Stig M. Aaboen mot Gudbrandsdølen Dagningen

«En tysk statsborger på villreinjakt i Skjåk skjøt en reinsbukk dagen etter at jakta var slutt. Oppsynet godtok dette og lot mannen få beholde kjøttet.»

Videre i artikkelen (utdrag):

«SKJÅK: Nå reagerer villreinjegere i Ottadalsområdet på det som har skjedd. Før dyr avlives etter at jakttida er slutt, skal den lokale viltnemnda varsles. Ifølge jaktkonsulent Bjørn Ivar Rindal i Norges Jeger og Fiskerforbund, var dyret Viltfondets eiendom.»

«Skadet bukk
At den tyske villreinjegeren er en nær venn av de sentrale villreinfolkene i Skjåk, gjør det ikke lettere å svare på de mange kritiske spørsmålene som reises. Tyskeren hadde kjøpt jaktkort og opphold på jakthytte av Skjåk almenning. Dagen etter at jakta var slutt for i år, gikk han hjemover over Sotflya da han fikk øye på en sterkt skadet bukk. Mannen avlivet dyret og gikk ned til Sota der han varslet et jaktoppsyn og senere bestyrer Stig M. Aaboen i Skjåk almenning. Tyskeren, som hadde vært så uheldig at han ikke fikk tak i reinen sin før jakta var slutt, fikk
beholde kjøttet av dyret han avlivet. Aaboen bekrefter at skadene på reinsbukken ble framvist. Dyret hadde ingen skuddskade, men hadde tydeligvis vært innbladet i en hard brunstkamp. Dyret betegnes som en middels stor bukk.»

«I ettertid innrømmer han (Aaboen; sekr. anm.) at dette var en vanskelig sak å ta stilling til. Det viktigste var at kjøttet ble tatt hånd om på best mulig måte. Men at folk får skyte dyr etter at jakta er slutt og samtidig får beholde kjøttet, gjør saken spesiell. ? Det er lærdom å trekke av denne saken, og vi vil bruke den som eksempel når jakta skal evalueres, sier Aaboen.»

«Stig Aaboen sier at de valgte å stole 100 prosent på den tyske jegeren, som er kjent for å være svært forsiktig og solid. Mannen har hatt jaktpakker i Skjåk siden 1990.»

I tillegg til hovedsaken over er det to undersaker på siden. I den ene opplyser villreinutvalgets sekretær at saken vil bli rapportert til politiet. I den andre opplyser jaktkonsulent Rindal i Norges Jeger og Fiskerforbund at det ikke er tillatt å avlive skadede dyr utenom jakttid.

Artikkelen er illustrert med et nøytralt bilde av en skutt reinsbukk. Bildeteksten: » En dag etter at jakta var slutt ble villreinbukken på Sotflya avlivet. Den tyske statsborgeren som skjøt, fikk beholde dyret.»

Mandag 13. oktober brakte avisen en lederartikkel med tittelen » Sterkere naturoppsyn «.
Her het det blant annet:

«I Skjåk ble en jaktsak forsøkt dysset ned i flere uker før det lokale oppsynet ordnet opp. I debatten om vårt framtidige fjelloppsyn, var det nettopp slike jaktsaker vi har lest om de siste dagene, fjellstyrene og grunneierinteressene skulle unngått. Vi skal ikke avsi dom i de to aktuelle sakene. Men når det blir sådd den minste tvil om oppsynstjenesten er god nok, kan kravet om et statlig naturoppsyn bli sterkere.»

Helt til slutt i lederartikkelen het det:
«Til jegerne stilles det stadig større krav. Samtidig som avgiftene og kortprisene økes, kommer påleggene om mer skytetrening, nye ordninger for jakteplasser og kjøttkontroll. Da forventes det også at kontrollapparatet fungerer, og det er ikke rom for ordninger som gjør det mulig å reise tvil om habilitet.»

KLAGEN:
Klageren er den omtalte og siterte bestyreren for Skjåk Almenning, Stig M. Aaboen. Han opplyser at han ikke ønsker å ta opp artikkelen som sådan, selv om han mener at formen er noe sensasjonspreget. Klageren skriver: » Det jeg ikke kan akseptere, er insinuasjonen som fremsettes om nært vennskap mellom
jegeren og » sentrale villreinfolk i Skjåk «, og derved en grov og grunnløs beskyldning om kameraderi og overdekking av eventuelt straffbart forhold. »

Klageren opplyser videre at avisen har avvist å beklage formuleringen om «sentrale villreinfolk». Han begrunner sin reaksjon på formuleringen slik: «Ved siden av å være bestyrer i Skjåk Almenning, som er landets største bygdealmenning, er jeg også naturoppsyn, herunder jaktoppsyn med begrenset politimyndighet. I så vel forvaltning som oppsynstjeneste er jeg helt avhengig av tillit og integritet. Leseren av avisen vil helt klart få inntrykk av at det her avdekkes en sak der kameraderi og inhabilitet står sentralt. Denne uretten nekter jeg å akseptere .»

Videre i klagen peker han på at det ikke er noen tvil om hvem det siktes til i formuleringen » sentrale villreinfolk i Skjåk «. Klageren anfører videre at det ikke er noe spesielt nært forhold mellom ham og den tyske jegeren, og at han ikke pleier noe omgang med ham, verken privat eller i forbindelse med jakten .

Klageren mener også at lederartikkelen i GD 13. oktober er et tegn på at avisen hadde en skjult agenda med den innklagede artikkelen, nemlig å bidra til å bane vei for Statens Naturoppsyn.

TILSVARSRUNDEN:
Gudbrandsdølen Dagningen avviser klagen og skriver i sitt tilsvar: «Om vennskapet er det å si at den tyske storviltjegeren har kjøpt jaktpakker i Skjåk siden tidlig på 1990-tallet. Hver høst får han disponere jaktbuer i fjellet. Han er godt kjent i det aktuelle jaktområdet, og kjent blant jegerne.»

» Sentrale villreinforvaltere som har tatt kontakt med GD, bekrefter at de betrakter ham som en god kamerat og at mannen er venn av «sentrale villreinfolk». GDs egne journalister i dette distriktet sitter på kunnskap som bekrefter disse opplysningene. Som det fremgår er dette kort og godt en faglig meget sterkt dokumentert saksopplysning med avgjørende betydning for utfallet av denne saken. Det er da også GDs eneste motiv for å inkludere dette avsnittet i artikkelen .»

«Til Aaboens påstand om at det overhodet ikke hersker noen tvil om hvem det siktes til med formuleringen «de sentrale villreinfolkene i Skjåk», er det bare å si at dette selvfølgelig omfatter langt flere enn Aaboen . Som det fremgår av GDs artikkel kontaktet den tyske jegeren først et jaktoppsyn før han traff Aaboen, det viser at Aaboen ikke er alene i denne saken, det er dessuten en rekke personer i et villreindistrikt som Ottadalen og en kommune som Skjåk som inngår i begrepet «sentrale villreinfolk». Det er tilstrekkelig å nevne lokalpolitikere med sterkt engasjement i den kommunale jakt og fiskeforvaltningen og sentrale medlemmer av lokale interesseorganisasjoner innenfor samme saksområde.»

Avisen avviser for øvrig klagerens antydning om at det finnes en » skjult agenda » i dekningen av saken.

Klageren anfører i sitt tilsvar at hans tolkning av setningen » de sentrale villreinfolkene » i den innklagede artikkelen omfatter ham selv og villreinutvalgets sekretær, som også var sitert i artikkelen.

Videre refererer han til GDs tilsvar og ber avisen oppgi hvilke «sentrale villreinforvaltere» som har tatt kontakt med avisen og som kan dokumentere vennskapet med den tyske jegeren. Selv antyder klageren at disse er oppdiktet, og han karakteriserer påstanden som «det reneste pølsevev». I tilsvaret antyder klageren dessuten at lokal uenighet med hensyn til hvem som skal ha anledning til å jakte som bakgrunnen for GDs artikkel. For øvrig avviser han de ulike påstandene i GDs tilsvar og gjentar kravet om at avisen sterkt beklager påstandene om kameraderi, inkompetanse samt tvil om manglende integritet «fra min og villreinutvalgets side».

Gudbrandsdølen Dagningen har ikke hatt ytterligere kommentarer.

Klageren har, etter avsluttet tilsvarsrunde, opplyst at politiet har henlagt jaktsaken fra Skjåk. «Uten å prosedere saken videre vil jeg beklage at GD kunne lage en så oppsiktsvekkende røverhistorie basert på inkompetente lokale og sentrale kilder.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klageren, som er almenningsbestyrer for natur- og jaktoppsyn i Skjåk, mener Gudbrands-dølen Dagningen brøt god presseskikk i sin omtale av en jaktsak i hans område. Klageren viser til en formulering som antydet at det eksisterte et nært vennskap mellom ham og en utenlandsk jeger som hadde skutt en reinsbukk utenom jakttid og dessuten hadde fått beholde kjøttet. Klageren hevder dette innebærer beskyldninger om kameraderi og overdekking av et eventuelt straffbart forhold.

Gudbrandsdølen Dagningen avviser klagen og hevder at den innklagede formuleringen «sentrale villreinfolk i Skjåk», omfatter flere enn klageren. Avisen hevder i tillegg å ha kilder og opplysninger som bekrefter påstanden om et vennskap mellom «sentrale villreinfolk» og den omtalte utenlandske jegeren.

Pressens Faglige Utvalg vil på generelt grunnlag vise til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4, der det blant annet heter: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.» Slik utvalget ser det var Gudbrandsdølen Dagningen i sin fulle rett til å dette søkelys på den aktuelle jaktsaken.

Utvalget har imidlertid ikke grunnlag for å ta stilling til hvem som er å betrakte som «sentrale villreinfolk i Skjåk», men mener det ikke kan herske tvil om at klageren er en av de sentrale. Når det gjelder den indirekte påstanden om kameraderi, mener utvalget at dette, slik det framstår i teksten, i verste fall også rammer klageren. Med utgangspunkt i hans sentrale stilling i saken, mener utvalget derfor at han på en tydeligere måte enn hva som framgår av artikkelen, burde fått anledning til å imøtegå antydningene om kameraderi og inhabilitet.

Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

På dette punkt har Gudbrandsdølen Dagningen opptrådt kritikkverdig.

Oslo, 16. desember 2003
Thor Woje,
John Olav Egeland, Liv Ekeberg, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen