Odd Skogheim mot Dagbladet

Reportasjen forteller historien om hvordan og hvorfor Marius Skogheim høsten 2002 la ut på Romania-turen sammen med Medbøe, etter å ha slitt med stoffproblemer og svekket helse. «Marius hadde mistet taket på livet sitt.» Reisen endte i en liten nord-rumensk by , der han ble introdusert for en sigøynerfamilie. «Åtte personer som bodde på to rom i et lite, grønt hus ved elva.» «Men da Medbøe dro videre, ble Marius igjen. Han hadde funnet sitt sted. Og sin jente: 18 år gamle Catalina. De fikk tre måneder sammen.» «I slutten av november kom telefonen med beskjeden ingen hadde ventet. Marius var død.» «Marius døde av hjertesvikt.»

Det framgår videre at foreldrene, søsteren og bestevennnen våren 2003 dro til Romania, på en tur de kalte «I Marius? fotefar». «Det ble et varmt møte med Catalina og familien hennes.» Ifølge reportasjen skal ekteparet Skogheim senere ha hjulpet sigøynerfamilien økonomisk. Det er også opprettet et minnefond i Marius? navn for sigøynerne i området.

Tre bilder tatt av Harald Medbøe illustrerte reportasjen: Et portrett av Marius Skogheim, et bilde av Marius og Catalina sammen, og dessuten av den døde Marius liggende på et obduksjonsbord, med medlemmer av den sørgende sigøynerfamilien rundt.

Såvel foreldrene som bestevennen uttaler seg i reportasjen.

KLAGEN:
Klager er Marius Skogheims far, Odd Skogheim, som bl.a. skriver:

» Både tekst og bilder i denne artikkelen oppleves av meg som sårende, meningsløs og spekulativ. Spesielt sårende og forkastelig er bildet av et lik – som er min sønn Marius Skogheim – på obduksjonsbordet med gråtende sigøynere til stede. Her går Magasinet bokstavelig talt over liket av min sønn. Jeg kan ikke finne andre formål med dette enn å øke opplagstallet. Den økonomiske kostnaden for dette er noen Judaspenger til fotografen, mens den personlige påkjenning for meg som pårørende har Magasinet åpenbart ikke brydd seg med å vurdere .»

Klageren «tar for gitt at verken redaktøren eller fotografen ville sette særlig pris på å få presentert sine barn på denne måten». «Jeg kunne sagt mye om tekst og bilder i denne artikkelen, men velger å spare dette til et sivilt søksmål mot Magasinet. For å gjøre saken presis både for PFU og Magasinet begrenses denne klagen til å gjelde bruken av bildet fra obduksjonsrommet. »

For øvrig spør klageren om redaksjonen hadde en etisk forpliktelse til å innhente hans tillatelse til publisering av bildet.

TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet anfører at «bildene og fortellingen om Marius? siste måneder og den påfølgende kontakten mellom avdødes norske familie og hans nye sigøynerfamile etter dødsfallet, var så gripende at Magasinet ønsket å lage en sak om dette.» «Gjennom måneder var det kontakt både med avdødes reisefølge, fotografen som tok det innklagede bildet, og avdødes familie. Dagbladet hadde også et møte med avdødes mor og venninne . »

» På grunn av sakens spesielle og følsomme karakter, ble den ferdigskrevne artikkelen forelagt familien for å sikre presisjon i fortellingen og for å unngå unødige følelsesmessige belastninger i forbindelse med publisering. »

«Det skal også sies at familien fra begynnelsen av var forbeholden i forhold til at det ble laget en slik reportasje, men gjennom en flere måneder lang dialog ble det funnet en måte å løse dette på.»

Avisen medgir imidlertid at det «å vise bilder av døde mennesker er helt klart kontroversielt, og for nærstående dessuten en følelsesmessig belastning. Dagbladet har derfor ikke problemer med å forstå klagers negative reaksjoner på bildebruken. Dagbladet mener i ettertid også at vi på grunn av sakens spesielle karakter burde diskutert bildebruk og redigering nærmere med familien, i tillegg til det samarbeidet som var på tekstfronten. »

«Dette ble også gjort tydelig overfor klager da lederen for Magasinet på eget initiativ tok kontakt med ham etter å ha blitt gjort oppmerksom på at han var misfornøyd med reportasjen. Det ble gjort forsøk på å ordne opp i saken i minnelighet, og klager ble blant annet tilbudt at Dagbladet beklaget bildebruken i hovedavisen eller Magasinet. Ordbruken i en slik beklagelse ble diskutert, men klager avslo og har heller ikke seinere tatt kontakt for å diskutere en løsning. »

Selv om Dagbladet i det aktuelle tilfellet beklager bildebruken, kan ikke avisen se at det foreligger noe generelt forbud mot å avbilde døde mennesker. «Det skjer stadig, og kan bidra til dokumentasjon av en historie. Det er også tilfelle i denne saken, selv om det altså kunne vært funnet andre løsninger. Bildet framstår overhodet ikke spekulativt og Dagbladet har ikke hatt slike motiver i forhold til dette bildevalget. »

Når det gjelder spørsmålet om å innhente særskilt tillatelse til bildebruken fra klageren, anser ikke avisen at den hadde noen plikt til det. «For det første visste familien forutsetningsvis at det var gjennom bildene Dagbladet ble kjent med den spesielle historien. At reportasjen skulle illustreres ved hjelp av disse bildene var klart for alle parter gjennom hele prosessen våren 2004. »

Klageren konstaterer at Dagbladet gjerne skulle ha publiseringen ugjort, samtidig som avisen mener at den har utvist » stor varsomhet » og arbeidet » sobert «. » En beklagelse fra Dagbladet er bra, men det skulle da også bare mangle uansett hvilken presseetikk som legges til grunn. (?) Jeg kan si at hvis Dagbladet hadde erkjent at de har tråkket over grensene for god presseskikk, hadde jeg trukket saken av hensyn til å slippe eventuell videre presseoppslag. Når Dagbladet i sitt tilsvar henfaller til løgn og upresisheter, alle i egen favør, opprettholder jeg klagen.»

Når Dagbladet bruker begrepet «familie», mener klageren at PFU kan ledes til å tro at forholdet til «familien» på forhånd var avklart. «Som ?pårørende? far er jeg ikke kontaktet av Dagbladet. Så vidt jeg vet er Marius? sine søstre heller ikke kontaktet. Dessuten er det ? slik Dagbladet erkjenner ? ikke diskutert bildebruk med ?familien?, kun tekst. »

Som eksempel på «blank løgn», viser klageren til følgende påstand fra avisen: » For det første visste familien forutsetningsvis at det var gjennom bildene Dagbladet ble kjent med denne spesielle historien. At reportasjen skulle illustreres ved hjelp av disse bildene var klart for alle parter gjennom hele prosessen våren 2004. »

Videre tilbakeviser klageren at Dagbladet tok kontakt med ham » på eget initiativ «. «Det var faktisk jeg som på ?eget initiativ? gjorde Dagbladet ?oppmerksom? på min reaksjon» ved å sende en mail til journalisten. Klageren går også i rette med avisens fremstilling av kontakten med henblikk på en minnelig løsning.

Dagbladet er enig i at » familie «- og » pårørende «-begrepene kan skape forvirring. «Den forvirringen er det klager som skaper ved å bringe dem inn. Vårt poeng er at vi har hatt kontakt med deler av familien og at den øvrige familie var kjent med denne .»

«PFU må vurdere om Magasinet har plikt til å ha tillatelse fra pårørende i en slik sak (når historien handler om en voksen person), om det er nødvendig å ha fra samtlige pårørende og om avisen i dette tilfellet ikke skulle slått seg til ro med at deler av familien til Marius Skogheim bare indirekte var kjent med Magasinets planer.»

«Dessverre har ikke klager brukt muligheten Magasinets leder tilbød for å sette seg ned og diskutere seg fram til en løsning på saken, noe vi er sikre på kunne løst opp i den bitterheten som nå ligger over hele sakskomplekset.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Dagbladets Magasinet, om «Mannen som ville bli sigøyner». Det fortelles om en navngitt ung nordmann som haiket med en norsk fotograf til Romania, der han fant kjærligheten i en sigøynerfamilie. Tre måneder senere døde mannen av hjertesvikt. Klageren er avdødes far, som opplever både tekst og bilder som sårende. Særlig meningsløst og spekulativt finner imidlertid klageren Magasinets bruk av et bilde der den døde sønnen ligger på et obduksjonsbord med gråtende sigøynere til stede.

Dagbladet anfører at bildene og fortellingen om den unge mannens siste måneder, og den påfølgende kontakten mellom avdødes norske familie og hans nye sigøynerfamilie etter dødsfallet, var så gripende at Magasinet ønsket å lage en sak om det. Ifølge avisen var det gjennom måneder kontakt både med fotografen som tok det innklagede bildet og avdødes familie. Dagbladet medgir imidlertid at bilder av døde mennesker er kontroversielt, og ser i etterkant at bildebruken burde vært diskutert nærmere med familien.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at den aktuelle reportasjen, hva det tekstlige angår, ble til i kontakt med deler av avdødes familie. Utvalget forstår det imidlertid slik at klageren ikke på samme måte ble trukket inn i disse vurderingene. Siden dette ikke er et hovedpunkt i klagen, legger utvalget i stedet til grunn at ingen pårørende på forhånd ble konfrontert med de bildevalg Magasinet aktet å foreta.

Slik utvalget ser det, måtte redaksjonen forstå at bildet av den avdøde liggende på et obduksjonsbord og omgitt av sørgende mennesker, ville gjøre et sterkt inntrykk på hans nærmeste. Utvalget finner det underlig at avisen først i etterkant erkjenner denne dimensjonen, sett på bakgrunn av at stor vekt ble lagt på nær kontakt med familien angående artikkelteksten. Her noterer utvalget seg at Dagbladet i sitt tilsvar selv har påpekt sakens spesielle og følsomme karakter, og avisens ønske om å unngå unødige følelsesmessige belastninger.

Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, der det blant annet heter: «Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.» Utvalget viser også til punkt 4.12, der det heter: «For bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetskrav som for skriftlig og muntlig fremstilling.»

Dagbladet har brutt god presseskikk.

Oslo, 26. oktober 2004
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Sigrun Slapgard,
Siri Bjerke, Eva Sannum, Camilla Serck-Hanssen