Adv. Christen Røer p.v.a. klienter mot NorWatch Nyhetsbrev

PFU-sak 140/98


SAMMENDRAG:
Nyhetsbrevet NorWatch , som utgis av organisasjonen Framtiden i våre hender (FIVH), sendte 15. november 1997 ut en artikkel med tittelen » Norsk familieeid plantasje i Elfenbenskysten: Et gufs fra fortiden «. I ingressen het det:
» Den norske Brastad-familiens selskap Safco driver sine seks ananasplantasjer og fabrikk etter kolonitidens normer i Elfenbenskysten: Med lave lønninger, hardt arbeid og frykt for å miste jobben har ‘den hvite mann’ skaffet seg en underdanig arbeidsstokk på 1200 mennesker – i hovedsak fremmedarbeidere fra nabolandet Burkina Faso «.
Nyhetsbrevet opplyser at plantasjene drives av ekteparet Astrid og Robert Brastad, og at NorWatch har vært på besøk der. «Robert Brastad er sønn av Gjøvik-mannen Sverre Braastad som slo seg opp som konjakk-produsent i Frankrike, og er i dag fransk statsborger. Gjennom tidligere artikler profilerer han likevel Safco som norsk og Gjøvik som sitt hjemsted «.
En plantasjearbeider på «norskeide Safco» uttaler bl.a. at «- Jobben på plantasjene er slavearbeid. Vi får betalt dårlig for veldig hardt arbeid», andre sier at det er «farlig å klage» og at de derfor ikke vil ha navn på trykk. En arbeider forteller: «- Safco passer nøye på sine ananaser. Selv har jeg hatt jobben med å telle hver eneste ananas på plantasjen. Dersom du blir tatt for å stjele en eneste ananas, blir du trukket tre dagslønner, eller får i verste fall sparken».
Også en tidligere Safco-ansatt er intervjuet, og uttaler: «- Brastad-familien har venner helt til topps her i Tiassale, både i politiet og den politiske ledelsen. Plantasjearbeiderne tør derfor ikke protestere over forholdene. Grunnen til at Safco henter fremmedarbeidere fra Burkina Faso, er at de ikke tør klage på lønna og arbeidsforholdene». NorWatch tilføyer at «Plantasjearbeiderne klager også over at de må jobbe med sprøytemidler som gjør dem sjuke».
Videre framgår det av nyhetsbrevet at «Braastad-familiens plantasjer er en av Norsk Hydros kunder i Elfenbenskysten».
Til slutt skriver NorWatchs medarbeider:
» Både før og etter besøket på Safcos plantasjer har det vært umulig å komme i kontakt med Brastad-familien. Utallige faxer og brev har foreløpig ikke blitt besvart. Astrid og Robert Brastad var under Nor Watchs besøk på plantasjene ikke i landet, mens sønnen Jan, som sammen med Roberts nevø Nicolas Guillierme i dag har tatt over den daglige driften av Safco, heller ikke var å treffe i Tiassale. Men Nor Watch sitt inntrykk er at den hvite plantasjeeieren er en kjent og fryktet skikkelse blant lokalbefolkningen og plantasjearbeiderne i Tiassale «.

10. juni 1998 sendte NorWatch ut et tilsvar på to A4-sider fra Astrid og Robert Braastad, som bilag til ordinært nyhetsbrev. Under tittelen » Tilsvar angående FIVHs angrep mot ananasplantasjen Safco i Elfenbenskysten » tilbakeviste ekteparet «de alvolige påstander» som «uriktige og ærekrenkende». «Vi kan dessverre ikke se at den slags journalistikk som FIVH har vist i denne sak har bidratt til å peke på de virkelige problemer i Afrika. Dere har skutt på feil målskive, og det gjorde oss spesielt vondt etter et langt og tildels vanskelig liv med plantasjearbeid i Elfenbenskysten».
I det samme nyhetsbrevet brakte NorWatch en redaksjonell kommentar til tilsvaret, under tittelen » Et gufs eller ikke? «. Her «presiserer» NorWatch bl.a. at «Det var plantasjearbeiderne som selv brukte ord som ‘ slavearbeid ‘ og ‘ farlig å klage ‘ om arbeidsforholdene, som forøvrig også beskrev forholdene på plantasjene med mange andre negative utsagn». (…) «På bakgrunn av arbeidernes egne beretninger om arbeidsforholdene, brukte vi ord som ‘ gufs fra fortiden ‘ og ‘ etter kolonitidens normer ‘».
Dessuten het det: «Når det gjelder betegnelsen ‘ norsk plantasje ‘, så presiserte vi at Robert Braastad ikke er norsk statsborger, men at vi brukte betegnelsen fordi Braastad tidligere har profilert seg som nordmann fra Gjøvik».
KLAGEN:
Klagerne er Astrid og Robert Braastad, via advokat. I utgangspunktet gjelder klagen ekteparets vanskeligheter med å komme til orde med et tilsvar til NorWatch-artikkelen. Det vises til tilsvarende reportasjer i Dagbladet og Framtiden i våre henders blad «Folkevett», som også inneholdt » feilaktige og belastende beskyldninger » mot Braastads.
Advokaten opplyser: «Dagbladet trykket mine klienters tilsvar i bladet 20.11.97. FIVH unnlot i seks måneder å la Astrid og Roger Braastad benytte sin tilsvarsrett . Dette er etter min vurdering et klart brudd på de etiske normer som gjelder for pressen», og advokaten viser til Var Varsom-punktene 4.13, 4.14 og 4.15,1.
Og klagernes advokat fortsetter: «Mine klienter hadde unnlatt å føre denne sak videre om ikke FIVH, uten forvarsel, knyttet en polemisk replikk til tilsvaret . (…) På denne måte har FIHVs redaksjon klart utnyttet sin stilling til å knytte en replikk til tilsvaret i sine publikasjoner. Dette er klart i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 4.15, 2. setning: » Tilsvar skal ikke utstyres med redaksjonell, polemisk replikk «.
I siste del av klagebrevet redegjør advokaten for de mange forsøk på å komme i kontakt med redaksjonen, skriftlig og pr. telefon, og viser til vedlagte kopier. Da det i april 1998 ble «truet med privat straffesak», kom det svar fra FIVHs advokat. Det framgår at NorWatch 12. mai informerte om at spalteplass ville bli stilt til disposisjon i nyhetsbrevet og at tilsvaret skulle tas inn i nærmeste utgave. 2. juni ble tilsvaret oversendt redaksjonen, med ønske om at det kom på trykk uten endringer.
Til tross for purringer, anfører klagernes advokat at han først 24. juni mottok kopi av NorWatch’s nyhetsbrev fra 10. juni, og kunne konstatere at redaksjonen hadde knyttet «en replikk» til tilsvaret.
Og advokaten skriver mot slutten av klagebrevet:
«For ikke å gjøre denne sak unødvendig vidløftig, velger jeg foreløpig ikke å kommentere selve replikken som er både feilaktig og misvisende. Imidlertid ønsker jeg at PFU kommenterer den unnlatte tilbakemelding fra FIVHs redaksjon. (…) Den kortfattede begrunnelse at de har forsøkt uten å lykkes å komme i kontakt med dem (ekteparet Braastad, sekr. anm.), er uakseptabel når de selv ikke har vist vilje til å besvare både mine klienters og mine mange henvendelser for å få rettet direkte feil… «.

TILSVARSRUNDEN:
NorWatch anfører i sitt tilsvar:
«Den klagende part hevder at FIVH (dvs. Folkevett og NorWatch) ‘ unnlot i seks måneder å la Astrid og Robert Braastad benytte sin tilsvarsrett ‘, og at ‘ De ba med en gang om å få adgang til tilsvar i ovennevnte publikasjoner ‘. Dette stemmer ikke . Kravet fra Braastads gikk den første tiden ut på at vi skulle trekke tilbake artiklene (dvs. NorWatch-artikkelen, som lå ute på internett; sekr. anm.). Blant annet kom dette kravet fram i brev fra Robert Braastad datert 25.01.98 hvor det ikke nevnes noe krav om tilsvarsrett…». (Kopi av brev på fransk vedlagt).
Tilsvaret refererer også til telefonsamtale med Astrid Braastad 16.02.98. Etter samtalen gjorde redaksjonen det klart at man ikke aktet å trekke tilbake artiklene (brevkopi vedlagt). «Først i brev datert 03.04.98 fra advokat Røer kom kravet om tilsvarsrett». Tilsvaret viser til at redaksjonen, via sin advokat, meddelte klagernes advokat at hans klienter «var velkommen til å skrive tilsvar i NorWatch og Folkevett». «To måneder senere, i brev datert 02.06.98 fra advokat Røer kom endelig Braastads innlegg som Folkevett (nr. 4-98) og
NorWatch Nyhetsbrev (nr. 10, juni 1998) trykket i sin helhet så raskt det lot seg gjøre».
På dette punkt konkluderer dermed redaksjonen:
» Det stemmer altså ikke at vi i et halvt år nektet Braastads tilsvarsrett. Da de fremmet dette kravet i april, ga vi umiddelbart samtykke til dette, og da innlegget deres kom i posten i juni, gikk det på trykk så raskt som mulig «.
Tilsvaret kommenterer også det forhold at Braastads ikke kom til orde i den opprinnelige NorWatch-artikkelen, med samme begrunnelse som «vi gjorde leserne oppmerksomme på».
Når klageren mener at NorWatch knyttet » en polemisk replikk til tilsvaret «, er redaksjonen uenig i dette. «Det vi gjorde, og som vi mener vi har rett til, er å gjøre leseren oppmerksom på at Braastads beskylder oss for synspunkter som ikke er våre. (…) Vi har i den ‘ polemiske replikken ‘ gjort leserne oppmerksomme på at dette var arbeidernes egne ord om forholdene på Safco-plantasjene «.
Og tilsvaret avsluttes slik:
«Vi kan ikke se at vi har brutt Vær Varsom-plakaten eller god presseskikk i denne saken. Vi har etter vårt skjønn besvart henvendelser og gitt tilsvarsrett på en akseptabel måte. Når det gjelder det stadig tilbakevendende kravet om ‘ å få rettet direkte feil i deres arikler ‘, så har vi ikke gjort dette av den enkle grunn at vi ikke kan se at vi har skrevet noe som er feil i våre artikler».

Klagerne s advokat tilbakeviser redaksjonens framstilling av gangen i saken og mener «den utvekslede korrespondanse viser klart at fra begynnelsen har FIVH nølt med å rette de mange feilaktige opplysninger som mine klienter gjorde dem kjent med». Som vedlegg sender advokaten kopi av norsk oversettelse av Braastads brev datert 25.01.98. » Det hersker ikke tvil om at dette brev var ment som en rettelse på feilaktige opplysninger om dem selv og ananasplantasjen Safco «.
Advokaten har vedlagt ytterligere kopier av «ubesvarte brev» som hadde til formål å få til et møte med redaktører og lederen av FIVH. Han mener at «redaksjonen absolutt ikke [kan] høres med sine påstander om at krav til tilsvar kun var fremmet i april. Redaksjonen i FIVH var blitt bedt siden januar 1998 om å bidra til en debatt «.
Videre gjentar advokaten klagepunktet angående NorWatch’s «polemiske hale», og skriver om innholdet i denne: «Det skulle være for lett om man kunne sette hvilket som helst ord i en annens munn for å slippe ansvar for enhver trykket kommentar».
NorWatch mener klagernes advokat ikke kan ha forstått at redaksjonen «hele tiden ikke har villet trekke tilbake artiklene/opplysninger i artiklene fordi vi mener at det vi har skrevet er riktig. Vi har dermed ikke bare ‘nølt’ med å rette opp de mange angivelig feilaktige opplysningene; tvertimot har vi hele tiden avvist å trekke dem tilbake. Dette betyr ikke at vi har avvist deres (Braastads) ønske om tilsvarsrett «.
Og NorWatch tilføyer: «Å påstå at vi har diktet opp hva plantasjearbeiderne hos Safco har sagt, er drøy kost. Kanskje vår motpart, som mener seg injuriert og ærekrenket, burde tenke seg bedre om før de slenger ut denne type beskyldninger?».
NorWatch mener ellers å ha gjort leserne «ettertrykkelig oppmerksomme på» sine forsøk på å få Safco-ledelsen og Braastads i tale. » Først da saken fikk omtale i media, reagerte Braastads overfor våre henvendelser «. (…) «Vår erfaring fra NorWatchs arbeid med å ‘overvåke’ norsk næringsliv i Sør, viser at selskapenes ledelse i flere tilfeller reagerer med taushet overfor vår dokumentasjon på kritikkverdige forhold».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen har sin bakgrunn i en artikkel i NorWatch Nyhetsbrev, som utgis av Framtiden i våre hender (FIVH). Artikkelen tok for seg ananasselskapet Safcos virksomhet i afrikanske Elfenbenskysten. I artikkelen, som ble presentert med hovedtittelen «Et gufs fra fortiden», legges det vekt på at ananasselskapet drives av en navngitt familie med norske røtter, og det framgår at plantasjearbeidere og tidligere ansatte har lite pent å si om dem. Det navngitte ekteparet, som i første omgang ønsket artikkelen trukket fra internett, for deretter å be om beriktigelse, klager via advokat over at redaksjonen i et halvår unnlot å la dem benytte sin tilsvarsrett. I tillegg påklages det at NorWatch knyttet en redaksjonell polemisk replikk til tilsvaret.
NorWatch tilbakeviser advokatens framstilling av saksforløpet, og viser til at klagernes tilsvar først forelå etter et halvår, for så å bli sendt ut med nyhetsbrevet så raskt det lot seg gjøre. Redaksjonen påpeker at advokatens henvendelser den første tiden dreide seg om å få artikkelen trukket, innen kravet om tilsvarsrett etter flere måneder ble fremmet. Når Norwatch ikke tidligere brakte en beriktigelse, var det fordi redaksjonen ikke kunne se at den hadde skrevet noe uriktig. For øvrig er NorWatch uenig i at den redaksjonelle «halen» til tilsvaret er å betrakte som en polemisk replikk, siden meningen var å gjøre leserne oppmerksom på at tilsvaret tilla redaksjonen synspunkter den ikke hadde.

Pressens Faglige Utvalg anser at den opprinnelige artikkelen utvilsomt brakte klagerne i en situasjon som ga dem tilsvarsrett, selv om de tidligere ikke hadde vært tilgjengelige for samtidig kommentar. Utvalget konstaterer at NorWatch ikke har trukket tilsvarsretten i tvil, og også etterkom denne så snart det var praktisk mulig.
Etter utvalgets mening må klagerne, og deres advokat, ta sin del av ansvaret for at det i første omgang synes å ha hersket ulike oppfatninger om hva formålet med henvendelsene til redaksjonen var. Ut fra dette finner utvalget det vanskelig å klandre redaksjonen ensidig for at det tok lang tid innen klagernes syn på saken nådde fram til leserne.
Når det gjelder NorWatchs redaksjonelle «hale» til tilsvaret, viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15, der det blant annet heter: «Tilsvar skal ikke utstyres med redaksjonell, polemisk replikk».
I det påklagede tilfellet kan utvalget forstå redaksjonens motiver for å bringe «halen», også sett på bakgrunn av nyhetsbrevets periodiske utgivelse. På den annen side finner utvalget at «halen» inneholder elementer som må betraktes som polemiske, og dermed bryter med Vær Varsom-punkt 4.15. Slik utvalget ser det, skulle redaksjonen ha ventet med å bekjentgjøre sitt syn på tilsvarets innhold.

På dette punkt har NorWatch brutt god presseskikk.
Oslo , 17. november 1998
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen