Ragnar Skau-Nilsen mot Tønsbergs Blad

Tønsberg Blad hadde onsdag 22. juni 2011 et oppslag på førstesiden med tittelen
”-Kvalmende politisk spill”. I bildeteksten står en person frem og refererer råd som en lokalpolitiker skal ha gitt ham i forbindelse med en konflikt vedrørende en byggesak.

Inne i avisen har artikkelen tittelen ”Vil ikke trues til taushet”.

Av brødteksten går det frem at kommunepolitikerne er i ferd med å gjøre et vedtak i favør av en familie som risikerte å måtte rive huset sitt. Likevel kritiserer familien politikerne for prosessen:

”Men jeg har ikke tenkt til å holde kjeft. Nå er det på tide at Norges befolkning og alle andre får vite hva som er skjedd i denne saken. Dessuten vil jeg kreve erstatning i millionklassen for å få dekket utgifter vi uforskyldt er påført, sier en svært engasjert Lepsøe.”

Lepsøe forteller i artikkelen at han har telefonopptak hvor en lokalpolitiker skal ha forsøkt å påvirke ham til opptre på en bestemt måte for å få politisk støtte for sin sak:

”Vi ble invitert til et møte der vi nærmest skulle bli diktert hvordan dette skulle løses. Det ønsket vi ikke å være med på. Det utløste en dårlig skjult trussel om det at det da kunne være vanskelig å finne en løsning…”

Ifølge artikkelen vil familien nå legge telefonsamtalene ut på en blogg. De er ikke redde for at dette kan snu stemningen blant politikerne, men ønsker å stå frem med sin versjon:

”Vi er blitt kontaktet av politikere som i klartekst har gitt oss beskjed om at denne saken kan løse seg hvis vi søker om å få flyttet grensen for LNF-området og ellers holder kjeft og ikke kritiserer kommunen.”

Artikkelen gir for øvrig en kort oversikt over hva konflikten dreier seg om, og familien presenterer sitt syn på hva som er de faktiske forhold. De uttaler også at de ønsker at en uavhengig instans må vurdere hva som er rett og galt.

I en undersak med tittelen ”-Ikke ment som press” uttaler politikeren seg og avviser at han har ment å presse familien til å opptre på en bestemt måte:

”Min motivasjon i denne saken har hele tiden vært å hjelpe familien til å beholde huset. At de skal slippe å rive. For meg personlig spiller det ingen rolle.”

På spørsmål om han har oppfordret familien til å fremstå som offer for å få sympati, svarer politikeren:

”Jeg innrømmer at det er et av de forslagene jeg har kommet med overfor familien Lepsøe.”

Videre sier han:

”Jeg har anbefalt Trond Lepsøe å legge seg flat overfor kommunen slik at han får flyttet grensen og huset blir stående lovlig plassert i forhold til LNF-grensen…”

Under tittelen ”Slik var telefonsamtalen” gjengis samtalen mellom politikeren og kona i familien. Det er også opplyst at hele samtalen kan høres på nettsiden til avisen.

KLAGEN:

Klageren er lokalpolitikeren som blir spesielt omtalt i artikkelen. Han forklarer innledningsvis hvordan han ble engasjert i konflikten om plasseringen av det nybygde huset og at han ønsket å unngå at familien skulle måtte rive huset.

Han forklarer at han har vært hjemme hos familien og også har snakket med dem flere ganger: ”I både besøk og telefonsamtaler forsøkte jeg å påvirke ham til å fremstå i pressen med dette budskap at dette ville virke ruinerende for familiens økonomi dersom huset måtte rives.”

Etter hvert oppnådde klageren et flertall blant politikerne for sitt syn, noe han orienterte familien om pr. telefon: ”Jeg ba ham innstendig tenke over konsekvensen ved å måtte rive store deler av huset. Jeg hadde under hele prosessen en nær kontakt med administrasjonen, og den politiske posisjonen, og lykkes med å få flertall for mitt syn i saken.”

Når det gjelder den påklagede artikkelen, skriver klageren: ”Jeg mener at dette er en planlagt kampanje i denne saken hvor Tønsbergs Blad er benyttet som en del av den. Det er videre stilt spørsmål til meg som Lepsøe kunne benytte til sitt opplegg. Det syntes nu klart i ettertid at om huset blir revet eller ikke, så mener Lepsøe i sine uttalelser at et eventuelt krav kan stilles til kommunen, og med det som utgangspunkt har jeg bommet på den hjelpen jeg aktet å bidra med.”

Klageren understreker at han ikke var klar over at samtalene ble tatt opp på bånd: ”Det er de skjulte opptakene som er grunnlaget for hele Tønsberg Blads vinkling i saken. Samtalene er publisert i sin helhet, uten mitt samtykke.”

Videre mener klageren at avisen har basert seg for mye på den ene partens kommentarer: ”Jeg hevder likevel at saken blir skjevt fremstilt, da både leder og artiklene der byggmesteren kommer til orde, er basert på hans uttalelser.”

Avslutningsvis stiller klageren noen prinsipielle spørsmål knyttet til bruken av skjulte opptak, og mener det ikke kan være adgang til å publisere slikt materiale.

TILSVARSRUNDEN:

Tønsberg Blad avviser klagen og presiserer innledningsvis at konflikten har pågått i lang tid og at begge partene er brukt som kilde i oppslaget. ”Vi kan vanskelig se at det er mulig å finne mer relevante eller bedre kilder.”

Avisen peker også på at det er brukt både skriftlige kilder, intervjuer og lydopptak som grunnlag for artikkelen og mener opplysningene er kontrollert tilstrekkelig: ”Etter vårt skjønn er det ikke noen faktafeil i saken. Vi har heller ikke i ettertid fått signaler eller tilbakemeldinger på feil.”

Videre mener avisen at premissene for intervjuet med klageren var klare og at klageren tidlig ble gjort oppmerksom på at avisen satt på opptak av telefonsamtaler. Dette skrev avisen imidlertid ikke i artikkelen: ”Nettopp for å spare Skau-Nilsen for ytterligere påkjenninger, lot vi være å trykke at han først benektet de faktiske forholdene. Med en mer sentral politiker ville vi trolig også vist frem denne delen av intervjuet.”

Avisen understreker at klageren fikk skriftlig sitatsjekk og at han etter gjennomgangen virket ”fornøyd med intervjuet”.

Når det gjelder klagen over bruk av skjult opptak, avviser avisen dette og skriver: ”Dette punktet finner vi ikke relevant, da Tønsbergs Blad aldri har brukt skjult kamera, mikrofon eller falsk identitet i denne saken.” Avisen har fått tilgang til lydopptak og har vurdert og forholdt seg til denne kilden på vanlig vis.

For øvrig mener avisen at klageren tar feil når han hevder at det er ulovlig å gjøre opptak, slik det er gjort i denne saken, og konstaterer at de føler seg trygge på det juridiske.

Avslutningsvis har avisen noen generelle kommentarer knyttet til hvordan lokalpolitikken fungerer, og skriver: ”Vi mener vi på en unik måte har vist frem hvordan deler av den kommunale saksbehandlingen skjer utenfor de kommunale, og offentlige, dokumentene på Nøtterøy.”

Avisen viser også til at klageren har fått komme til orde gjennom et leserinnlegg for å presentere sin versjon av saken og presiserer at avisen ønsker å gi ”mye og sentral plass så raskt som mulig til mennesker som føler seg angrepet av vår journalistikk.”

Klageren opprettholder sin klage og gjentar at han mener det er faktafeil i artikkelen. Han mener også at vinklingen i artikkelen er feil: ”Artikkelen i TB 22. juni er vinklet i en helt annen retning. Jeg mener at opplysninger gitt av Lepsøe ikke er kontrollert av avisen, og at en telefon til kommunens administrasjon, ordfører, utvalgsleder eller også meg ville avklart dette umiddelbart.”

Klageren mener videre at han burde fått anledning til å se hele artikkelen da han fikk sine egne sitater til sitatsjekk. Han opplyser at han ble nektet dette: ”Fikk opplyst i telefonen at dette hadde jeg ikke krav på, og jeg hadde fått de opplysninger han hadde plikt til å gi.” Dette mener klageren er ”en slett måte å håndtere et intervjuobjekt på…”

Vedrørende opptaket av telefonsamtalen, skriver klageren: ”I denne saken ville fakta kunne blitt godt kjent uten å måtte ty til hemmelig opptak av telefonsamtaler.” Han mener avisen ikke skulle brukt opptaket selv om det var tatt opp: ”Det vil bli meget vanskelig arbeidsforhold for våre politikere dersom denne form for journalistikk skal benyttes, og jeg håper denne praksis kan kjennes uforsvarlig av PFU.”

Klageren konkluderer slik: ”Hele brevet fra Tønsbergs Blad til PFU er bygd på feil faktagrunnlag. Derfor ser jeg ingen grunn til å imøtegå flere påstander i dette brevet.”

Avisen kommer i sitt siste tilsvar med noen tilleggskommentarer. Avisen stiller seg uforstående til hva klageren mener er dårlig presseskikk: ”Skau-Nilsen gjentar og bekrefter igjen at han ba familien om å legge seg flat osv. Og det er jo nettopp det vår artikkel handler om, så vi er fortsatt usikre på hva KrF-politikeren mener er dårlig presseskikk.”

Videre bekrefter avisen at klageren ikke fikk hele artikkelen til gjennomlesning, men viser til at dette er vanlig for de fleste medier.

Avslutningsvis presiserer avisen at den ikke har brukt skjult mikrofon, men at dens hensikt var å vise hvordan saksgangen i dette tilfellet foregikk ”helt på siden av den offisielle, skriftlig dokumenterbare saksbehandlingen i Nøtterøy kommune.”

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkel om en lokalpolitiker som har gitt råd til en familie om hvordan en tvist om eiendomsgrenser kan få en politisk løsning. Familien legger frem opptak de har gjort av samtalene med politikeren og mener at de er blitt presset.

Klageren er politikeren, som mener hans uttalelser er brukt med en feil vinkling og at kildebruken ikke er god nok. Han klager også over at avisen har gjort bruk av skjulte opptak som en del av sitt kildemateriale. Han mener videre at han burde hatt anledning til å få hele artikkelen til gjennomlesning for å kunne vurdere sine uttalelser

Tønsbergs Blad avviser klagen og viser til at kildene som er brukt er primærkilder i det omtalte forholdet. Avisen understreker at den ikke har gjort skjulte opptak, men at opptaket som er brukt er en del av kildematerialet som for øvrig er behandlet med presseetisk varsomhet. Avisen viser til at klageren fikk anledning til å imøtegå påstandene i artikkelen.

Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis peke på at det er viktig at pressen bidrar til å synliggjøre både åpne og skjulte politiske prosesser, og mener denne artikkelen er et relevant eksempel på dette.

Utvalget vil generelt vise til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om å være kritisk i valg av kilder og å kontrollere at opplysningene som gis er korrekte. I det påklagede tilfellet er kildene som er valgt, direkte involvert i saksforholdet, og utvalget kan ikke se at det skulle være nødvendig å henvende seg til andre kilder for å belyse saken.

Når en redaksjon mottar skjulte opptak, har utvalget tidligere uttalt at slike opptak må behandles som en kilde avisen har fått tilgang til, og av den grunn betraktes som en del av kildegrunnlaget. Det relevante er hvordan redaksjonen tar i bruk kildeopplysningene på.

Når Tønsbergs Blad velger å kringkaste opptaket, ikke bare omtale det, må dette vurderes på samme måte som om redaksjonen selv hadde gjort opptak. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.10 der det heter: «Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.»

Selv om avisen skulle stå på juridisk trygg grunn, mener utvalget det presseetisk skal gode grunner til for bruk av skjulte metoder, da dette et sterkt virkemiddel som lett oppfattes som invaderende av de som utsettes for det.

Slik utvalget ser det, er informasjon om skjulte politiske prosesser et forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning. Tønsbergs Blad kunne imidlertid brukt informasjon som det skjulte opptaket gir til å sette søkelyset på skjulte prosesser, uten å publisere selve lydopptaket på nett.

Kringkasting av skjulte opptak kan oppleves som svært belastende for den som utsettes for det. I dette tilfellet mener utvalget det ikke var nødvendig og viser til punkt 4.1 i Vær Varsom-plakaten hvor det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

På dette punkt har Tønsbergs Blad opptrådt kritikkverdig.

Oslo, 27. september 2011

Hilde Haugsgjerd,
Marit Rein, Martin Riber Sparre,
Eva Sannum, Henrik Syse