Sofienbergsenteret, v. Inger Marie Veening mot Avis1
Avis 1 brakte onsdag 26. mai 1999 en artikkel med tittelen «Bymisjonen vil servere alkohol». I ingressen heter det at «Nå vil også Kirkens Bymisjon skjenke øl og vin på eldresenteret. Og pensjonistene jubler». Avisens journalist har intervjuet to mannlige pensjonister, som begge gir uttrykk for at de ønsker velkommen muligheten for å få øl og vin til maten. Avisen har også intervjuet generalsekretæren i Kirkens Bymisjon, som sier hun ikke ser noen problemer forbundet med at ett av stiftelsens eldresentre vil skjenke alkohol.
Artikkelen er illustrert med et bilde av de to intervjuede pensjonistene, et bilde hvor de hever hvert sitt fylte vinglass og skåler med hverandre. På bordet foran dem står en halvfull vinflaske. Bildeteksten lyder:
«SKÅLER: – Slik vil vi ha det, sier Holger Kristiansen (87) og Sverre Bjørve (83). De to
faste brukerne av Engelsborg eldresenter er strålende fornøyd med at senteret til
Kirkens Bymisjon nå skal servere øl og vin.»
I en «faktaramme» på samme side har Avis 1 listet opp hvilke eldresentre i Oslo som serverer sine brukere alkohol.
KLAGEN:
Klager er Sofienbergsenteret, med samtykke fra de to intervjuede pensjonistene.
I klagen anføres det at journalisten «gikk inn på privat område, (Sofienberg diakonale stiftelse) skjenket 2 eldre menn hvitvin i hagen vår, for så å intervjue dem om skjenkeløyve som Engelsborg eldresenter hadde fått innvilget til sluttede selskaper.»
Det understrekes at journalisten ikke hadde «tillatelse», og ifølge klagen kunne han ikke skjønne at dette var noe problem da en ansatt ved senteret snakket til ham. Etter at journalisten forsvant, skal senteret ha vært i kontakt med ansvarlig redaktør i Avis 1. Redaktøren skal ha stilt seg uforstående til kritikken, men samtidig ha lovet å la lederen for senteret lese og godkjenne artikkelen før den sto på trykk. Artikkelen ble imidlertid trykt uten noen slik kontakt.
Klageren skriver:
«Som ansatt på Sofienbergsenteret, beskytter vi våre eldre mot utilbørlig inngripen i deres privatliv. Det er derfor uforståelig at journalister med høy etisk standard kan gå frem på denne måten. Mange av våre brukere er demente, og hvordan kunne journalisten vite hvilken tilstand intervjuobjektet var i?»
TILSVARSRUNDEN:
Avis 1 anfører i sitt tilsvar at det i klagen ikke fremkommer noen innvendinger mot artikkelens innhold eller ordlyd, men at klagerens anliggende er journalistens fremgangsmåte i forbindelse med innhenting av tekst og bilder.
Avis 1 mener den ikke har begått noe presseetisk overtramp i så måte. Ifølge en redegjørelse fra avisens journalist presenterte han sitt ærend overfor senterets admini-strasjon både på telefon og ved fremmøte på eldresenteret. Ingen kunne imidlertid hjelpe ham med opplysninger eller kommentarer, fordi både leder og nestleder var borte.
Journalisten skal deretter ha henvendt seg til en «frivillg arbeidende» ved senteret og spurt om det var noen av de eldre som var spesielt taleføre. Han skal da ha blitt vist til bordet med de to som ble intervjuet. «Det var ingen som helst tvil om at de to var mentalt 100 prosent oppegående», skriver journalisten, og viser til at man hadde en lengre prat med de to. De skal heller ikke ha hatt noen motforestillinger mot å bli avbildet, men stilte krav til hva som skulle stå i bildeteksten, et krav som ble innfridd. «De hadde stor moro under fotoseansen, og ba etterpå om å få tilsendt hvert sitt bilde» , heter det i tilsvaret.
Avis 1 konkluderer etter dette med at avisen ikke har brutt med punkt 3.9 i Vær Varsom-plakaten, om å vise særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser og om ikke å misbruke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Derimot mener avisen det generelt er et problem at offentlig og privat helsepersonell ønsker å hindre eldre mennesker å uttale seg til media.
Når det gjelder klagerens anførsel om gjennomlesning og godkjenning av artikkelen, mener Avis 1 at dette ikke kan medføre riktighet. «Redaktøren sa i telefonsamtalen at artikkelen selvsagt skulle gjennomleses av en ansvarlig person her i huset før den kom på trykk. Det ble gjort, og saken ble funnet i skjønneste orden. Det ville dessuten vært kraftig mot vår policy å la andre enn de som uttaler seg få lese et intervju før publisering», heter det i tilsvaret.
Klageren anfører i sitt tilsvar at den påklagede artikkelen ikke har fått med seg at den omtalte skjenkebevillingen kun gjelder for sluttede selskaper, og at dette heller ikke ble fremholdt overfor de to intervjuobjektene. «Disse uttalte seg derfor mot bedre vitende». Det fremkom, ifølge klageren, heller ikke at saken egentlig bare gjaldt en søknad om bevilling.
Videre skriver klageren at journalisten ikke tok hensyn til ønsket om at han måtte kontakte de ansvarlige ved senteret, og at han også «valgte bort» å la de ansvarlige ved senteret lese gjennom artikkelen før trykking. Klageren mener den påklagede artikkelen har skapt «uønskede forventninger» og at den «provoserte mange». Klageren viser til at senteret har besøk av mennesker med rusproblemer, og at «nyheten ga forventninger til besøkende vi ikke ønsker besøk av og som eldre føler utrygt å ha rundt seg.»
Avisen skriver i sin siste kommentar at den aldri har skrevet at senteret har ønsket en bevilling som gir anledning til å skjenke alkohol til tilfeldige gjester. Avisen mener det er «leit» dersom en uriktig tolkning av artikkelen har ført til problemer for senteret, men anfører at dette uansett ikke kan lastes avisen.
For øvrig understreker avisen nok en gang at den gjorde premissene klare for de to intervjuobjektene, og at disse sogar fikk se kopier av søknaden og godkjennelsen. «Vi kan vanskelig forstå hvordan senterets ledelse vet hva som ble sagt i en samtale de ikke var part i», skriver avisen. Det anføres også at journalisten riktignok gikk inn på «privat» område, men at han gjorde hensikten med besøket klart overfor ansatte ved senteret, «lenge før han intervjuet de to brukerne.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Avis 1, hvor to brukere ved et eldresenter i Oslo var blitt intervjuet og avbildet i forbindelse med at institusjonen hadde søkt om skjenkebevilling for øl og vin for lukkede selskaper. Lederen for senteret klager, med samtykke fra de to brukerne, over at journalisten tok seg inn på privat område og intervjuet de nevnte brukerne på feil premisser, idet journalisten ikke nevnte at bevillingen bare var for lukkede selskaper. Det anføres også i klagen at senteret har mange demente som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Klageren mener reportasjen har skapt problemer for senteret, og anfører også at et løfte om at lederen for senteret skulle få lese gjennom intervjuet, ble brutt.
Avis 1 mener den gjorde premissene helt klare for de to intervjuobjektene, og anfører at disse fikk se kopier av de relevante dokumentene i saken. Avisen understreker at de to intervju-objektene var mentalt hundre prosent «oppegående» og at journalisten hadde en lengre samtale med dem. For øvrig kan ikke avisen se at reportasjen kan tolkes slik klageren ser den, men understreker at den synes det er leit dersom artikkelen har skapt problemer for senteret. Avisen tilbakeviser ellers fullstendig at det på noe tidspunkt ble gitt noe løfte om at ledelsen ved senteret skulle få lese gjennom og godkjenne intervjuet med de to brukerne.
Pressens Faglige Utvalg kan ikke ta stilling til hva som ble lovet eller avtalt mellom avisens redaktør og klageren, men vil på generelt grunnlag bemerke at det ville være høyst uvanlig å la andre enn dem som uttaler seg «godkjenne» intervjuer av denne typen.
Utvalget kan heller ikke ta stilling til hva som ble sagt mellom journalist og intervju-objektene. Det har imidlertid ikke fremkommet noe, heller ikke fra klageren, som skulle tilsi at de to intervjuede ikke var i stand til å forstå premissene for intervjusituasjonen, eller at de ikke skulle vite hva de var med på.
Når det gjelder spørsmålet om presisjonsnivået i artikkelen, vil utvalget bemerke at dette nok kunne vært høyere i forhold til å understreke at det dreide seg om en bevilling for lukkede selskaper. Uansett mener utvalget at dette ikke er en mangel ved artikkelen som tilsier at de presseetiske grenser er overtrådt.
Avis 1 har ikke brutt god presseskikk.
Fredrikstad, 21. september 1999
Sven Egil Omdal,
Catharina Jacobsen, Astrid Kolbjørnsen, Thor Woje,
Harald Berntsen, Helen Bjørnøy, Grete Faremo