N.N. mot Bergensavisen

Bergensavisen (BA) brakte søndag 8. september 2002 en reportasje med hovedtittelen «Rettskrangen UTEN ENDE» og undertittelen «Amanuensen har ikke gitt opp antennesaken». Ingressen lød:

«Det er mange år siden professoren skrudde ned radioantennen sin og flyttet fra nabolaget. Det forhindret ikke at krangelen om skruehullene nå har tiårsjubileum i rettssystemet for. Det sørger naboen, amanuensen, for.»

Hovedartikkelen var basert på intervju med den omtalte professorens advokat, Per Magne Kristiansen, som bl.a. uttaler:

«- Det er helt tragisk. Det begynte med seks små skruehull i en yttervegg, og disse må ha kostet naboen minst 60 000 kroner stykket i saksomkostninger og rettsgebyr. Likevel gir han seg ikke. (?) ? Saken har ødelagt mange år for min klient, og er ikke annet enn en trette og misbruk av rettsapparatet. Den koster ikke bare naboen dyrt, men binder også opp rettsapparatet og bruker av skattebetalerens penger.»

Både i artikkelen og i en faktaramme beskrives «den utrolige historien» fra 1989, og den påfølgende «rettskrangelen» med start i 1992. Under mellomtittelen «Mot dommer» het det mot slutten av artikkelen:

«Det er påstått inhabilitet i tidligere Bergen byrett amanuensen har fokusert på de siste årene. Amanuensen mener at byrettsdommeren som behandlet den første saken i 1995 var inhabil fordi han syv år tidligere jobbet som advokatfullmektig i noen måneder i advokatfellesskapet Per Magne Kristiansen tilhører. Amanuensen ser heller ikke med blide øyne på at byrettsdommeren senere jobbet hos bergenspolitiet i et halvt år.

Amanuensen mener også at byrettsjustitiarius Erik Elstad har for tette bånd til motpartens advokat fordi begge var involvert i et hesteshow i 1999″

I en kort rammeartikkel på samme side uttaler amanuensens advokat, Odd Drevland, seg:

Advokaten opplyser at amanuensen mener det er begått en alvorlig systemfeil. ? Han mener at det var personer i byretten på 1990-tallet som åpenbart ikke burde ha håndtert saken, og at rettssystemet etterpå har forsøkt å tåkelegge det som skjedde i stedet for å vedgå feil, sier Drevland.

Ifølge Drevland er amanuensen en person med sterke prinsipper for hva som er rett og galt. ?Han har en matematisk holdning til disse spørsmålene, og mener at den skjønnsmessige vurderingen byretten tidligere har foretatt er feil, sier Drevland.»

KLAGEN:
Klageren ? N.N. ? er den omtalte amanuensen, som primært påklager at Bergensavisen ikke har villet ta inn et tilsvar han har sendt redaksjonen. Klageren mener han har tilsvarsrett, siden BA har brukt hans motparts advokat som kilde «når det gjelder hva som er mine motiver for å begjære gjenopptagelse og hva jeg faktisk anfører angående inhabilitet hos avdelingsleder og domstol». Her viser klageren til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om kildekritikk og kontroll av opplysninger. Senere viser han til punkt 4.5, om forhåndsdømming.

Og klageren fortsetter:

«Når avisen foregir å informere om hva anførslene går ut på, er det essensielt at informasjonen er korrekt». (?)BA tillater en forhåndsprosedyre fra den ene parts advokat. (?)Dommer Pedersen i byrettssaken hadde altså tilknytning til advokatfellesskapet Per Magne Kristiansen. Inhabilitetsanførslene som skal behandles rettslig involverer advokaten direkte, på en måte som ikke hadde vært mulig med en annen advokat som prosessfullmektig. Desto sterkere burde «varselklokken» lyde når journalisten velger advokat Kristiansen som kilde for mine anførsler.»

Klageren påpeker at «dommerens tilknytning til fellesskapet varte meget mer enn » noen måneder», som påstått i BAs bagtellisering».

For øvrig finner klageren det klarlagt at journalisten, via advokat Kristiansen, har fått opplysninger fra hans prosesskriv. Det er ingen grunn til at avisen skal godta advokat Kristiansens utvalg og gjengivelser fra et prosesskriv uten å foreta en selvstendig kontroll. Pr dato har jeg ikke, via domstolen, mottatt noen reaksjon fra advokat Kristiansen etter mitt prosesskriv av 16.08.02. Kristiansen har først brukt BA som arena.»

Når det gjelder BAs avvisning av klagerens tilsvar, skriver han:

«Jeg reagerer nå redaktøren først skriver at jeg setter frem injurierende påstander, men så nekter å spesifisere. Jeg har sagt meg villig til å ta en runde på hva redaktøren kaller injurierende påstander, men hva som er relevant for mitt tilsvar vil jeg selv bestemme. (?) Redaktøren skjerpet også sine betingelser ved å kreve omfattende forkortelser. (?) Det er heller ingen mening i at avisen skyter seg inn under sine egne regler for debattspaltene all den stund det er avisen selv som fastsetter reglene, og det er for øvrig heller ikke nødvendig at et trykt tilsvar er plasert i noen av de faste temateigene i bladet.»

Som vedlegg til klagen følger kopier av e-korrespondanse med BAs redaktør.

Mot slutten av klagebrevet heter det:

«Rammen med advokat Drevland viser bare hvilke spørsmål han svarte på i telefonen, og kommer overhodet ikke inn på intervjuet med advokat Kristiansen. Den er derfor ikke noen form for tilsvar. For øvrig er det ikke bare tale om retting av faktiske feil. Et tilsvar med rettelser ville ikke ha fjernet grunnlaget for min klage?»

TILSVARSRUNDEN:
Bergensavisen hevder at den ikke har ment å latterliggjøre klageren, «men har formidlet en faktisk beskrivelse av hans sak, samt partenes syn». » Det er ikke til å unngå at mange avislesere synes det er kuriøst med en rettsprosess over flere år med seks skruehull i en yttervegg. »

BA tilbakeviser at redaksjonen skulle ha nektet klageren å komme til orde med tilsvar til reportasjen 8. september. » N.N.s advokat uttalte seg om saken i avisen på samme side. Men vi har likevel tilbudt N.N. ytterligere spalteplass, innenfor den lengde og de innholdskrav som gjelder for leserbrev. Vi har tilbudt å redigere hans innlegg slik at det får plass på vår leserbrevside, og vi har tilbudt ham å få det redigerte innlegget til gjennomsyn og godkjenning før det settes på trykk. Det siste er en service vi normalt ikke tilbyr.»

BAs redaktør skriver dessuten: «Vi har imidlertid avvist å gå «en runde på hva du oppfatter som injurierende», som N.N. skriver i sin siste e-post. Min siste e-post har N.N. ikke svart på, og jeg har derfor gått ut fra at tilbudet jeg framsatte ikke ble akseptert. Men det innebærer at han har avstått fra å benytte den muligheten vi har tilbudt.»

Klageren påpeker i sitt tilsvar at saken ikke lenger gjelder seks skruehull i en yttervegg», men to habilitetsspørsmål. Videre understrekere klageren at han har skrevet et tilsvar og ikke et leserbrev, idet han viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15. «En måned etter reportasjen har BA fremdeles ikke tatt inn noen imøtegåelse av de uriktige opplysningene, og heller ikke spesifisert hva som er uønsket i tilsvaret, og hvorfor.»

Og klageren tilføyer: «Tilsvar skal ikke utstyres med redaksjonell polemisk replikk», men å sette som betingelse for å trykke mitt tilsvar i BA at jeg godtar ubegrunnede redaksjonelle inngrep i selve tilsvaret, er vel så alvorlig. Inngrep som ikke kan begrunnes i VV 4.15 beskjærer tilsvarsretten.»

Som vedlegg til tilsvaret følger en redegjørelse fra klagerens advokat, angående det «såkalte intervju» med ham i BA 8. september. Advokat Drevland opplyser her at han «ble aldri konfrontert med hva advokat Kristiansen hadde sagt i sitt intervju». Drevland skriver dessuten:

«Det er selvfølgelig beklagelig at når først avisen skal la undertegnede komme til orde, så lar man sakens prinsipielle sider bli fremstilt av motparts advoakt og ikke av advokaten til den som ønsker å få prøvet disse spesielle sidene, nemlig undertegnede på vegne av N.N.

Bergensavisen gjentar at redaksjonen ikke har avvist å trykke klagerens tilsvar, men at avisens tilbud om redigering og godkjennelse ikke ble akseptert. «Han har derfor selv i praksis blokkert vår mulighet til å trykke et tilsvar fra ham.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen tar utgangspunkt i en reportasje i Bergensavisen om en langvarig rettsstrid mellom tidligere naboer. Klageren, som er den ene parten, reagerer på at avisen har latt motpartens advokat ensidig få redegjøre for saksforholdet. Selv om klagerens egen advokat også kommer til orde i reportasjen, anføres det i klagen at han aldri ble konfrontert med motpartens utsagn. Klageren påberoper seg tilsvarsretten, og mener avisen bryter med god presseskikk ved ikke å ville ta inn et innlegg i den form han ønsker å få det publisert.

Bergensavisen opplyser at den har tilbudt klageren spalteplass, selv om hans advokat fikk uttale seg samtidig i reportasjen. Avisen forbeholder seg imidlertid retten til å stille krav til innleggets lengde og innhold, mot at klageren får den redigerte versjonen til gjennomsyn og godkjennelse. Redaksjonen mener derfor det er klageren selv som blokkeren for tilsvaret, ved ikke å ville godta avisens tilbud.

Pressens Faglige Utvalg viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15, om tilsvarsretten for de som utsettes for angrep, og om at tilsvaret skal være av rimelig omfang, holde seg til saken og ha en anstendig form.

I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at klagerens advokat ble kontaktet for samtidig kommentar. Utvalget registrerer imidlertid at advokaten ikke ble forelagt motpatens framstilling av saken, noe avisen heller ikke bestrider. Etter utvalgets mening må klageren derfor med rette kunne påberope seg tilsvarsretten i etterkant.

Utvalget anser at avisen har vært villig til å strekke seg langt for å imøtekomme klagerens ønske om å få sitt innlegg på trykk. Selv om tilsvarsretten skulle gjelde, er det like fullt redaktørens rett til å bestemme hva som skal på trykk, så sant det opprinnelige meningsinnholdet ikke endres på avgjørende punkter. Slik utvalget ser det, burde det i dette tilfellet vært mulig å komme til enighet om en løsning som begge parter kunne leve med.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Bergensavisen ikke har brutt god presseskikk

Oslo, 19. november 2002

Thor Woje
Catharina Jacobsen
Jan Vincents Johannessen, Henrik Syse, Trygve Wyller