Håkon Stang mot Klassekampen
Klassekampen brakte 30. mai 1988 en reportasje fra stiftelsen Grønne Nordens midlertidige asylmottak i Østfold. Under tittelen » Regelbrudd på asylmottak » het det i henvisnings-teksten på førstesiden:
» Ved asylmottaket Kornsjø Villmarksheim har en 24 år gammel sivilarbeider vært daglig leder siden mottaket ble åpnet 14. april. Han er den eneste fast ansatte i full stilling.
Utlendingsdirektoratet (UDI) besøkte stedet for første gang på torsdag for å vurdere om det midlertidige mottaket skal bli permanent.
– Klart regelbrudd, sier førstekonsulent Hans Folkenborg ved siviltjeneste-administrasjonen. »
På nyhetsside inne i avisen framgikk det av reportasjen om saken at » Flere av asylsøkerne har uttrykt sterk misnøye med situasjonen ved mottaket «. Artikkelen skildret i hovedsak UDI-representantenes syn på forholdene, men også styreleder i Utviklingsstiftelsen Grønne Norden var intervjuet. I et avsnitt het det:
» Nå har det brutt ut en konflikt på stedet, og NN som er ansatt som tolk på deltid, mener forholdene er uholdbare. ‘…We are asking for help’ står det i et brev underskrevet av sytten av asylsøkerne, der de ber NN om å være talskvinne for dem overfor myndighetene «.
Og i senere avsnitt:
» NN, som ble valgt til asylsøkernes talskvinne søndag 24. mai, har kommet i konflikt med ledelsen for asylmottaket. Etter at hun hadde vist Klassekampen veien til stedet ble hun beordret fra eiendommen av sivilarbeideren, og det er uenighet om hvilken arbeidskontrakt hun egentlig har. Selv mener hun at hun skal arbeide i halv stilling og i tillegg ved behov, mens sivilarbeideren og Stang sier at hun bare skal jobbe ved behov.
Torsdag sa Stang klart fra at hun ikke jobbet på asylmottaket, men på spørsmål fra henne om det innebar at hun var oppsagt fikk hun ikke svar. Dersom hun må forlate stillingen betyr det at hun fikk oppsigelse uten forvarsel. Mens Klassekampen var på stedet uttrykte mange av asylsøkerne ønsker om at de ville beholde NN som tolk, mens et brev signert av de fleste sier at de er misfornøyde med jobben hun gjør. Dette brevet ble forfattet på et møte mellom beboerne, sivilarbeideren og Stang natten før UDI kom på befaring «.
Styreleder Stang, som også er avbildet med portrett, uttaler seg kort om økonomi og utbedringer ved mottaket, men ikke ytterligere om lederspørsmålet eller «konflikten» med NN. Reportasjen et for øvrig illustrert med bilde av en bygning ved asylmottaket.
KLAGEN:
Klager er styreleder Håkon Stang. Han påklager såvel reportasjen som at Klassekampen ikke har villet ta inn to innlegg som i kjølvannet av reportasjen om asylmottaket ble sendt avisen. Det ene innlegget var klagerens eget, mens det andre var skrevet av en person som skulle ha blitt «feilpresentert i reportasjen». Sistnevnte har gitt sitt samtykke til klagebehandling.
Klageren opplyser at begge innlegg ble fakset til avisen og at sendekvittering ble mottatt. (Kvitteringene er datert 29.05.98, dvs. dagen før Klassekampens reportasje sto på trykk. Også i klagebrevet opererte klageren opprinnelig med 29. mai som trykkedato, mens den riktige er 30. mai; sekr. anm.).
I sitt innlegg gikk klageren sterkt i rette med avisens framstilling av saken. Særlig gjaldt det opplysningene om daglig ledelse ved mottaket, om grunnlaget for asylsøkernes «misnøye» og «en arbeidskonflikt» mellom NN og «ledelsen». Klageren skrev i innlegget: «Det som er riktig er at det ble en konflikt – fordi NN, som bare var timeengasjert, ønsket seg en lederjobb ved mottaket. Da hun ikke fikk den, løp hun til pressen og andre bak vår rygg». Ifølge innlegget skal klageren ha forklart journalisten (av klageren omtalt som sommervikar; sekr. anm.) at NN ikke kunne bli oppsagt når hun ikke var ansatt, men kun timeengasjert .
Mot slutten av innlegget het det dessuten: «Noen av asylsøkerne syntes synd på henne (NN), og ba meg om likevel å by henne et eller annet arbeid. Jeg gikk derfor bort til henne, på vår eiendomsgrense, bød henne hånden og bød henne arbeid fremover – som tolk, for den eneste asylsøkeren som altså forstår serbokroatisk. Det gjorde jeg rett foran nesa på KKs vikar. Hun avslo. Rett foran nesa på KKs vikar. Men ikke et ord i KK «.
Det andre innlegget sendt Klasskampen, undertegnet av «En stakkars mann», gikk primært i rette med avisens framstiling av hvordan asylsøkere skulle ha reagert i møte med UDIs representanter under befaringen og hva hans rolle skulle ha vært.
Både klagerens og den andre personens innlegg (manus) følger som vedlegg.
I klagebrevet heter det:
» Reportasjen bar fryktelig galt avsted fordi journalisten, etter å ha snakket med meg og andre, nektet å forhåndsinformere om reportasjens innhold ‘unntatt det som gjelder deg’ – og han feilvurderte nettopp hva det var som gjaldt meg. De beriktigelser jeg ga til det lille han leste opp, og som han lovde å ta med, ble ikke tatt med. »
Sekretariatet har pr. telefon og korrespondanse med klageren fått oppklart at personen som har gitt sitt samtykke til klagebehandling trodde han var avbildet i Klassekampens reportasje, men forvekslet med lignende reportasje i Halden Arbeiderblad.
TILSVARSRUNDEN:
Klassekampen s redaktør oppfatter klagesaken som «ganske forvirrende» og mener den «koker ned til» å dreie seg om at avisen ikke trykte klagerens innlegg etter reportasjen fra asylmottaket. » Dette har jeg tidligere beklaget. Det var en glipp «. Og redaktøren fortsetter:
«Klassekampen har i min redaktørtid… en godt dokumenterbar praksis med å trykke innlegg nettopp av den typen Håkon Stang har forklart til PFU at han har sendt til avisa. Det ville ha vært helt unormal praksis fra vår side å dumpe et slikt innlegg. Problemet var at innlegget ble sendt pr. telefaks adressert til meg personlig på et tidspunkt da jeg hadde permisjon fra avisa for å dekke fotball-VM i Frankrike…».
I følge redaktøren kan «ingen i redaksjonen erindre å ha mottatt det, noe som kan skyldes dårlige rutiner i en feriepreget redaksjon». «I en liten redaksjon med ungdommelig bemanning og ikke alltid like strømlinjeformede rutiner kan slikt skje. Det skyldes virkelig ikke ond vilje, sensurtrang eller ønske om å beskytte oss mot kritikk fra noen…». «Da jeg kom tilbake… var så mye tid gått og toget på en måte kjørt for å be ham (klageren) sende innlegget på ny, og jeg har heller ikke oppfattet at Stang hadde noen interesse av det».
Og redaktøren tilføyer: «Den som sender et innlegg og registrerer at det ikke kommer på trykk, bør etter mitt syn foreta en purring for å forsikre seg at innlegget er kommet fram…». «Noen purring fra Stangs side har vi etter det jeg har undersøkt ikke fått. Jeg er ærlig talt usikker på hva for noe mer Klassekampen kan bidra med for å gjøre rett og skjel i denne saken som grunnet forvirringen med hensyn til hvem som var avbildet hvor har blitt liggende og samle støv siden i sommer «.
Klageren spør i sitt tilsvar om hvem Klassekampen skal ha gitt en beklagelse, siden han hverken muntlig eller skriftlig har mottatt noen sådan. Videre opplyser klageren at han «to-tre ganger» etterlyste innlegget sitt via to navngitte medarbeidere i Klassekampen.
Videre heter det bl.a. i tilsvaret:
«KKs artikkel gjorde et helt ødeleggende inntrykk hos vår oppdragsgiver UDI, og mottaket ble varslet nedlagt ganske umiddelbart etterpå, trass i UDIs muntlig gitte løfte om en påfølgende toårskontrakt. Det skyldtes dårlig PR for UDI (som visste at sannheten var en annen enn KKs påstand om kun en sivilarbeider ansatt). Og det gjaldt KKs påstand om at jeg sa opp en ansatt på flekken».
Dessuten presiserer klageren at «Klagen gjelder ikke bare manglende tilsvar. Den gjelder òg at KK skriver mot journalistens bedre viten». Klageren viser til at journalisten ikke hadde tid til å vente mens NNs engasjementsbrev ble funnet fram. Ifølge klageren ble brevet senere på dagen fakset til Klassekampen og journalisten skal pr. telefon ha bekreftet å
ha mottatt brevet. «Innholdet i denne samtalen er vitnefast, vi var tre på mitt kontor. Denne delen av reportasjen oppfatter jeg og vi derfor som ren svindel, i sensasjonalismens tjeneste «.
Klassekampen stiller seg spørrende til at klageren skal ha etterlyst sitt innlegg, slik han hevder, siden en av de navngitte i redaksjonen for lengst hadde sluttet.
Videre bestrider avisen at den påklagede reportasjen ble til mot journalistens bedre vitende og at den skulle bryte med Vær Varsom-plakaten. » Når Stang hevder at Klassekampens artikkel gjorde et helt ødeleggende inntrykk hos hans oppdragsgiver UDI og nærmest førte til nedleggelse av mottaket, kan det umulig medføre riktighet . (…) Vi valgte å vektlegge det 17 asylsøkere skrev i et brev med tittelen ‘We are asking for help’. Vi tok altså opp krav fra de som nødvendigvis måtte være den svakeste parten i konflikten; asylsøkerne».
Avisen påpeker at også klageren kom til orde i reportasjen og at den «prøvde [å] gi et bredt og dekkende bilde av det som uten tvil var en opprivende konflikt der det falt sterke uttalelser fra begge sider». (…) «Spørsmålet om engasjementsbrevet er Stangs eneste konkrete ankepunkt mot Klassekampens reportasje, og han bruker voldsomt verbalt skyts om svindel og sensasjonalisme i den anledning».
For øvrig viser redaktøren til at journalisten også skrev følgende i reportasjen: » Mens Klassekampen var på stedet uttrykte mange av asylsøkerne ønsker om at de ville beholde NN som tolk, mens et brev signert av de fleste sier at de er misfornøyd med jobben hun gjør «.
Klassekampen ser ellers «ingen grunn til at avisa skal bli gjort til syndebukk for at en konflikt ved et asylmottak fikk beklagelige følger for dem som drev mottaket – og ganske sikkert også for asylsøkerne».
Klageren har sendt PFU et tilleggsbrev der han ytterligere imøtegår Klassekampens framstilling av saken.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Klassekampen fra et midlertidig asylmottak i Østfold, drevet av Utviklingsstiftelsen Grønne Norden. Styrelederen påklager såvel reportasjen som at avisen senere ikke tok inn innlegg som gikk i rette med usanne påstander og uriktige opplysninger. Ifølge klageren gjaldt feilinformasjonen særlig det forhold at en kvinnelig timeengasjert medarbeider, mot journalistens bedre vitende, fikk framstå som assisterende leder ved mottaket. Likeledes tar klageren avstand fra at det skulle ha vært sterk misnøye blant asylsøkerne og at kvinnen var deres talerør. Klageren hevder at han ikke ble konfrontert med alle påstander som framkom i reportasjen.
Klassekampen beklager sterkt at klagerens innlegg aldri kom på trykk og viser til dårlige rutiner i en feriepreget redaksjon. Avisen har ikke oppfattet klageren dithen at han fortsatt ønsker innlegget publisert. For øvrig bestrider Klassekampen at opplysninger i den påklagede reportasjen skulle ha framkommet mot journalistens bedre vitende. Avisen anfører at den valgte å legge vekt på et brev der asylsøkere uttrykte misnøye, idet man anså beboerne for å være den svake part i saken. For øvrig mener Klassekampen å ha gitt et bredt og dekkende bilde av en konflikt, ved også å la klageren komme til orde.
Pressens Faglige Utvalg mener Klassekampen var i sin fulle rett til å sette søkelys på problemene ved asylmottaket og å videreformidle det avisen måtte oppfatte som beboernes misnøye med forholdene på stedet.
Utvalget viser imidlertid til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte». I det påklagede tilfellet anser utvalget at den omtalte konflikten ved mottaket stilte særlige krav til kritisk vurdering av aktørenes utsagn, og at det derfor var viktig å kontrollere opplys-ningene som ble gitt.
Selv om begge parter refereres i reportasjen, finner utvalget at påstand står mot påstand når det gjelder mulighetene klageren ble gitt til å korrigere opplysninger og komme med sin versjon av saken. Utvalget konstaterer imidlertid at avisen selv beklager at klagerens påfølgende innlegg aldri kom på trykk. Etter utvalgets mening burde klageren raskt ha fått publisert sitt innlegg, under henvisning til tilsvarsretten.
Klassekampen har brutt god presseskikk.
Bodø, 23. februar 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen