Palmer Baukhol mot Gudbrandsdølen Dagningen
Gudbrandsdølen Dagningen (GD) hadde torsdag 11. juli 2002 et førstesideoppslag med tittelen » Tapte tusener i snekkerkonkurs». Oppslaget var illustrert med et større bilde av en kvinne foran et hus omgitt av stillaser og med presenning på taket. Under bildet sto følgende henvisningstekst:
» Ingrid Grøndahl engasjerte snekker for å reparere taket på huset sitt i Skåbu. Etter 10 dagers arbeid gikk snekkerfirmaet konkurs. Nå står huseieren uten tak og er 52.000 kroner fattigere. Ikke betal penger på forskudd når du engasjerer hånd-verkere, er rådet fra Forbrukerkontoret.»
Artikkelen det henvises til, sto på side seks og hadde følgende tittel: » Bitter huseier i Skåbu. Takløs og rådløs etter snekkerkonkurs». Ingressen lød:
«Ingrid Grøndahl forskutterte 52.000 kroner for at snekkeren skulle reparere huset hennes. Ti dager senere gikk firmaet hans konkurs.»
Innsideoppslaget var illustrert med et foto over fire spalter, tilnærmet likt det som sto på førstesiden.
Og videre i artikkelen:
«SKÅBU: Nå frykter hun at alle pengene er tapt. Gøndahl, som er fra Skåbu, men bosatt i Oslo, skulle skifte tak og noe småtteri på barndomshjemmet i Skåbu. Snekker ble engasjert og forskuddsbetalingen på 52.000 kroner ble satt inn på firmaets konto 4. juni i år.
Visste ingenting.
10 dager senere, og midt i arbeidet med takreparasjonen, gikk firmaet konkurs. Grøndahl visste ingenting ? og hadde heller ikke fått varsel om at noe var galt. Snekkeren hadde ringt og fortalt hvor langt han hadde kommet med taket. Det var alt. All gammel takstein var tatt av og hele taket var dekket av flagrende plast. Slik hadde det stått i flere dager før huseieren endelig fikk greie på hva som hadde skjedd. – Jeg ble mildt sagt paff. De kunne i det minste ringt og varslet. Nå har taket mitt stått slik i lang tid ? i all slags vær og vind. Jeg vet ennå ikke om det har fått noen skader. Og pengene kan jeg trolig se langt etter, sier en oppgitt Grøndahl. Hun vil likevel prøve å rette et krav til konkursboet. Varer for nærmere 30.000 kroner har hun ikke sett noe til, mener hun.
Advarer andre
Grøndahl ønsker å advare andre som engasjerer håndverkere uten å sjekke bakgrunnen deres nærmere. Det kan fort bli en dyrekjøpt erfaring. ? Sørg i hvert fall for å kjøpe materialene selv ? og lei heller inn noen til å gjøre arbeidet. Det er mitt velmenende råd, sier hun. Barndomshjemmet arvet hun etter moren på begynnelsen av 90-tallet. Siden har hun foretatt omfattende restaurering på bygget. Blant annet er all utvendig kledning skiftet. Nå er nye snekkere fra Vinstra engasjert til å fullføre takreparasjonen.»
I tillegg til teksten over var det også to undersaker. Den ene var et intervju med bostyrer for konkursboet:
«Tviler på krav
SKÅBU: Bobestyrer for konkursboet, advokat Tor Kolden på Lillehammer, mener Grøndahl har fått varer og tjenester til en verdi av de pengene hun har betalt inn og tviler på at hun kan kreve noe som helst fra konkursboet. ? Det er selskapets oppfatning, ja. Snekkeren har gjort en god del arbeid der før firmaet ble slått konkurs. Og dette er ikke gjort opp for. Men hun står ellers fritt til å fremme krav mot boet hvis hun mener noe annet, sier Kolden. Bobestyreren sier at snekkeren ikke visste at firmaet gikk mot konkurs. Det var andre som begjærte konkursen. Hvor mye firmaet skylder til sine kreditorer, har Kolden ennå ikke overikt over. Fristen til å rette krav mot boet, er satt til 12. august.»
Den andre undersaken er et intervju med en rådgiver ved Forbrukerkontoret på Gjøvik, som på generelt grunnlag advarer mot å forskuttere penger til håndverkere. Dagen etter, fredag 12. juli , hadde GD en artikkel over fem spalter med tittelen «- Huseieren har ikke tapt en krone «. Her het det:
SKÅBU: – Huseieren har ikke tapt en krone på det arbeidet vi har gjort hos henne. Snarere tvert imot, mener Palmer Baukhol fra Skåbu, daglig leder av firmaet som gikk konkurs mens de arbeidet med å skifte tak på huset til Inger Grøndahl i Skåbu.
Han reagerer sterkt på oppslaget i gårsdagens GD og karakteriserer det hele som feil fra huseierens side. Grøndahl forskutterte 52.000 kroner for å få arbeidet gjort.
– Vi har tatt av det gamle taket, skiftet tak på et uthus, skiftet takrenner og lagt på nye vindskier, for å nevne noe. Totalt er dette arbeid og materialer for 57.000 kroner. 80 prosent av det arbeidet som skulle gjøres på huset, er gjort. Og taket er slettes ikke lekk, slik det står. Presen(n)inger for 1.500 kroner er lagt på for å sikre mot dette. Det er noe vi alltid gjør, sier Baukhol.
? Hvofor sa dere ikke fra til huseieren om at dere var på konkursens rand?
? Fordi det kom som en stor overraskelse på meg. Bakgrunnen for konkursen er en tvistesak med en storkunde i Tønsberg. Jeg hadde ingen anelse om at denne kunden kom til å ta ut begjæring om konkurs, bedyrer Baukhol. Snekkeren understreker også at han har tilbudt seg å gjøre ferdig arbeidet på huset til Grøndahl. Men hun har ikke vært interessert i dette. P. Baukhols Byggmontasje hadde tre ansatte. Baukhol selv har vært snekker i nærmere 22 år. Han regner med å starte opp igjen etter konkursen.
Kolden presiserer
Advokat Tor Kolden, Lillehammer, som er bobestyrer i snekkerkonkursen som GD omtalte i går, vil presisere at det er selskapet som er av den oppfatning at Inger Grøndahl i Skåbu har fått de varer og tjenester hun har betalt for, ikke han selv i rollen som bobestyrer.»
KLAGEN:
Klageren , den omtalte lederen for den konkursrammede snekkerbedriften, har formulert klagen i fire punkter (formuleringene er uthevet av klageren):
«God presseskikk er ikke å trykke en slik artikkel uten at den det gjelder er blitt kontaktet først . God presseskikk er ikke å trykke en slik artikkel som fra start til slutt inneholder stort sett bare feil. (Jfr. undertegnedes kommentarer i artikkel den 12.7.02) . God presseskikk er ikke å henge ut et selskap og en person i et så lite bygdesamfunn som Skåbu, selv uten å angi noe navn. Her i bygda kjenner alle «alle». Det er meg som person og daværende selskap som her er blitt ærekrenket, artikkelen setter kun fingeren på negative ting, som ikke er sant . Det er ikke god presseskikk å trykke helt feil opplysninger om et selskap eller person som skader dets «gode navn og rykte» og setter ens videre mulighet for ervervelse i en svært vanskelig situasjon.»
Til slutt i klagen heter det: «Undertegnede mener totalsett at dette er svært dårlig presseskikk og da hovedsakelig med bakgrunn i at omtalte selskap/person ikke er blitt kontaktet før dette vart satt i trykk.»
TILSVARSRUNDEN:
Gudbrandsdølen Dagningen har anført følgende i sitt tilsvar:
«Angjeldende sak er dekket på helt ordinær måte i GD. Etter nevnte konkurs fikk avisen henvendelse fra kunder som følte seg lurt, og som hevdet de hadde tapt penger. En av disse, Ingrid Grøndahl, ble intervjuet om sin situasjon. Den andre part i en slik sak er bobestyrer ? som avisen også intervjuet, og som på sin side tilbakeviste Grøndahls kritikk og krav. Bobestyrer forsvarte også snekkerfirmaet bl.a. ved å hevde at snekkeren ikke visste at firmaet gikk mot konkurs. Jfr. avisutklippet.
GD valgte også å anonymisere både snekkeren og firmaet i den påklagede artikkelen. I neste omgang ønsket imidlertid klageren/snekkeren å kommentere saken, og han sto da fram i neste dags avis med fullt navn. Vi mener GD fullt ut har dekket alle sider ved denne saken, og også sluppet til alle parter.»
Klageren peker i sitt tilsvar på at det ikke er bostyreren som er hengt ut i den påklagede artikkelen, og at han derfor heller ikke kan være «den andre part». Han anfører at bostyrer ikke kan vite hva som er riktig eller ikke i denne saken. » GDs påstand om at alle parter er sluppet til, er ikke riktig, da min klage gjelder artikkel den 12.0702 som var meg helt ukjent inntil jeg hører dette på bygda .»
Gudbrandsdølen Dagningen har ikke hatt noe å tilføye.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Gudbrandsdølen Dagningens omtale av en byggesak, der en kvinne opplyser at hun engasjerte en snekker til å reparere taket på huset sitt, men at hun tapte penger fordi snekkerfirmaet gikk konkurs. Klageren, daglig leder av snekkerfirmaet, mener avisen brøt god presseskikk ved ikke å kontakte firmaet på forhånd og fordi artikkelen inneholdt en rekke faktiske feil.
Gudbrandsdølen Dagningen avviser klagen og hevder at redaksjonen dekket saken på ordinær måte. Avisen viser til at bostyreren ble intervjuet som motpart, noe den anser som naturlig i en slik situasjon. GD anfører også at verken firmaet eller daglig leder var navngitt i den innklagede artikkelen.
Pressens Faglige Utvalg mener Gudbrandsdølen Dagningen var i sin fulle rett til å omtale så vel selve byggesaken som konkursen i snekkerfirmaet.
Utvalget viser imidlertid til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «Den som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse». I den aktuelle saken er det etter utvalgets mening åpenbart at avisen ikke kunne bringe videre den intervjuede kvinnens påstander om byggesaken uten at snekkerfirmaet fikk anledning til å komme samtidig til orde med sin versjon. Avisens intervju med bostyreren var i så måte ingen erstatning. Det opprinnelige overtrampet oppheves heller ikke av at klageren neste dag fikk slippe til i spaltene, etter selv å ha kontaktet redaksjonen.
At firmaet og daglig leder ikke var navngitt i den påklagede artikkelen, har etter utvalgets mening liten betydning i sammenhengen. Slik utvalget ser det måtte redaksjonen forutsette at svært mange i den omtalte bygda ville forstå at det var et lokalt snekkerfirma det dreide seg om, selv om dette ikke var eksplisitt opplyst i artikkelen.
Gudbrandsdølen Dagningen har brutt god presseskikk.,
Oslo, 22. oktober 2002
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, Annette Groth, Odd Isungset,
Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen, Henrik Syse
SPØRSMÅL OM NY BEHANDLING:
SAK 136/02: PALMER BAUKHOL MOT GUDBRANDSDØLEN DAGNINGEN
Avisen, ved dens ansvarlige readaktør, reagerer på utvalgets avgjørelse. Det heter i brevet fra avisen:
«Vi mener PFU under behandlingen av denne saken ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til hva kritikken i det publiserte materialet inneholder, hvem kritikken rettes mot eller publiseringsdato i forhold til relevante kilder for samtidig imøtegåelse. Vi sitter igjen med et inntrykk av at utvalget har behandlet saken ut i fra hva klageren måtte sitte inne med av følelser etter (at) vedkommende leste artikkelen og ikke tatt tilstrekkelig hensyn til de faktiske forhold og relevante problemstillinger som reiser seg ved omtale av konkursbo. Vi mener utvalget ikke har undersøkt sakens fakta godt nok til tross for at Pressens faglige utvalg er oppfordret til å gjøre slik undersøkelse. Behandlingen har ikke vært nyansert nok, noe som i dette tilfellet har falt uheldig ut for oss.»
I brevet underbygges kritikken mot utvalgets avgjørelse i flere punkter. Avisen peker på at kritikken som ble reist i artikkelen retter seg mot snekkerfirmaet, ikke mot enkeltperson, som er klageren. Videre vises det i klagebrevet til at klageren mistet disposisjonsretten over firmaet en måned før den innklagede artikkelen sto på trykk. Etter avisens mening var det fra det tidspunktet bostyreren som var «kontaktperson for selskapet som er kritisert i artikkelen», og vedkommende kom samtidig til orde. Avisen mener derfor at kravet til samtidig imøtegåelse ble ivaretatt i den innklagede artikkelen og at utvalget ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til de spesielle kildeforhold som oppstår når det rettes kritikk mot et aksjeselskap etter (at) det er åpnet konkurs i selskapet og de forhold som omtales oppstår nettopp som følge av konkursen.
Sekretariatet konstaterer at avisen ikke uttrykkelig ber om nye behandling av saken, men velger likevel å oppfatte henvendelsen slik, noe avisen ble informert om i brev av 31.10.2002.
Etter sekretariatets mening kan det ikke være tvil om at den kritikk som reises i den innklagede artikkelen er av en slik art at den utløser et presseetisk rett til samtidig imøtegåelse.
Derfor dreier reaksjonen fra Gudbrandsdølen Dagningen seg om hvem som i realiteten skal ha denne retten til slik imøtegåelse. Avisen mener dette må være den som formelt representerer firmaet på det tidspunkt artikkelen ble publisert, altså bostyrer.
Etter sekretariatets mening er dette en formalistisk tilnærming til spørsmålet. Den tidligere lederen av firmaet, som også bar hans navn, er vitterlig den som klager og opplever at kritikken rettes mot hans og hans (tidligere) firma, og han mener dermed også at han blir skadelidende av omtalen, selv om verken hans eller firmaets navn var nevnt i omtalen. Etter utvalgets mening burde avisen ha forstått at omtalen, slik artikkelen var formulert, ville innebære en betydelig belastning for firmaets leder.
På den annen side har avisen vektige argumenter for sitt syn. PFU har gjennom sitt vedtak krevd at en person som juridisk sett ikke lenger får lov til å gjøre noe som helst i et selskap skal få anledning til å uttale seg og at den som formelt representerer firmaet på det tidspunkt den innklagede artikkelen ble publisert, ikke er tilstrekkelig som kilde.
Sekretariatet vil likevel konkludere med at utvalgets vedtak opprettholdes, ut fra det faktum at kritikken som reises i artikkelen faktisk er rettet mot det konkursrammede firmaet på bakgrunn av hendelser knyttet til selve konkurstidspunktet. Sekretariatet vil i tillegg presisere at dette ikke er en klagesak som setter en standard for hvilke kilder det generelt er relevant å bruke i omtale av konkurser i næringslivet, men kun et vedtak i en sak der det ikke er tvil om at kritikken rettes mot et lokalt firma med en daglig leder som faktisk også heter det samme som firmaet.
VEDTAK:
Pressens Faglige Utvalg opprettholder sin uttalelse fra 22.10.2002.