Røros kirkelige fellesråd v. leder Bjørg Figenschou mot Vi Menn

Inne i bladet gikk reportasjen over tre sider, under stikktittelen « Har søkt om asyl i tre år – bor i krematoriet på Røros » og hovedtittelen « – LIKHUSET ER VÅRT HJEM ». I tilknytning til et bilde over to sider med en mann stående ved siden av en krematorieovn, het det i ingressen:

« Ti døde er nettopp blitt kremert i ovnen som durer og går ved siden av oss. Tre ligger på ?venting? på kjølerommet. – For en halv time siden bar de et nytt lik inn her, sier asylsøkeren Isa Krasniqi (37). Gravkapellet på Røros er hans og kona Hanifes hjem. »

Det framgikk at Karsniqi har levd i Norge i fire år. «De tre siste årene har han bodd i eget hus på Røros sammen med kona Hanife (27) og deres fem barn på 5,7,8 og tvillingene på 10 år.» «Marerittet begynte 27. mai kl. 07.05: Etter ordre fra Utlendingsdirektoratet (UDI) forsøkte politiet å pågripe den kosovoalbanske familien. Men bare en snau time før de banket på døra, ble ekteparet tatt med til kapellet/krematoriet ved Røros kirke. I selve kirken er det guiding hver dag. Derfor ble de plassert i krematoriet. »

I bildeteksten til hovedoppslaget het det:

« SOVER BLANT LIK: Isa Krasniqi (37) bor i Røros Krematorium, og sover vegg i vegg med lik-kjølerommet. Denne krematorieovnen gikk for fullt da Vi Menn var på besøk. »

Under mellomtittelen « Bor blant de døde » forteller Krasniqi videre:

« – Det er fryktelig å måtte bo her. Kona mi har mareritt og ligger våken stort sett hver natt. Krematorieovnene går for fullt også om kvelden og natten. Vi sover vegg i vegg med døde mennesker som enten er kremert, kremeres eller ligger klare til å kremeres. Fryktelig, klager Isa. – Vi går turer på kirkegården en gang iblant. Ellers må vi holde oss inne blant likene.

– Jeg har aldri hørt om noen som har bodd i et likhus eller vegg i vegg med en kremasjonsovn før. Her inne brennes folk nesten hver dag. For bare en halv time siden kom de bærende inn med et nytt lik gjennom stua vår. Det er utrivelig, sier 37-åringen som har adresse Røros Krematorium . »

Ytterligere tre bilder illustrerte reportasjen – ett fra kirkegården, ett av en båretralle med blomster og ett av Krasniqi foran en reol med urner. Til det sistnevnte het det i bildeteksten:

« UHYGGELIG: Isa viser fram dem han deler ?leilighet? med. Ti lik er ferdigbrent, tre ligger på kjølerommet. Ovnen durer i bakgrunnen og holder dem våkne. Det er ofte sterk liklukt her. »

Under mellomtittelen « – Flaut å være norsk » framgikk det at «Rørossamfunnet er rystet over historien og har engasjert seg sterkt for å hjelpe sine kosovoalbanske sambygdinger. Ifølge Reidun Roland, leder av medmenneskelighetskomiteen på Røros, har hele 97 prosent av innbyggerne skrevet under på at de vil ha Isa og Hanife boende her.»

I tillegg hadde Vi Menn intervjuet den daglige lederen av Røros Rengjøringsbyrå, der Krasniqis kone Hanife var fast ansatt. Han «synes det er trist å miste en så lojal og god arbeidstaker».

KLAGEN:
Klager er Røros kirkelige fellesråd ved dets leder Bjørg Figenschou. Hun viser til «mange reaksjoner på dette oppslaget». «Våre rutiner har opplagt vært for dårlige, men vi har alltid trodd at de døde var beskyttet i krematoriet . Kirketjenerne opplyser at døren alltid er låst unntatt når de arbeider der. De hadde ikke sett noe til delegasjonen (Vi Menns reportasje-team; sekr. anm.) som var her denne dagen.»

Videre anfører klageren at «vi hadde muntlig avtale med asylantene [om] at de ikke skulle gå inn i kjølerom og til ovnen. Dette stolte vi helt på. Utrolig at ingen skulle føle at dette var et overtramp. Og hvorfor spurte de ingen av kirkens folk hvis de mente dette var helt
i sin orden? Kirketjenerne var til og med i nærheten og jobbet. Mange pårørende har vært dypt såret og sjokkert og har fått sorgreaksjon og sinne, de synes dette er gravskjending. »

Vedlagt klagen følger kopi av et brev til Røros kirkelige fellesråd fra en kvinne som også har reagert på Vi Menns reportasje og dens «manglende respekt for døde og deres pårørende». Kvinnen opplyser at hennes mor døde 28. mars og ble bisatt 4. april, men urnenedsettelsen ble utsatt til juli. « Min mor kunne følgelig være et av ? de ferdigbrente likene ? som ble vist fram i Vi Menn. (…) Enda verre er det å kunne konstatere at uvedkommende slippes inn på en plass hvor døde menneskers urner oppbevares. I denne sammenhengen er både asylsøkeren og journalisten i høyeste grad uvedkommende. »

TILSVARSRUNDEN:
Vi Menn s redaktør opplyser at bladet fikk «tips om tilfellet Isa og Hanife Krasniqi på Røros fra flere ulike og pålitelige kilder i lokalsamfunnet». «Foreldrene ble skilt fra sine barn da de valgte å gå i kirkeasyl, hvor de nå levde under de mest uverdige forhold, som er beskrevet i vår reportasje. Barna ble tatt hånd om av barnevernet. Familietragedien var et faktum! »

Det framgår at bladets journalist gjorde avtale om å møte Krasniqi for et intervju i deres nåværende bolig, «mao. et besøk i gravkapellet/krematoriet på Røros». Etter Vi Menns mening er ikke et kirkeasyl å betrakte som et fengsel, men « et hjem i en nødssituasjon hvor det for beboerne er fullt mulig å ta imot besøk av så vel slekt som venner ». Bladet opplyser da også at journalisten ble «ledsaget av flere av ekteparet Krasniqis venner og støttekontakter under sitt besøk».

Videre viser Vi Menn til at Krasniqi utførte en del forefallende arbeid i gravkapellet, som rydding etc., «og det tydeligvis med ansvarlige myndighetspersoners fulle velsignelse. Det synes også å være årsaken til at han har kunnet bevege seg relativt fritt omkring, mao. det har vært praktiske årsaker og ingen tilfeldighet at dørene ikke har vært låst. Denne opplysningen fremkom ikke i reportasjen, beklagelig nok! » På denne bakgrunn avviser Vi Menn på det sterkeste at bladets medarbeider «nærmest har tvunget seg inn på området…».

Ifølge redaktøren gjorde journalisten forsøk på å innhente kommentar også fra Utlendings-nemnda (UNE). « Kritikk (fremkommet i lokalpressen) mot at bladet i etterkant ikke tok kontakt med rette myndigheter som eventuelt kunne gitt et mer nyansert bilde av saken, tilbakevises derfor også! »

Når det gjelder språkbruk i tekst og innhold i bilder, påpeker redaktøren at «Vi Menn er et aktuelt reportasjeblad som henvender seg til målgruppen menn». Ifølge redaktøren innebærer dette ofte en journalistikk « som blir mer kritisk og gravende, og som også presenteres i en nokså usminket og avslørende form hva angår både tekst og illustrasjoner . I den aktuelle reportasjen er det brukt til dels kraftig språk, men uten at det etter min mening har krysset sømmelighetens grenser .»

«Vi Menn prioriterer også billedjournalistikken, fordi bilder har en sterk dokumentarisk verdi som gir økt troverdighet til det journalistiske budskap. (…) Bruk av bildet med urnene mener jeg er forsvarlig nok, ettersom det ikke er så uvanlig å se både urner og kister
avbildet i reportasjer fra begravelsesseremonier og i andre relevante sammenhenger. Påpekes skal imidlertid at bildet aldri ville blitt publisert i Vi Menn om navnene på de avdøde hadde vært leselig på etikettene som preget respektive urner. »

Redaktøren tar til etterretning at reportasjen «har skapt fortvilelse og sinne hos en del pårørende midt i deres sorg». «Reportasjen hadde ikke på noen måte til hensikt å støte de etterlatte. Når det nå synes å være tilfelle, jf. klagen, er vi de første til å beklage at en slik helt utilsiktet situasjon har oppstått. Påstanden om at bladets handlemåte, herunder journalistens atferd på åstedet, nærmest er å betrakte som gravskjending, tar jeg sterkt avstand fra.»

For øvrig viser redaktøren til at «reportasjen i Vi Menn, sammen med en sterk folkeopinion på Røros, har… bidratt til at ekteparet fra Kosovo nå har fått en langt bedre og mer verdig og human tilværelse i sitt nye kirkeasyl».

Klagerne er ikke enig at asylsøkerne bodde under uverdige forhold, «men selvsagt uegnet». «Røros kapell er ikke et gravkapell, men har krematorium i underetasjen. Vi syns det var gravskjending å gå inn i krematoriet for uvedkommende og å ta bilder av urnene. » «Vi som bor på Røros kan alltid vite hvilke urner som står i krematoriet, det er bare å lese lokalavisene.»

«Vi har ingen ting med hvordan ordvalget må være i et ?mannfolkblad? og syns betegnelsen brente og ubrente lik var frastøtende og sårende for oss pårørende.»

«Vi syns fremdeles at et ord er et ord, asylsøkerne hadde lovet kirkevergen ikke å gå inn i avdelingen for krematorium og kjølerom, om døra var åpen eller låst var uvesentlig. At journalisten og resten av følget ikke syns dette var å ta seg til rette, er for oss ubegripelig. »

Videre anfører klagerne: «Bildene i reportasjen er ikke troverdige. Kister kan ikke bæres gjennom ?dagligstuen?. Kremasjoner skjer ikke om natten.»

Vi Menn har ingen ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i ukebladet Vi Menn, der det ble satt kritisk søkelys på et kosovoalbansk ektepars boforhold under opphold i kirkeasyl på Røros. Saken ble presentert under tittelen «- Likhuset er vårt hjem», og i tekst og bilder ble det detaljert skildret hvordan paret nesten daglig hadde kremasjoner tett innpå seg. Røros kirkelige fellesråd påklager at asylantene og journalisten har tatt seg til rette i kapell og krematorium, og viser til sterke reaksjoner fra slektninger av nylig avdøde. Klagerne, som på forhånd ikke ble kontaktet, betegner det som gravskjending at bladet også brakte et bilde med urner.

Vi Menn mener det var viktig å få synliggjort ekteparets uverdige boforhold. Etter bladets mening er ikke et kirkeasyl å betrakte som et fengsel, men som et hjem i en nødssituasjon, hvor det for beboerne er fullt mulig å ta imot besøk. Vi Menn beklager at det i reportasjen ikke framkom at den mannlige asylanten hadde arbeidsoppgaver i kapellet, og at det derfor ikke var snakk om urettmessig å trenge seg inn. For øvrig påpeker redaktøren at bladets målgruppe tilsier en nokså usminket og avslørende reportasjeform, både i tekst og illustrasjoner. Ut fra dette forsvares også bruken av bildet med urner.

Pressens Faglige Utvalg mener Vi Menn var i sin fulle rett til ta for seg det kosovoalbanske ekteparets vilkår under kirkeasylet, med vekt på deres subjektive opplevelse av forholdene.

Selv om utvalget finner det vanskelig å gå inn på riktigheten av alle opplysninger og påstander som framkommer i reportasjen, må det under alle omstendigheter anses som klanderverdig at redaksjonen ikke har kontaktet de kirkelig ansvarlige på Røros for samtidig kommentar. På den måten ville bladet også fått mulighet til korrigere faktiske feil.

Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.» Utvalget viser også til punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

Videre anser utvalget at bladet i sin presentasjon av saken ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til de avdødes pårørende, som måtte forutsettes å ville motta reportasjen med ubehag og som en tilleggsbelastning. Etter utvalgets mening har bladet gått unødig langt i å formidle nærgående og detaljerte beskrivelser av de stedlige forhold, noe som forsterkes gjennom bildebruken. Slik utvalget ser det kunne redaksjonen ha fremmet asylantenes sak på en langt mer skånsom måte overfor andre indirekte berørte.

Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.» Utvalget viser også til punkt 4.12, der det heter: «For bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetskrav som for skriftlig og muntlig fremstilling.»

Vi Menn har brutt god presseskikk.

Oslo, 22. oktober 2002
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, Annette Groth, Odd Isungset,
Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen, Henrik Syse