Pål Hetland og Katherine Lück mot Fædrelandsvennen
Fædrelandsvennen la om kvelden onsdag 3. juli 2002 ut på sine nettsider en illustrert nyhetsartikkel med tittelen « Quartfestivalen: Her selger pressesjefens kone svartebørsbilletter ». Det tilhørende bildet viste en navngitt kvinne (Katherine Luck) som ved en disk overleverer noe til en mann. Det framgikk av bildeteksten at « Her overrekker Quart På 4000 kroner i bytte mot to ukepass». Mannen på bildet var en medarbeider i Fædrelandsvennens festivalbilag «Quart På», et bilag som skulle følge avisen dagen etter. I artikkelen het det videre:
« I går kjøpte Quart På to ukepass til 2000 kroner stykket av kona til Quart Festivalens pressesjef, Pål Hetland. Hetland kaller konas handlinger ?forkastelige?. For to dager siden sa Pål Hetland følgende om folk som selger Quart-billetter på svartebørsen: – Vi kjenner til dem. Dette er organisert svartebørshandel, men alt vi kan gjøre er å advare folk mot å kjøpe fra dem. »
«Da Hetland i går ble konfrontert med sin kone Katherine Luck sin svartebørhandel, ville han først ikke kommentere saken. Da han senere på dagen var kommet over sjokket, sa han dette: – Det som har skjedd, er at min kone har vært dum nok til å selge disse billettene. Hun fikk spørsmål fra sin sjef om hun kunne hjelpe ham å selge tre billetter han hadde til overs. Dessverre var hun så dum at hun sa ja, sa Hetland.»
Artikkelen opplyser at «Det var i går formiddag Quart På fikk kontakt med Hetlands kone, Katherine Luck, som jobber som servitør på pizzarestauranten Pepinos i Markens.» Og videre het det:
« Avtalen lød på å kjøpe tre dagspass til 1800 kroner stykket. Den endelige handelen ble på to ukepass til 2000 kroner stykket. Den siste billetten hadde hun allerede solgt for 3000 kroner.
– Jeg selger billettene for sjefen her, var det eneste Katherine Luck ville si etter at Quart På hadde kjøpt de to ukepassene og gjort seg til kjenne.
På spørsmål om Hetland kjente til saken, var reaksjonen umiddelbar.
– Nei, er du gal. Dette har jeg absolutt ingen kjennskap til, sa han tydelig sjokkert. »
Neste dag, torsdag 4. juli , hadde Fædrelandsvennen samme sak som hovedoppslag på førstesiden, med et tilsvarende bilde og under tittelen « Her selges billetter svart – Selgeren er Quart-pressesjefens kone ». Det ble henvist til reportasje i festivalbilaget, som også inneholdt en lederartikkel om avsløringen.
Lørdag 13. juli kom Fædrelandsvennen med et nytt førstesideoppslag om Quart-billetter, denne gang med tittelen « Nye påstander om svartebørs ». I henvisningsteksten het det:
« QUART: Ansatte og kunder ved Negl- og hudakademiet i Kristiansand er blitt tilbudt billetter til Quart Festivalen av Katherine Lück. Hun er gift med Quarts pressesjef Pål Hetland. De ansatte hevder at det ikke er første året Lück skal ha drevet med svartebørs.
3000 KRONER: De fem ansatte sier de ble tilbudt billetter til opptil 3000 kroner dagen. De sier at Lück hevdet at hun fikk billettene av sin mann. En kunde i salongen sier Lück tilbød henne femdagerspass.
«BULSHIT»: Pål Hetland avviser at han har solgt billetter til sin kone. – Dette er ?bullshit?, sier Hetland. Katherine Lück vil ikke kommentere saken. Toffen Gundersen (skal være Gunnulfsen, festivalsjef ; sekr. anm.) mener også at historien høres uvirkelig ut. »
Som illustrasjon til førstesideoppslaget, og også inne i avisen, ble et bilde med tre av de ansatte ved Negl- og hudakademiet brukt. De tre uttaler seg også i innsidereportasjen, og det framgår at Katherine Lück er deltidsansatt i neglesalongen. «- Hun sa hun hadde fått kjøpt billettene rimelig av sin mann, pressesjefen, forteller to av de ansatte…». I senere avsnitt het det dessuten:
« Fædrelandsvennen har snakket med fem av de seks ansatte ved negleskolen og salongen, som alle bekrefter at de enten er blitt tilbudt å kjøpe billetter av sin kollega, eller at hun har fortalt dem om svartebørsvirksomheten sin. (…) De fem kollegene sier at dette ikke er det første året Lück spekulerer på svartebørsen. Det skal Lück selv ha fortalt dem. Nøyaktig foran hvor mange festivaler Lück har drevet slik business, vet de ikke. (…) Alle de ansatte takket nei til Lücks billettilbud. »
Pressesjef Pål Hetland ber i artikkelen avisen om å «ta en kikk på kildene våre, da han hevder at disse neppe er tilregnelige. Hetland legger til at hele saken er idiotisk. – Dette er så idiotisk at jeg ikke gidder å bruke tiden min på det. Du finner den informasjonen du trenger på nettsidene våre, quart.no, sier han på telefon, for deretter å slenge på .»
Festivalsjef Toffen Gunnulfsen uttaler: «- For å få tak i billetter, må du ha tilgang til billett-maskin og kode, noe ikke Hetland har. Det har bare Posten, Billettservice og Quart Festivalens billettansvarlige, forklarer Gunnulfsen, og understreker at billettsystemet er vanntett .»
Også en anonym kunde i neglesalongen intervjues, og bekrefter at «Lück tilbød henne å kjøpe femdagerspass til Quart Festivalen».
KLAGEN:
Klager er pressesjef Pål Hetland, på vegne av sin kone og seg selv. Han mener Fædrelands-vennen har brutt med en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten: 3.2, 3.3, 3.9, 3.10, 4.1 og 4.7.
Innledningsvis viser klageren til at « journalisten opptrådte under falsk identitet og det ble brukt skjult kamera for å dokumentere episoden. Dette mener vi alene er et klart brudd på pressens etiske regler. »
Klageren understreker at «de to billettene som ble solgt til Fævennens journalist, er de eneste som Katherine har videresolgt til overpris. Fævennens øvrige påstander om både billettyper, priser og varighet er uriktige .» Her påpeker klageren også at «videresalg av ordinære billetter verken er straffbart eller ulovlig. Det har heller ikke foreligget noen retningslinjer fra Quart Festivalens side angående den type virksomhet for festivalens ansatte og deres pårørende. Det er en stor forskjell på videresalg av to billetter og den organiserte svartebørsvirksomheten som Quart vil til livs, og som også jeg er sterkt imot. »
«Vi ser selvsagt det uheldige i situasjonen, men synes både metodene som ble brukt og fremstillingen av saken er helt uakseptabel, og direkte i strid med pressens etiske regler.»
Klageren tar for seg hvert av VV-punktene han har vist til, og starter med punkt 3.2: «I avisens oppslag lørdag 13. juli henviser avisen til seks ulike kilder som hevder at Katherine har solgt billetter fra Negl- og Hud Akademiet i Kristiansand. Billettene hun solgte var innkjøpt billig via meg, ble det påstått, og at det ikke var første året hun spekulerer på svartebørsen.»
« Fævennen burde både ha sjekket kildene og hvordan billettsystemet virker. Da burde de lett ha funnet ut at det er praktisk umulig for meg å skaffe billige billetter. (…) Dette kunne også Fævennen lett ha sjekket ved å kaste et blikk på de fysiske billettene avisen kjøpte av Katherine en uke i forveien. »
«Avisen burde vært skeptisk til det tydelige mønsteret når det gjelder kildenes samhørighet. Alle jobber på samme sted hos Conny Harrington (lederen av Negl- og hudakademiet; sekr.
anm.)… Torsdag 18. juli mottok Katherine og jeg en skriftlig erklæring fra en av de fem kvinnene på Negl- og Hudakademiet som ble intervjuet av Fævennen. Her bekrefter hun at historien er helt feil fremstilt, og tilbakeviser samtidig alle påstandene mot Katherine. » (Kopi vedlagt).
Under henvisning til VV-punkt 3.3 anfører klageren at «premissene ble ikke gjort klare i intervjusituasjonen onsdag 3. juli, da det ble brukt falsk identitet og et skjult kamera i saken.»
Og når det gjelder VV-punkt 3.9: «Fævennen burde vært klar over hvilke reaksjoner som kan komme i etterkant av den type ?undercover?-journalistikk som forekom onsdag 3. juli. Da journalistene ga seg til kjenne, ble Katherine oppriktig sjokkert da hun ikke mente hun gjorde noe galt. Det førte til at hun sa hun solgte billettene på vegne av sin kollega. Fævennen feilsiterte henne på dette, og skrev at hun solgte de for sjefen sin på Pepinos. (…) Fævennen burde vært mer varsom før de trykket dette sitatet, da min kone var tydelig redd og sjokkert – og gitt henne en ny sjanse til å kommentere saken. »
Om det påståtte bruddet på VV-punkt 3.10 skriver klageren bl.a.: «Det er ingenting av det som Katherine har gjort i denne saken som er av vesentlig samfunnsmessig betydning. Quart Festivalen i seg selv har nok en viss samfunnsmessig interesse, det er derfor Katherine og jeg har forståelse for at vi blir konfrontert med denne noe uheldige episoden. Men dersom man godkjenner bruk av skjult kamera og falsk identitet i episoder som dette, så kan dette få helt uante konsekvenser – både for pressen, intervjuobjekter og lesere. »
Angående påstått brudd på VV-punkt 4.1 heter det i klagen: «Den manglende forholds-messighet mellom ?forsyndelse? og reaksjon viser at det verken er vektlagt saklighet eller omtanke i presentasjon eller innhold. Saken blir fremstilt som en kriminalsak uten å være det, og handlingen fremstilles som om det skulle være begått et lovbrudd. »
Og til slutt om VV-punkt 4.7: «Jeg er klar over at dette punktet gjelder kriminal- og rettssaker. Likevel mener jeg at saken torsdag 4. juli er blitt fremstilt som om det skulle være en kriminalsak, hvor min kone blir hengt ut for noe som kan virke som en kriminell handling. Derfor mener jeg at dersom Fævennen synes at Katherines handling var skandaløst umoralsk, så burde de i så fall latt være å bruke fullt navn og bilde på henne. »
TILSVARSRUNDEN:
Fædrelandsvennen minner om Quart-festivalens betydning ikke bare for landsdelen, men også nasjonalt og internasjonalt. «Publikum og våre lesere er derfor naturlig nok opptatt av det nyhetsbildet som festivalen skaper. Av den grunn har Fædrelandsvennen utgitt en egen festivalavis de siste årene.»
«Quart-festivalen er også en omfattende penge-maskin som genererer et to-sifret million-beløp som sluses inn gjennom Quart-systemets ulike samarbeidspartnere. Stiftelsen Quart-festivalen, som mottar offentlig støtte fra stat og kommune, kontrolleres av en liten gruppe
personer som også har betydelige økonomiske interesser i selskaper som samarbeider med Quart-festivalen.»
«Og nyhetsbildet skapes også av Quart-festivalens ledelse. Ikke minst av den høyprofilerte pressesjefen, Pål Hetland, som har vært dyktig til å bruke mediene, både til å markedsføre festivalen og til å sette fokus på hendelser og fenomener som festivalledelsen ønsker oppmerksomhet omkring. Han er derfor i aller høyeste grad en offentlig – og kritikkutsatt – person. »
«I dagene før vårt avisoppslag om hans kones svartebørshandel med billetter, gikk han på vegne av festivalledelsen ut med en sterk moralsk fordømmelse av svartebørshandelen under festivalen – billetter som ble solgt til overpris. (…) Svartebørshandelen ble ettertrykkelig satt på den offentlige dagsorden av festivalledelsen og Pål Hetland selv som et alvorlig problem under festivalen. »
«Onsdag 3. juli fikk avisens redaksjon en henvendelse fra en kilde som hadde gjort en telefonisk avtale med Pål Hetlands kone om kjøp av svartebørsbilletter. Han gjorde oss oppmerksom på at det var vel kjent i byen at hun drev et mer eller mindre organisert salg av billetter, og tilbød oss å overta hans kjøpsavtale for å få dette dokumentert.»
« Vi fant at den eneste måten å få en troverdig dokumentasjon av salget på var at en av våre egne journalister møtte opp og foretok handelen og at dette ble dokumentert ved foto. Alternativet å la kilden gjennomføre kjøpet og basere oss på hans versjon ble forkastet av hensyn til kildevernet .»
«For ordens skyld» gjør avisen oppmerksom på at journalisten ikke opptrådte under «falsk» identitet, men under ukjent identitet. «Vår fotograf opptrådte ikke fordekt med ?skjult? kamera i restauranten – hennes nærvær og fotografering ble registrert av andre restaurant-gjester.» «Da salget var gjennomført identifiserte vår journalist seg som Fædrelands-vennens medarbeider . »
Avisen påpeker at « både Katherine Lück og Pål Hetland fikk anledning til å uttale seg i vår reportasje. » «Vi har ikke i noen sammenheng fremstilt handelen som ulovlig, men henvist til utsagnene om at det var moralsk forkastelig.» «Billettservice opplyser til Fædrelandsvennen at det i tillegg til de billetter som selges via Billettservice og Posten blir trykket opp et antall billetter som disponeres av Quartfestivalen selv.»
Som vedlegg følger kopi av en artikkel fra Dagbladets nettsider 13. juli, der Pål Hetland intervjues og bl.a. bekrefter at «Lück, uten hans vitende, fortalte om billettene til alle hun kjente». « I så fall har vi fotografert og avdekket en relativt åpen og velkommunisert handel på et offentlig sted. »
Om avisens oppfølgning med de ansatte ved Negl- og hudakademiet, vises det i tilsvaret til at fem var villige til å stå fram og bekrefte «Lücks omfattende svartebørshandel». « Vi hadde altså seks kilder, hvorav fem sto frem med navn (og tre med bilder). » « Og kilden – kunden – som ikke ønsket å navngis er kjent av redaksjonsledelsen som en meget troverdig person. Kildene refererer bare hva de har sett og hørt at Lück selv har sagt og gjort. »
Når det gjelder den erklæring en av de ansatte ved Negl- og hudakademiet senere skal ha avgitt, og som fulgte klagen, viser Fædrelandsvennen til vedlagt kopi av brev fra hennes advokat. I brevet hevdes det at klageren har «brukt en falsk erklæring».
Klageren mener Fædrelandsvennen «prøver å maksimere denne sakens størrelse». Han medgir at Quart-festivalen blir lagt merke til ut over landets grenser, «men heller ikke noe mer». Klageren går heller ikke med på at han skulle ha «brukt» mediene i en kampanje mot svartebørsbilletter. Han hevder at «dette er å snu flisa på hodet», og at det var pressen selv som ønsket å fokusere på svartebørshandelen… «jeg ble nedringt av et ti-talls medier som ønsket kommentarer».
Igjen understreker klageren at « det er stor forskjell på organisert svartebørshandel og det min kone gjorde ». « Forklaringen er enkel; det har kun vært snakk om to billetter som min kone har videresolgt til overpris. »
Klageren merker seg at avisen mener journalisten ikke opptrådte under falsk identitet. « Jeg mener at det å utgi seg for å være en annen enn den man er, er det samme som å opptre under falsk identitet. Journalisten utga seg for å være personen min kone hadde pratet med på telefonen tidligere – han som var interessert i å kjøpe billetter – med andre ord; han lot som om han var en annen enn den han er.»
Likeledes merker klageren seg avisens anførsel om at den ikke har brukt skjult kamera. Klageren viser her til at Fædrelandsvennens redaktør 13. juli uttalte til Dagsavisen at «denne saken har berettiget slike journalistiske metoder, og at de ikke kunne få dokumentert forholdet på annen måte enn å bruke skjult kamera». Dessuten mener klageren det er «en interessant diskusjon å se hvem som skal definere hva som er av samfunnsmessig betydning». « Kameraet var uansett skjult for min kone. »
For øvrig avviser klageren at han til dagbladet.no skal ha uttalt «at min kone averterte villig i salongen og på restauranten». «Det var journalistens måte å gjengi det jeg sa om min kones manglende hemmeligholding av billettene som skulle selges.»
Klageren tilbakeviser fortsatt insinuasjoner om at han skulle ha hatt muligheter til å tilegne seg billetter utenom Billettservice. « Det gjør at påstandene om at min kone skulle kunne ha kjøpt billettene rimelig av meg, ikke kan være korrekte. Billettene ble kjøpt på Kristiansand Postkontor. Poenget mitt i klagen var at dette er informasjon journalisten selvsagt burde sjekket FØR Fævennen trykket saken. » Her viser klageren til vedlagt kopi av erklæring fra Quart-festivalens billettansvarlige.
Angående oppslaget 13. juli fastholder klageren at «kildene kommer uomtvistelig fra et lite og spesifikt miljø, et grunnlag jeg mener ikke er godt nok når påstander av den sorten skal på trykk. Ingen av kildene har heller sett at Katherine faktisk har solgt festivalbilletter, selv om de påstår i oppslaget i Fævennen 13. juli at hun har solgt fra hudpleiesalongen. »
Når det gjelder erklæringen, eller «erklæringen», fra en av de ansatte ved Negl- og hudakademiet, anser klageren at dette er en sak mellom ham, den ansatte og påtalemyndig-hetene.
Fædrelandsvennen tilbakeviser i sine siste kommentarer at festivalledelsens aksjon mot svartebørssalg av billetter var medieskapt. «Pressesjef Hetland gikk aktivt ut i alle medie-kanaler med sin moralske fordømmelse av uvesenet og kunngjorde at man hadde vurdert alt for å stoppe dette, inkludert politianmeldelse».
« Reportasjen 13. juli fra fru Lücks arbeidsplass (Negl- og hudakademiet) var ment å dokumentere at fru Lücks svartebørssalg hadde et større omfang enn hva hun og hennes mann har fremstilt det som .»
Avisen legger her vekt på at klageren neppe kan kjenne dens opprinnelige kilde, dvs. kunden som kontaktet redaksjonen.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder reportasjer i Fædrelandsvennens avisutgaver, i et temabilag og på nettsider, der det ble avslørt at den navngitte ektefellen til Quart-festivalens pressesjef hadde solgt festivalbilletter til overpris. Fædrelandsvennen brukte begrepet «svartebørsbilletter» og bilder viste kvinnen idet hun overleverer billetter til en av avisens journalister. Pressesjefen og hans kone påklager avisens bruk av skjult kamera, foruten at journalisten opptrådte med falsk identitet. I klagen inngår også at avisen ikke utviste tilstrekkelig kildekritikk da arbeidskolleger senere sto fram og fortalte om tidligere tilbud på svartebørsbilletter fra pressesjefens kone.
Fædrelandsvennen tilbakeviser klagen på alle punkter, og viser til at pressesjefen forut for de påklagede reportasjene selv hadde satt problemet med svartebørshandel på dags-ordenen. For å få en troverdig dokumentasjon på at også pressesjefens kone drev slik handel, fant avisen det nødvendig å la en av sine journalister gjøre billettkjøpet, samtidig som situasjonen ble fotografert. Fædrelandsvennen avviser at journalisten utga seg for noe annet enn billettkjøper og at kamera ble holdt skjult. Avisen går likeledes god for kildene til den oppfølgende reportasjen, og påpeker at klagerne hele tiden er gitt mulighet til samtidig kommentar.
Pressens Faglige Utvalg vil generelt vise til Vær Varsom-plakatens punkt 3.10, der det heter: «Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.» Utvalget vil sterkt understreke at det påhviler redaksjoner en presseetisk plikt til nøye å vurdere alle muligheter for bruk av åpne arbeidsmetoder innen man velger å opptre på fordekte måter.
I det påklagede tilfellet kan det etter utvalgets mening ikke herske tvil om at avisens journalist og fotograf opptrådte fordekt da festivalbilletter ble kjøpt til overpris av pressesjefens kone. Selv om andre skulle ha observert fotografen i arbeid, finner utvalget det godtgjort at den som solgte billettene ikke var klar over at bilder ble tatt. At journalisten ikke oppga at han var pressemann, eller noe annet, må etter utvalgets mening like fullt betraktes som skjult identitet.
På den annen side anser utvalget i dette tilfellet at avsløringen av svartebørssalget, sett på bakgrunn av hvem som foretok det, kan rettferdiggjøre bruken av de fordekte metodene. Quart-festivalens anseelse og betydning gjør det etter utvalgets mening til en vesentlig samfunnssak at svartebørssalg av billetter forekommer i festivalledelsens nærmeste krets. Utvalget kan vanskelig se at billettsalget kunne vært dokumentert på annen måte. For øvrig merker utvalget seg at flere åpne kilder i ettertid har stått fram og bekreftet at slikt billettsalg også skal ha skjedd tidligere.
Fædrelandsvennen har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 24. september 2002
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, Annette Groth, Odd Isungset,
Grete Faremo, Ingeborg Moræus Hanssen