Adv.flm. Marit Lillevik Bårdsen p.v.a. klient mot Bergensavisen
Bergensavisen hadde fredag 5. juni 1998 et førstesideoppslag med stikktittelen «Brødre bak verdenssensasjon» , og med hovedtittelen «Endelig søstre!» Henvisningen domineres av et stort bilde som viser to kvinner, den ene liggende i en sykehusseng, den andre sittende på sengekanten mens hun heller champagne i to glass. I henvisningsteksten uttaler kvinnen i sykehussengen at «- Endelig er jeg en fullmoden kvinne». Sammen med sin søster karakterisertes hun som «en verdenssensasjon». Det heter at «Ikke bare er hun den eldste kjønnsopererte i verden. Søstrene er verdens eneste kjønnsopererte søskenpar.»
Innsideartikkelen dekker halvannen side, under tittelen «- Endelig er vi søstre!» Den yngste av de to søstrene uttaler at «- Endelig er jeg blitt det mennesket jeg alltid har vært! En fullmoden kvinne!»
I brødteksten forteller de to om oppveksten og usikkerheten i forhold til egen identitet og om ønsket om å få skifte kjønn. Det fremgår at den eldste av de to ble kjønnsoperert for 14 år siden. Den yngste forteller også om forholdet til sin familie. Det fremgår at hun har vært gift, og er både far og morfar. Videre forteller hun om de ulike virkningene av hormonkurene som følger med en kjønnskifteoperasjon.
Artikkelen er illustrert med et bilde av søstrene.
KLAGEN:
Klager er den yngste av søstrene, via sin advokat.
Klageren mener oppslaget «ikke er i tråd med god presseskikk på flere punkter». Det anføres at artikkelen er publisert mot klagerens vilje, at hun ikke har fått lese gjennom artikkelen før publisering og at den dessuten inneholder feilopplysninger. Det vises også til «artikkelens form, størrelse og innhold for øvrig.»
I klagen opplyses det at klageren har latt seg intervjue om tilsvarende emne i ukebladet Allers, samt i TV2 i anledning kjønnsoperasjonen. Klageren mener imidlertid at artikkelen i
Bergensavisen «er av en annen karakter».
Det anføres at klagerens familie ikke har tatt kontakt med henne etter publiseringen, og at dette skyldes at familien ble «støtt» av artikkelen i Bergensavisen, «som er en næravis som leses av familie, venner m.v.» Klageren mener dette bryter med Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, om å vise respekt for menneskers egenart og identitet, og om ikke å fremheve private forhold når dette er saken uvedkommende.
I klagen anføres det at artikkelen inneholder feilopplysninger. Det vises konkret til at klageren ikke er den første som har fått strålebehandling på statens regning for å få fjernet skjeggvekst.
Det opplyses videre at det var klagerens søster som tok initiativet til den påklagede reportasjen, og at klageren selv «ikke var i stand til å gi beskjed om at hun egentlig ikke ønsket en reportasje». I klagen vises det til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, om å vise særlige hensyn overfor mennesker som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser, og at man ikke skal misbruke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømme-kraft.
Klagerens advokat opplyser at det i brev av 7. mai overfor Bergensavisen ble redegjort for klagerens standpunkt (kopi av brevet følger vedlagt klagen). Brevet ble skrevet av en kollega av klagerens nåværende advokat. Ifølge korrespondansen skal advokaten ha fått beskjed fra Bergensavisen om at man ikke kom til å lage noen reportasje, og at også Se og Hør respekterte klagerens ønske om ikke å omtale saken på det aktuelle tidspunktet.
I selve klagen anføres det at klageren, da hun ca. kl. 23.00 om kvelden før publisering ble kontaktet på Rikshospitalet av BA, ba om at hun i alle fall måtte få anledning til å lese gjennom og godkjenne artikkelen. Det fikk hun imidlertid ikke anledning til. Klageren mener det er grovt overtramp når avisen, til tross for dette, trykker artikkelen med henvisning over hele førstesiden.
TILSVARSRUNDEN:
Bergensavisen anfører at den påklagede reportasjen «ble laget etter avtale med, og i nært samarbeid med klageren. Avtalen om reportasjen ble gjort før operasjonen, og klageren var fullt ut i stand til å vurdere ønskeligheten, og virkningen av en reportasje.» Det anføres at avisens journalist var i kontakt med klageren og hennes søster flere ganger i dagene etter operasjonen og at det ikke på noe tidspunkt kom frem innvendinger mot bildene eller innholdet i artikkelen. Videre heter det at «Klageren har for øvrig aldri bedt om å få lese saken. Det gjorde imidlertid klagerens søster, som ikke hadde noe å innvende.»
Avisen skriver i sitt tilsvar at da klageren senere endret sitt standpunkt med hensyn til publisering, så «respekterte vi i første omgang dette.» Avisen holdt fast ved dette også etter at ukebladet Allers publiserte et intervju med klageren, «selv om det opprinnelig var avtalt mellom klageren, Allers og BA at saken skulle stå på trykk i ukebladet og avisen samme dag. Men da det ble annonsert i TV2 at det også der skulle komme en reportasje neste morgen, fant vi at klagerens begrunnelse for å bryte avtalen med oss og motsette seg at artikkelen skulle trykkes i BA, ikke lenger kunne tillegges vekt. Dette ble bekreftet av at klageren syntes det var greit at vi trykket artikkelen, dersom hun fikk et honorar.»
Avisens redaktør mener man hele tiden forsøkte å holde en dialog med klageren, og dessuten at reportasjen «ble skrevet med varme og respekt for de to brødrene som nå er blitt søstre.»
For øvrig går ikke avisen ytterligere inn på den fremstilling klagerens advokat har gitt av fakta i saken, en fremstilling «som på flere punkter avviker fra vår oppfatning av fakta i saken» , som det heter i tilsvaret.
Klageren anfører at reportasjen i utgangspunktet ble laget i samarbeid med henne, men at hun endret standpunkt med hensyn til publisering. Klageren mener det er uriktig når avisen hevder at det aldri ble fremmet ønske om gjennomlesning forut for publiseringen. Tvertimot hevder klageren at dette ønsket ble fremmet overfor to av avisens journalister. At klagerens søster fikk artikkelen til gjennomlesning, har ikke betydning i forhold til klageren selv, anføres det i tilsvaret.
Klageren tilbakeviser at hun skulle ha gitt uttrykk for at det var greit å publisere artikkelen, såfremt det ble betalt et honorar. Klageren er imidlertid innforstått med at hennes søster spurte om det ville bli ytt et honorar, men at dette skjedde etter at artikkelen hadde gått i trykken.
Når det gjelder henvisningen til Allers og TV2, gjentar klageren at det er stor forskjell på publisering der og i Bergensavisen, og at sistnevnte publisering ville bli en stor belastning for henne og hennes familie.
For øvrig ber klagerens advokat PFU om å «avvente» behandling av saken, fordi det er fremmet forslag om en minnelig ordning med avisen. Ifølge vedlagte kopi av korrespondanse mellom klagerens advokat og avisen er det fremmet et krav om kr. 40 000,- som «erstatning» eller alternativt «honorar» for den påklagede artikkelen.
Avisen har avvist klagerens forslag, og klageren har etter dette bedt om at saken behandles.
SAKEN UTSATT:
Pressens Faglige Utvalg behandlet saken i møte 15.12.1998. Utvalget vedtok å utsette saken til neste møte, i påvente av å få tilgang til de nevnte reportasjene i Allers og TV2 om samme forhold.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Bergensavisen om to tidligere brødre som nå var blitt søstre, etter at de begge, med 14 års mellomrom, hadde gjennomgått kjønnsskifteoperasjon. Klageren, den yngste av de to, anfører via sin advokat at intervjuet med henne ble gjort på sykehuset, bare tre dager etter operasjonen, og at hun derfor var ute av stand til å vurdere virkningen av reportasjen. Det vises også til at avisen i første omgang respekterte hennes ønske om ikke å publisere artikkelen, men at Bergensavisen senere brøt denne avtalen, uten at hun fikk anledning til å lese gjennom og godkjenne reportasjen, noe klageren mente hun var blitt lovet.
Bergensavisen anfører at den påklagede reportasjen ble til i samarbeid med klageren og hennes søster, og at sistnevnte også leste gjennom og godkjente artikkelen. Avisen bestrider at klageren selv skulle ha ytret et ønske om gjennomlesning. Avisen stadfester at den i første omgang respekterte klagerens ønske om at artikkelen ikke ble publisert, men at man revurderte dette standpunktet etter at klageren først ble intervjuet i ukebladet Allers, og deretter på TV2. Avisen mener klageren gjennom dette brøt en inngått avtale.
Pressens Faglige Utvalg konstaterer at det på flere punkter står påstand mot påstand med hensyn til hva som var avtalt mellom klageren og Bergensavisen vedrørende gjennom-lesning og publisering av den påklagede reportasjen. Utvalget viser samtidig, på generelt grunnlag, til Vær Varsom-plakatens punkt 3.8, om at endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil.
Utvalget vil understreke at på et såvidt følsomt og privat område som det omtalte, må intervjuobjekter gis vide konsesjoner i forhold til selv å kunne avgjøre hva som skal omtales og på hvilken måte. I det påklagede tilfellet har utvalget likevel lagt vekt på at reportasjen i utgangspunktet ble til i samarbeid og forståelse med klageren, og at de opplysninger som fremkommer i det alt vesentlige er samsvarende med hva som allerede var publisert i et annet ukebladintervju og i en fjernsynsreportasje samme dag.
Bergensavisen har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 26. januar 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen