Adv. John Chr. Elden p.v.a. Ellen Kathrine Lie mot Memo

SAMMENDRAG:

Tidsskriftet Memo (nå nedlagt) hadde i sitt nummer 11/2006, i salg fra torsdag 1. juni 2006, en reportasje over åtte sider om vinneren av TV 2-programmet Skaperen, Ellen Kathrine Lie. I tillegg dominerte saken bladets forside, og også bladets lederartikkel omhandlet samme sak.

På bladets forside, over et foto av Lie flankert av programleder Frithjof Wilborn og jurymedlem Idar Vollvik, het det: «TV 2-BLØFFEN «Skaperen» skulle kåre Norges beste gründeridé. Førstepremien på én million kroner gikk til et koreansk produkt, importert av Ellen Kathrine Lie».

Reportasjen inne i bladet var innledet med et dobbeltsidig oppslag dominert av det samme bildet som på forsiden. Her var tittelen: «TV 2-bløffen: Skapt i Korea, Tv 2-programmet Skaperen skulle kåre Norges beste forretningsidé. Koranske Nuri Telecom vant med glans.»

Bildeteksten til det store bildet av de tre personene lød: «Patentløs vinner: Ellen Kathrine Lie, her flankert av dommer Idar Vollvik (t.v.) og programleder Frithjof Wilborn, gliste bredt og vant én million kroner fra Innovasjon Norge.»

I tillegg var det et mindre bilde av en plastboks med elektronikk, med bildeteksten: «Den magiske boksen: Sørkoreanske Nuri Telecom har utviklet en multiavlesningsboks for strøm og vann. Presentert som en norsk oppfinnelse skapte boksen stor begeistring hos

fagpanel og TV-seere i Skaperen».

Selve reportasjen var innledet med følgende sitat fra programleder Wilborn: «Kritieriene er tøffe. Ideen må være unik, og fagpersonalet må ha tro på at rett person står bak ideen.»

Innledningsvis i artikkelen het det:

«»- Jeg skal ta dere med på en fantastisk reise. Rundt omkring i Norge finnes det folk med de utroligste ideer og oppfinnelser…. Til slutt står vi igjen med en vinner som får millioner av kroner til å virkeliggjøre sin drøm,» sa programleder Frithjof Wilborn på premieredagen av TV 2-serien Skaperen.

«Ja assa, den er… assa men, den er…», sa Ellen Kathrine Lie. Som første deltaker vist i et lynglimt stiftet seerne bekjentskap med Lie idet hun på fomlete vis skulle presentere produktet sitt for Skaperens fagpanel Idar Vollvik, Anne Kathrine Slungård og Randi Egge Huseby. Det skulle ikke bli det siste seerne så til Lie.

«Kriteriene er tøffe. Ideen må være unik og fagpanelet må ha tro på at rett person står bak ideen,» sa programleder Wilborn, før han senere fortsatte: «Det er ikke lett å overbevise vårt fagpanel.»» (…)

«Meg? Hæ? Herregud, herregud», sa Ellen Kathrine Lie da hun, som vinner, to måneder senere kastet seg om halsen på programleder Frithjof Wilborn. «Det er lov å begynne å grine»», sa en halvt smilende, halvt trøstende Wilborn. «Herregud. Å herregud. Er det mulig», sa Lie med tynn stemme. «Det er mulig», sa Wilborn.

Lies presentasjon av en multiavlesningsboks for strøm, vann, alarmer med mer, hadde gått rett hjem. TV-seerne hadde fulgt den totale forvandlingen fra en usikker jente til en proff markedsfører. «Hvor kynisk klarer du å være?», hadde dommer Slungård spurt Lie under utspørringen i finalen. «Jeg kan være beinhard om noen tråkker meg på tærne», svarte Lie. Fagpanelet var fra seg av begeistring, og kort etter var Lie kåret til Norges beste Skaper, og med den titulert som oppfinner på TV 2. Men hva hadde egentlig Ellen Kathrine Lie levert?

«Hva er navnet på produktet ditt», spurte reklamefolkene fra Bates før et av finaleprogrammene, der deltakernes oppgave var å lage reklamefilm for sitt produkt. Svaret uteble. På reklamen dukket kun navnet – High-Tech Security – opp. Tilfeldig? Neppe. Men produktet har faktisk ett navn – AIMIR, og det er utviklet, produsert og patentert i Sør-Korea. Det framkom aldri under programmet. «-Var det ikke et norsk patent som vant?», spør TV 2-sjef Kåre Valebrokk fra sitt landsted på Sørlandet. «- Nei uff. Det høres ikke bra ut. Såvidt jeg vet, skulle dette vært sjekket ut, men selv har jeg null kontroll på hva som har skjedd.»»

Litt senere i artikkelen:

«Verken TV-seere eller konkurrenter visste at Lie og selskapet hun fronter, High-Tech Security, allerede halvåret i forveien hadde mottatt penger fra Innovasjon Norge. Den gangen 300 000 kroner. Det ble heller ikke informert om at High-Tech Security først og fremst er faren til Ellen Kathrine, Thor Bjørn Lies eiendom. Pappa Lie har gjort et kupp før – da på skrapelodd. High-Tech Security sies å være stiftet i 2002, i realiteten ble det gjennomført et navneskifte fra Lotterihuset. For 2002 var året familien Lie gikk fra skrapelodd til høyteknologi.»

Det opplyses videre i artikkelen at Memo har vært i kontakt med «en rekke personer som hevder at Lies far står bak prosjektet. De setter også spørsmålstegn ved produktets opphav».

Videre forteller artikkelen om at man i forbindelse med ideene som ble presentert, gjorde undersøkelser i regi av Innovasjon Norge, for å finne ut om de allerede eksisterte. Dessuten fortelles det om at Lie gikk videre fra program til program, og om hvordan hun gjentatte ganger svarte bekreftende på spørsmål fra programleder Wilborn om produktet hennes var unikt.

Senere i artikkelen:

«Spørsmålet om hvem som eide patentet til Lies boks ble aldri stilt. I hvert fall ikke på TV. «- Vi stilte mange spørsmål, men hun hadde et veldig solid prosjekt og svarte alltid veldig tilfredsstillende for seg», forteller prosjektleder Silje Thoresen i Innovasjon Norge om det som skjedde bak kulissene. «- Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor det ikke ble opplyst om at patentet var koreansk. Jeg vet ikke om det var essensiell informasjon eller om det har fremkommet i mediene i etterkant», sier prosjektleder Siv Aamot i TV 2 om det som skjedde på TV.»

Senere:

«I etterkant av Skaperen-kåringen viste det seg at selskapet Lie fronter, High-Tech Security, aldri har hatt, eller søkt om patent for oppfinnelsen de vant Skaperen med. Patentet finnes nemlig i Korea – hos selskapet Nuri Telecom. «- Det har ikke vært nødvendig. Det er akkurat som Coca-Cola. De har heller aldri patentert sitt produkt for ikke å røpe forretningshemmeligheter», forklarer Lie når Memo besøker High-Tech Securitys lokaler på Ås.

«Vi har en agent i Norge, ja, High-Tech Security», bekrefter Nuri Telecom i Korea på telefon til Memo, før de sender oss videre til visepresident Elizabeth Park i USA, for videre spørsmål. «- High-Tech Security er vår enedistributør i Norden, og vi kommer også til å signere en avtale for Europa. Ellen og High-Tech Security kontaktet oss for noen år siden fordi vi har en teknologi de har sett etter», forklarer Elizabeth Park, visepresident i Nuri Telecom, Global Business Development.
«- High-Tech Security har betalt for utviklingen av sitt referanseprosjekt. Både Nuri Telecom og High-Tech Security er veldig stolte av systemet, og vi kan definitivt si at vi er de første i verden med en Zigbee-basert toveis kommunikasjon for automatisk måling av elektrisitet, vann, brann- og tyverialarm.» Park ønsker imidlertid ikke å svare på spørsmål om hva det er Ellen Kathrine Lie og High-Tech Security faktisk har funnet opp.

Lies selskap har ikke kommet opp med noe navn på sitt produkt – et maskenettverk, en løsning basert på Zigbee-teknologien, eller kort og godt en multiavlesningsboks, er beskrivelsene som er gitt. Alt passe diffust – noe som ofte har vist seg å være en fordel om man skal hente inn penger – i Norge.

Produktet AIMIR er utviklet, produsert og patentert av koreanske Nuri Telecom. I Korea har boksen vært på markedet i flere år og 28. februar 2005 ble den også lansert i USA.»

I artikkelen siteres det fra nettsiden til en av Nuri Telecoms samarbeidspartnere i USA (Ember). Beskrivelsen er svært lik den Lie ga av sitt eget produkt i TV-programmet Skaperen. I artikkelen heter det så: «Beskrivelsen var god nok til å bli genierklært av fagpanelet og sørge for seieren i Skaperen.» Lie opplyser så i artikkelen: «Nuri Telecom er vår utviklingspartner.»
Senere i artikkelen er Silje Thoresen i Innovasjon Norge sitert:

» – Ellen Kathrine har ikke noe patent. Det finnes jo tusenvis av produkter som ligger i hennes leie. I USA er dette storindustri. Men hun trenger ikke noe patent, fordi hun har skaffet seg en distribusjonsavtale med et koreansk selskap.

Altså ikke noe hun har funnet opp selv? (spørsmål fra Memo)

– Nei hun har ikke det. Det Ellen Kathrine har, er en enerett på bruken av teknologien, og der ligger hennes konkurransefortrinn.

– Så hva har hun egentlig funnet opp? (spørsmål fra Memo)

– Det er jeg veldig usikker på. Hun har kjøpt rettighetene. Det er hennes konkurransefortrinn.»

Helt til slutt i artikkelen heter det:

«Ellen Kathrine Lie ønsker ikke å svare på ytterligere spørsmål fra Memo. Hun mener seg feilsitert, og hevder at hennes oppfinnelse er unik. Hun skriver i en
e-post at det har vært full åpenhet om High-Tech Securitys produkt og deres samarbeidspartnere under TV-produksjonen. I forbindelse med artikkelen har Lie kontaktet advokat.»

Den påklagede lederartikkelen hadde tittelen «Mer penger enn vett». I lederartikkelen harselerer Memos redaktør over at både millionpremien og mediehyllesten gikk til et koreansk produkt og at ingen tok seg bryderiet med å spørre Lie om hun hadde patent.

Videre retter lederartikkelen kritikk mot Innovasjon Norge for at man der ikke har «vært i stuss over Lies fortjenstfullhet». Bladet skriver at det er «(S)ørgelig (da) at bløfferne har så gode kår i Innovasjon Norge.» Videre spør Memos redaktør om Nærings- og handelsdepartementet er komfortabel med dette.

BEGREPSAVKLARINGER:

I den påklagede artikkelen, i klagen og i tilsvarsrunden forekommer det en del navn, begreper og forkortelser som det kan være behov for å forklare. Begrepsavklaringene er ene og alene sekretariatets:

Klager er Ellen Kathrine Lie, via advokat John Chr. Elden. Klageren omtales dels som klageren, dels med fullt navn, dels bare som Lie, som Lie/Elden og også som Ellen.

High Tech Security er klagerens selskap. Omtales også med forkortelsen HTS.
igh

Nuri Telecom er HTS’ samarbeidspartner i Sør-Korea. Omtales også som Nuri. Den eneste personen i selskapet som omtales i materialet er «Vice President» Elizabeth Park.

Ember er et amerikansk selskap som har levert datachips til Nuri Telecoms og HTS’ produkter.

AMR er en forkortelse for Automatic Reader System, og er en generell betegnelse for automatiske avlesningssystemer.

AIMIR er et produktnavn (brand name) for avlesningssytemer utviklet av Nuri Telecom.

ZigBee er en protokoll for kommunikasjon med målere i et måleravlesningssytem.

KLAGEN:

Klager er Ellen Kathrine Lie via advokat. Klagen omfatter både den åtte sider lange artikkelen og lederartikkelen. I klagebrevet anføres det som Memos hovedpåstand at Lie har «importert» et koransk produkt, at hun har lurt TV 2, og at hun er en urettmessig vinner av TV-programmet Skaperen. I klagebrevet heter det:

«Sørkoreanske Nuri Telecom har patent på en enkeltstående softwarekomponent i den teknologiske løsningen som er utviklet av vår klient. Produktet AIMIR, som omtales av Memo, og som hevder at AIMIR er identisk med den teknologiske løsningen Lie vant «Skaperen» med, inkluderer en teknologisk plattform som bare inkluderer innrapportering av måleverdier. Den norske teknologiske løsningen inkluderer langt flere elementer, herunder overførsel av alarmsignaler og styring av enheter i hjemmet.

Nuri Telecom har bekreftet i en mail til Memos journalist, datert 24. mai 2006, at vår klient og selskapet High Tech Security (HTS), hadde ideen til oppfinnelsen samt har betalt for videreutviklingen av denne, og der man har benyttet en teknologisk plattform fra Nuri Teleeom.

Lie har basert toveiskommunikasjonsløsningen i sin multiavlesningsteknologi på ZigBee-teknologien som er utviklet av det sørkoreanske selskapet. ZigBee er en standardisert protokoll for trådløs kommunikasjon. Systemet som er utviklet av Lie og HTS skal kunne brukes til samling og avlesing av måledata både for vann, strøm og oljetanker, samt melding av brann eller innbrudd fra en hussentral.

Ut i fra det utviklingsarbeid som HTS har engasjert Nuri Telecom til å gjennomføre, er det vokst fram et forretningssamarbeid mellom de to selskap – og der HTS har valgt å fokusere på Norden og resten av Europa, mens Nuri Telecom fokuserer på øvrige deler av verden.

Det er selvsagt likhetstrekk mellom de to teknologiske løsningene, men det er overhodet ikke dekning for å karakterisere HTS og Lies oppfinnelse og teknologiske løsning som et «koreansk produkt», slik Memo gjør.»

Det vises i klagebrevet til et e-brev fra Nuri Telecom som Memo har hatt tilgang til under arbeidet med den påklagede artikkelen. I e-brevet forekommer setningen «HTS has paid money for the customization for her solution and their reference product.» Klageren viser til at Memo utelot «her solution» da de refererte fra dette e-brevet i artikkelen. «Vi finner grunn til å spørre om dette er gjort med overlegg, for å unngå å få inn elementer i artikkelen som kunne svekke Dagbladets (Memos; sekr. anm.) hypoteser.»

I klagen pekes det på at Memo har gjort seg skyldig i flere misforståelser. Det anføres at spørsmålet om patent ligger på siden av hovedspørsmålet. Om sitatet fra nettsiden til det amerikanske selskapet Ember heter det at dette selskapet leverer datachipene både til Nuri Telecom og Lies selskap HTS. Videre anføres det at boksen som er avbildet i artikkelen ikke er identisk med det teknologiske produktet Lie vant TV-programmet med.

Videre gjengis det i klagebrevet fra et e-brev Lie sendte Memos journalist før publiseringen. I brevet avviser Lie at hennes produkt er identisk med det koreanske produktet fra Nuri Telecom.

I klagen pekes det på at den påklagede artikkelen er polemiserende, sterkt tendensiøs og at den gir en svært ubalansert framstilling av de faktiske forholdene. «Vi kan ikke se at det noe som helst sted er tatt med sitater som kan reise spørsmål ved Dagbladets (Memos; sekr. anm.) hovedkonklusjoner i artikkelen. En slik ensidighet er i seg selv oppsiktsvekkende.» Klageren mener artikkelen framstår som et debattinnlegg skrevet i en ytterst agiterende form, og at den mangler motforestillinger og virkelighetsforståelse.

Det anføres også at sitater fra samtlige kilder er redigert og plassert i en kontekst som styrker Memos påstander, og at mange av de involverte kildene i ettertid har reagert på hvordan de er sitert og gjengitt i artikkelen.

Om den påklagede lederartikkelen anfører klageren at det er påfallende at Memos redaktør kommer med et usedvanlig sterkt utfall mot Lie der det brukes meget sterke karakteristikker i et personangrep «som det heldigvis er lenge mellom hver gang vi ser i norsk presse». Det reageres blant annet på at Lie omtales som «en bløffer».

I klagebrevet vises det til at Memos artikkel fikk stor oppmerksomhet i pressen, og at dette er egnet til å påføre Ellen Kathrine Lie og hennes næringsvirksomhet ubotelig skade.

Det framgår av klagen at klageren, via sin advokat, allerede dagen etter publiseringen framsatte krav om dementi og beklagelse fra Memo. Dette ble avslått fra bladets side.

I klagebrevet tar klageren for seg hvilke punkter i Vær Varsom-plakaten man mener er brutt.

Det vises til punkt 3.2, om kildekritikk, i og med at bladet ikke har dokumentert sine påstander utover å sitere en internettside og å referere selektivt fra et e-brev fra Nuri Telecom. Klageren mener det ikke er dokumentert at produktet AMIR er identisk med HTS’ produkt.

Det vises videre til punkt 4.4, der det kreves at overskrifter og henvisninger ikke skal gå lengre enn det er dekning for i stoffet. Klageren mener oppslaget på forsiden, «TV 2-bløffen», og at Memo ikke har framlagt dokumentasjon på sin påstand om at Nuris produkt og HTS’ produkt er identiske, innebærer et brudd med dette punktet.

Videre vises det til punkt 4.2, om å skille mellom kommentarer og fakta. Her anføres det at artikkelens språk og presentasjon, som ifølge klageren har en kommenterende form, og «som mellom linjene gir inntrykk av å kunne dokumentere et subjektivt forsett fra vår klients (klagerens; sekr. anm.) side hva angår å lure TV 2, Innovasjon Norge og TV-seerne.»

Med hensyn til punkt 4.13, som krever at feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages, viser klageren til at dette ble avslått fra Memo umiddelbart etter publiseringen.

Klageren mener også at Memo har overtrådt punkt 4.1 ved ikke å ha utøvd tilstrekkelig saklighet og omtanke. Det anføres at Ellen Kathrine Lie ikke er noen maktperson i samfunnet, mens kritikken i artikkelen er hard og Lie karakteriseres som en bløffer. Klageren mener oppslaget og omfangen savner proposjoner i forhold til hva bladet mener å avdekke.

Klageren mener i tillegg at det foreligger brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.7, fordi Memo ikke har gjengitt meningsinnholdet i det kildene har framført i samtaler med Memos journalist. På grunn av manglende dokumentasjon klages det ikke spesifikt på dette punktet, men klageren ønsker å gjøre Pressens Faglige Utvalg oppmerksom på problemstillingen.

Som et siste punkt i klagen ber klageren Pressens Faglige Utvalg vurdere om Dagbladets annonsering av Memo, ved å vise den påklagede forsiden, har opptrådt i strid med god presseskikk. I tillegg blir det også spurt om Dagbladet, som eier av Memo, også har et presseetisk ansvar for bladets innhold.

TILSVARSRUNDEN:

Memo har avgitt et omfattende tilsvar, og anfører at «det gjøres med styrke gjeldende at det ikke foreligger brudd på Vær Varsom-Plakaten og at klagen derfor ikke skal tas til følge.» Memo mener tvert imot at bladet ved undersøkende journalistikk har avdekket at «helt sentrale fakta som åpenbart skulle vært presentert seerne av TV-serien, enten av Lie, TV 2 eller Innovasjon Norge. Undersøkelsene har vist at Lie vant konkurransen og fikk stor PR-gevinst med et produkt som er funnet opp av andre, at seerne ble villedet og at Innovasjon Norge delte ut en million skattekroner på sviktende grunnlag i forhold til de krav som ble stilt i programmet».

Memo korrigerer klageren med å presisere at det i artikkelen ikke ble hevdet at Lie lurte
TV 2 og Innovasjon Norge. «Tvert imot er det rettet kritikk mot disse for at Lie ikke ble stilt de relevante, kritiske spørsmål. (…) Det er altså ikke stilt spørsmål om Lie har lurt TV 2, men om TV 2 har lurt seerne. Dette er årsaken til at artikkelen bærer tittelen «TV 2-bløffen», samt «TV 2-bløffen: Skapt i Korea». Hovedpoenget i Memos artikkel er at Lie vant gründerprogrammet «Skaperen» på sviktende premisser fordi hun konkurrerte med et produkt som er funnet opp og patentert av det koreanske selskapet Nuri Telecom, og at seerne skulle vært informert om dette.»

Det blir fra Memo anført at man anser det som viktig at Pressens Faglige Utvalg går gjennom TV-serien. For å forenkle dette har Memo redigert det man mener det er vesentlig å se ned til en en-times DVD, som er å anse som en del av redaksjonens tilsvar. Dette er ifølge Memo gjort fordi artikkelens fokus er hvordan Lie er fremstilt i TV-serien, og fordi denne framstillingen ikke stemmer overens med realitetene. Memo mener redaksjonen med den påklagede artikkelen befinner seg midt i kjernen av pressens sentrale rolle som «Public Watchdog». I den forbindelse vises det til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4, som nettopp beskriver denne rollen.

I tilsvaret fra Memo understrekes det gjentatte ganger at Lie ble presentert med et produkt som var unikt, som ingen andre hadde tenkt på. Det anføres at hun flere ganger uttalte at produktet var «mitt», at ideen var hennes og at hun på direkte spørsmål fra dommerpanelet om hun hadde laget boksen selv, svarte et utvetydig «ja». Det vises også til at hun i programmet ble presentert på følgende måte: «29 år gamle Ellen Kathrine Lie har funnet opp (Memos understrekning) et produkt som sørger for at mye blir enklere å lese av sin egen strøm- og vannmåler.»

Det anføres at det én eneste gang i programserien ble opplyst at det finnes andre som også driver med styring av komponenter i hjemmet, men at dette aldri ble problematisert. Det anføres også at Innovasjon Norge kjente til at det finnes en rekke lignende løsninger på markedet. Det vises her til uttalelsen fra Innovasjon Norges prosjektleder Silje Thoresen i artikkelen. Videre:

«Det ble heller ikke stilt spørsmål ved hva som skilte Lies produkt fra AIMIR og de mange andre tilsvarende løsningene på markedet, ei heller hva hennes kreative gründerbidrag konkret bestod i dersom det ikke var hele produktet som sådan. Det ble heller ikke stilt spørsmål ved om hun hadde forsøkt å patentere sitt unike produkt. Dette i skarp kontrast til de kritiske spørsmål som ble stilt til konkurrentene, som røk ut på ideer som lignet for mye på noe som allerede eksisterte.»

I en oppsummering i Memos tilsvar heter det:

«Sammenfatningsvis kan det konstateres at Lie i programserien ble fremstilt og selv fremstilte seg, som den eksklusive oppfinneren bak det komplette produktet hun presenterte, og at hun var alene og verdensledende om et produkt som var unikt og nyskapende. Det ble ikke på noe tidspunkt opplyst at andre enn Lie stod
bak oppfinnelsen, verken HTS, faren hennes eller Nuri Telecom, ei helIer at et lignende, patentert system inngikk i hennes produkt. Det ble heller ikke opplyst at Lies bidrag i beste fall bestod i å videreutvikle et allerede patentert system sammen med HTS og Nuri Telecom, slik det anføres i klagen.

Det konstateres i denne sammenheng at det i klagen til PFU side 2 fastholdes at Lie, riktignok sammen med HTS, har stått for en oppfinnelse og en spesiell teknisk løsning på tross av at produktet AIMIR er integrert i oppfinnelsen. I klagen side 3 er dette presisert dit hen at det er tale om et «videreutviklingsarbeid» og en «oppfinnelse[nJ av et eget og selvstendig produkt».

For seerne ble det aldri opplyst verken at HTS var med på oppfinnelsen eller at Lies oppfinnelse skulle være begrenset til et videreutviklingsarbeid av en del av det produktet hun presenterte, dvs. den del som ikke allerede var funnet opp og patentert av sørkoreanerne.»

Memo går videre inn på Nuri Telecoms produkt AIMIR. Etter å ha konstatert, med Lie selv som kilde, at AIMIR «i det minste inngikk i det produkt Lie presenterte som sitt unike produkt i «Skaperen». Videre i tilsvaret:

«Memo undersøkte hva AIMIR er, og det er ikke mulig å se noen forskjell til det produkt som brakte Lie til topps i «Skaperen». Det kan heller ikke ses noen forskjell til det produkt som er beskrevet i klagen, og hvor det kan synes som om Lie blander sammen systemet AMR og produktet AIMIR.» I tilsvaret har Memo så presentert utskrift fra Nuri Telecoms hjemmeside, der både AMR (Atomatic Meter Reading) og AIMIR (Auto (Automatic) and Interactive (Bidirectional) of Miracle) er omtalt. Memo sammenfatter Nuri Telecoms egen presentasjon slik:

«Det fremgår av ovennevnte at AIMIR er et produkt som bygger på AMS (strøm, vann og gass), men hvor det er integrert et trådløst, toveis kommunikasjonssystem som muliggjør fjernstyring av en rekke øvrige komponenter i hjemmet som bl.a. alarmer, brannvarsling, videotelefon, automatisk dørlåsing mv. AIMIR ble utviklet av Nuri Telecom i nært samarbeid med Ember. Sistnevnte er et selskap som er ledende innen ZigBee-teknologien, en teknologi som inngår i AIMIR.» I tilsvaret siteres det fra Embers egen hjemmeside. Memo sammenfatter dette slik i tilsvaret:

«Som det fremgår er altså AIMIR utviklet i nært samarbeid mellom Nuri Telecom og Ember. Produktet innebærer en videreutvikling av systemet AMR ved at de har integrert Ember-chips med ZigBee-teknologi. Det er således utviklet et trådløst toveis kommunikasjonssystem som utgjør et maskenettverk (mesh network) på frekvens 2,4 Ghz, hvor hver base kan kommunisere med 250 noder (enheter). Systemet er selvorganiserende og selvrestaurerende, og kan brukes til å lese av og styre vann, strøm og gass og en rekke komponenter i hjemmet som alarmer, sikkerhetsutstyr, varme- og kjølesystemer mv. Det fremgår også at Nuri Telecom har begynt å fokusere på andre deler av verden og at det er iverksatt pilotprosjekter i flere forskjellige land. Det formodes at pilotprosjektet på Ås er ett av disse pilotprosjektene.»

Det vises til at Nuri Telecom overfor VG 11.06.2006 har bekreftet at de har tatt patent på produktet AIMIR, selv om det også hevdes fra Nuris side at Lie kom til dem med ideen, og at Nuri og Lie har utviklet den sammen. Fra Memos side anføres det at denne påstanden er lite forenlig med sitatene fra selskapenes egne hjemmesider. Fra Embers hjemmeside siteres det blant annet:

«The NURI system, marketed under the brand name AIMIR, is based on the successful commercial remote metering deployment of more than 110.000 residential and industrial facilities. In addition to electric, gas and water usage metering. the system’s two-way communication offers new capabilities such as electricity overload control, gas leakage detection and power cut-off notification. (…) The AIMIR system can leverage ZigBee to support new applications such as automatic closure of gas valves, digital door locks. and remotelv controlled home devices and HVAC equipment over the Internet, among many other possibilities.»

Memo hevder at blant annet dette setter klagerens påstand om at Lies produkt er en videreføring av AIMIR i et merkelig lys. I tilsvaret heter det:

«Det er kvalifisert galt at AIMIR bare inkluderer innrapportering av måleverdier. Etter gjennomgangen ovenfor er det ikke mulig å se noen forskjell mellom det koreanske produktet AIMIR og det produkt som ble presentert som Lies eksklusive oppfinnelse i «Skaperen». Lies multiavlesningsboks som ved hjelp av ZigBee-teknologien kunne styre strøm, vann, gass og andre produkter i hjemmene er i realiteten funnet opp av Nuri Telecom i nært samarbeid med Ember.

Det kan synes som Lie i klagen forsøker å ta æren for det bidrag Ember har stått for, dvs. videreutviklingen av systemet AMR til produktet AIMIR. Samtidig er betydningen av Embers bidrag marginalisert til det ubetydelige når det hevdes at de bare leverer datachipene som benyttes i de teknologiske løsningene til både HTS og Nuri Telecom. Derimot innrømmes det i klagen at det «selvsagt [er] likhetstrekk» mellom de to teknologiske løsningene, men at det ikke er dekning for å karakterisere HTS og Lies oppfinnelse som et koreansk produkt. Til dette bemerkes at det ikke er mulig å se noen forskjell mellom AIMIR og HTS/Lies produkt og at «likhetstrekkene» ikke engang ble presentert for seerne av «Skaperen».»

Det vises i tilsvaret til at Lie i programserien og i andre medier har gitt visse opplysninger om teknologien i sitt produkt. Memo sammenfatter dette slik:

«Produktet har en sendefrekvens på 2,4 Ghz. Produktet kan styre 250 noder/komponenter i hjemmet. Produktet etablerer et maskenettverk og er basert på Zigbee-teknologien. Systemet er trådløst og toveiskommuniserende. Systemet er selvkonfigurerende og resetter seg selv.»

Memo konstaterer at «samtlige av disse tekniske elementer inngår i produktet AIMIR. Det er dermed ikke mulig å se noen forskjell mellom de to produktene, verken i funksjonalitet eller teknologi».

Memo tar så for seg hvordan HTS/Lies produkt ble presentert og omtalt, og konkluderer slik:

«Basert på det ovenstående kan det konstateres at det har hersket stor usikkerhet rundt hva Lies bidrag i realiteten har gått ut på. Dette har variert fra en unik og nyskapende oppfinnelse som hun har patent på til en forretningside hvor hun ikke trenger patent fordi hun har en distribusjonsavtale. Lies oppfinnelse og selvstendige gründerbidrag er ikke for noen del sannsynliggjort eller dokumentert. Fremdeles er det mer enn uklart hva Lie skal ha funnet opp.»

Videre anfører Memo at det i TV-serien aldri kom fram at det finnes en rekke mer eller mindre identiske produkter på markedet. «Mens mangel på nyskapning brakte de fleste konkurrentene ut av konkurransen, ble ikke Lie en gang konfrontert med hva som var unikt med sitt system i forhold til de allerede eksisterende løsningene.»

Memo viser til klagens henvisninger til ulike punkter i Vær Varsom-plakaten, og avviser alle klagepunktene. Det anføres at selv om den påklagede artikkelen hadde en muntlig form, så var den både balansert og saklig. Det vises spesielt til at synspunkter og påstander til klagerens fordel også er tatt med.

Når det gjelder lederartikkelen i samme utgave, anføres det at den først og fremst reiser kritikk mot Innovasjon Norge og TV 2, og det forhold at det ikke ble stilt kritiske spørsmål til Lie, herunder blant annet om hun hadde patent på produktet. Når det spesielt gjelder setningen «Sørgelig da at bløfferne har så gode kår i Innovasjon Norge», vises det til at bløfferne er omtalt i flertall og at utsagnet må anses mest naturlig myntet på Innovasjon Norge, TV 2 og Lie, «som alle lot det passere at hun kunne vinne konkurransen med en oppfinnelse som var funnet opp av andre, og hvor det fantes en rekke tilsvarende løsninger på markedet.» Bladet mener ordet bløff er anvendbart i denne konteksten.

Det bekreftes videre fra Memos side at man ikke har funnet grunnlag verken for dementi eller beklagelse, men det vises til at klageren ble tilbudt en helsides kommentarplass der Lie kunne få redegjøre for sin teknologi med egne ord, eller et intervju med Lie med PR-rådgiver til stede og med full gjennomlesing i etterkant. Ifølge Memo er tilbudene ikke besvart.

Med hensyn til klagens punkt om Dagbladets rolle, vises det til at Memo er organisert som en selvstendig enhet med egen ansvarlig redaktør. «Magasinet utgis av Magasinforlaget AS, som er et heleiet datterselskap i konsernet AS Avishuset Dagbladet.»

Klageren, via sin advokat, opprettholder klagen. I et svært omfattende tilsvar heter det innledningsvis:

«Hovedpåstanden i Memos artikkel er at vår klient Ellen Kathrine Lie (heretter kalt EKL, Lie eller vår klient) vant gründerprogrammet «Skaperen» på sviktende premisser fordi hun konkurrerte med et produkt som er funnet opp og patentert av det koreanske selskapet Nuri Telecom, og at seerne burde vært informert om dette.

Svaret er fortsatt meget enkelt. Nuri Telecom har ikke patent på systemet som EKL presenterte i «Skaperen» og vant TV-programmet med. I likhet med General Electrics benytter EKL Nuri Telecom til teknisk utviklingsarbeid, noe som har en hittil avtalt kostnadsramme på totalt 1,6 millioner USD. Dette beløpet øker stadig, og det er grunnen til at nevnte beløp er større enn det som ble oppgitt i PFU-klagen.»

Videre heter det i klagerens tilsvar:

«EKL og HTS uttestingsprosjekt på Ås i Akershus er det første av sitt slag i verden, og det første AMR-system som har innebygget avlesning av vann, strøm og overføring av alarmsignaler i ett og samme system (uten noen sentral i huset). Det pågår nå FoU-arbeid for å kunne utvide dette tjenestespekteret med også lysstyring (estimert ferdig i november 2007). Ellen Kathrine Lies system er i sin helhet fortsatt under utvikling, og ikke ferdig for salg.

Zigbee er en protokoll (i likhet med bluetooth) som åpner for EKLs system, i likhet med mesh-teknologien (maskenettverk).

Nuri Telecom har i dag følgende AMR-enheter i drift og som baserer seg på mesh og ZigBee:
* Avlesing av gassmålere, ca 20.000 enheter
* Betalingsterminaler, ca 5.000 enheter
* Strømmålere (pilotprosjekt), ca 1.500 enheter
* Digital home project (strøm), ca 500 enheter
* Digital home project, (gassmålere), ca 500 enheter
* Test prosjekt i USA: Avlesning av vannmålere (påbegynt juni 06),
25 enheter

Nuri Telecom har med andre ord ingen systemer som blander alle komponenter i ett og samme nett. Når Memo tviholder på denne tesen, med grunnlag i tolkninger av tekster de har funnet på diverse nettsteder, blir ikke dette mer riktig av den grunn.

Misforståelsen kan ha sammenheng med at neste generasjon AMR-systemer vil inneholde multifunksjonelle driftsmuligheter, og at dette blir ganske levende skildret på hjemmesiden til Nuri Telecom og andre selskaper som satser på neste generasjons trådløs kommunikasjon. Men det betyr ikke at disse systemene finnes i dag.

På oppfordring fra klageren har Nuri Telecom skrevet et brev til PFU. I brevet heter det blant annet:

«We confirm that HTS system is very uniquely customized and have been developed according to the instructions of Ellen (klageren; sekr. anm.) and High Tech Security. We do not have a patent on their system. (…) We have the experiences and know-how to have it made possible to develop and customize the system for Norway with Ellen and High Tech Security. As far as we know, HTS system is the first one of its kind in the world and it is still under development. The testing for the complete system will be ready around the end of August 2006.»

Brevet var signert Elizabeth Park, Vice President, Nuri Telecom.

Dermed mener klageren at Memos hovedpåstand om at Nuri Telecom har patent på produktet og systemet som Lie presenterte og vant TV-programmet «Skaperen» med, må anses fortsatt udokumentert og grunnløs. Det anføres også at det verken i den påklagede artikkelen eller i bladets tilsvar til PFU er ført sannsynlighetsbevis for Memos påstander.

Klageren anfører at Memo tar feil når de omtaler AMR som Nuri Telecoms system. AMR er, ifølge klageren, betegnelsen for all automatisk måleravlesing. Videre anføres det, om AIMIR, at Nuri Telecom har utviklet separate avlesningssystemer for strøm og gass hver for seg. «Selskapet har ikke – ennå – utviklet systemer med multiavlesningskapasitet, med unntak av systemet Nuri Telecom har utviklet for HTS (dvs. klageren; sekr. anm.). Det anføres også at de tekniske spesifikasjonene for AIMIR som Memo listet opp, gjelder for alle løsninger etter den omtale ZigBee-protokollen.

I en lengre omtale i tilsvaret av det amerikanske selskapet Ember, anføres det at Ember produserer chip’er som kan tilpasses produkter som anvender ZigBee-protokollen. «De har ikke levert en type chip som eksklusivt leveres sammen med AIMIR.»

Til sitt omfattende tilsvar har klageren innhentet uttalelser fra eksterne kilder. I tillegg til Nuri Telecom (gjengitt over) har Ember bekreftet sin leveranse av chip’er til AIMIR. HTS’ norske samarbeidspartner VS Safety AS skriver at «(V)i kan garantere at det ikke finnes tilsvarende løsninger (til den omtalte) på alarmsiden. Det å kombinere alarm og måleravlesning i et og samme system som High Tech Security har gjort vil revolusjonere markedet.»

Klageren kommenterer Memos anførsel om at hun ikke kan dokumentere «sin angivelige oppfinnelse» på en skikkelig måte, blant annet slik: «Lie arbeider med å utvikle et konsept og et produkt som det i denne omgang ikke lar seg gjøre å ta patent på, og der hun – som foran nevnt – må vokte seg vel mot at andre stjeler ideen og de tekniske løsningene. Dette har gjort henne tilbakeholden med å utlevere alle tekniske spesifikasjoner m.v. Det er også slik at den tekniske spesifikasjonen på produktet (hittil) er oppe i over 250 sider, og vanskelig lar seg popularisere for et publikum uten den nødvendige tekniske innsikt.»

Klageren anfører i samme forbindelse at det ville vært fornuftig av Memo å innhente uavhengige vurderinger fra relevante forskningsmiljøer. «Fraværet av menneskelige kilder med teknisk innsikt er påtakelig i Memos artikkel.» Klageren mener det også er spesielt at Memo i sitt tilsvar bruker andre mediers påstander som dokumentasjonsgrunnlag for sine beskyldninger mot Lie. «Det kildegrunnlag og den metodikk Memo har redegjort for kan langt på vei forklare bladets journalistiske havari.»

Om tilbudet om et intervju eller en artikkel i etterkant, og om en mulig minnelig ordning, heter det følgende i tilsvaret:

» Vi reagerer imidlertid på den virkelighetsgjengivelse som Moody(Memos ansv. red.; sekr. anm.) har av disse kontaktene, og påstandene om hvilke tilbud Ellen Kathrine Lie har fått hva angår å slippe til med egne synspunkt i kjølvannet av Memos artikkel om henne.

Faktum er at Moody hopper behendig bukk over at hun faktisk unnlot å svare da hun ble spurt direkte om Memo var villige til å slippe til Ellen Kathrine Lie i spaltene uten at bladets redaktør kunne presentere dette som en «minnelig løsning» overfor PFU. Dette vitner om en manglende raushet fra bladets side, og er en ganske annen virkelighet enn den Moody har forsøkt å presentere for PFUs sekretariat.»

Angående klagepunktet om at det rettes sterk kritikk mot klageren, og Memos anførsel om at kritikken primært retter seg mot TV 2 og Innovasjon Norge for at klageren ikke ble stilt relevante spørsmål, heter det i tilsvaret at Memo i så måte ikke lyktes. «Hele artikkelen er gjennomgående utformet som et karakter- og personangrep på Ellen Kathrine Lie.»
Det vises her også til den påklagede lederartikkelen, der klageren ikke kan se at begrepet «bløfferne» har noen andre referanser enn henne. «Ingen andre, vi gjentar – ingen andre – er lansert som mulig uredelig i den aktuelle artikkelen som Memo hadde på trykk i nevnte utgave».

Klageren anfører avslutningvis at det «fortsatt er grunnlag for å fremstille Lies produkt som unikt, revolusjonerende og verdensledende.» Det hevdes fra klagerens side at «(B)åde Lie, TV2 og Innovasjon Norge har solid dekning for disse uttalelsene, til tross for at Memo i desperasjon forsøker å trekke inn egne og andre mediers misforståelser som faktadokumentasjon til grunnlag for de feilaktige påstandene som ble gjengitt i Memos utgave nr l l 2006 (den påklagede artikkelen; sekr. anm.)».

Videre heter det i tilsvaret:

«Det samme gjelder de syltynne koplingene Memo gjør til enhver produktomtale fra norske eller utenlandske selskaper av ZigBee-baserte produkter og tjenester, men der koplingene blir ytterst tvilsomme grunnet mangelfull, teknisk innsikt ifht forskjellene på de teknologiske løsningene. Det er mange selskaper som arbeider med å utvikle ZigBee-
applikasjoner, men ingen har kommet så langt på dette som Ellen Kathrine Lie og High Tech Security. Spesielt gjelder dette multitasking-kapasitet og kostnadseffektiv implementering av multiavlesnings- og multistyringskapasitet.»

Klageren ser ikke bort fra at noen, basert på medieomtale og misforståelser, «faktisk trodde at High Teeh Security og vår klient (klageren; sekr. anm.) ikke hadde utviklet noe revolusjonerende nytt. Dette kan forklare reaksjonene fra deler av fagmiljøet på at hun vant «Skaperen». Det fratar imidlertid ikke Memo for tidsskriftets ansvar ifht hva man trykker av beskyldninger og påstander. Vi betviler ikke Memos overordnede motiver og hensikter hva angår å etterleve pressens samfunnsrolle gjennom «å sette et kritisk søkelys på programserien, Innovasjon Norge, TV2 og Lie». Problemet er bare at det er Lie tidsskriftet hamret løs på, og som man gikk til et alvorlig person- og karakterangrep mot.»

Memos artikkel omtales i tilsvaret som å være i en særstilling i forhold til annen medieomtale på grunn av omfanget og det tilsnitt den fikk på trykk. «Hele artikkelen ble utformet og forsøkt presentert som en massiv «avsløring» fra Memos side, og ga betydelig og negativ oppmerksomhet i andre medier av et slikt omfang at det har skapt betydelige problemer og skadevirkninger for henne senere.»

Memo har i mellomtiden opphørt. Bladets siste tilsvar er skrevet av tidligere fungerende ansvarlige redaktør. Memo gjentar her hovedpåstanden i den påklagede artikkelen:

» Den sentrale påstanden (…) er at det produktet som Lie presenterte som sitt eget i «Skaperen», i realiteten er sørkoreansk, utviklet av Nuri Telecom. l programserien blir Lie gjentatte ganger omtalt som «oppfinner», og hun bekrefter dette selv. Serien levner ingen tvil om at de aller fleste seere vil sitte igjen med inntrykket av at avlesningsboksen er noe Lie har funnet opp, fullt og helt. Dette står i sterk kontrast med realiteten, som viser at Lie har en distribusjonsavtale og et kundeforhold til Nuri Telecom. l beste fall har Lie betalt for en videreutvikling og en tilpasning av et koreansk produkt, en utvikling hun senere må betale for å få kommersielle rettigheter til. Dette nevnes ikke programserien. Vi merker oss at Lie (advokat Elden) i den opprinnelige klagen (av 7. juni) refererer til produktet som «Lies oppfinnelse», men at det i siste tilsvar (av 9. september) benevnes som «Lies konsept og ide».»

Memo mener fortsatt at klageren ikke har greid å svare på helt konkrete påstander:

«1) Hva Lie faktisk har funnet opp. 2) Hvorfor Lie må betale millionbeløp for utviklingen av noe hun på TV 2 hevdet å ha funnet opp. 3) At det var Lie som kom med ideen til Nuri Telecom.»

På klagers anførsel om Memos manglende teknologiske innsikt, svarer Memo at «(V)i mener journalistens teknologiske presisjonsnivå var tilstrekkelig til å kombinere etterrettelighet med leservennlighet.»

Med hensyn til uttalelsen fra Nuri Telecom, i form av et brev stilet til Pressens Faglige Utvalg, heter det i Memos tilsvar:

«Det tok nesten fire måneder fra Memo først kontaktet Lie til at hun nå fremviser nye uttalelser fra Nuri Telecom. I denne perioden har selskapet inngått minst en kontrakt om produktleveranser til High Tech Security som innebærer store inntekter for Nuri Telecom. Lies samarbeidspartner er ingen objektiv tredjepart, men en aktør med sammenfallende interesser.»

Det vises videre i tilsvaret til at Nuri i sitt brev bruker ordet «customized», og det heter videre:

«Som i tidligere korrespondanse bruker Nuri Telecom «customization» eller i dette tilfellet, «customized», om Lies produkt. Altså en «tilpasning» etter Lies ønsker for systemet til High Tech Security.» Det anføres fra Memos side at det ikke i noe tilfelle opplyses hvorfor Lie må betale et betydelig millionbeløp for noe hun selv har funnet opp.

Om likheten, eller forskjellen, på Nuris og Lies produkter heter det i Memos tilsvar:

«Hvis man legger samarbeidspartnerens uttalelse til grunn har altså Lie bidratt med en ide om at er det er mulig å samle disse tjenestene i en boks. AIMIR-boksene ble vist på TV 2 og Lie skriver i en post til Memo 26. mai (…) at AIMIR er en del av hennes produkt. Lie har altså bedt Nuri Telecom om å lage en egen løsning, basert på Nuris patenterte AIMIR-teknologi. Navnet til Nuri Telecom nevnes aldri i «Skaperen», heller ikke hennes agentavtale og fremtidige kjøpsopsjon. Det henvises videre til et intervju med Lie i VG (11.06.2006), der hun uttaler: «- Vi tester for harde livet, og det er deler her vi kan patentere. Men det dreier seg ikke om noe patent, men en forretningsidé! Vi har satt sammen deler til et system.» Memo gjentar så, nok en gang:

«Systemet til Lie baserer seg på en teknologi utviklet i Korea plassert i en boks fra samme land. Med bakgrunn i ovenstående mener vi det er god journalistisk dekning for å skrive at den multiavlesningsboksen Lie presenterer på TV 2 er utviklet, produsert og patentert i Korea. At Lie mener hun har en unik idé om å sette sammen forskjellige komponenter til et nytt system blir behørig omtalt i artikkelen, både fra Lie selv, fra TV 2, Innovasjon Norge og Idar Vollvik. Det har eller aldri vært bestridt fra Memos side. Det sentrale er at Lie ikke har gjort noen selvstendig oppfinnelse. Det har Nuri Telecom med sitt AIMIR-produkt.»

Memo opplyser videre, som svar på klagerens anførsel om manglende uavhengig teknisk ekspertise, at man har vært i kontakt med «mange teknisk kyndige, som alle har understreket det vi også poengterte i vår artikkel», men at disse kildene ikke har ønsket å stå fram.

Avslutningsvis anfører Memo at det er «etter vårt syn himmelvid forskjell mellom den informasjonen og det inntrykket som ble gitt i «Skaperen», og den informasjonen Lie/Elden kommer med nå i etterkant. Hennes koreanske partner har patentert store deler av den grunnleggende teknologien i hennes produkt, men hevder at Lie hadde ideen om en videreutvikling. Denne videreutviklingen (eller tilpasningen, som de selv skriver) har koreanerne laget programvaren til, angivelig på oppdrag fra Lie. Det foreligger ingen dokumentasjon på den forespørselen.

Verken Lie, Elden, eller for den saks skyld TV 2, kaller i dag Lie for oppfinner. Hun har, etter eget utsagn, en forretningside som går ut på å sette sammen andre utvikleres komponenter på en ny måte, uten at hun har rettigheter til produktet utover en kjøpsopsjon og en agentavtale. Store deler av Lie/Eldens tilsvar er dermed lite annet enn en ytterligere bekreftelse på at TV 2-seerne ble lurt.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en omfattende reportasje i juni 2006 i det nå nedlagte nyhetsmagasinet Memo. Artikkelen omhandlet TV 2s programserie Skaperen, der bladet hevdet at Ellen Kathrine Lie vant gründerkonkurransen med et produkt som allerede var oppfunnet i Sør-Korea. I tillegg er bladets lederartikkel i samme utgave påklaget. Lederartikkelen bygget på den påklagede reportasjen.

Klageren, Ellen Kathrine Lie via sin advokat, har gjennom et omfattende materiale anført at Memos påstand er ukorrekt, og at bladet har brutt en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten.

Memo har, gjennom et tilsvarende omfattende materiale, avvist klagen. Magasinet viser til at de gjennom sin undersøkende journalistikk har opptrådt som «vakthund», og avslørt at TV-seerne ble ført bak lyset av TV 2, Innovasjon Norge og Lie selv.

Pressens Faglige Utvalg viser innledningsvis til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4, der det blant annet heter: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.» Utvalget legger til grunn at det nettopp var Memos idé å oppfylle dette idealet da bladet publiserte den påklagede reportasjen.

Både klager og innklaget har brukt betydelige ressurser i sitt arbeid med å framlegge argumentasjon og materiale for å overbevise utvalget. Imidlertid besitter ikke utvalget teknisk kompetanse til selv bastant å trekke en konklusjon om hvem av partene som har rett. Men ut fra det framlagte materialet legger utvalget følgende til grunn: Klageren har gjennom sin egen forretningsidé videreutviklet et sørkoransk produkt, i nært samarbeid med et sørkoreansk firma.

En slik forståelse åpner, slik utvalget ser det, for å kunne hevde at klagerens produkt er unikt. Men samtidig mener utvalget Memo var i sin fulle rett til å sette et kritisk søkelys på TV-serien og kåringen av klageren som vinner.

Uvalget legger vesentlig vekt på at klageren ble gitt full anledning til å komme samtidig til orde, noe hun bare i begrenset grad benyttet seg av. Videre mener utvalget at klageren, gjennom rollen som vinner av en oppfinnerkonkurranse og deltaker i en omfattende
TV-serie, måtte tåle å få et skarpt søkelys på seg.

Med hensyn til Memos lederartikkel i samme utgave, ser utvalget klart at den inneholder en unødig negativ karakteristikk som rammer klageren. Utvalget vil imidlertid også her hevde at klageren, gjennom eksponeringen av TV-seriens vinnerløsning, måtte tåle en slik omtale på lederplass.

Memo har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 21. november 2006

Hilde Haugsgjerd,
Halldis Nergård, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller