Adv.flm. Erling Marcussen Timm p.v.a. klient mot Agderposten
Agderposten brakte den 16. juli 1999 en nyhetsartikkel med tittelen «Føler med studentene i Iran». I ingressen står det:
«De neste dagene blir svært avgjørende for Irans fremtid, det tror iraner bosatt i Arendal.»
Reportasjen er illustrert med et bilde av den aktuelle iraneren. Bildet er tatt skrått bakfra, slik at en ser deler av mannens profil, og i billedteksten står det: «- Jeg hadde håpet at valget av Mohammad Khatami som president i 1997 ville bety en endring, men hans fordømmelse av studentprotestene viser at han kun er en brikke i fundamentalismens spill, mener iraner bosatt i Arendal».
I teksten går det fram at iranerens far «var en kjent journalistleder før revolusjonen i 1979 og er blitt truet på livet flere ganger. Derfor ønsker jeg ikke navnet mitt eller bilde av meg i avisen».
KLAGEN:
Klageren , en advokat på vegne av iraneren, anfører at klienten stilte som vilkår for intervjuet «at hans navn ikke skulle oppgis i artikkelen, samt at eventuelle bilder ikke skulle medføre fare for identifisering». «I forbindelse med intervjuet ønsker NN å grunngi behovet for anonymitet, og redegjorde i den sammenheng for sin gjenværende families situasjon i Iran. Dette var ment som en forklaring til journalisten personlig, og skulle ikke tas med i artikkelen grunnet risikoen for identifisering som disse opplysningene medførte, både for NN selv, og hans familie. Til tross fore dette valgte Lars Olav Fosse (journalisten, sekr. anm.) å inkludere redegjørelsen i artikkelen».
Avtalen, vedrørende bilder, var at disse skulle tas bakfra. «Det bilde som ble offentliggjort har medført at en rekke personer har gjenkjent min klient, og gitt dette tilkjenne pr. telefon». Klageren viser til forholdene i Iran, og det anføres at «som konsekvens av den oppmerksomhet som nå har blitt han til del, frykter min klient for sin egen og sin families sikkerhet».
Klageren viser også til at han nå ikke kan reise hjem til Iran, og at et pass, som kostet hans familie 16.000 USD, derfor ikke kan brukes. Det påpekes også at artikkelen ble lagt ut på Internett.
TILSVARSRUNDEN:
Agderposten viser til at den har snakket med klageren, og beklaget «dersom artikkelen og bildet har skadet hans familie og skapt problemer med hensyn til hans fremtidige besøk i hjemlandet». Avisen anfører videre at «det ble ikke på noe tidspunkt presisert at opplysninger som ble gitt, og som klagers klient så at journalisten noterte på sin blokk, var bakgrunnsopplysninger kun ment for journalistens egen vurdering av identitifiserings-spørsmålet».
Når det gjeldet bildet, innrømmer avisen i ettertid at det kunne vært «tatt mer bakfra når anonymitet var et poeng». Agderposten går likevel ut fra at «de som har kjent igjen klagers klient, hadde kjent ham også om bildet var tatt rett bakfra». Avisen anfører at den, som andre aviser, også har en internett-utgave. «Vi presiserer derfor ikke i hvert enkelt tilfelle om en sak vil bli publisert bare i papiravisen, eller både papiravisen og nettavisen».
Klageren viser til sekretariates standardbrev vedrørende PFU-vedtektenes § 4, om mulige rettslige skritt, og bekrefter at «det er intet konkret krav om erstatning fremsatt, men det er gitt en oppfordring om at forslag til minnelig løsning fremsettes».
I sitt tilsvar viser klageren til avisens beklagelse, og legger til at beklagelsen ikke er «en adekvat kompensasjon» for belastningen artikkelen har påført klageren. «Det er på denne bakgrunn nødvendig med en reaksjon overfor de ansvarlige for avtalebruddet, samt at den skadelidte i denne sammenheng tilbys en kompensasjon for følgene av avtale-bruddet».
Klageren viser til en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten, og legger til at «det fremgår av disse regler at pressen i sin virksomhet ikke bare skal respektere enkeltmenneskers behov for vern, men at den enkelte journalist plikter å utvise et forsvarlig skjønn vedrørende hvem som trenger beskyttelse uten å selv uttrykke dette i klartekst». Klageren anfører at det var et uttrykt ønske om å bli anonymisert, «spesielt vedrørende fotografering og utelatelse av navn, men det må regnes som en selvfølge i denne sammenheng at også identifiserende opplysninger for øvrig skulle utelates, hvilket fulgte av sammenhengen».
Agderposten meddelte sekretariatet at avisen var i samtaler med klageren for å «avklare grunnlaget for en eventuell minnelig ordning».
Klageren meddelte sekretariatet at det ikke har vært mulig å løse saken i minnelighet.
Agderposten anfører i sin siste kommentar at «det dette koker ned til, er en vurdering av om bildet er egnet til å identifisere klagerens klient, fordi det angivelig skulle vært tatt for mye fra siden og for lite bakfra. Jeg kan i ettertid godt se at bildet kunne vært tatt mer bakfra, men kan likevel ikke se at klagerens klient vil bli gjenkjent av andre enn dem som kjenner ham fra før, og som uansett bruk av bilde eller ikke hadde visst at det var ham som var kilde, og at det var hans synspunkter som kom frem i artikkelen».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Agderposten, der en anonym iransk flyktning, avbildet skrått bakfra, uttaler seg kritisk om Iran-regimet. Klageren, iraneren representert ved advokat, reagerer på at han er blitt identifisert, til tross for at anonymisering var en betingelse for intervjuet. Klageren peker på at flere har kjent ham igjen etter oppslaget, og at hans redegjørelse om familiens situasjon i Iran ikke var ment for offentliggjøring. Oppslaget har, etter klagerens mening, satt ham og hans familie i større fare, og anfører at det nå ikke lenger er mulig for ham å besøke hjemlandet.
Agderposten innrømmer at bildet kunne vært tatt mer bakfra «når anonymitet var et poeng», men mener likevel at de som har kjent igjen klageren også ville ha kjent ham om bildet var blitt tatt rett bakfra. Agderposten anfører at det ikke på noe tidspunkt ble presisert fra klagerens side at opplysninger som ble gitt om familiens bakgrunn, ikke var ment for offentliggjøring.
Pressens Faglige Utvalget kan forstå den iranske flyktningens engstelse for å bli gjenkjent, og understreker at redaksjoner må være særlig varsomme med identifiserende opplysninger i saker som kan tenkes å ramme kilden eller dens nærmeste. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
Utvalget konstaterer at iraneren ga intervjuet mot ikke å bli identifisert ved navn eller bilde, at han i reportasjen ikke er navngitt og selv stilte til fotografering bakfra. Utvalget anser imidlertid at det forsøksvis anonymiserte bildet kan være egnet til gjenkjennelse, og bemerker at Agderposten selv ikke er fornøyd med bildet, og har beklaget det overfor klageren.
Når det gjelder omtalen av familien, vil utvalget påpeke at andre identifikasjonstegn enn navn og bilde kan bidra til identifisering. Utvalget mener at opplysningene i det påklagede tilfellet er av en slik art at avisen burde ha forstått at disse kunne få skadevirkninger for den intervjuede og hans familie.
Agderposten har brutt god presseskikk.
Oslo, 23. november 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Harald Berntsen, Jan Vincents Johannessen