Sentrum Pensjonat v. Vigleik Sandøy mot Dagbladet

Dagbladets Magasinet brakte lørdag 3. juni 2006 en bredt anlagt featurereportasje over ti sider med hovedtittelen «Hilsen fra Oslo» og denne ingressen:

«I sommer kommer halvannen million turister til Oslo. Til prostituerte, tiggere og søppel. Magasinet dro på ferie i hovedstaden.»

Deretter i brødteksten:

«DEN KJØLIGE KVELDSLUFTA begynner å slippe taket i neseborene. Det er tidlig torsdag kveld og langhelg i Oslo. For ett minutt siden gikk vi gjennom en skrikende oransje gang og opp ei knirkende trapp. Nå står vi i resepsjonen på Sentrum Pensjonat, vårt nye «hjem» for de neste par nettene. Treverket er mørkt og linoleumsgulvet knirker. Det henger en ubestemmelig lukt i lokalet, en svak eim av røyk og et hint av udusjet menneskehud.

-Vil dere betale med én gang? spør resepsjonisten med rødlig smultringskjegg.

Vi vurderer å spørre om vi har noe valg, men legger i stedet 800 kroner på den skulderhøye disken. To netter i et rom med utsikt.

Sentrum Pensjonat ligger bare noen få kvartaler fra Oslo S, i krysset mellom Tollbugata og Skippergata. Tradisjonelt to av Oslos mest belastede asfaltstriper. Pensjonatet ser anonymt og ufarlig ut fra gata, et slikt sted en intetanende turist
kan komme til å velge. Ei billig seng å sove i, midt i Oslo sentrum, beliggende mellom to sentrale turistpunkter: Oslo S og Akershus festning. Det er denne strekningen vi går i kveld.»

Og senere:

«PÅ PENSJONATET har vi fått tildelt en romnøkkel og et elektronisk nøkkelkort til døra ut mot gata. Pensjonatet viser seg ikke å være noe rottereir. Sykelig oransje vegger er verken pent eller trendy, men de smale gangene ser nymalte og reine ut. Kanskje pensjonatet er blitt renovert etter politiets bordellrazzia høsten 2004. Da ble de to eierne og to av resepsjonistene dømt til fengsel for å ha leid ut lokaler til prostituerte.

Rom 302 ser overraskende fint ut. Selv om det er et enkeltrom, er senga bred og har to puter og to dyner. Sengetrekket er riktignok Ikeas billigste variant, men det lukter reint. Til og med en velkomstgave på puta har pensjonatet tatt seg råd til: En liten pose vingummi som bærer navnet «Happy Cola». Kanskje er det engelskklingende snopet myntet på de utenlandske gjestene?

Ute i gangen står det flere lettkledde jenter som snakker fremmede språk seg imellom. Noen er mørke i huden, andre lyse i håret. De utfordrende klærne forener dem.»

Ytterligere et stykke ute i journalistens beretning:

«PÅ PENSJONATETS ROM 302 er lyset kunstig. Mørket har senket seg over Oslo sentrum denne torsdagskvelden. Det skravles høylytt på et fremmed språk lenger bort i gangen. Vi tenker at det er en slags fellesstue, og sikter oss inn mot lysstripa som avtegnes gjennom den åpne døra. Vi skal gå inn, men bråsnur når vi oppdager at vi er i ferd med å gå inn på et helt vanlig enkeltrom. Der inne sitter det to ferme damer med filippinsk utseende og en litt mindre mann. Alle tre i rommets eneste seng. På rommet ved siden av står døra på vidt gap. Der er det helt stille. I øyekroken ser vi ei jente med østeuropeiske trekk sitte og se ut i lufta. Hun ser ensom ut.

En time seinere hører vi høyhælte skritt utenfor romdøra vår. To ting slår oss når vi kommer ut i gangen for andre gang. De to dørene som var vidåpne en time tidligere, er nå lukket og låst. Og det lukter sterkt av parfyme i gangen.»

«MIDT PÅ NATTA, regnbygene nekter å gi seg. Nå kommer den ensomme østeuropeiske jenta, hun fra naborommet med den åpne døra, inn på pensjonatet. I resepsjonen henter hun et reint håndkle i hylla før hun marsjerer målrettet opp på rommet sitt i tredje etasje. Vi følger henne opp trappa, noen små trinn bak. Den trange dongerishortsen dekker så vidt rumpa, under har hun nettingstrømper med grove masker. Hun forsvinner inn på rommet sitt, vi går ut.»

Det har blitt ny dag og ny kveld i journalistens skildring:

«Utenfor døra som går inn til pensjonatet, står det nå fire-fem jenter. De ser ikke på hverandre, men på bilene som kjører forbi. Uttrykksløse, mens de snurrer sakte på paraplyene sine. (…) Ut pensjonatdøra går det østeuropeiske jenter, alle med brune øyne og litt for lyst hår. De er kledd i hvite topper, korte dongeriskjørt og lange sigaretter. De går ned mot havna bak festningen. Dit horekundene tar med seg de prostituerte, hvis de da ikke har et billig pensjonatrom eller et stort bagasjerom med sotede vinduer på en parkeringsplass i sentrum.»

«Det går opp for oss at i løpet av disse kveldene i Kvadraturen, på Karl Johan, inne på pensjonatet, har vi ikke hørt ett ord norsk. Bortsett fra i resepsjonen, da vi sjekket inn. Det har utelukkende gått på gebrokkent engelsk og fremmede språk vi ikke skjønner stort av.»

Et bilde av Sentrum Pensjonats beliggenhet i Kvadraturen gikk over to av Magasinets sider. Et mindre foto tatt i journalistens rom, hadde denne bildeteksten:

«Rom 302: Prostitusjonen dominerer også Sentrum Pensjonat, hvor vi bodde i to dager.»

KLAGEN:

Klager er Sentrum Pensjonat ved fungerende daglig leder Vigleik Sandøy, som ikke har noe i mot at journalisten ønsket å beskrive livet i en belastet del av Oslo sentrum. «Tvert imot ville vi bifalle et slikt initiativ. Rett og slett fordi vi driver næringsvirksomhet i området. Men da under forutsetning [av] at journalisten ønsket å spille med åpne kort.»

«Å sjekke inn på Sentrum Pensjonat uten å informere at han er journalist er også helt ok for oss. Men det under forutsetning av at vi ikke skal være en stor del av artikkelen. På bakgrunn av det som journalisten skriver om Sentrum Pensjonat, mener vi at det er en absolutt plikt i henhold til Vær varsomplakaten å informere oss om hans hensikt med oppholdet, samt at han hadde til hensikt å omtale oss i artikkelen. Dette hadde nemlig gitt oss muligheten til å forklare hvordan vi driver stedet.»

«Sentrum Pensjonat er det eneste stedet som avkrever våre gjester en erklæring ved ankomst, som gjør det klart at kjøp og salg av sexuelle tjenester er forbudt. Vi er de eneste som aktivt overvåker og følger opp at dette ikke skjer. Vi stanser daglig mannlige gjester som ønsker å ta med seg prostituerte inn på vårt pensjonat. Samtlige blir avvist.»

Klageren tilbakeviser reportasjens opplysning om at fire personer er dømt for hallikvirksomhet etter en politirazzia i pensjonatet i 2004. «Dommene er anket inn for høyere rettsinstans, og er derfor ikke rettskraftige. Ankesakene kommer opp til doms denne høsten.»

Det medgis imidlertid at det var ca. 10 bulgarske jenter som bodde på pensjonatet mens Dagbladets journalist var gjest, og at jentene jobbet som prostituerte i området. Klageren
understreker at jentene kun bodde på pensjonatet, og at de alle hadde underskrevet på ikke å bringe inn kunder. «Dette har [de] heller aldri prøvd på. Fordi de vet at følgene er at samtlige ville bli kastet ut påfølgende dag. (…) I tillegg til disse 10 jentene hadde vi ca 60-70 andre gjester. Dette primært ryggsekkturister fra hele Europa. Disse greier imidlertid journalisten å overse totalt.»

Klageren reagerer for øvrig på at «hele artikkelen er skrevet på en ekstremt nedlatende måte» og at journalisten «beskriver stedet som om det nærmest skulle være et bordell». Særlig pekes det på teksten til bildet fra «Rom 302», der journalisten «kommer med påstand [om] at «Prostitusjonen dominerer også Sentrum Pensjonat, hvor vi bodde i to dager.»» Og klageren hevder igjen:

«Det foregår ikke prostitusjon ved Sentrum Pensjonat. I motsatt fall ønsker jeg å få konkret informasjon om hva journalisten har opplevd. Dette er en påstand som vi absolutt burde fått sjangsen til å både imøtegå og motbevise. (…) Vi har nemlig ingenting å skjule, og kunne bidratt med de erfaringer som vi har fått etter å ha drevet i kanskje byens mest belastede område.»

I et tilleggsbev opplyser klageren at han umiddelbart etter publiseringen av reportasjen tok kontakt med Magasinets redaktør, «for å kunne formulere et tilsvar». «Jeg skrev et svar og mailet det over til redaktøren. Denne mente at svaret var alt for langt, og kortet det ned til den lengde hun mente var akseptabel. Dette ble gjort før en klage til PFU ble vurdert, og jeg føler at vi på ingen måte ble imøtekommet i den grad vi ønsket.»

TILSVARSRUNDEN:

Dagbladet skriver bl.a. i sitt tilsvar:

«Prostitusjonen har sin egen infrastruktur som ikke uten videre lar seg beskrive for en journalist som gir seg til kjenne. Derfor bestemte Magasinets ledelse seg for at en reporter kunne skrive seg inn ved Sentrum Pensjonat uten å oppgi at han var journalist. Sentrum Pensjonat er et sentralt sted for en rekke av Oslos prostituerte, og dermed et svært relevant sted å omtale i en sak som denne.»

Og om klagerens beskrivelse av reportasjen som «ekstremt nedlatende», heter det:

«Vi kan naturlig nok bare beklage hvis Vigleik Sandøy oppfatter artikkelen slik. Men vi vil likevel hevde at det ikke finnes faktisk grunnlag for påstanden. Flere steder i artikkelen beskrives pensjonatet i ordelag som vi mener normalt vil bli oppfattet som positive beskrivelser.»

Dagbladet mener også å ha belegg for bildeteksten til «Rom 302». «Vi viser blant annet til det klageren selv skriver i klagebrevet om at det bodde 10 prostituerte fra Bulgaria på pensjonatet mens vår reporter også bodde der. (…) Klagerens egne opplysninger bygger med andre ord opp under reporterens egne observasjoner av at stedet er dominert av prostitusjonsvirksomheten i området. (…) At en rekke rom på Sentrum Pensjonat leies av
prostituerte er sikkert uforskyldt for pensjonatets del, men det er et faktum som forsøkes beskrevet i artikkelen, og som pensjonatets ledelse er sørgelig klar over.»

«Vi opplever det slik at «prostitusjonen» tolkes av klageren som å gjelde eksplisitt møtet mellom prostituert og kunde. Slik vi beskriver det, er det altså ment å beskrive et større bilde. Vi ser at det kan være rom for den tolkningen det later til at klageren legger til grunn, og innser at en presisering av begrepsbruken kunne vært på sin plass. Hovedpoenget står uansett fast: Miljøet innenfor og like utenfor pensjonatveggene vekker oppsikt blant turister og gjester ved pensjonatet.»

«Skildrende journalistikk er en anerkjent og akseptert sjanger innen journalistikken. I mange tilfeller er den beste måten å formidle en situasjon, en stemning eller et samfunnsproblem nettopp for journalisten å delta på lik linje med andre deltagere – og skildre opplevelsen for leseren. Vi snakker her ikke om situasjoner der det er nødvendig med skjult identitet eller mikrofon for å avsløre forhold av stor samfunnsmessig betydning, men en deskriptiv metode av godt gammelt merke. Slik journalistikk er det Dagbladet har bedrevet i denne saken.»

«Til tross for at vi mener observasjonene våre fra Sentrum Pensjonat er nøkterne og balansert, kan vi ikke se bort fra at ledelsen ved pensjonatet faktisk kan ha opplevd det som at kritikk og beskyldninger ble rettet mot dem. Med det som bakgrunn kan vi se at vi kunne ha valgt å kontakte ledelsen. Men det er ikke dermed sagt at vi skulle ha kontaktet dem.»

«Hva angår vår opplysning om at dommer knyttet til personer ved pensjonatet, er disse opplysningene riktig. Personene er dømt i en rettsinstans, men vi kunne ha presisert at dommene ennå ikke er rettskraftige.»

Klageren har mottatt avisens tilsvar med undring. Han finner det gåtefullt når Dagbladet hevder at pensjonatet er blitt omtalt i ordelag som «normalt» oppfattes som positive. Klageren spør om det er opplysningen om at sengetøyet faktisk luktet rent og nyvasket det siktes til. «Eller er det utsagnet om at SP kanskje ikke er et rottereir likevel»?

Videre hevder klageren på ny at pensjonatet ikke har noe å skjule, mens han mener Dagbladets forsvar av journalistens skjulte identitet kan oppfattes «som en tilnærmet påstand [om] at vi skulle ha noe å skjule». «Og at det å gi seg til kjenne ville medføre at artikkelen ikke kunne gjennomføres uten anonymitet.»

For øvrig kan ikke klageren se at Dagbladets tilsvar kommer med opplysninger som skulle endre grunnlaget for å opprettholde klagen.

Dagbladet har pr. telefon meddelt at avisen ikke har ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en bredt anlagt featurereportasje i Dagbladets Magasinet, med søkelys på hva som møter turister i prostitusjonsbelastede deler av Oslo sentrum. Som et hovedelement i reportasjen inngår at avisens medarbeider i to døgn overnattet på Sentrum Pensjonat i Kvadraturen for å gjøre observasjoner, uten å gi seg til kjenne som journalist.

Pensjonatledelsen påklager journalistens fordekte opptreden, i kombinasjon med hans etterfølgende beskrivelse av pensjonatet som nærmest å være et bordell. Klageren mener journalisten hadde en presseetisk plikt til å informere om hensikten med sitt pensjonatopphold, og gi ledelsen mulighet til samtidig å forklare seg i reportasjen. Slik klageren ser det, oppveier ikke et senere forkortet tilsvar i Magasinet den opprinnelige redaksjonelle forsømmelsen.

Dagbladet hevder å ha belegg for at Sentrum Pensjonat er et sentralt sted for en rekke utenlandske prostituerte. Det vises til bekreftelse i klagen på at et titall østeuropeiske jenter oppholdt seg på pensjonatet mens journalisten bodde der, og at disse «jobbet» i området rundt. Likevel beklager avisen det dersom artikkelen oppfattes som negativ og nedlatende. For øvrig forsvarer Dagbladet fullt ut at avisens medarbeider ikke tilkjennega seg som journalist, siden muligheten for å observere var avhengig av at han opptrådte som vanlig gjest.

Pressens Faglige Utvalg vil generelt mane redaksjoner til tilbakeholdenhet med å ta i bruk fordekte arbeidsmetoder, selv når mulige kritikkverdige forhold vanskelig lar seg overvåke og beskrive hvis en medarbeiders identitet som journalist blir kjent. I det påklagede tilfellet anser imidlertid utvalget at formålet legitimerer journalistens opptreden som vanlig pensjonatgjest, og at handlemåten derfor faller innenfor det presseetisk akseptable. Utvalget legger her vekt på at gjengivelsen av journalistens observasjoner ikke røper noen enkeltpersoners identitet.

Derimot ser utvalget alvorlig på at Magasinet, innen publiseringen av reportasjen, ikke gjorde klageren oppmerksom på hva formålet med journalistens pensjonatopphold hadde vært. Etter utvalgets mening måtte det for redaksjonen framstå som åpenbart at navngivelsen av pensjonatet i den sammenheng det ble gjort, ville oppleves som belastende for de ansvarlige. Sett på denne bakgrunn finner utvalget det pressetisk helt uakseptabelt at klageren ikke ble gitt mulighet til samtidig å komme til orde med presiserende informasjon om pensjonatvirksomheten. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, om retten til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.

Dagbladet har brutt god presseskikk.

Fredrikstad, 24. oktober 2006
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Trygve Wyller