Adv. Eric Lindset p.v.a. klient, Adv.-firma Elden og Elden mot Drammens Tidende

PFU-sak 119/98


SAMMENDRAG:
Drammens Tidende – Buskeruds Blad brakte 14. juli 1998 en reportasje basert på historien til en 34 år gammel kvinne. Under den én-spaltede tittelen » Forfulgt av gal mann i 16 år «, og i tilknytning til portrettbilde av kvinnen, het det i henvisningsteksten på førstesiden:
» I 16 år har en sinnslidende engelskmann plaget og forfulgt Heidi Schøne (bildet) fra Solbergelva. Flere ganger har hun flyttet og skaffet seg hemmelig adresse og telefonnummer, men mannen sporer henne opp. Bare i år har han sendt over 300 bev og ringt en rekke ganger. »
Inne i avisen var toppen av en nyhetsside (side 5) brukt på saken, under den seks-spaltede tittelen » Sex-trakassert I 16 år «. Her var kvinnen avbildet over fire spalter, sittende hjemme i sin stue med en liten hund i fanget. I bildeteksten omtales engelskmannen som «psykisk syk».
I artikkelen het det videre bl.a.:
» Den muslimske mannen har vært besatt av Heidi Schøne (34) siden hun var 18 år gammel. Hans årelange trakassering av Heidi og hennes familie har vært en enorm
belastning. DT-BB omtalte saken første gang for tre år siden. Fortsatt trakasseres familien Schøne av den samme mannen. »
Kvinnens ektefelle uttaler seg til avisen og betegner den engelske mannen som «svært syk». Det opplyses i artikkelen at «I løpet av de 16 årene har mannen sendt ut en rekke ?rapporter? til Heidis familie, venner, naboer, kolleger og en rekke ukjente mennesker. Rapportene er grovt ærekrenkende, og opplysningene som står der har ikke rot i virkeligheten. Nå har nok en gang en rekke drammensere fått ?rapporter? om Heidi i postkassen. » En navngitt person bosatt på Konnerud bekrefter å ha mottatt en slik «rapport», uten på forhånd å ha hatt kjennskap til den omtalte kvinnen.
Avisen opplyser videre at «Trakasseringen er anmeldt til politiet. Nedre Eiker lensmannskontor har etterforsket saken i tre år «, og en lensmannsbetjent uttaler: » – Problemet er at forholdene mannen er siktet for ikke holder til å få ham utlevert fra England. Han har imidlertid fått klar beskjed om at han vil bli pågrepet hvis han kommer til Norge. » Det framgår dessuten at all post som kommer til den berørte familien blir sortert på lensmannskontoret. «Familiens adresse er hemmelig, og er sperret for utlevering fra Folkeregisteret».
For øvrig forklarer avisen at «Heidi Schøne møtte den muslimske mannen da hun som 18-åring var au pair i England. Hun så på mannen som en venn, og drakk te med ham et par ganger. De har aldri hatt noe kjærlighetsforhold, men i 16 år har engelskmannen vært besatt av tanken på å gifte seg med Heidi. En lang periode hadde han en privatdetektiv som fulgte alle Heidis bevegelser. Trakasseringen økte i omfang da Heidi for ni år siden giftet seg.»
Og avisen avslutter reportasjen slik: » Psykiatere mener at engelskmannen lider av et ekstremt tilfelle av erotisk paranoia. »

KLAGEN:
Klageren er den omtalte engelskmannen, opprinnelig på egenhånd, men senere via norske advokater. Etter at tilsvarsrunde ble igangsatt har sekretariatet forholdt seg til advokat Eric Lindset, Oslo.
I klagen tilbakevises så å si samtlige opplysninger og påstander i den aktuelle reportasjen, og i særlig grad at klageren skulle ha sendt 300 brev til Heidi Schøne siste år. Ifølge mannen skal det høyst dreie seg om fem brev, for å underrette kvinnen om rettslige skritt han skal ha tatt overfor henne og det klageren omtaler som hennes udokumenterte, falske beskyldninger.
Engelskmannen bebreider også journalisten for ha gjentatt de samme anklagene som framkom i en reportasje i DT-BB (og to andre aviser) i mai 1995 (Kfr. PFU-sak 099/96, som ble avvist som foreldet; sekr. anm.). Samtidig opplyser klageren at han har instruert sin norske advokat (på dette tidspunkt Karsten Gjone, Drammen) til å saksøke avisene så snart «saken» mot Heidi Schøne er over. I mellomtiden ber han PFU forholde seg til hans norske advokat og vurdere reportasjen 14.07.98.
Som vedlegg følger kopier av klagerens «rapporter» om den berørte kvinnen, en av dem tilsynelatende etter anmodning fra Bergens Tidende, Verdens Gang og DT-BB i sammenheng med reporasjer i 1995.

SPØRSMÅL TIL ADVOKATER:
Sekretariatet ba i første omgang adv. Karsten Gjone klargjøre om han var innstilt på å overta klagehåndteringen vis-á-vis PFU, siden sekretariatet fant det svært vanskelig å forholde seg direkte til klageren. Advokaten ble gjort oppmerksom på at klageren uavlatelig henvendte seg til sekretariatet pr. telefon, noe han flere ganger var anmodet om å la være. «Derimot har vi stilt oss åpne for ordinær og skriftlig saksbehandling via norsk advokat».
Klageren meddelte skriftlig en måned senere at hans «saker» nå var overtatt av Advokatfirmaet Elden & Elden, herunder også klagen til PFU. Som vedlegg fulgte kopi av klagesak i Den Norske Advokatforenings disiplinærutvalg angående klagerens første norske advokat, foruten av brev til Elden & Elden.
I sitt nye brev til PFU gjør klageren for øvrig oppmerksom på at han er gjort kjent med at DT-BB, i henhold til norske presseetiske regler, skulle ha kontaktet ham for å høre hans versjon innen den påklagede reportasjen ble publisert. Klageren påpeker at han heller ikke senere er kontaktet, og kan ikke forstå hvordan avisen kan fortsette å viderebringe den omtalte kvinnens «løgner».

Sekretariatet kontaktet nå klagerens nye advokat og gjorde oppmerksom på at klagen, i hehold til PFUs vedtekter, måtte stilles i bero hvis det også var aktuelt å gå til søksmål mot avisen, slik det tilsendte materialet tydet på. Og sekretariatet skrev videre:
«For øvrig vil sekretariatet påpeke at vi gjentatte ganger har forklart klageren at PFU ikke under noen omstendigheter kan gå inn på hvem som snakker sant eller usant i den konkrete saken. Vi har også anført at klageren av DT-BB ikke er blitt navngitt eller på annen måte identifisert. Derfor har vi hele tiden hatt problemer med å forstå at han i England skulle ha lidd overlast på grunn av ?gamle? forhold som en norsk avis omtaler».

Klageren s nye advokat (Eric Lindset i firmaet Elden & Elden) svarte en drøy måned senere, og han skriver på vegne av sin klient bl.a.:
» N.N. er under sine opphold i Norge og kontakt med den i artikkelen intervjuede kvinne, blitt kjent med flere personer blant Drammens Tidende – Buskerud Blad sin leserkrets. Disse gjenkjente/ identifiserte N.N. som den der omtalte person. N.N. finner det ærekrenkende å bli gitt betegnelsen sinnslidende , og påpeker at utsagnet mangler et hvert fundament .»
Advokaten gjentar på klientens vegne «at de andre beskyldningene mot ham i artikkelen også er falske, og samtidig egnet til å krenke både hans selvfølelse og omdømme». » Selv om det ligger utenfor PFUs kompetanse å ta stilling til hva som er sant eller ikke, mener N.N.
at de meget alvorlige fremsatte beskyldningene avkrever en betryggende håndtering av avisen . Pressen skal vise omhu for å bringe korrekte faktiske opplysninger, og særlig når det gjelder stoff som kan gå ut over folks gode navn og rykte.»
Etter advokatens mening kan det se ut som om avisen ikke har tatt med i betraktningen at N.N. kan være sakesløs i forhold til beskyldningene. » I alle fall må det kunne kritiseres at Drammens Tidende – Buskeruds Blad i oppslaget bruker en konstaterende form, og ikke klargjør overfor leserne om det kun er tale om private beskyldninger, politianmeldelse, siktelse og/eller en tiltalebeslutning. »
Mot slutten av brevet påpeker også advokaten at avisen, som et minimum, burde ha innhentet klientens versjon av saken. «M.a.o. har informasjonsinnhentingen vært ensidig idet N.N. ikke var gitt anledning til innsigelser/motforestillinger.» «Uansett bør vel pressen i straffesaker være forsiktig med å gjengi uttalelser fra den angivelige fornærmede og følgelig mulig vitne. Ytterligere finner N.N. det utilstedelig, irrelevant og krenkende for ham og øvrige muslimer at hans religiøse overbevisning fremheves i oppslaget».

TILSVARSRUNDEN:
Avisen s redaktør kontaktet innledningsvis klagerens advokat med henblikk på å drøfte en minnelig løsning. «Jeg har gitt uttrykk for at avisen kan tilby klageren spalteplass dersom innhold og form er ok.» Tilbudet ble imidlertid avslått av klageren.
I nytt brev til PFU viser redaktøren til at klagerens advokat ikke har endelig avklart spørsmålet om mulig søksmål mot avisen, og ber om at så skjer.

Klageren s advokat skriver i svarbrev til PFU: «På vegne av N.N. vil jeg entydig avklare at det ikke er aktuelt for ham å gå til søksmål mot Drammens Tidende – Buskeruds Blad».

Avisen avga etter dette ordinært tilsvar, som innledes med sakens «historikk». Det vises til første gangs omtale, i mai 1995 (kopi vedlagt), og om bakgrunnen for intervjuet med Heidi Schøne dengang heter det: «Hennes motiv for å stå fram i avisen, var å gi folk en forklaring på alle ?rapportene? om henne som var blitt sendt til svært mange mennesker…».
Det opplyses i tilsvaret at journalisten ble kontaktet pr. telefon av klageren kort tid etter at den første artikkelen sto på trykk. «Etter hvert ble han stadig hissigere, og skrek ut en rekke påstander om Heidi Schøne. (…) Mannen sa at han hadde en rekke brev som kunne dokumentere det han sa om Heidi. (…) Journalisten mottok en bunke papirer fra ham noen dager senere».
Og avisen forteller videre:
» Papirene var kopier av kort Heidi Schøne hadde sendt ham, samt et brev på to A4-sider som tydeligvis var svar på hennes uttalelser. Brevet (vedlagt) var åpenbart skrevet av en forvirret person, og inneholdt anklager mot Heidi Schøne, påstander om at Norge er det
landet i verden som dreper flest forstre i mors liv, en ?samtale? mellom et foster og en mor, demonutdrivelse og en fotnote der det står at brevet er dedikert til minnet om alle knuste bosniske muslimer .»
Etter diskusjon i redaksjonen ble man enige om at hverken brevet eller noen andre av mannens utsagn kunne brukes, «fordi han måtte beskyttes mot seg selv og fordi det var umulig å gjengi noen av utsagnene på trykk. Brevet bekreftet det inntrykket Heidi Schøne hadde gitt av engelskmannen som en mentalt forstyrret person.
Ifølge tilsvaret fikk journalisten senere en rekke telefonhenvendelser fra engelskmannen, «som raste over at avisen ikke hadde trykket brevet hans.» Det opplyses at han også ringte sjefredaktøren, foruten å kontakte journalisten og hennes samboer privat. Mannen skal ha kommet med sterke personlige anklager og trusel om søksmål mot avisen. Etter den påklagede reportasjen i juli 1998 skal journalisten igjen ha blitt oppringt gjentatte ganger.
Om bakgrunnen for å omtale saken på ny heter det:
«Flere firmaer, privatpersoner, skoler, institusjoner og Drammen kommune hadde fått tilsendt rapporter om Heidi Schøne per brev eller på fax. Flere av mottakerne tok kontakt med DT-BB fordi rapportene var utformet som om de var svar på forespørsel fra avisen om Heidi Schøne. Mannen ringte flere ganger, men var for hissig og ute av balanse til at det gikk an å få noe fornuftig ut av ham. Han nektet å ha sendt ut brev om Schøne, men fortalte samtidig at han skulle sende 200 nye brev i løpet av en uke . (…) På nytt diskuterte vi saken i redaksjonen, og kom til at ingenting av det mannen hadde sagt kunne offentliggjøres.»
I tilsvaret kommenteres videre de enkelte konkrete klagepunktene. Angående påstanden om at klageren ble gjenkjent/identifisert, anfører avisen:
» N.N.s navn er aldri trykket i DT-BB, heller ikke andre opplysninger som kan bidra til identifisering. Han er omtalt som ?engelskmannen?. Når han likevel hevder at han er blitt gjenkjent, skyldes det kun at han selv har jaktet på Heidi Schøne etter hvert som hun måtte flytte, og at leserne av DT-BB som han har kontaktet, har forstått at han må være engelskmannen avisen har omtalt. Det er hele tiden fra avisens side lagt vekt på at han ikke skulle identifiseres eller gjøres identifiserbar i artiklene, bl.a. for å beskytte ham .»
Avisen går god for betegnelsen » sinnslidende » og at psykiatere mener klageren lider av » erotisk paranoia «. » Dokumentasjonen i saken bekrefter at det er dekning for påstanden, og at det er relevant informasjon å gi for at leserne skal få full forståelse av saken . Uten denne informasjonen, ville leserne sitte igjen med vesentlige spørsmål både når det gjelder mannens oppførsel, Heidi Schønes lidelser gjennom 16 år, og etterforskernes manglende mulighet til å gripe inn for å få stanset mannens trakassering.»
Klagepunktet om «falske beskyldninger» tilbakevises, og avisen er «forberedt på å dokumentere samtlige påstander dersom PFU kommer til at det er formålstjenlig i forhold til behandlingen av klagen. Det er heller ikke i klagen konkretisert hvilke beskyldninger som er fremsatt og som skal være falske .»
Videre kommenteres klagerens anførsel om at DT-BB skulle » sverte ham uten aktverdig grunn «. Avisen anser at påstanden faller på sin egen urimelighet, og skriver: » Sjelden eller aldri har noen opplevd mer hensynsløs og utspekulert trakassering som det NN har stått for i forhold til Heidi Schøne. Avisen har omtalt trakasseringen fordi NN har spredt hundrevis eller tusenvis av falske, ondsinnede ?rapporter? om henne, og gitt inntrykk av at rapportene er bestilt av avisen. »
Likeledes finner avisen det » relevant for saken og lesernes forståelse av den å informere om at NN er muslim «. «Dette har for ham også vært et viktig poeng i den informasjon og de samtaler han har hatt med avisens medarbeider og i rapporter han har fått laget og distribuert.»
På ett punkt medgir DT-BB at redaksjonen kunne ha handlet annerledes, og redaktøren skriver: «Internt i avisen ble det flere ganger drøftet hvordan vi kunne videreformidle mannens oppfatninger, men konklusjonen ble hver gang at mannen måtte beskyttes mot seg selv. I ettertid kan det anføres kritikk mot avisen for at det ikke ble gjort klart for leseren at dette var årsaken til at hans utsagn ikke ble gjengitt .»

Klageren s advokat meddelte at han på vegne av sin klient ikke hadde ytterligere tilføyelser.
Etter avsluttet tilsvarsrunde har klageren likevel sendt PFU tre brev, med vedlagte lydkassetter, for å «dokumentere» at avisens og journalistens beskrivelse av kontakten med ham er «løgn».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Drammens Tidende – Buskeruds Blad, der avisen fortalte historien til en kvinne som anså seg forfulgt av en sinnslidende engelskmann gjennom 16 år. Mannen klager, via norsk advokat, over avisens ensidige formidling av kvinnens versjon, uten at han har fått anledning til å tilbakevise det han kaller udokumenterte, løgnaktige påstander. Klageren finner det ærekrenkende at avisen, i konstaterende form, betegner ham som sinnslidende, og hevder dessuten at han er gjenkjent som følge av reportasjen. I tillegg oppfatter klageren det som irrelevant og krenkende at hans religiøse overbevisning som muslim fremheves.
Drammens Tidende – Buskeruds Blad mener å ha god dokumentasjon for at kvinnens versjon er korrekt, og anser det som åpenbart at klageren er en mentalt forstyrret person. For avisen var det ikke aktuelt å innhente klagerens syn på saken, ut fra erfaring med telefoner og brev redaksjonen mottok etter en tidligere omtale av kvinnens situasjon. Slik avisen ser det, måtte klageren beskyttes mot seg seg selv, ved at hans utsagn ikke ble gjengitt på trykk. I ettertid innser redaksjonen at den burde ha opplyst leserne om dette. Avisen tilbakeviser at den har brakt identifiserende opplysninger, men finner det relevant å informere om at klageren er muslim.

Pressens Faglige Utvalg vil generelt vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»
I det påklagede tilfellet kan utvalget likevel forstå redaksjonens beslutning om ikke å oppsøke klageren for å innhente hans kommentar. Utvalget konstaterer imidlertid at avisen i etterkant mener det ville vært riktig å informere leserne om begrunnelsen for at klageren ikke kom samtidig til orde.
Etter utvalgets mening må den påklagede reportasjen betraktes som et rop om hjelp fra den omtalte kvinnen. Utvalget finner det godtgjort at kvinnen gjennom mange år har levd med en stor belastning. Avisens nye omtale av saken, med forklaring på utspill fra klageren overfor kvinnens naboer og andre, var egnet til å lette hennes situasjon.
Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 1.5, der det heter: «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltpersoner og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»
For øvrig mener utvalget at klageren til fulle er anonymisert fra avisens side.
Drammens Tidende – Buskeruds Blad har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 24. august 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen