mor aksepterte, skulle være en rettelse av de faktiske feil i den første artikkel. »
Klageren bekrefter også at «materiale» ble sendt fra avdødes mor til journalisten. «Oversendelsen var selvsagt under forutsetning at artikkelen skulle ha et ganske annet innhold.»
Videre reagerer klageren på at journalisten fastholder opplysningene om familiens tilstedeværelse på Færingen som bekreftet, siden det er «innlysende» at dette er feil. Klageren finner det irrelevant hva journalistens kilder måtte ha opplyst. » Dette understreker kun ytterligere at kildekontrollen i denne saken ikke har vært tilstrekkelig. »
At moren skulle ha godkjent bruken av datterens fornavn, blir av klageren omtalt som «betinget» riktig. Ifølge klageren var avdødes mor av den oppfatning at datteren var navngitt alledere i den første artikkelen og «at skaden allerede var gjort». Klageren mener at avdøde uansett ble identifisert i første artikkel, siden «det i Bodø og omegn nok er begrenset antall 32 år gamle tobarnsmødre som passer beskrivelsen?».
Nordlandsposten s redaktør opplyser at han, som følge av klagen, selv har snakket med flere av journalistens kilder, og at disse har bekreftet opplysningene i avisens første tilsvar. Redaktøren utrykker medfølelse med avdødes familie, men han har store problemer med å forstå at de påklagede artiklene kan ha medvirket til å gjøre sorgen større.
Slik redaktøren i etterkant ser det, burde ikke avisen ha brukt avdødes fornavn , men journalisten ville altså at familien skulle få det som den ville. «Derfor føles det veldig sårende at familien i ettertid benekter at de har godkjent hele innholdet i artikkel 2.»
Dessuten skriver redaktøren:
» Nordlandsposten har etter min oppfatning i det alt vesentlige håndtert denne tragiske hendelsen på en profesjonell og korrekt måte. Overdosestatistikken går bokstavelig talt rett til himmels, noe denne saken bare er et tragisk bevis på. Det er pressens oppgave å avdekke kritikkverdige forhold. Når vi så fikk tips om at en kvinne hadde klart å ta en overdose innenfor veggene til en rehabiliteringsanstalt i Tromsø, var det vår plikt å fortelle historien .»
Vedlagt tilsvaret er ytterligere en detaljert redegjørelse fra journalisten som skrev artiklene. Her fastholder hun sin versjon av kontakten med avdødes mor forut for artikkel nr. 2. I tillegg har redaktøren ettersendt et brev der han beskriver telefonkontakt han senere har hatt med klageren.
PFU har også mottatt et ettersendt brev fra avdødes mor.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Nordlandspostens omtale av at en yngre kvinne døde ved et rehabiliterings-senter for rusmisbrukere. I en tittel het det at kvinnen «Døde av overdose på avrusnings-fest». Klageren, med samtykke fra kvinnens familie, mener avisen har brutt med en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten ved å bringe sterkt støtende og provoserende reportasjer. Foruten å påvise feilaktige opplysninger, anser klageren at avdøde er utilbørlig identifisert ved fornavn og som mor til mindreårige barn.
Nordlandsposten anfører at tipset om det inntrufne kom fra en venn av familien, og viser til politiet som kilde for opplysningene om et mulig overdosedødsfall. Avisen påpeker dessuten at familien i første omgang ikke ønsket å uttale seg, men at det dagen etter nyhetsoppslaget var avdødes mor som ville ha en oppfølgende og korrigerende artikkel. I etterkant ser avisen at det var uriktig å bruke avdødes fornavn, selv om familien ønsket det.
Pressens Faglige Utvalg mener Nordlandsposten var i sin fulle rett til å sette søkelys på forholdene knyttet til dødsfallet ved et rehabiliteringssenter for rusmisbrukere. Utvalget finner imidlertid at avisens tittel og ingress inneholder faktiske feil og går for langt i bruken av konstaterende opplysninger angående dødsfallet.
Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, der det heter: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet.» Utvalget vil i denne sammenheng også vise til punkt 4.1, om å legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
Videre finner utvalget det særlig klanderverdig at avisen i vesentlig grad baserte seg på en annenhånds kilde som senere viste seg å ha kommet med feilinformasjon på sentrale punkter. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Ved bruk av anonyme kilder må det stilles særskilte krav til kildekritikk.»
Når det gjelder bakgrunnen for den oppfølgende artikkelen, konstaterer utvalget at partene har ulike versjoner av på hvilken måte avdødes mor medvirket til denne. Utvalget registrerer imidlertid at avisen i ettertid innser sitt selvstendige ansvar for bruken av avdødes fornavn. Etter utvalgets mening bidro avisen med navnebruken til en unødvendig identifisering i forhold til hva som måtte være berettigede informasjonskrav. Utvalget legger her avgjørende vekt på hensynet til avdødes barn.
Nordlandsposten har brutt god presseskikk.
Oslo, 19. desember 2000
Thor Woje,
John Olav Egeland, Liv Ekeberg, Odd Isungset,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Marvin Wiseth