NN mot Verdens Gang
Verdens Gang brakte onsdag den 19. mai 1999 en dobbeltsidig reportasje inne i avisen med tittelen «Magedanserinne-drapet: Elsket å danse». På den ene helsiden er Barbro avbildet, mens det på den andre siden vises flere bilder av Barbro i dans . I ingressen står det følgende:
«Barbro Zedinis (26) to store lidenskaper var dansen og interessen for muslimsk kultur og historie».
I teksten går det fram at Barbro studerte arabisk, og at hun snakket språket flytende etter «hyppige besøk i arabiske land, reiseledererfaring og syv års ekteskap med sin tunisiske mann». Barbro viet sitt liv til dansen, ifølge reportasjen, og jobbet ved siden av som konsulent i Reisevarehuset A/S.
Både eieren av restauranten Alchouf og en av musikerene hennes, bekrefter at hun var en profesjonell og seriøs danser. Hun ledet også et ni-uker langt dansekurs i klassisk egyptisk stil, og var mye brukt som vikar når andre dansere meldte forfall. Det opplyses også at Barbro hadde sine nærmeste venner i dansemiljøet, og blant jobbkollegene i Reisevarehuset.
Det framgår videre at «sjarmerende Barbro Zedini utviklet seg stadig som danser, og ble mer og mer sensuell i uttrykksformen». «En skikkelig gladjente, sier flere til VG. – Et overskuddsmenneske som rakk det meste, sier en annen. Av hensyn til familien er vennene tilbakeholdne med å stå fram i mediene, men skussmålene er entydige: Barbro var en flott jente».
I rammesaken, med bilder av Barbro i dans, er tittelen «Alle ble sjarmert av Barbro» , og i teksten går det fram at bildene er hentet fra et video-opptak.
På det store bildet av henne på motsatt side, er følgende sitat hentet ut: «Jeg ble sint og redd da jeg hørte om drapet. Et stort tap for dansemiljøet. Moufid Azba» .
I bildeteksten står det: «Drept: Omgangskretsen til Barbro Zedini er i sjokk etter meldingen om drapet på magedanserinnen».
KLAGEN:
Klageren , Barbros søster på vegne av familien, mener at «Barbros utvikling som danser er uvesentlig i forhold til drapssaken, og det har lite eller ingen ting å gjøre med pressens plikt til å informere».
Klageren viser til Verdens Gangs påstand om at dansen var blitt mer og mer sensuell. Det stemmer ikke ifølge klageren, og påpeker at «det var veldig viktig for Barbro å fremheve at magedans handler om kvinners kontakt med egen kropp, og ikke om å behage menn».
Klageren mener at reportasjen har » bidratt til å stigmatisere bildet av Barbro som «magedanserinne», og tegner på ingen måte et riktig helhetsbilde av henne, slik VG tidligere( i møte med meg) har begrunnet denne typen oppslag».
TILSVARSRUNDEN:
Verdens Gang konstaterer at klageren mener reportasjens innhold er uvesentlig i forhold til drapssaken, og at innholdet skaper et stigmatisert bilde av offeret som magedanserinne. Avisen mener det er «helt normalt» å beskrive bakgrunnen til et drapsoffer, «så lenge det ikke dreier seg om krenkende påstander som et offer ikke kan ta til motmæle mot».
VG peker på at det naturlig nok kan oppstå noen avvik mellom de minner de nærmeste har, og det bilde som avtegnes i mediene. «VGs fremstilling bygger på intervju med 20 venner og bekjente av offeret i dansemiljøet og arbeidskolleger». Avisen anfører at kildene utelukkende tegner et positivt bilde av Barbro.
VG mener det faktum at etterforskerne har avhørt folk i magedansmiljøet viser at offerets virke som magedanserinne er vesentlig for drapssaken. I politiets etterforsking har sjalusi fremstått som et mulig drapsmotiv. Videre påpeker avisen at når en norsk jente utøver magedans, og forsvinner etter opptredenen og senere blir funnet myrdet, «vekker det naturlig nok bred og allmenn interesse». VG kan ikke forstå at «det er krenkende eller stigmatiserende å trykke på beskjeden plass noen videobilder fra hennes sceneopptreden».
VG anfører at de aldri har ment å formilde inntrykket av dansen som noe annet enn «den direkte betydningen av uttrykket sensuell, nemlig sanselig». VG er derimot ikke fornøyd med «kolumne- tittelen øverst på siden, som lyder «MAGEDANSERINNE-DRAPET». Avisen endret dette i de etterfølgende reportasjene. «Vi mener dermed å ha unngått at dekningen av saken fikk den stigmatiserende effekt som ellers lett kunne ha oppstått».
Klageren påpeker at Verdens Gang selv så faren for «usaklig stereotypisering», da de fjernet sidevignetten «magedanser-drapet». Klageren viser til avisens påstand om at Barbro ble «mer og mer sensuell i uttrykksformen», og mener at leserne kan få «det inntrykk at det hefter noe odiøst ved observasjonen». Videre reagerer klageren på bruken av anonyme kilder, og mener at «kombinasjonen av påstandenes dobbeltbunn og den anonymiserte opprinnelsen» er krenkende for Barbros ettermæle, «og således en unødig tilleggsbelastning for de pårørende».
Klageren viser til at ingen av Barbros nære venner uttalte seg til pressen, men at 20 anonyme kilder brukes som grunnlag for reportasjen. Klageren viser til at verken de pårørende eller publikum i sin allminnelighet dermed har «noen mulighet til å vurdere kildens troverdighet og eventuelle motiver».
Verdens Gang gjentar i sitt siste tilsvar det faktum at «offerets opptreden som magedanserinne stod helt sentralt i politiets etterforskning, og at flere av vitnene i saken også har sin bakgrunn fra dette miljøet». Redaksjonen avviser at det finnes en dobbelt bunn i avisens framstilling, og hevder at bunnen er «entydig positiv og på ingen måte krenkende eller nedsettende».
Verdens Gang anser det som «vesentlig å framstille offeret som et helt menneske med interesser, hobbyer og fremtidsplaner», og anfører at det er normalt å søke informasjon blant venner og kjente, «uten at disse fremstår på trykk som kilder ved navns nevnelse». Det vises imidlertid til at tre kilder er navngitt.
Verdens Gang opplyser at videoopptakene stammer fra en offentlig sceneopptreden i fjor, og mener det ikke kan være i strid med god presseskikk å publisere slike bilder. Avisen «kan heller ikke forstå at klageren mener å kunne stå inne for hva offerets venner har fortalt eller ikke fortalt til avisen».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Verdens Gang der et drapsoffer i hovedsak presenteres som magedanserinne. Klageren, som er søsteren på vegne av familien, mener den avdødes virke og utvikling som magedanser er uvesentlig i forhold til drapssaken, og at omtalen ligger utenfor pressens informasjonsoppgave. Klageren anfører at reportasjen har bidratt til å stigmatisere bildet av søsteren som «magedanserinne», og at oppslaget virker belastende og på ingen måte tegner et riktig helhetsbilde av henne.
Verdens Gang anfører at offerets opptreden som magedanserinne sto helt sentralt i politiets etterforskning. Avisen hevder videre at reportasjen er entydig positiv, og på ingen måte krenkende eller nedsettende. Verdens Gang anser det som vesentlig å framstille offeret som et helt menneske med interesser, hobbyer og fremtidsplaner, men er selv ikke fornøyd med sidevignetten «magedanserinnedrapet». Avisen opplyser at vignetten ble fjernet, og at man dermed unngikk at dekningen fikk en stigmatiserende effekt.
Pressens Faglige Utvalg vil på generelt grunnlag vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6., der det blant annet heter: » Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende», og » Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse».
Utvalget kan forstå at familien mener reportasjen bidrar til å stigmatisere bildet av den avdøde som «magedanserinne», og at denne ensidige framstillingen av hennes liv oppleves som ekstra belastende for de pårørende. Utvalget vil derfor understreke at redaksjoner må utvise stor varsomhet i slike saker, fordi mennesker i sorg er langt mer sårbare enn andre.
Utvalget konstaterer imidlertid at dansemiljøet sto sentralt i etterforskningen, og at den avdødes virke og tilknytning til miljøet derfor kan ha en offentlig interesse. Utvalget bemerker også at Verdens Gang tar selvkritikk for sin sidevignett «magedanserinnedrapet», og at denne ble tatt vekk i etterfølgende reportasjer. Utvalget legger for øvrig til grunn at reportasjen omtaler offeret positivt.
Verdens Gang har ikke brutt god presseskikk
Fredrikstad, 21. september 1999
Sven Egil Omdal,
Astrid Kolbjørnsen, Thor Woje,
Harald Berntsen, Helen Bjørnøy, Grete Faremo