Hans-Wilhelm Steinfeld mot Bergens Tidende
Bergens Tidende brakte lørdag 31. juli 1999 en nyhetsreportasje med hovetittelen » Norges mest pratsomme folk » og ingressen:
» Bergensere og striler er landets mest pratsomme folkeslag. Trønderne snakker tregest, mens Oslo-folk har lite å drøse om. »
Reportasjen tok utgangspunkt i en undersøkelse telefonselskapet Tele2 hadde gjort for avisen, basert på «18 millioner norske telefonsamtaler». BT hadde i tillegg forelagt opplysningene for en rekke kjente og mindre kjente bergensere og andre hordalendinger, blant dem NRKs Balkan-korrespondent Hans-Wilhelm Steinfeld.
Under sitat-tittelen » ?Møkk lei av bedritne spørsmål? , skriver avisen:
» Hans Wilhelm Steinfeld (bildet) knuser myten om at han er en pratsom mann.
– Steinfeld!!
– God dag, det er Jon Tufto i Bergens Tidende som ringer. Du er kjent som en bergenser som er glad i å prate…
– Du, nå er jeg møkk lei av den typen bedritne spørsmål fra inkompetente norske journalister. Jeg er faktisk en hardtarbeidende, seriøs journalist og sitter akkurat nå midt i et politisk toppmøte. Jeg har ikke tid til denslags tull, og nå har dere drevet og bygd opp denne myten om meg i årevis. Vet du hva? Jeg har faktisk fått Narvesenprisen for radiojournalistikken min. Jeg oppfatter denne heksejakten som frekk, og vil aldri mer ha denne typen spørsmål, sier Hans Wilhelm Steinfeld og legger på, før han har fått høre spørsmålet.
(Steinfeld-sitatet er noe forkortet. red. anm.)
KLAGEN:
Klageren , Hans-Wilhelm Steinfeld, ber innledningsvis PFU svare på følgende spørsmål:
» Er det brudd på god presseskikk dersom en journalist ringer opp et menneske, ber om en uttalelse eller et intervju, får utvetydig til svar at hverken uttalelse eller intervju ønskes gitt, samtidig som den oppringte part presiserer, at man ikke ønsker å bli sitert overhodet som et resultat av telefonoppringingen?»
Klageren opplyser at han fredag 30. juli var sendt til Sarajevo av NRK, for å dekke toppmøtet om stabiliseringspakten for Balkan. «Midt på det travleste» skal han så ha blitt oppringt av Bergens Tidendes medarbeider. «BT-journalisten spurte om jeg hadde tid til å snakke med ham, og fikk ?nei? til svar med den begrunnelse, at jeg faktisk jobbet så svetten silte med å få unna ?mine? egne nyhetssendinger.»
BT-journalisten skal ha forklart at det dreide seg om en spørreundersøkelse om telefonvaner, og klageren skriver videre: » Jeg gjorde det utvetydig klart, at jeg ikke ønsket å snakke med vedkommende om emnet, jeg motsatte meg overhodet å bli sitert i sakens anledning, jeg ga også kort uttrykk for hvorfor jeg faktisk ikke hadde tid til noen samtale . Fordi jeg fant journalistens utgangspunkt krenkende, sa jeg min private mening om det.»
Klageren ber PFU særskilt vurdere om følgende er et poeng i forhold til god presseskikk:
«Kan skrivende journalister i en sammenheng som den jeg har beskrevet over opptre friere overfor gjengivelse (av) det privat uttrykte ord enn for eksempel avisfotografer og TV-fotografer kan opptre m.h.t. fotografering m/ gjengivelse i offentlig publikasjon av private mennesker, når disse er ute i samfunnet i privat ærend?»
Her viser klageren til episoder han tidligere har opplevd «privat», og skriver dessuten:
«I den perioden da jeg var Nyhetsredaktør i Dagsrevyen innså jeg, at jeg nærmest hadde en tjenestelig plikt til å besvare de fleste faglige og vesentlige spørsmål fra pressen knyttet til vår drift og journalistikk. Nå er jeg igjen abeidende reporter. Jeg antar uten videre at andre og reduserte krav til medvirkning rimeligvis skal råde nå. Like fullt innser jeg etter mange års virke i NRK-Fjernsynet, at det odiøse og upresise ordet offentlig person ofte ?kleber? seg ubedt til f.eks. min person. Derfor spør jeg om det går en grense til forsvar for når et menneske i min situasjon kan si stopp og nekte medvirkning i ett av avis-journalistikkens påhitt, som ikke alltid er seriøse og slett ikke utbedt! »
TLSVARSRUNDEN:
Bergens Tidende opplyser at avisen, parallelt med klagen til PFU, har mottatt brev direkte fra klageren. I brevet til avisen skriver klageren at klagen kan «droppes», hvis BT «mot formodning» er enig med ham i at journalisten som ringte ham opp, brøt god presseskikk.
I svarbrev, som også er å betrakte som tilsvar til PFU, skriver BT-redaktøren:
«Bergens Tidende har en annen oppfatning av omstendighetene rundt den omtalte oppringningen enn det du har. Vår journalist, Jon Tufto, laget en større sak om nordmenns telefonvaner, med spesiell vekt på Bergen. (…) Saken ble laget på en uhøytidelig måte, og grunnen til at du ble kontakte var at man ønsket en kommentar fra en profilert bergenser som er både kjent og respektert for sine talegaver».
Og redaktøren fortsetter:
«Vår oppfatning av forløpet i samtalen mellom Tufto og deg var at du gjorde det klart at du generelt ikke likte å bli intervjuet, og at du ikke hadde noen kommentar til det du oppfattet var spørsmålet i dette tilfellet. Det ble derimot ikke sagt at du ikke ville bli sitert. Etter vår oppfatning står vi da prinsippielt i den situasjon at du ikke ville kommentere saken, og at du ble sitert på begrunnelsen for dette. »
BT-redaktøren finner avisens handlemåte » etisk forsvarlig » og betrakter den som » vanlig arbeidsmetode «. «At begrunnelsen for å avstå fra kommentar var uvanlig sterk, mener vi er denne vurderingen uvedkommende. Hvorvidt du uttalte deg som privatperson, eller som offentlig person i NRKs tjeneste, kan vi ikke se spiller noen rolle i dette tilfellet. Du ble oppringt på et mobilnummer vår journalist fikk opplyst i Dagsrevyen, og du var på jobb for NRK da samtalen fant sted. (…) På bakgrunn av dette ser vi ikke noe grunnlag for en beklagelse fra Bergens Tidende i denne saken.»
Klageren fastholder i sitt tilsvar at han gjorde det klart for journalisten at han ikke ønsket å bli sitert. «Det ble gjort tydelig rede for, at både arbeidssituasjonen min der og da, samt min prinsippielle movilje mot overhodet å bli omtalt i BT?s reportasjeopplegg, lå til grunn for at jeg ikke ønsket å bli sitert. BT trykker min begrunnelse gitt privat til journalisten, som må ha forstått at jeg selvfølgelig ikke ønsket å medvirke til omtalen, og jeg kan vanskelig se dette som annet enn et brudd på god presseskikk.»
Som vedlegg følger for øvrig brev til PFU fra en «vanlig leser», som opplyser at han reagerte sterkt på arikkelen om klageren, «fordi det etter min mening var utrolig ondsinnet og sjofelt».
Avisen har ikke hatt noe å tilføye.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klager er NRKs reporter Hans-Wilhelm Steinfeld, som mener Bergens Tidende brøt god presseskikk da avisen gjenga en telefonsamtale der han utvetydig gjorde oppmerksom på at han ikke ønsket å uttale seg eller bli sitert, fordi han befant seg i en hektisk arbeidssituasjon. Klageren finner det uakseptabelt at avisen trykker det han har ment å meddele journalisten privat. Selv om klageren forstår at begrepet «offentlig person» ubedt kleber ved ham, kan han i sin nåværende yrkesrolle som reporter ikke se at han har plikt til å stå til rådighet for enhver journalist som kontakter ham.
Bergens Tidende medgir at klageren ikke ønsket å uttale seg om en bestemt sak, men bestrider at han samtidig skal ha sagt at han ikke ville bli sitert. BT oppfatter situasjonen slik at klageren ikke ville kommentere den konkrete saken han ble forelagt, mens avisen valgte å sitere ham på begrunnelsen for dette. Bergens Tidende betegner avisens handlemåte som en vanlig og etisk forsvarlig arbeidsmetode.
Pressens Faglige Utvalg anser i det påklagede tilfellet at det ikke kunne herske tvil om at klageren overhodet ikke ønsket å få sine uttalelser publisert. Utvalget kan forstå at avisen i utgangspunktet betrakter klageren som en kjent person som bør tåle sterk mediefokusering, men dette opphever ikke de presseetiske grenser.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, der det heter: «Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjonen og ellers i forhold til kilder og kontakter.» Utvalget vil hevde at i de tilfeller der det kan herske tvil om hvorvidt uttalelser er ment for offentliggjøring, må det være journalistens plikt å bringe klarhet i forholdet. Slik utvalget ser det, skulle en slik klargjøring vært gjort også overfor klageren.
Bergens Tidende har brutt god presseskikk.
Fredrikstad, 21. september 1999
Sven Egil Omdal,
Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Harald Berntsen, Helen Bjørnøy, Grete Faremo