NN mot Aftenposten
Aftenposten brakte i perioden fra fredag 18. juni til torsdag 1. juli 2004 fem rettsreportasjer om en drapssak i Oslo. Det første oppslaget hadde tittelen » Påstar at han drepte i nødverge » og ingressen:
» 22-åringen hevder at han handlet i ren nødverge da han skjøt ned og drepte en 26 år gammel kamerat på åpen gate på Tonsenhagen i mai i fjor. »
Reportasjens hoveddel omhandler hendelsesforløpet rundt drapet, og ett av avsnittene har følgende ordlyd:
» Det er på det rene at gjerningsmannen og offer kjente hverandre, men den siste tiden før drapet skal det ha utviklet seg sterke motsetningsforhold mellom dem. Tiltalte hevder at han i denne forbindelse mottokk flere drapstrusler fra 26-åringen, blant annet på SMS. Det er også blitt hevdet at den ene hadde narkotikagjeld til den andre, men dette har 22-åringen bestemt avvist i politiavhør. »
Det andre oppslaget, tirsdag 22. juni 2004, hadde tittelen «Drapet på Tonsenhagen for retten: Tiltalte føler seg som et offer». Ingressen var:
«- Jeg var overbevist om at han ville drepe meg, forklarte 22-åringen som er tiltalt for å ha skutt og drept sin 26 år gamle kamerat på Tonsenhagen i mai i fjor.»
Rettsreportasjen lød i sin helhet slik:
» 26-åringen ble truffet av seks skudd i hodet, overkroppen og armene og døde i løpet av noen få minutter. Det er ingen tvil om at tiltalte avfyrte de dødelige skuddene, men han hevder at han handlet i nødverge og erkjenner derfor ikke straffskyld etter tiltalen for drap under særdeles skjerpede omstendigheter. Strafferammen er 21 års fengsel.
Det hersker heller ingen tvil om at offeret kom med en rekke trusler mot tiltalte de siste fem dager før drapet. Tiltalte sa i retten i går at han følte seg livredd etter å ha mottatt SMS-meldinger fra 26-åringen om at han skulle «knekke fuglenakken hans». Sent kvelden før drapet 27. mai i fjor meldte offeret: «Jeg lever i en forbannelse. Døden blir en lykkelig dag for meg» og gjorde det samtidig klart at han ville ta 22-åringen med seg i døden.
14 timer etter at den siste meldingen ble sendt, møtte tiltalte og en kamerat 26-åringen tilfeldig i Rødbergveien på Tonsenhagen. Ifølge tiltaltes forklaring i retten i går hadde han de siste dagene gått rundt med en usikret og ladd pistol i bukselommen, fordi han var livredd for at 26-åringen skulle gjøre ham noe. Om natten sov han med pistolen under hodeputen.
Var ubevæpnet
På Tonsenhagen kom 26-åringen brått på tiltalte: – Han gikk rett mot meg og så sint ut. Jeg spurte om han fremdeles skulle drepe meg. Han svarte ja og gjorde en håndbevegelse mot bukselinningen. Jeg var sikker på at han hadde et våpen der. Derfor trakk jeg pistolen ? og så skjedde det som skjedde, sa 22-åringen.
Det viste seg senere at 26-åringen var ubevæpnet.
Tiltalte og 26-åringen hadde vært kamerater i et års tid da drapet fant sted. I begynnelsen var de mye sammen, men etter hvert distanserte tiltalte seg fra ham fordi han forandret seg.
– Det ble vanskelig å forholde seg til ham. Han trodde at alle vennene motarbeidet ham og begynte å true folk, sa tiltalte. Etter at han mer eller mindre trakk seg unna, kom truslene. Ifølge tiltalte var han ustabil, eksplosiv og kunne plutselig angripe.
– Jeg visste at han var dømt for mishandling, så jeg tok truslene svært alvorlig, sa 22-åringen i retten.
– Hvordan ser du på din egen situasjon i dag? spurte forsvareren Trygve Staff.
– Jeg ser på meg selv som et offer. Det var jo jeg som hadde ham etter meg. Hadde jeg ikke drept ham, ville han ha drept meg, svarte 22-åringen.
Det er innstevnet 41 vitner i saken. Flere av dem er fra tiltaltes omgangskrets og vil i retten bekrefte at han mottok en rekke trusler fra 26-åringen. Statsadvokat Carl Fredrik Fari gjorde det imidlertid klart at aktoratet mener det ikke forelå en nødvergesituasjon da skuddene falt. »
Det tredje oppslaget, onsdag 23. juni 2004 , hadde tittelen «Mente offeret var en tikkende bombe» o g ingressen var:
» – Han var en tikkende bombe. Slik karakteriserte et vitne mannen som ble drept med minst seks skudd på åpen gate på Tonsenhagen i mai i fjor. »
Rettsreportasjen inneholdt blant annet dette:
» 20-åringen ga en svært farget fremstilling av tiltalte og offer. Tiltalte var en grei, morsom og hyggelig gutt å være sammen med, mens offeret var voldelig og kom med drapstrusler.
Selv ble jeg aldri truet av ham, men det hendte at han tok meg imot med en øks i hånden når jeg kom for å besøke ham, sa 20-åringen i retten.
Det var dessuten vel kjent i miljøet at 26-åringen hadde maltraktert ansiktet på en mann med stekepanne og kjørt over en annen mann to ganger med bil.
– Han var utilregnelig og skummel. Jeg vurderte ham som farlig, sa vitnet. [?] »
Vedrørende vitnets forklaring av hendelsesforløpet rett før drapet, står følgende å lese:
«- Tiltalte handlet i panikk, han var stresset og under sterkt psykisk press på grunn av truslene. 26-åringen så aggressiv ut da han gikk mot tiltalte; blikket hans var psykopatfilmaktig. Jeg var sikker på at det ville bli slåsskamp, mente vitnet.
– Vil du karakterisere det som skjedde som nødverge? spurte statsadvokat Carl Fredrik Fari.
– Jeg er ikke jurist og vil ikke svare på det, sa vitnet.
Noe senere var han imidlertid klar i sin oppfatning.
– Jo, jeg mener det var nødverge. Tiltalte skvatt da han oppdaget 26-åringen, svarte 20-åringen på forsvarer Trygve Staffs spørsmål. »
Fjerde rettsreportasje, torsdag 24. juni 2004 , hadde tittelen » Trodde dødelige skudd var lek med kinaputter «. Ingressen var:
» Folk på Tonsenhagen trodde smellene kom fra lekende barn med kinaputter. Sannheten var at 26-åringen ble drept med seks pistolskudd. »
Oppslaget avsluttes slik:
«To av tiltaltes beste kamerater stilte i vitneboksen i går og ga ham de beste skussmål. Begge mente at han alltid hadde vært en trivelig, hyggelig og festglad kamerat, men det siste halve året før skuddene falt hadde han forandret seg.
Han var nervøs og veldig redd etter å ha fått drapstrusler fra 26-åringen, sa en 24 år gammel mann.
– Hadde han grunn til å være redd? spurte forsvarer Staff. ? Ja, jeg ville ha blitt livredd selv. 26-åringen var veldig aggressiv og sint på denne tiden. Etter en episode nyttårsaften fortalte ham meg at han hadde problemer med å styre sinnet sitt og var blitt helt gæern. Jeg forstår godt at tiltalte følte seg presset, sa vitnet.
Den andre kameraten, 22 år gammel, fortalte at 26-åringen hadde voldelige tendenser. Ved en anledning slo han ned et ektepar på Veitvetsenteret; en annen gang var det en sentervakt som ble slått i bakken.
– Han var sykelig opptatt av tiltalte og oppførte seg som en kontrollfreak ? han skulle vite hva han foretok seg til enhver tid, mens tiltalte selv helst ville unngå ham, sa vitnet. »
Siste reportasje, torsdag 1. juli 2004 , med tittelen » Påstand om 14 år for drap «, hadde ingressen:
» Aktor Carl Fredrik Fari mener at 22-åringen som er tiltalt for drapet på Tonsenhagen i fjor, må dømmes til 14 års fengsel. »
Rettsreportasjen lød i sin helhet slik:
» Det hersker ingen tvil om at tiltalte skjøt ned og drepte sin 26 år gamle kamerat med mer enn seks skudd på åpen gate tirsdag 27. mai i fjor. Men her stanser enigheten mellom aktor Fari og forsvarer Trygve Staff. I bevisvurderingen er de to på hver sin juridiske klode.
Aktor tolker bevisene slik at tiltalte må dømmes for forsettlig drap begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Forsvareren på sin side mener at det finnes grunnlag i bevisene for å hevde at tiltalte skjøt i nødverge og derfor må frifinnes.
Liten troverdighet
Aktor hevdet i sin prosedyre i går at tiltaltes troverdighet angående det som skjedde på Tonsenhagen, ikke «henger på greip».
– Han sier at han var livredd, at han fikk panikk da 26-åringen angivelig skulle ha gjort en håndbevegelse. Jeg mener at han ikke var så redd som han gir uttrykk for. Alle handlingene hans denne dagen bærer preg av bevisste valg. Da han oppdaget 26-åringen, vek han ikke unna, men gikk rett mot ham. Det er et valg som ikke harmonerer med den påståtte redselen, sa aktor.
Aktor mener at det faktum at tiltalte oppsøkte 26-åringen på «hjemmebanen» hans på Tonsenhagen med en ladd og usikret pistol i lommen, understreker at dette ikke er nødverge i lovens forstand.
Statsadvokat Fari betviler ikke at 26-åringen truet tiltalte før drapet, men han mener at både alvoret og omfanget av truslene er sterkt overdrevet. ? Vi vet svært lite konkret om disse truslene, sa han.
Var livredd
Forsvarer Staff kritiserte aktor fordi han ikke ga svar på hvorfor skuddene ble avfyrt; bare at de ikke ble avfyrt i nødverge.
– Saken krever at dette spørsmålet besvares. Vi vet at en edru, rusfri og tidligere ustraffet gutt begår et dramatisk drap. Han sier selv at han skjøt fordi han følte seg i en livstruende situasjon ? og noe annet svar er ikke fremkommet her i retten, fremholdt forsvareren i prosedyren.
Staff konstaterte at ingen vitner har sett hva som skjedde like før skuddene falt.
– Poenget er at heller ingen av vitnene kan si at det tiltalte forteller er uriktig. Tiltalte sier at han ble livredd da 26-åringen bykset mot ham og derfor avfyrte skuddene. Han oppfattet det slik at hans eget liv sto på spill, sa advokat Staff.
Livredd gjerningsmann
Ikke overraskende har forsvareren en helt annen oppfatning av truslene enn aktoratet. Staff beskrev en livredd 22-åring som befant seg i en ekstrem situasjon på grunn av drapstruslene fra den 26 år gamle kameraten.
– 26-åringen hadde et psykisk og fysisk overtak på tiltalte. 22-åringen var den underlegne, som ble kjørt ned psykisk, mente forsvareren.
KLAGEN:
Klageren , moren til den drepte, mener Aftenpostens dekning av saken bryter med god presseskikk. Hun skriver innledningsvis at rettsreportasjene » gir feilaktige opplysninger og har påført oss nærmeste store, ekstra belastninger i forbindelse med min sønns død «. Hun anfører at oppslagene » gjenspeiler et partisk syn på saken som stiller offeret i et dårlig lys «. Hun hevder derfor at dekningen av saken » mangler saklighet og omtanke «.
Vedrørende klagerens påstand om feilaktige opplysninger, viser hun til en rekke eksempler der hun mener avisen med hensikt har holdt igjen informasjon til fordel for gjerningsmannen. Hun trekker blant annet frem at oppslagene mangler kommentarer fra aktor under rettsforhandlingene, og » det fremkommer ikke at tiltalte var amper og småfrekk når han ble stilt spørsmål av aktor. » Hun legger også til at gjerningsmannen omtales som rusfri, «enda det ble opplyst under rettssaken at han brukte mer narkotika enn han kunne betale for og at han var kjent av politiet som en gutt som solgte dop. »
Klageren mener også avisen har tegnet et feilaktig bilde av offeret, ved ikke å ta med i rettsreferatene hva familie og venner av offeret sa i sine vitneavhør om avdøde. » De fortalte at de ikke kjente offeret igjen fra avisomtalene, at han ikke var en person som møtte folk i døra med øks eller kjørte over noen med bilen sin. Han var ikke typen til det. Det ble også nevnt av flere, at offeret aldri hadde båret eller brukt våpen. De oppfattet ham også som en gutt som ville ha orden på livet sitt og at han var glad i unger. »
Hun presiserer at » [g]jerningsmannens far har arbeidet i Aftenposten i 30 år. »
Klageren understreker videre til at hun under åstedsbefaringen ga et passfoto av sin avdøde sønn til Aftenposten. » På tross av det, viser kun avisen bilder fra åstedet «, skriver hun.
TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten avviser klagen, og mener avisen » totalt har gitt en bred, saklig og balansert dekning av saken. »
Det understrekes at journalisten » har vært til stede ved de viktigste hendelsene under hovedforhandlingene og referert hva som skjedde. Vi hørte 15 av 33 vitner. Begge parters hovedsynspunkter er klart fremkommet «, skriver avisen.
Avisen hevder at vitneutsagnene i retten er » referert saklig og korrekt «, og at journalisten tok forbehold når det gjaldt anklagene mot offeret med setningen » 20-åringen ga en svært farget fremstilling av tiltalte og offer «. Det understrekes imidlertid at » sannhetsinnholdet for øvrig i vitneutsagnene er det i denne sammenheng ikke avisens oppgave å gå inn i. »
Aftenposten skriver videre at » påstandene om at offeret var voldelig og hadde truet tiltalte på livet, sto sentralt i rettsforhandlingene, idet tiltalte hevdet at han måtte frifinnes på grunn av nødverge. Retten delte seg i skyldspørsmålet. Ett av rettens medlemmer mente at tiltalte måtte frifinnes. Rettens flertall la også til grunn at offeret hadde truet tiltalte og oppført seg slik at han ble engstelig og urolig, men fant at det var såpass mange momenter som utvannet trusselbildet, at tiltalte måtte dømmes. I dommen drøftes forholdet mellom offer og gjerningsmann, og den mulige nødvergesituasjonen, inngående. Dette viser at det var nødvendig å legge stor vekt på dette i dekningen, for å gi et riktig bilde av de sentrale problemstillingene i saken. »
Vedrørende klagerens anførsel om det ubrukte passbildet av sønnen, presiserer avisen at » bildet av offeret ble ikke brukt fordi Aftenposten ikke hadde identifisert ham ved navn i spaltene. Årsaken var at Aftenposten ikke ønsket å påføre familien en mulig ekstra belastning. »
Angående klagerens påpekning av at gjerningsmannens far har arbeidet i Aftenpostens redaksjon i 30 år, skriver avisen at » han har imidlertid aldri hatt en stilling hvor han har hatt noen innflytelse på det redaksjonelle innhold i avisen. Han har selvsagt heller ikke hatt det under rettssaken mot sønnen. Journalisten og faren kjenner hverandre nødvendigvis som kolleger, men de har selvfølgelig ikke diskutert innholdet i avisens dekning av saken seg imellom. »
Klageren opprettholder klagen. Vedrørende avisens bildebruk, legger klageren til at » det har vært en stor ekstrabelastning at bilder fra åstedet har blitt brukt så lenge etterpå. Vi nærmeste ønsket å gi offeret et ansikt utad og derfor ga jeg bildet av han til en Aftenposten-journalist «. Hun viser til at navnet på sønnen allerede var allment kjent gjennom andre medier.
Angående klagerens påstand om avisens feilaktige bilde av avdøde, skriver klageren blant annet at » utifra de sakkyndiges rapport med diagnostisering, mener jeg at en journalist burde ha forstått at gjerningsmannen ikke kunne være den greie og morsomme gutten som kameratene beskrev under sine vitneavhør. »
Klageren avslutter med å presisere at » vi nærmeste pårørende hadde håpet på at journalister ville følge saken, slik at det kanskje kunne kastes nytt lys over den, da det er så mye som ikke stemmer. »
Aftenposten har ikke noe å tilføye i tilsvarsrunden.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en serie rettsreportasjer i Aftenposten om en drapssak i Oslo. Klageren, moren til den drepte, mener avisens dekning av saken bryter med god presseskikk. Hun anfører at oppslagene inneholder feilaktige opplysninger og gjenspeiler et partisk syn som stiller offeret i et dårlig lys. Klageren hevder at reportasjene mangler saklighet og omtanke, og har påført avdødes nærmeste en ekstra belastning i forbindelse med hans død. Hun påpeker også at tiltaltes far er ansatt i Aftenposten.
Aftenposten avviser klagen, og mener avisen har gitt en saklig og balansert dekning av saken. Det hevdes at vitneutsagnene i retten er referert korrekt, og at det ikke er avisens oppgave å gå inn i sannhetsinnholdet i disse. Avisen anfører at begge parters hovedsynspunkter klart er fremkommet i reportasjene.
Pressens Faglige Utvalg vil på generelt grunnlag påpeke at omtale av og referat fra rettssaker er en viktig del av pressens virksomhet. Domsavgjørelser treffes på vegne av oss alle, og åpenhet i rettspleien bidrar også til å styrke rettsikkerheten.
I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at Aftenposten gjennom tre påfølgende reportasjer lar tiltaltes forklaring om nødverge nærmest stå uten korrigeringer fra aktoratets side. Selv om reportasjene har dekning i det skriftlige kildematerialet og i opplysninger framkommet i retten, mener utvalget at påstandene om avdødes oppførsel og tilstand er av en slik art at de burde vært balansert mot aktoratets versjon av saken. Utvalget merker seg også at retten, som bygger på de samme kildene Aftenposten hadde tilgang til, avviser tiltaltes påstand om at det forelå en nødvergesituasjon.
Utvalget påpeker at tiltalte skal høres fordi han er uskyldig inntil det motsatte er bevist, men presiserer at også avdøde har et vern. Sett i lys av de sterke beskyldningene tiltalte retter mot en avdøds handlemåte og oppførsel, mener utvalget at avisen har et særlig ansvar for at begge parters syn på saken kommer til uttrykk. Utvalget viser til punkt 4.1 i Vær Varsom-plakaten, hvor det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»
På dette punkt har Aftenposten opptrådt kritikkverdig.
Oslo, 26. oktober 2004
Odd Isungset
Sigrun Slapgard, John Olav Egeland
Siri Bjerke, Eva Sannum, Camilla Serck-Hanssen