Statens helsetilsyn, v. infomasjonssjef Helge Iversen mot Basis
Tidsskriftet Basis brakte 6/7 1998 en artikkel om at Stortinget tidligere på våren hadde vedtatt desentralisert, men ikke avkortet, sykepleierutdanning for hjelpepleiere. I den forbindelse ble Aud Nordal, fagsjef i Statens helsetilsyn, intervjuet.
KLAGEN:
Klageren , Statens helsetilsyn, mener tidsskriftet Basis ikke har overholdt de presseetiske reglene om intervjuobjekters råderett over egne uttalelser, hindret innsyn i hvordan avgitte uttalelser skal benyttes, og trykt uttalelser mot Helsetilsynets uttalte forbud.
Klageren viser til at Basis, ved redaktør Steien, tok kontakt med helsedirektøren primo mai 1998 med spørsmål om intervju. Helsedirektøren delegerte dette til aktuell fagavdeling, og fagsjef Aud Nordal ble intervjuet 29. mai 1998. Ifølge Helsetilsynet ba Nordal om å få oversendt ferdig intervju for gjennomlesing og eventuell korrigering, og viser til at Nordal fikk dette bekreftet av redaktør Steien. Helsetilsynet viser til at dette er vanlig praksis når fagmedarbeidere intervjues i trykte medier. juni 1998 fikk Nordal kun uttalelsene sine faxet over fra Steien. Ifølge Helsetilsynet fant
Nordal det påkrevet å foreta korrigeringer i egne uttalelser, ettersom hun ikke var korrekt og presist gjengitt. Dagen etter, 3. juni 1998, faxet Nordal korrigerte uttalelser tilbake, og ba om å få se ferdig utkast.
4. juni 1998 ba informasjonssjef i Helsetilsynet, Helge Iversen, om å få dette oversendt, da Nordals ønsker ikke var etterkommet. Ifølge klager ble dette avslått av prinsipielle grunner, med konsekvens at klager ikke i noen sammenheng tillot Basis å bruke Nordals uttalelser.
Dette ble ikke tatt hensyn til. Helsetilsynet anfører at reportasjen på flere punkter ikke har tatt hensyn til Nordals korrigeringer, noe som medfører at «innholdet derfor er både direkte feil og meninger som bladet har tillagt Nordal uten at Helsetilsynet er gjort kjent med dette». En av Nordals angivelige formuleringer betegnes av klageren som «et direkte falsum «.
Klageren hevder at tidsskriftet Basis, ved redaktør Steien, har brutt god presseskikk, og viser til Vær Varsom-plakatens punkter: 3.3, 3,7 og 4.1., samt til PFUs prinsipputtalelse fra 1992 om «Intervjuobjektets råderett over egne uttalelser».
Avslutningsvis presiserer Helsetilsynet i sin klage at «enhver medarbeider i Helsetilsynet som gir intervju fra sine saksområder, til enhver tid ytrer seg med fullmakt på helsedirektørens vegne. Vi har derfor behov for den kvalitetssikring som ligger i gjennomlesing av intervjuer for å sikre at informasjonen som går ut til offentlighet og publikum er korrekt – ikke av hensyn til Helsetilsynet, men av hensyn til mediene og offentligheten».
TILSVARSRUNDEN INNLEDET:
Sekretariatet innledet formell klagebehandling 25. august 1998.
Det innklagede tidsskriftet, viser i sitt svar, 22. september 1998, til retningslinjer for klage-behandlingen i PFU, om at det må foreligge skriftlig samtykke fra parten (den omtalte personen), noe som ikke foreligger. Tidsskriftet anfører: «Intervjuobjektet har aldri hevdet at det forelå noen avtale om gjennomlesing av hele artikkelen. Hun har aldri forlangt å trekke sine uttalelser. Intervjuobjektet har heller ikke klaget.»
SPØRSMÅL OM SAMTYKKE:
I brev til klager, 25. september 1998, viser sekretariatet til § 5 i vedtektene for Pressens Faglige Utvalg, og ber om skriftlig bekreftelse på fagsjef Nordals samtykke til klage-behandlingen.
Først 13. januar 1999, etter tre skriftlige purringer, mottar sekretariatet svar fra klager, som stiller seg undrende til motpartens tolkning av PFUs vedtekter, ettersom det er Statens helsetilsyn som er part og klager i saken.
Klageren anfører: «I dette tilfelle er klager identisk med den saken gjelder i det fagsjef Nordal i intervjusituasjonen har opptrådt på vegne av helsedirektøren. Innhenting av samtykke er derfor irrelevant.»
Sekretariatet ba PFU ta stilling til hvordan vedtektenes krav om samtykke i dette tilfellet skal vurderes.
PFU-VEDTAK 26.01.1999:
Krav om samtykke opprettholdes.
Klageren meddelte 12.04.99 – etter ytterligere purring – at Helsetilsynet fastholdt sin oppfatning av selv å være klageberettiget part i saken. I svarbrevet minner klageren om at Basis opprinnelig kontaktet Statens helsetilsyn, ved helsedirektøren, for å gjennomføre et intervju. » Vi kan vanskelig skjønne annet enn at dette gjør Helsetilsynet til subjekt og derigjennom selvstendig klagepart i saken, og at samtykkekravet derfor er irrelevant «.
Som vedlegg til svarbrevet fulgte imidlertid en erklæring fra fagsjef Nordal, der hun bekrefter at hun har deltatt i og er holdt løpende orientert om saksbehandlingen og beslutningen om å klage bladet inn for PFU.
TILSVARSRUNDEN GJENOPPTATT:
Bladet tok i denne omgang fagsjef Nordals erklæring til etterretning, selv om redaktøren fortsatt mente at det ikke forelå noe «egentlig samtykke». Deretter fulgte ordinært tilsvar til klagen.
Også klageren har avgitt tilsvar, men i sine siste kommentarer protesterer Basis-redaktøren på ny mot saksbehandlingen. Hun godtar ikke at Helsetilsynet kan være klageberettiget part og viser igjen til PFU-vedtektenes krav om «skriftlig samtykke fra den som er part i saken», dvs. fagsjef Nordal. For redaktøren framstår saksbehandlingen som » overflatisk, med unøyaktig begrepsbruk og sterkt preg av vilkårlighet «.
Foruten innsigelsene angående samtykke-spørsmålet, mener redaktøren også at klagen er foreldet, siden erklæringen fra fagsjefen først forelå lenge etter klagefristen på tre måneder fra publiseringsdato.
Og redaktøren konkluderer: » Det bes om at Utvalget selv tar stilling til saksbehandlingen, jfr. ?Klagebehandlingen i PFU?, pkt. 4, og at denne avgjørelse treffes før, og uavhengig av, en eventuell behandling av selve klagen .»
SPØRSMÅL OM BEHANDLING:
Sekretariatet har pr. telefon og i svarbrev til bladet tilbakevist de påståtte saksbehandlings-feil, idet redaktørens anførsler – etter sekretariatets mening – må bero på feiltolkning og misforståelse av PFUs vedtekter. I sekretariatets brev heter det videre:
«Som påpekt i samtalen var sekretariatet (og PFU) i utgangspunktet enig i at den direkte berørte part i saken (fagsjefen) burde gi sitt samtykke til klagebehandling, hvilket vi konfronterte klageren med. Senere konstaterte vi at intervjuobjektet ikke har motsatt seg klagebehandling, og dermed ble ordinær tilsvarsrunde igangsatt. Samtykkekravet fratar imidlertid ikke Statens helsetilsyn retten til subjektivt å anse seg som berørt og klage-
berettiget part i saken. Dette har Helsetilsynet nøye redegjort for og er tatt til etterretning fra vår side.»
Når det gjelder klagefristen har sekretariatet videre presisert at denne gjelder «fra publiser-ingstidspunktet til klagen ligger på vårt bord – uavhengig av hvem som klager og om klageren er en berørt part eller ikke . Fristen har altså ikke noe med partsforhold og samtykkekrav å gjøre.»
Sekretariatet bekrefter i svarbrevet at spørsmålet om behandling vil bli forelagt PFU, til tross for det sene stadium av tilsvarsrunden. I tillegg skriver sekretariatet:
«På generelt grunnlag vil vi igjen understreke at det ikke er sekretariatets og PFUs oppgave å utøve en mest mulig restriktiv holdning overfor klagere, men tvert imot holde døren maksimalt åpen. Enhver tvil skal altså komme klagerne til gode, og ikke vendes mot dem. Dette har utvalget ment i en rekke saker og det har sekretariatet funnet det riktig å praktisere også i det foreliggende tilfellet.»
PFU-VEDTAK 24.08.1999:
Klagen behandles.
TILSVARSRUNDEN:
Basis -redaktøren anfører i sitt formelle tilsvar, under henvisning til klagerens påståtte brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, om klargjøring av premissene i intervjusituasjonen:
» Det var ikke avtalt på forhånd at intervjuobjektet skulle få gjennomlese intervjuet før det ble offentliggjort. Etter intervjuet var gjennomført, men idet jeg som intervjuer var i ferd med å forlate rommet, anmodet intervjuobjektet om å få lese intervjuet før det kom på trykk. Jeg svarte at hun skulle få se sine uttalelser før intervjuet ble trykket. Jeg holdt det jeg hadde lovet og oversendte henne utskrift av de uttalelser jeg ønsket å gjengi henne med i intervjuet .»
Redaktøren påpeker at «premissene» nødvendigvis må foreligge før intervjuet. «Objektet var fullt på det rene med at hennes uttalelser ville kunne bli publisert i Basis. Forespørselen om intervju var til overmål framsendt skriftlig.»
Videre kommenterer redaktøren klagerens påstand om brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.7, om gjengivelse av meningsinnholdet i uttalelser, og skriver:
«Klageren begår en grunnleggende feil ved at han blander sammen intervjuobjektets uttalelser med Helsetilsynets synspunkter . Intervjuobjektet er som det framgår Aud Nordal, og det er hennes uttalelser som er gjenstand for vurdering i relasjon til VV-plakatens § 3.7. Helsetilsynets synspunkter generelt, er uten betydning for denne vurdering. Jeg understreker at jeg lojalt har gjengitt Nordal slik hun faktisk uttalte seg til Basis under intervjuet. (?) Hva hennes overordnede og saksbehandler Iversen måtte mene om setningsbygning og meninger som framkommer i intervjuet, er helt uten betydning for den presseetiske vurdering av forholdet.»
Redaktøren tilbakeviser på det sterkeste at hun skulle ha publisert » et direkte falsum » i en formulering tillagt fagsjefen. Hun anser at klagerens påstand ikke bare er usann, men også uforskammet, siden ingen andre representanter for Helsetilsynet var til stede under intervjuet.
Dessuten viser Basis-redaktøren til Vær Varsom-plakatens punkt 3.8, om endring av avgitte uttalelser, og skriver: «Jeg vil bemerke at jeg ikke har noen generell plikt til å la intervjuobjekter selv få skrive eller omskrive alle sine uttalelser gitt under intervju, og at jeg heller ikke har inngått noen spesiell avtale i dette tilfelle. Nordal fikk uttalelsene til gjennomsyn, og i tråd med VV-plakatens § 3.8 strakk jeg meg meget langt med hensyn til å korrigere uttalelsene i tråd med Nordals ønsker, endog utover de rent faktiske opplysninger .»
Til slutt i tilsvaret anser redaktøren at klagerens syn på arbeidstakeres ytringsfrihet, og forholdet til pressen/offentligheten, er «helt forfeilet». Det siktes her til klagerens anførsel om at ansatte som avgir offentlige uttalelser kun gjør det » med fullmakt på helsedirektørens vegne «. Og redaktøren skriver:
» Jeg forstår klageren dithen at han mener at pressen skal finne seg i at intevjuobjektets overordnede alltid skal kunne trekke tilbake ?fullmakten? og derved uttalelser som er gitt, og at pressen skal måtte finne seg i at fullmaktsgiver alltid skal ha rett til å forhåndssensurere alle intervjuer og uttalelser før de kommer på trykk eller kringkastes. Dette angivelig, som det så vakkert heter, ? av hensyn til mediene selv og til offentligheten ? . Det er formodentlig unødvendig å utdype hvorfor jeg mener Helsetilsynets oppfatning er uakseptabel. »
Klageren påpeker i sitt tilsvar at Helsetilsynet og fagsjef Nordal har en annen oppfatning enn redaktøren når det gjelder avtale om gjennomlesning av intervjuet. Det fastholdes at » gjennomlesning var satt som en forutsetning, og at dette er vanlig praksis når Helsetilsynets tilsatte gir intervjuer på vegne av Helsetilsynet «. «Ettersom vi oppfattet at situasjonen tilspisset seg, understreket Helsetilsynet… at gjennomlesning av intervjuet var en forutsetning for at intervjuet skulle trykkes. Ingen av disse forutsetninger ble imøtekommet…».
Og dessuten:
«Basis har heller ikke etterkommet de nødvendige korrigeringer og presiseringer av redaktør Steiens gjengivelse av fagsjef Nordals uttalelser, jfr. Helsetilsynets telefaks til redaktør Steien av 3. juni 1998. Fagsjef Nordals justeringer av egne uttalelser ligger etter vårt skjønn godt innenfor de grenser som er trukket i VVP 3.8.»
Videre fastholder klageren «at fagsjef Nordal på flere punkter ikke er korrekt gjengitt i intervjuet». «Hadde fagsjefen vært referert slik hun ytret seg, ville det fra Helsetilsynets side ikke vært aktuelt å reise klagesak for PFU.» (…) » Det later til at redaktør Steien helt ser bort fra at hun muligens kan ha misforstått fagsjef Nordal . Som det fremgår av klagens vedlegg har fagsjef Nordal og Helsetilsynet forsøkt å korrigere feil i redaktør Steiens versjon, men uten at dette har vært imøtekommet. Helsetilsynet ser meget alvorlig på at Basis likevel trykker den feilaktige versjon, og dette må ha skjedd mot bedre vitende.»
Klageren fastholder også at «Basis har overtrådt VVP 3.3 ved ikke å klargjøre på forhånd at intervjuobjektet hadde begrenset innsynsrett til upublisert intervju». » Vi kan ikke se at VVP
som prinsipp knesetter at et intervjuobjekt bare har rett til å se egne ytringer uten samtidig å se de spørsmål og den kontekst de knyttes opp til. »
For øvrig mener klageren at deler av redaktørens tilsvar «må bero på misforståelser og manglende innsikt i statsforvaltningens arbeidsmåte og de fullmakter statstjenestemenn har». «Når Basis ber om å intervjue helsedirektøren, henvender redaksjonen seg til etatens
leder som i sin tur gir en tjenestemann fullmakt til å ytre seg på etatens og etatledelsens vegne. Når en embedsmann eller tjenestemann ytrer seg om spørsmål under etatens ansvarsområde, ytrer de seg på etatens vegne og ivaretar etatens synspunkter – ikke sine eventuelle personlige meninger.»
Basis -redaktøren skriver om klagerens tilsvar at det «utpensler kun det som tidligere er anført fra min side; at tilsynet ikke evner å se forskjell på intervjuobjektets faktiske uttalelser og tilsynets synspunkter, slik man hadde ønsket disse hadde blitt formulert av objektet, og gir ikke grunn til ytterligere kommentarer fra min side.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et intervju i bladet Basis med en fagsjef i Statens helsetilsyn. Sistnevnte mener bladet brøt god presseskikk da fagsjefen før publiseringen ikke fikk anledning til å lese hele intervjuartikkelen, men bare sine egne løsrevne uttalelser. Klagerne påpeker dessuten at korreksjoner som på flere punkter ble gjort i uttalelsene, ikke ble etterkommet. En av fagsjefens angivelige formuleringer betegnes av klagerne som et direkte falsum. I klagen inngår også at intervjuet ble publisert til tross for Helsetilsynets protest.
Basis anfører at det på forhånd ikke var avtalt at fagsjefen skulle få intervjuet til gjennom-lesning. Ifølge bladet ble partene først da intervjuet var gjennomført, enige om at fagsjefen skulle få se sine egne uttalelser. Sitatene ble oversendt som lovet. Basis påpeker at fagsjefen var fullt klar over at hennes uttalelser skulle offentliggjøres, og bladet hevder at det lojalt har gjengitt fagsjefen slik hun faktisk uttalte seg under intervjuet. Bladet tilbakeviser på det sterkeste at et sitat i artikkelen skulle være et falsum.
Pressens Faglige Utvalg kan, ut fra de presseetiske normer, vanskelig se at Basis har opptrådt uakseptabelt ved kun å oversende intervjuobjektets siterte uttalelser til gjennomlesning.
Utvalget viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 3.7, der det heter: «Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist». Utvalget viser også til punkt 3.8, der det heter: «Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale».
I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at påstand står mot påstand når det gjelder hva som faktisk ble uttalt av fagsjefen under intervjuet. Men utvalget vil på prinsippielt grunnlag understreke at en redaksjon må bestrebe seg på å gjengi et korrekt tankeinnhold av intervjuobjektets uttalelser.
Utvalget konstaterer i det aktuelle tilfellet at bladet har etterkommet korreksjoner på enkelte punkter, men har avstått fra justeringer der klagerne i ettertid har ønsket endring av formuleringer og innhold i uttalelsene. Etter utvalgets mening er det fra klagernes side ikke påvist faktiske feil eller åpenbare misforståelser av en art som reiser tvil om hvorvidt fagsjefen er korrekt gjengitt.
For øvrig kan ikke utvalget se at det i premissene for intervjuet inngikk som forutsetning at intervjuet skulle trekkes hvis ikke alle klagernes endringer og korreksjoner ble etterkommet.
Basis har ikke har brutt god presseskikk.
Fredrikstad, 21. september 1999
Sven Egil Omdal,
Catharina Jacobsen, Astrid Kolbjørnsen, Thor Woje,
Harald Berntsen, Helen Bjørnøy, Grete Faremo