Susanne Nyquist mot Østlandets Blad

Østlandets Blad (ØB) hadde mandag 20. mars 2006 som førstesideoppslag en artikkel om en naboklage på hundehold i en bygd i Ski kommune.

«- Må hundene våre dø?
Naboen klaget på hundeholdet

Én nabo klager på støy fra polarhundene til Odd og Sissel Østerås i Skotbu. Nå har Ski kommune bestemt at hundene må bort. Bygningssjef Tore P. Stensrud mener hundeholdet er i strid med plan- og bygningsloven.

Eierne er fortvilet over at de kan bli nødt til å kvitte seg med de tolv polarhundene sine. – Vi er så glade i hundene. Det er et drastisk vedtak, sier de. Nå er det opp til fylkesmannen å avgjøre saken.»

Oppslaget var illustrert med et større fargefoto av ekteparet med noen av hundene.

Inne i avisen gikk saken over to sider, med hovedtittel «Må kvitte seg med alle hundene».
Ingress:

«Ski kommune har pålagt Odd og Sissel Østerås i Skotbu å slutte med hundehold fordi en nabo har klaget på støy. Det betyr at de kan bli nødt til å kvitte seg med alle de tolv polarhundene sine.»

Videre i brødteksten:
«SKOTBU: Odd og Sissel Østerås har hatt hunder helt siden de flyttet til Røysfeltet i Skotbu i 1988. Nå har Ski kommune bestemt at alle hundene må bort fra eiendommen fordi en av naboene klager på støy. Bygningssjefen mener hundeholdet er i strid med plan- og bygningsloven. Hundeeierne er fortvilet over kommunens avgjørelse. De har engasjert advokat og påklaget vedtaket, og nå er det opp til Fylkesmannen å avgjøre saken.

Kommunen har gitt Odd og Sissel Østerås frist til 1. juli i år med å avvikle hundeholdet av tolv polarhunder av typen Alaskan Malamute. -Vi synes det er skremmende at bygningssjefen kan si at seks måneder er rikelig med tid. Det er ikke mulig å omplassere alle hundene på så kort tid. Resultatet kan bli at vi er nødt til å avlive flere av dem, noe som for oss er helt uaktuelt. Vi er altfor glade i hundene våre til det. Nå føler vi oss hjelpeløse, sier Sissel Østerås.

(…)

Odd og Sissel Østerås forstår ikke at hundene kan være til så stor sjenanse.
-Hundene er dressert og er stort sett stille. De bjeffer litt når vi fôrer dem og når vi slipper dem inn og ut av luftegården i puljer. Men dette gjør vi alltid på dagtid, før folk har kommet hjem fra jobb. Det er alltid en person hjemme for å se etter hundene. Alle tolv er utstyrt med halsbånd som skal hindre bjeffing. Vi er også villige til å sette opp et støygjerde mot naboeiendommen dersom det er ønskelig, sier de. Andre nære naboer har sendt brev til kommunen hvor de skriver at de ikke er plaget av støy fra hundene.»

Artikkelen var illustrert med et større foto av hundegården og Odd Østerås.

I en underartikkel med tittelen «Hundenes skjebne blir avgjort av Fylkesmannen», het det blant annet:

«Hundesaken i Skotbu har versert i det kommunale systemet siden 2002. -Til å begynne med syntes jeg det var en fryktelig vanskelig sak, men jeg fant ut at dette var det riktige å gjøre i forhold til de andre beboerne i dette regulerte boligområdet. Kommunen har mottatt skriftlig klage fra én nabo. Kommunen har også mottatt brev fra en annen nabo som opplyser at hundeholdet ikke er til sjenanse. -Jeg har stor forståelse for at dette er leit for hundeeierne, men hundehold passer ikke inn i et tett regulert boligområde. – Om Fylkesmannen sier at vi har anvendt loven feil, så er det greit nok, sier (plan- og bygningsjef) Tore P. Stensrud.»

I en annen underartikkel uttrykker lederen for Norsk Polarhundklubb forståelse for at det må stilles krav til hundehold i boligområder.

Påfølgende dag, tirsdag 21. mars, hadde avisen en lederartikkel med tittelen «La hundene få bli i Skotbu». I artikkelen tok avisen til orde for at hundeeierne bør få en sjanse til å dempe eventuell støy før andre og mer drastiske tiltak iverksettes. Senere i lederartikkelen:

«Det foreligger klage fra kun en av naboene mens en annen i området påpeker at hundeholdet ikke er til sjenanse. Spørsmålet er om en enkelt klage dekker kravet om «vesentlig ulempe». Hundehold skal ikke være til sjenanse. Det er vi helt enig i. Men det vil alltid være noen som stiller uforholdsmessig høye krav og som tåler svært lite støy. Fylkesmannen må også ta stilling til om hundehold kan defineres som virksomhet – selv om det er på hobbybasis.»

Torsdag 6. april brakte ØB følgende artikkel:

«- Flere feil om hundehold

Susanne Nyquist i Skotbu er tilfred med at hun har fått medhold i klagen om hundehold. Hun hevder likevel at flere av sakens realiteter ikke er kommet frem i ØB fordi hun ikke er blitt intervjuet.

ØB beklager at Susanne Nyquist ikke fikk mulighet til å kommentere saken før den ble publisert i ØB 20. mars. Nyquist påpeker at en samtale med henne ville ha forhindret flere faktiske feil i artikkelen. Hun synes det er svært uheldig at ØB siterer familien Østerås som mener at hunder må avlives på grunn av korte tidsfrister.

ØB skriver at hundeholdet må opphøre 1. juli. Det korrekte er at hundeholdet opphører seks måneder fra den datoen fylkesmannen tar en avgjørelse. Saken ligger hos fylkesmannen.

Kun en nabo (mellomtittel)
ØB skriver at flere naboer har sendt brev til kommunen som gir støtte til familien med hundeholdet. Susanne Nyquist hevder at det kun er en nabo – etter anmodning fra familien Østerås – som har skrevet brev, og at det er stilet til Østerås og ikke til kommunen. – Odd og Sidsel Østerås har ikke hatt hunder siden 1988, slik det skrives i reportasjen. De hadde én hund da de flyttet inn i 1988, Hundegården har altså ikke vært der siden 1988, slik det fremkommer i ØBs lederartikkel. Siden redaktøren, i den samme lederen, knytter dette direkte til at «det kun er en av naboene som har klaget på tiltaket etter så mange år», blir dette en svært uriktig fremstilling, fremholder Nyquist.

Upresist om kommunelege (mellomtittel)
ØB skriver at kommunelegen i Ski har godkjent hundeholdet. Nyquist mener dette er upresist fordi kommunelegen krever at hundeholdet ikke skal utvides, at hundene skal roes ved behov og at det ikke er uro om natten. – I 2004 ble jeg vekket 53 netter og i fjor 59 netter, sier Nyquist.

Ikke dialog (mellomtittel)
– Jeg tok saken opp direkte med Odd og Sidsel Østerås i 2001 med sikte på å komme frem til en minnelig ordning. Dette ble avvist av Odd Østerås. Han ba meg utvetydelig om å ta saken opp med Ski kommune. Det er således Østerås selv som er den direkte årsak til at saken befinner seg hos fylkesmannen i dag. -Personlig har jeg aldri ønsket å bringe saken til mediene. For meg er saken i seg selv en svært stor belastning, sier Nyquist.»

Artikkelen var illustrert med en faksimile av førstesiden med det opprinnelige oppslaget om saken 20. mars. I teksten til faksimilen het det:

«Susanne Nyquist fra Skotbu reagerer på dette oppslaget i ØB fordi hun ikke fikk anledning til å komme med sin versjon. Nyquist er identisk med naboen som har klaget på hundeholdet.»

Tirsdag 11. april brakte ØB et leserinnlegg fra hundeeierne, der de imøtegikk deler av synspunktene fra Nyquist.

Endelig brakte avisen fredag 5. mai et leserinnlegg fra Nyquist det blant annet het:

«Det var derfor med sjokk og vantro at jeg i ØB 6. april så at min henvendelse om å få rettet feil, hadde blitt til en sak hvor det fremstår som om jeg er blitt intervjuet. Jeg er aldri blitt intervjuet av ØB!»

KLAGEN:

Klager er den omtalte Susanne Nyquist. Klagen gjelder det opprinnelige oppslaget 20. mars, ØBs lederartikkel påfølgende dag, og artikkelen 6. april, gjengitt i sin helhet over.

Om artikkelen 20. mars anfører klageren at oppslaget både på første side og inne i avisen gir inntrykk av at det er hun som er direkte årsak til at hundene eventuelt må avlives, noe hun mener det ikke er dekning for å hevde. Hun viser ellers til at saken er godt kjent i lokalsamfunnet og at hun er fullt identifiserbar som nabo. Det vises i klagebrevet til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, om rett til samtidig imøtegåelse.

Klageren anfører videre at artikkelen inneholder en rekke faktafeil. Blant annet hevder hun at det påståtte støttebrevet fra en annen nabo er bestilt av hundeierne, ikke sendt til kommunen, men til dem.

Når det gjelder lederartikkelen påfølgende dag, heter det i klagebrevet at klageren er klar over at en redaktør har «rett til å uttrykke avisens meninger og oppfatninger», men mener denne retten stiller særskilte krav til grunnlaget for disse meningene. «I det aktuelle tilfellet må redaktøren ha vært kjent med at kun den ene av partene i saken var hørt. Hun må også antas å ha sett eller vært kjent mede sin egen avis’ oppslag om saken den foregående dag.» Klageren mener formuleringer i lederartikkelen peker direkte mot henne, og mener dette «ligger langt over grensen for hva som i anstendighetens navn kan settes på trykk på sviktende grunnlag, spesielt i en lederartkkel».

Den påklagede artikkelen fra 6. april (gjengitt i sin helhet over) kom i stand på bakgrunn av en henvendelse fra klageren til avisen. Ifølge klageren skrev hun et brev (vedlagt klagen) til ØBs ansvarlige redaktør, der hun redegjorde for sin kritikk av avisens omtale av hundeholdsaken. Avisen responderte med en henvendelse fra en journalist som ønsket å lage et intervju med henne, noe hun avslo. Det ble deretter avtalt et møte med avisens redaktør, som ble gjennomført 31. mars.

Klageren reagerer på at det som framkom i hennes brev til redaktøren og som eventuelt ble sagt i møtet med redaktøren, endte som et intervju med henne, på tross av at hun hevder å ha klargjort at hun ikke ønsket å bli intervjuet. Hun viser til at avisens redaktør ikke på noe tidspunkt informerte om at hun befant seg i en intervjusituasjon. Klagerens sentrale anførsel er at det som hun mente skulle framstå som en beklagelse og en korrigering av faktafeil i artikkelen, framstår som påstander fra hennes side.

TILSVARSRUNDEN:

Østlandets Blad avviser klagen. Det vises i tilsvaret til at avisens journalist før publiseringen av den første artikkelen flere ganger forsøkte å få kontakt med klageren, uten å lykkes. Videre: «Selv om vi ikke lyktes, valgte vi å trykke saken fordi den egentlige motparten er Ski kommune ved bygningssjefen. Men jeg har beklaget overfor Nyquist at hun ikke ble intervjuet i samme sak.»

ØBs redaktør stiller seg uforstående til at hennes lederartikkel av klageren blir oppfattet som «en personlig fornærmelse». Hun anfører at den inneholder generelle formuleringer og ikke personkarakteristikker.

Når det gjelder artikkelen 6. april, viser redaktøren til at det aldri ble gjort noen avtale om at klageren ikke skulle siteres i avisen. «Vi ble enige om at feilene skulle rettes opp i en artikkel. Det er trolig formen på denne artikkelen hun misliker. I denne saken kommer alle hennes momenter frem, og hvor ØB «legger seg flat» for kritikken. ØB kan ikke belastes for at klageren ikke er kjent med ordinære journalistiske arbeidsmetsoder».

Klageren stiller i sitt tilsvar seg tvilende til at avisen ha gjort forsøk på å gi henne mulighet til samtidig imøtegåelse i det første oppslaget. Med hensyn til lederartikkelen, anfører hun at det å fastslå at det dreier seg om en klage fra en nabo, vanskelig kan ses som en generell formulering.

Med hensyn til artikkelen 6. april, heter det i tilsvaret (klagerens understrekninger):

«Det er korrekt at det aldri ble gjort noen avtale om at jeg ikke skulle siteres i ØB. Med de mange presiseringer fram min side, såvel skriftlig som muntlig, om at jeg ikke ønsket noen fokusering på min person i denne saken, var en avtale om ikke å bli sitert ikke i mine tanker. At mitt møte med redaktør Zachariassen, som hadde som målsetting å komme fram til en minnelig ordning hvor ØB skulle rette opp og beklage sine feil, skulle ende opp med det som nærmest ble et intervju med meg, var like utenkelig. Jeg ble heller aldri gjort kjent med at redaktør Zachariassen hadde til hensikt å publisere sine rettelser/beklagelser som et intervju med meg.»

Østlandets Blad har ikke hatt ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder tre artikler i Østlandets Blad om en konflikt knyttet til hundehold. Klageren, en nabo som hadde klaget til kommunen fordi hun blir forstyrret av naboens tolv polarhunder, mener avisen brøt god presseskikk ved ikke å gi henne mulighet til samtidig imøtegåelse da den omtalte saken. Videre dreier klagen seg om at omtalen inneholder flere faktiske feil. Klagen omfatter også en lederartikkel om forholdet, og som klageren mener inneholder formuleringer som rammer henne på feilaktig grunnlag. Endelig gjelder klagen en artikkel der klageren får anledning til å imøtegå den opprinnelige artikkelen. Klageren hevder at det aldri ble gjort noen avtale om et intervju, og at det som ble avtalt som en beklagelse og korrigering fra avisens side, endte som et partsinnlegg fra klageren.

Østlandets Blad avviser klagen, men beklager at klageren ikke fikk anledning til samtidig imøtegåelse. Avisen anfører imidlertid at det er kommunen som er motpart i den aktuelle saken og at klageren slik sett ikke har noe presseetisk krav på å få komme samtidig til orde. Med hensyn til lederartikkelen, anfører avisen at den inneholdt generelle formuleringer, ikke personkarakteristikker. Klagen på den siste artikkelen avvises, med den begrunnelse at avisen ikke kan lastes for at klageren ikke er kjent med ordinære journalistiske arbeidsmetoder. Det anføres at det aldri ble gjort noen avtale om at klageren ikke skulle siteres i avisen.

Pressens Faglige Utvalg viser generalt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, om retten til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Utvalget mener, i likhet med avisen, at det ville styrket artikkelen om også klageren hadde fått anledning til å kommentere forholdene rundt konflikten om hundehold. Dette ikke minst fordi faktafeil da kunne vært unngått. Imidlertid vil utvalget legge avgjørende vekt på at klageren ikke er navngitt og at kommunen, som den konkrete motparten, har kommet til orde.

Heller ikke når det gjelder den påklagede lederartikkelen mener utvalget det foreligger noe brudd på normene for god presseskikk. Selv om normene naturligvis også gjelder for leder- og kommentarartikler, er det tradisjon for stor romslighet nettopp fordi det for leserne er tydelig at det er avisens meninger som framkommer.

Når det gjelder artikkelen der klageren er intervjuet, viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, der det heter: «Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter.» Utvalget registrerer at avisen har ment å korrigere tidligere opplysninger, men mener det ikke kan være tvil om at det var avisens ansvar å avklare med klageren om de kunne sitere henne i den forbindelse.

På dette punkt har Østlandets Blad brutt god presseskikk.

Oslo, 29. august 2006

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller

6

Sak nr. 133/06