A: Blålys B. B etania Malvik mot Verdens Gang

SAMMENDRAG:

Verdens Gang (VG) brakte medio mars 2007 en reportasjeserie om incestterapi, slik denne angivelig blir praktisert innenfor Helse Midt-Norge, ved Betania i Malvik nær Trondheim. Avisen opplyser at Betania «er eid og drevet av den kristne Lukas-stiftelsen».

Tirsdag 13. mars, under hovedtittelen «Pasienter husker sex-tortur og SADISME», het det innledningsvis i VGs første reportasje:

«Helse Midt-Norge sprøyter 20 millioner kroner inn i en ny type terapi. Ut kommer
historier om sadister som tvinger barn til å drikke urin og spise avføring. De psykiatriske pasientene ved institusjonen Betania forteller om gruppevoldtekter og groteske seanser med gradvis flere overgripere. Nå advarer både eksperter og pårørende mot risikoen for at behandlingen kan skape falske minner.

Det vises til en serie artikler i Adresseavisen, basert på at en pasientgruppe ved Betania inviterte Trondheims-avisen for å fortelle om individuelle minnebilder etter angivelige seksuelle overgrep i barndommen.

Den faglig ansvarlige for incestterapien ved Betania, spesialpsykolog Turid Kavli, intervjues på bakgrunn av den kritikk hun og institusjonen er blitt utsatt for. Kavli uttaler bl.a.: «-Fra vårt ståsted er hovedproblemet heller motsatt. Pasientene selv har ofte en lang historie på å ikke ha blitt trodd. (…) Groteske overgrep skjer, men jeg har forståelse for at dette kan være vanskelig å tro og godta.» Og videre i artikkelen:

«Professor Roald Bjørklund ved Universitetet i Oslo maner til varsomhet av frykt
for at gruppeterapi med utgangspunkt i påstått fortrengte minner kan skape nettopp falske minner. (…) Norges trolig fremste ekspert på vitnepsykologi, professor Svein Magnussen, beskriver i et intervju med nettstedet forskning.no kjennetegn ved historier som beviselig er såkalte falske minner. Forskning.no påpeker at de sammenfaller fullstendig med historiene til pasienter ved Betania-tilbudet.»

En underartikkel omhandler at en 31-årig kvinne har politianmeldt åtte menn etter å ha gått i terapi hos Kavli. «Kvinnen er blant dem som slåss for traumetilbudet ved Betania i Malvik.» 31-åringens søster, som selv er psykolog, advarer imidlertid mot terapien. Sistnevnte, som er avbildet med ryggen til, intervjues anonymt. Hun uttaler bl.a.: «-Jeg vet at mye av det søsteren min mener å huske, ikke stemmer. Uskyldige mennesker står helt maktesløse mot disse anklagene.» Med ytterligere henvisning til psykologsøsteren het det dessuten i et avsnitt:

«Hun understreker at kritikken retter seg mot terapien, ikke mot søsteren.
Psykologen er dessuten sikker på at lillesøsteren virkelig ble utsatt for overgrep i barndommen, i likhet med henne selv – men at historiene har tatt helt av.»

Kvinnen på 31 uttaler seg også: «Hun avviser at spesialpsykolog Turid Kavli kan ha fremprovosert falske minner gjennom samtalene».

Dagen etter, 14. mars, fulgte del 2 i VGs serie, under hovedtittelen «HUSKET ABORT og voldtekt som 12-åring» og undertittelen «Psykolog bekrefter ”glemt” sex-terror». Ingressen:

«Kvinnen (20) sa at far voldtok henne og fjernet fosteret da hun var 12 år. Det
begynte hun å huske – etter nesten ett år i terapi hos spesialpsykolog Turid Kavli.»

Det skildres detaljert hva som angivelig skal ha funnet sted i den unge kvinnens oppvekst.

«Kvinnens søster husket snart at hun var utsatt for gruppevoldtekter organisert av
stefar. Voldtektene fortsatte angivelig både under terapi og etter innleggelse ved psykiatrisk sykehus, og også hun måtte ta en illegal abort.»

«Spesialpsykolog Turid Kavli har skrevet under på at disse og andre historier om
bisarre overgrep er hentet fra virkeligheten. Kavli går god for troverdigheten overfor politiet og domstolene – trass i at omfattende etterforskning ikke har kunnet bekrefte noen kontrollerbare opplysninger.»

Og Kavli uttaler bl.a.: «-Groteske overgrep skjer. At politiet ikke finner bevis er ikke nødvendigvis bevis på at historiene er uriktige.»

I siste del av hovedartikkelen omtales tidligere tildragelser der spesialpsykologen skal ha avhørt småbarn etter mistanke om incest. «Videoopptak fra ett av Turid Kavlis avhør er vist i en dokumentar på NRK som skrekkeksempel på ledende avhørsteknikk.» Kavli selv viser til at «klippet er tatt ut av sin helhet».

Til slutt i artikkelen skriver VG dessuten:

«Leistad Distriktspsykiatriske Senter i Trondheim har ansvaret for å vurdere de
pasientene som fastleger har henvist til traumebehandling ved Betania. –Som fagfolk må vi ha med oss risikoen for at falske minner kan oppstå, og risikoen for det motsatte; at vi ikke ser ting vi burde ha sett. Jeg kjenner Turid Kavli godt som fagperson. Jeg føler meg trygg, sier avdelingssjef og psykiater Randolf Vågen ved Leistad DPS.»

I en underartikkel med tittelen «”Sadister” renvasket», refereres det til «hittil upubliserte rettsavgjørelser» og at «Sør-Trøndelag tingrett retter kraftig kritikk mot Turid Kavli».

I ytterligere en underartikkel opplyses det at behandlingen ved Betania vil bli vurdert av utenforstående eksperter. Kst. fagdirektør Daniel Haga i Helse Midt-Norge uttaler at «spørsmålet om falske minner er ett av mange minner som skal vurderes».

15. mars fulgte del 3 i VGs serie, under hovedtittelen «Etter 25 år husker pasient påstått BLODIG DRAP» og undertittelen «Politiet etterforsker mulig falskt minne». Det opplyses at pasienten har gått i terapi hos Kavli og vært en av spesialpsykologens medspillere ved oppbyggingen av Helse Midt-Norges traumebehandling for seksualofre.

«-Det er aldri gjort noe likfunn som kan knyttes til et slikt drap, sier stasjonssjef
Kurt Pettersen i Troms politidistrikt. Politiet har avhørt et angivelig øyenvitne til drapet. Vitnet avviser bestemt å ha opplevd noen drapshandling i barndommen.»

Politistasjonssjefen «vet ikke om det vil bli aktuelt å avhøre psykolog Turid Kavli». «Som VG skrev i går har Kavli tidligere avgitt skråsikre rapporter om pasienters troverdighet til politi og domstoler – uten å ha blitt trodd.» Kavli uttaler seg om viktigheten av at pasienters minnebilder blir etterforsket, men vil ikke gå nærmere inn på den konkrete saken. I tillegg opplyser VG:

«Norsk politi har tidligere henlagt en drapssak fordi den var et fantasiprodukt
sprunget ut av terapi. En kvinne påsto blant annet at hun så faren sin og en annen mann steine en ukjent jogger til døde i Asker.»

I en underartikkel intervjues professor Sven Svebak ved NTNU. Svebak «mener traumetilbudet ved Betania er faglig uforsvarlig». Han «bygger blant annet på at lederen for terapien avviser at falske minner kan oppstå – med mindre behandlerne planter dem i pasientene sine».

«-Uten et faglig, kritisk skjønn kan fantasier eskalere til de rene katastrofer for
pasientene selv, og særlig for familie, naboer og andre som er ute av stand til å beskytte seg mot følgene av falske minner, sier Svebak. –Det spesielt alvorlige er at uskyldige rammes når historier om overgrep kommer ut av kontroll. Eksemplene på dette er dessverre svært mange.»

De tre reportasjene var alle illustrert med bilder av Turid Kavli.

17. mars fulgte VG opp serien med en nyhetsartikkel der det i ingressen het: «Den omstridte terapien for seksualofre ved Betania utenfor Trondheim skal granskes inngående». Det framgikk at Helse Midt-Norge i løpet av kort tid ville starte en grundig gjennomgang av egen virksomhet.

I samme artikkel refereres det for øvrig fra et NRK-intervju med en Betania-pasient, sendt forut for VGs egen serie. Ifølge intervjuet fikk kvinnen sjokk etter noen få dagers terapi.

«-Jeg trodde ikke at jeg hadde noe der å gjøre, for jeg husket ingenting, sier
kvinnen. Så forteller hun at hun har fått minner om at fire menn voldtok henne i en kjeller. Deretter prøvde de å voldta katten hennes, ifølge pasientens nye hukommelse.»

KLAGE A:

Klager A er Blålys, Landsforeningen for seksuelt misbrukte, med samtykke fra medlemmer som anser seg direkte berørt av enkelthistorier som inngår i VGs reportasjer. Blålys viser også til «vår sentrale rolle i etableringen av behandlingstilbudet som kritiseres i artiklene». Klageren skriver:

«Gjennom artiklene mistenkeliggjør VG behandlingstilbudet vårt, og de bidrar samtidig til å ugyldiggjøre opplevelsene våre. (…) Når et slikt tema skal ha fokus i media må det presenteres på en slik måte at nyansene og kompleksiteten kommer godt fram. I stedet bidrar sensasjonsartiklene under ”Incestterapi” i VG til å volde skade både mot enkeltmennesker og en hel pasientgruppe, og dette bidrar til en ytterligere svekkelse av troverdigheten til seksuelt misbrukte på de fleste samfunnsarenaene i Norge. (…) Deler av artiklene framstår som balansert, men mange steder fører valg av ord og formuleringer til ensidig og dømmende fremstilling…».

Klageren reagerer på flere nærmere spesifiserte utsagn i reportasjene. Det vises bl.a. til utdragene fra intervjuet med professor Svein Magnussen i forskning.no, om «historier som beviselig er såkalte falske minner» og at «de sammenfaller fullstendig med historiene til pasienter ved Betania-tilbudet». Etter klagerens mening burde også VG på forhånd ha tatt kontakt med
talskvinnen for Betania-pasientene, slik forskning.no i PFU-sak 027/07 ble kritisert for ikke å ha gjort. (Utskrift vedlagt).

Om avisens gjengivelse av de enkelte kvinnenes historier med Adresseavisen som kilde, anføres det at disse ikke er framkommet under behandlingsoppholdet ved Betania, «slik VG hevder».

Når det gjelder professor Magnussens utsagn, mener klageren dessuten at «VG skulle ha presentert et mer balansert bilde av hva forskningen sier om fortrengning av overgrep». Det vises her til Vær Varsom-punkt 3.2, der det bl.a. heter: «Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.»

Også bruken av tittelordene «glemt» og ”sadister” i anførselsregn reageres det på, idet klageren mener VG vil «at leseren skal forstå at det egentlig dreier seg om noe som er usant».

Videre påpeker klageren at det både i reportasjen 14. mars og i nyhetsartikkelen 17. mars er misvisende når det henholdsvis heter at traumetilbudet «vil bli vurdert» og at «incestterapi granskes». «Vi mener dette er en faktafeil da det egentlig er snakk om en rutinemessig internrevisjon og et stort forskningsprosjekt som var planlagt i god tid før VG valgte å skrive om traumetilbudet. Det kan se ut som om VG bevisst velger å gradvis bygge opp artiklene sine til å munne ut i en konklusjon om granskning.»

«VG bruker rettskraftige dommer som et bevis på at overgrep overhode aldri kan ha skjedd. De fleste vet imidlertid at seksuelle overgrep mot barn er svært vanskelig å etterforske og bevise. En dom vil kun ta stilling til de bevisene som foreligger i saken. Ingen domstol kan avgjøre hva som virkelig skjedde.»

For øvrig påpeker klageren faktafeil også når det gjelder oppgitt kostnadsramme for traumetilbudet. Mens VG skriver at «Helse Midt-Norge sprøyter inn 20 millioner kroner i en ny terapi», hevder klageren at estimert budsjett er på 6-8 millioner pr. år.

Når det gjelder undersaken 13. mars, om kvinnen som har anmeldt åtte menn, mener klageren det kan diskuteres om hun er godt nok anonymisert. «Kvinnen på 31 år og hennes søster er svært lik av kroppsbygning og hårfarge, og opplysning om antall overgripere, behandlers navn og engasjement i kampen for eget traumetilbud vil være nok for å gjenkjenne kvinnen i miljøet lokalt og nasjonalt.» For øvrig skal journalisten ha unnlatt å kontakte henne igjen for godkjennelse av sitater, og under intervjuet skal hun heller ikke ha fått seg forelagt «hva søsteren faktisk sier i sin uttalelse».

Videre viser klageren til at også de to søstrene som omtales innledningsvis i hovedartikkelen 14. mars, reagerer. Klageren siterer uttalelser søstrene i ettertid skal ha kommet med:

«Avisen har lagt fram detaljer om overgrepene som ikke stemmer med det som er fortalt til politi og psykolog. Vi er sjokkerte over at avisen tar utgangpunkt i en sak om er henlagt etter bevisets stilling, og avisen tar også utgangspunkt i to erstatningssaker. (…) Vi har begge diagnosen PTSD, hvilket innebærer opplevde traumer. Det stemmer videre ikke at det kun er Turid Kavli som har trodd på oss. Vi har begge hatt en rekke behandlere som har trodd på våre historier.»

De to søstrene finner det dessuten klanderverdig at avisen på forhånd ikke gjorde dem
oppmerksom på reportasjen. «Vi opplever oss dømt av VG, i en sak som ikke er prøvd for
retten.» Klageren reiser også i dette tilfellet spørsmålet om søstrene ble godt nok anonymisert.

Angående reportasjen 15. mars, anfører klageren at «VG benytter en framstilling som bidrar til å forhåndsdømme saken som et falskt minne». «VG sidestiller kvinnens opplysninger om drap med en annen sak som politiet har henlagt, og framstiller domsavgjørelsen som ”fantasiprodukt sprunget ut av terapi”.

Det vises dessuten til at journalisten kjente identiteten til kvinnen som ga opplysninger om drap, «men han tok aldri kontakt med vedkommende for å sjekke om opplysningene var rette». Klageren siterer fra en uttalelse kvinnen i etterkant har avgitt: «Kilden til VG i denne saken er min søster som er en bitter fiende i dag. (…) Dersom VG hadde tatt kontakt med meg ville jeg ha fortalt at min søster var bevisstløs under drapet.»

Til slutt i klagen gjøres det oppmerksom på at journalisten bak VGs reportasjeserie, Hans Kringstad, også var forfatter av boken «Bjugn-formelsen». Klageren har ikke selv lest boken, men ut fra omtale av den er Blålys «bekymret for Kringstads egen interesse/rolle i forhold til temaet seksuelle overgrep mot barn».

KLAGE B:

Klager B er Betania Malvik, ved kst. dir. Ingfrid Eggen Skogrand og fagsjef (spesialpsykolog) Turid Kavli. Det anføres at VG-reportasjene «går langt i å sverte» sistnevnte og behandlingen ved Betania, og at Kavli «fremstilles som upålitelig og i stand til å frembringe falske minner». «Språkbruken i beskyldningene mot henne er ikke forenelig med VVP pkt 4.1 om omtanke og saklighet. VGs kildebruk er ensidig og ukritisk på en måte som ikke harmonerer godt med plakatens pkt. 3.2 om kildekontroll og kildevalg.»

«I sitt første forsøk på å la henne ta til motmæle, har avisen unnlatt å klargjøre premissene for og sammenhengen hennes uttalelser ville bli satt inn i, slik pkt. 3.3 foreskriver. (…) Hennes uttalelser er gjennomgående plassert sammen med grufulle detaljer fra overgrep, og ikke behandlet på samme måte som de øvrige fagfolk VG har kontaktet. (…) Hun er heller ikke gitt en tilstrekkelig adgang til å ta til motmæle slik VVP pkt. 4.14 og 4.15 foreskriver. (…) Kavli har kun fått anledning til å uttale seg om dette (falske minner; sekr. anm.) på et generelt grunnlag, og har ikke hatt mulighet til å imøtegå de faktiske opplysninger som fremkommer i artiklene.»

Også klager B finner det «lite hensynsfullt overfor pasientene at Norges største avis publiserer svært personlige detaljer om overgrep». «Verken pasienter eller terapeuter ble forespurt før gjengivelsen av opplysningene…». «Språkbruken VG anlegger i saken er etter vårt syn egnet til å lede leserne til at pasientenes beskrivelser ikke har rot i virkeligheten.» Selv om det er oppgitt at sitater er hentet fra Adresseavisen, anfører klageren at disse er «tatt ut av sammenhengen de opprinnelig ble avgitt i, og er ikke etterprøvd overfor pasientene som har avgitt opplysningene.»

Dessuten påpekes det også i denne klagen at overgrepshistoriene fra Adresseavisen ikke har framkommet gjennom terapi ved Betania, «med unntak av ett tilfelle».

Når det gjelder underartikkelen «Anmeldte åtte menn» 14. mars, betegner klageren det som spesielt betenkelig at VG «omtaler en intern familiekonflikt der både pasienten og hennes søster er overgrepsofre». «En finner det videre ubalansert at den kritiske søsters yrkesbakgrunn gjøres kjent, mens den som beskyldes for løgn og falske minner ikke omtales med samme.»

Videre skriver klager B:

«Saken ble behandlet over tre dobbeltsider uten at avisen lot noen av de mange som er positive til Betania Malviks traumebehandling komme til orde. (…) Avisen har derimot viet stor oppmerksomhet til fagfolk med mer generelle kritiske bemerkninger, uten at disse har tilknytning til, eller spesifikk kjennskap til Betania Malviks terapi. (…) Andre psykologer med kompetanse på dette, og som har skrevet bøker om traumebehandling, ble ikke kontaktet, selv om VG ble tipset om dette.»

For øvrig stiller klager B seg også kritisk til bruken av Kavli-bilder tatt i en annen sammenheng.

TILSVARSRUNDEN:

TILSVAR TIL KLAGE A:

Verdens Gang kan ikke se at avisen har gjort seg skyldig i brudd på noen punkter i Vær Varsom-plakaten. «De påklagde artiklene representerer et nærgående søkelys på et omstridt og lite utprøvd behandlingstilbud i norsk psykiatri. (…) Verdens Gangs artikler har ingen brodd mot pasientene, men setter et kritisk blikk på behandlingsformen.» Og avisen fortsetter:

«Et svært viktig punkt ved en vurdering av hele sakskomplekset knyttet til falske minner, er evnen til å skille mellom subjektive og objektive virkelighetsoppfatninger. Vi har ikke i våre artikler skrevet at de traumatiserte ofrene lyver bevisst. Vi understreker at falske minner ikke er det samme som løgn. (…) Men vi er fullt klar over at pasientene har en subjektiv oppfatning av at det de forteller er sant. Dette formidler de i god tro og med overbevisning.»

VG påpeker at «de personer som settes under etterforskning eller saksøkes som følge av en pasients falske minner kan bli ødelagt for livet». Det er en side ved saken som avisen mener klagerne er helt blinde for, men som åpner for en prinsipiell debatt om rettssikkerhet. «Dette har vi forsøkt å få frem uten å mistenkeliggjøre pasientene ved Betania Malvik, og langt mindre den altfor store gruppen av incestofre vi for øvrig har her i landet.»

Som svar på at klagerne påberoper seg litteratur og eksperter som er positive til terapien, og for å dokumentere «at det også finnes kompetente kritikere ut over dem vi har sitert i våre
artikler», har VG vedlagt et intervju fra forskningsnytt.no med Annika Melinder, førsteamanuensis ved psykologisk institutt, Universitetet i Oslo.

Ellers mener avisen at den har latt begge syn på terapien komme til orde. «Turid Kavli er en av de mest profilerte eksponentene for den ene ”skolen” her i landet. (…) Det kan umulig være noe presseetisk krav at hennes syn skal understøttes med et sett av meningsfeller. VG er et nyhetsmedium, ikke et vitenskapelig tidsskrift.»

Når det gjelder klager As kritikk av språkbruken, skriver VG i sitt tilsvar at «litteraturen på dette feltet omhandler store mengder historier som absolutt må kunne betegnes som «beviselig” uriktige». Avisen forsvarer også at pasienthistorier fra Betania «sammenfaller fullstendig» med skildringer som er kjent fra internasjonal litteratur. «Bruk av anførselstegn er nødvendig nettopp av presseetiske hensyn. Anførselstegn markerer at vi omtaler påstått terror og sadisme.»

VG mener også å ha dekning for «det mer folkelige begrepet ”granskning” ved omtalen av internrevisjonen og evalueringen av traumetilbudet ved Betania. «Det er riktig som VG skriver at eksterne fagfolk skal vurdere tilbudet. (…) En forsker har designet undersøkelsen med tanke på gruppestørrelse, metode etc. Virksomheten ved traumetilbudet blir stoppet dersom det avdekkes uforsvarlige forhold.»

Videre fastholder VG at 20 millioner kr. i praksis er det beløp Helse Midt-Norge har vedtatt «å sprøyte inn i traumetilbudet i en tre års prøveperiode». Med andre ord mener avisen at det årlige budsjettestimatet skal ganges med tre.

Angående historiene hentet fra Adresseavisen, viser VG til at det ikke er påpekt feil i Trondheim-avisens artikler. Og tilsvaret tilføyer:

«Her opptrer behandlere og pasienter i en samlet, støttende reportasje som det har vært all grunn til å stole på, og som aldri er korrigert. (…) VG har fullstendig anonymisert samtlige pasienter. Det har derfor aldri vært noe poeng å konfrontere den enkelte pasient med hva Adresseavisen har skrevet.»

«Klager klandrer VG for at pasienter som har stått åpent frem i mediene for å slåss for traumetilbudet, nå føler seg ansvarlige for kritikken. Dette kan VG forstå, men avisen har bevisst unnlatt å eksponere pasienter.»

Avisen kommenterer også klagepunktene angående reportasjenes henvisning til rettssaker, og skriver bl.a.: «Klager krever i praksis at VG skal opprettholde en mistanke mot mennesker som er renvasket – erklært uskyldige – ved domstolene. Det er selvsagt en etisk og journalistisk umulighet fra vår side.» VG mener også å ha «usedvanlig god dekning for bruk av begrepet ”renvasket”.»

Og spesielt om Turid Kavlis rolle i rettslig sammenheng: «En psykolog som opptrer som troverdighetsvitne på vegne av en pasient i retten, bidrar selvsagt til å stemple den som blir utsatt for beskyldninger. Effekten er særlig sterk fordi en sakkyndig som Turid Kavli underbygger sitt faglige skjønn med en serie påståtte vitenskapelige sannheter om hvordan en ekspert skal skille mellom ekte og konstruerte minner.»

Når det gjelder underartikkelen 13. mars («Anmeldte åtte menn»), går VG i rette med at noen er identifisert og at opplesning av sitater ble avtalt. Også klagepunktene knyttet til
reportasjen 14. mars («Husket abort og voldtekt som 12-åring») tilbakevises. «Sakskomplekset er prøvd i tre rettsinstanser, der man ikke finner holdepunkter for at historiene stemmer. (…) VGs dekning gjelder ikke striden i familien – men det faktum at Turid Kavlis pasienter husker overgrep som politi og domstoler ikke finner bevist.»

Og om reportasjen 15. mars («Etter 25 år husker pasient påstått blodig drap») heter det: «Klageren snur problemstillingen på hodet ved å påstå forhåndsdømming. (…) VGs reportasje baserer seg på opplysninger fra politiet og fra andre kilder. Reportasjen er korrekt. (…) VG har utvist særlig varsomhet ved ikke å publisere informasjon som kan identifisere den angivelige drapsmannen.»

Til slutt forsvarer avisen fullt ut journalist Hans Kringstads faglige integritet. «VGs påklagede artikler er et eksempel på en balansert, grundig og skarpt kritisk journalistikk innenfor to viktige samfunnsfelt – psykiatri og rettssikkerhet.»

TILSVAR TIL KLAGE B:

Verdens Gang mener klagen «bærer preg av at ledelsen ved institusjonen føler seg svært ubekvemme med den kritiske oppmerksomhet prosjektet blir til del». «Vi har forståelse for det, men tar avstand fra at klagerne tillegger oss ikke-journalistiske motiver.»

Når det gjelder klagerens reaksjon på reportasjene, viser VG til at Turid Kavli i artikkelen 13. mars selv uttaler: «Groteske overgrep skjer, men jeg har forståelse for at dette kan være vanskelig å tro og godta.» Om enkeltopplysninger hentet fra pasienthistorier heter det videre i tilsvaret:

«Det er vanskelig å referere et slikt faktum uten at språkbruken oppfattes som voldsom og sterk, slik klageren påpeker. Men at den nødvendige og nøkterne språkbruken dermed skulle bli usaklig, vil vi bestride på det sterkeste. Inntrykket av at ”pasienter åpenbart mistros i forhold til sine fortellinger”, er ikke skapt av VGs journalist. Dette må være klagernes egne slutninger basert på de ekspertuttalelser avisen har innhentet i reportasjen for øvrig.»

Når klager B klandrer VG for manglende kildekritikk, mener avisen at man i virkeligheten angriper kildenes kompetanse. VG påviser dessuten at kilder som er positive til Betania Malvik, også har sluppet til.

Som vedlegg følger artikler i Adresseavisen 18. januar, og PFU oppfordres til å sammenholde disse med VGs påklagede reportasjer, for å se om pasientsitater er tatt ut av sin sammenheng. «VG anklages for å ha fremstilt overgrepshistorier som om de er fra Betania Malvik, når de angivelig skal ha fremkommet tidligere. (…) Vi kan bare henvise til de allerede omtalte artiklene i Adresseavisen der både Turid Kavli og Aud Steinsbekk er intervjuet. Det går for øvrig tydelig frem av VGs dekning når vi omtaler historier fra tidligere deler av Kavlis karrière.»

Angående klagepunktet om mangelfull samtidig imøtegåelse, skriver avisen:

«Turid Kavli er omhyggelig forelagt alle kritiske spørsmål, noe som fremgår med all tydelighet i de vedlagte kopiene av vår mailkorrespondanse med henne før publisering. (…) Dette har skjedd med til dels svært gode tidsfrister. Adgangen til imøtegåelse og muligheten til å kontrollere egne sitater har vært nær sagt ubegrenset. Kavlis første svar var imidlertid altfor omfattende til at de kunne trykkes i sin helhet (se vedlegg). Svare ble forkortet i samarbeid med henne. (…) Turid Kavli fikk det første utkastet til manus tilsendt på e-post for gjennomlesning i sin helhet – ikke bare egne sitater. Dette gjelder hovedsaken i VG 13. mars. VG gikk etter dette over til å la Kavli kun kontrollere egne sitater.»

Også i dette tilsvaret viser VG til at alle pasienter er anonymisert, noe som også omfatter pasienter som tidligere har stått fram med navn og bilde i andre medier. «VG har videre ikke ukritisk publisert detaljer fra overgrepsofres liv, slik klagerne hevder. Samtlige detaljer vi har gjengitt fra Betania Malvik, er tidligere offentliggjort i Adresseavisen – etter alt å dømme i forståelse med behandlerne.»

«Klager viser til at VGs dekning kan være en belastning for sårbare pasienter. Men ved Batania Malvik har sårbare pasienter spilt en usedvanlig aktiv rolle både i aviser, på radio og på TV når formålet har vært å sikre videre drift. Hvis hensynet til pasientene i en slik situasjon skal stå i veien for kritisk omtale av en terapiform under utprøving, betyr det at vi bidrar til å lukke norsk psykiatri for kritisk innsyn.»

VG tilbakeviser at underartikkelen 13. mars («Anmeldte åtte menn») omtaler en «intern familiekonflikt». Avisen finner det dessuten «i høyeste grad relevant å klargjøre intervjuobjektets yrkesbakgrunn som psykolog». «Den andre søsteren ønsket ikke å bli identifisert i denne saken gjennom yrkesbakgrunn eller sin rolle i forbindelse med traumetilbudet.»

For øvrig anser VG at bildene av Turid Kavli vanskelig kan sies å være tatt «i en annen sammenheng». Avisen opplyser at bildene tidligere er brukt i en VG Helg-reportasje nettopp om traumetilbudet ved Betania Malvik.

TILSVAR FRA KLAGER A:

Klager A påpeker at avisen «ikke har snakket med en eneste incestutsatt pasient som har deltatt ved behandlingstilbudet».

«VG kan ikke pårope seg ”et kritisk blikk på behandlingsformen”. Gjennom fire dager bygger VG opp sin sak gjennom hovedsakelig å snakke med partiske mennesker – som er opptatt av at mistenkte kan være uskyldig. (…) VG har ikke forstått hva behandlingstilbudet innebærer, og det er kritikkverdig når hovedmålet deres er å belyse behandlingsformen kritisk og undersøkende.»

Videre påpeker klageren at det i Adresseavisens artikler ikke står noe om hvor «de andre» pasientene har gjenopplevd de «fortrengte grusomhetene fra barndommen». «VG går bare ut fra at det har skjedd ved Betania Malvik. Det er deres fortolkning.»

Klageren fastholder at journalisten lovet kvinnen som har «Anmeldte åtte menn» at hun skulle på opplest sitater.

Når det gjelder VGs anførsler om kvinnen som angivelig skulle ha begått drap, hevder klageren at «Turid Kavli fikk informasjon om innholdet i minnet etter at kvinnen hadde sendt e-posten til politiet». «Kavli uttalte seg ikke om troverdigheten, og det er urimelig at VG slo opp denne saken i forbindelse med hennes virke som psykolog.»

For øvrig bruker klager A stor plass på igjen å stille spørsmål vedrørende Hans Kringstads journalistiske integritet i den aktuelle saken, på ny under henvisning til hans bok «Bjugn-formelen» og dessuten til andre artikler journalisten senere har skrevet..

En ettersendt e-post finner klageren det nødvendig å understreke at frifinnelse eller henleggelse i incestsaker ikke er ensbetydende med at tiltalte er uskyldig.

Klager B konstaterer at «VGs framstilling avviker fra vår forklaring på enkelte punkter», men har ellers ikke ytterligere kommentarer.

AVISENS SISTE KOMMENTARER:

Verdens Gang registrerer klager As påstand om at avisen ikke har forstått hva behandlingstilbudet gjelder. VG har vedlagt utskrift fra Betania Malviks nettsider, og anfører at de terapiformer som der beskrives, «er kjent for å kunne være sterkt suggestive». «Det vil si at de kan innebære en risiko for å skape falske minner.»

Ifølge tilsvaret kan journalisten fortsatt ikke huske at kvinnen som «Anmeldte åtte menn» fikk noe løfte om opplesning av manus. «Og skulle det mot formodning ha skjedd, så er sitatene gjengitt i VG uansett ikke omstridt.»

VG anser at klagerens personlige vurdering av Hans Kringstads bok«Bjugn-formelen» og senere artikler han har skrevet, er irrelevant i klagesammenhengen.

«Avslutningsvis vil vi hevde at klagerens reaksjoner på våre artikler og argumentasjon i klagesaken har styrket vår overbevisning om at det var nødvendig med et kritisk søkelys på deler av virksomheten ved Betania Malvik.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en serie av reportasjer i Verdens Gang (VG), der søkelys ble satt på terapiopplegget for incestofre ved institusjonen Betania Malvik utenfor Trondheim. Så vel Betanias ledelse som foreningen Blålys (Landsforeningen for seksuelt misbrukte) påklager at avisen mistenkeliggjør behandlingstilbudet og bidrar til å ugyldiggjøre ofrenes opplevelser. Betania-ledelsen reagerer også på at institusjonens navngitte spesialpsykolog på en usaklig måte framstilles som upålitelig. Begge klagere hevder at reportasjene har påført pasientene tilleggsbelastning gjennom nærgående beskrivelser av alvorlige overgrep, foruten at enkelte av ofrene skal være gjenkjennelige.

Verdens Gang tilbakeviser klagene på alle punkter. Avisen understreker at reportasjene ikke har brodd mot pasientene, men setter et kritisk blikk på behandlingsformen. Når det gjelder den omtalte spesialpsykologen, påpeker avisen at hun er en av de mest profilerte eksponentene for den aktuelle terapien, og at hun dessuten får komme samtidig til orde på fyldestgjørende måte. For øvrig mener VG at samtlige pasienter er fullstendig anonymisert.

Pressens Faglige Utvalg mener Verdes Gang var i sin fulle rett til kritisk å ta for seg det omstridte terapiopplegget.

Utvalget legger videre til grunn at pasienter ved Betania tidligere hadde gått ut i andre medier med historier om overgrepsminner fra barndommen. Selv om flere av historiene VG viser til framstår som sterke og nærgående, anser utvalget at gjengivelsene må kunne aksepteres innenfor den vide ramme en fullverdig journalistisk belysning av det alvorlige temaet nødvendigvis må ha. Her legger utvalget avgjørende vekt på at de omtalte ofrene er tilstrekkelig anonymisert.

Etter utvalgets mening måtte avisen stå fritt i sitt valg av kilder som skulle underbygge den eksisterende faglige skepsis til behandlingsopplegget. I den grad reportasjene framstår som angrep på Betania-ledelsen, anser utvalget at retten til samtidig imøtegåelse på akseptabel måte er ivaretatt gjennom synspunktene spesialpsykologen kommer til orde med. Etter utvalgets mening må hun, som sentral representant for den aktuelle terapiformen, tåle å bli eksponert.

Verdens Gang har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 9. oktober 2007

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Camilla Serck-Hanssen