Petter Thilesen mot Fædrelandsvennen
Fædrelandsvennen hadde 5. mars 1998 en nyhetsreportasje med den fem-spaltede tittelen » Kardeverk kan havne i Mongolia » og undertittelen » Ny strid på Sjølingstad «. Artikkelen dreier seg om Lindesnes-bedriften Sjølingstad Uldvarefabrik, som er gjort til industri-museum. Det framgår at Norsk kulturråd ikke aksepterer at museet vil selge et sjeldent kardeverk til et u-hjelpsprosjekt i Mongolia, siden man fire år tidligere sikret seg «museums-klenodiet» for 400 000 kr. fra kulturrådet og fylkeskommunen. En tidligere ansatt ved fabrikken betegner et salg av kardeverket som «ren vandalisme».
Videre opplyste avisen at kardeverket etter planen skal selges til et u-landsprosjekt drevet av NORAD og Norsk Luthersk Misjonssamband i fellesskap, og at Kirsten Julie Smådahl er engasjert som fagperson «i ulldelen» av Mongolia-prosjektet.
Dessuten het det i et avsnitt:
» Museets Petter Thilesen har stått for forhandlingene. Thilesen fungerte som daglig leder i en periode mens Carl Frederik Thorsager var sykmeldt. Thilesen har under striden på Sjølingstad fremstått som en av de mest markante motstandere av Thorsager, deriblant gjennom leserbrev i lokalavisen «.
Artikkelen viser til et brev fra Kirsten Julie Smådahl, med referanse til telefonsamtale med Petter Thilesen «hvor jeg aksepterte et tilbud om kjøp av kardemaskin som ligger umontert på fabrikken».
I en underartikkel, med tittelen » Thilesen tviler på verdien av kardeverket «, het det bl.a.:
» – Istedet for å kaste kardeverket kan vi heller gi det bort til Smådahls prosjekt, sier driftsleder Petter Thilesen ved Sjølingstad Uldvarefabrik. (…) Thilesen hevder at
ullvarefabrikken har sammenliknbare kardeverk, og at dette kardeverket ikke er unikt, bare litt mindre. (…) – Men vi har ikke diskutert salg, understreker Thilesen. Han hevder at Smådahl har formulert seg feil, noe også Smådahl innrømmer overfor Fædrelandsvennen «.
Konstituert daglig leder, samt styreleder, har ikke tidligere vært kjent med saken, men «Begge understreker… at salg aldri har vært vurdert».
13. juli brakte Fædrelandsvennen en ny artikkel om Sjølingstad Uldvarefabrik, denne gang med tittelen » Har ikke råd til publikumsveileder «. Artikkelen handler primært om styrets oppsigelse av veilederen, men midtveis het det dessuten, ut fra intervju med styreleder Henrik Lund.
» Lund opplyser at kardemaskinene som ble tilbudt NORAD til salgs i vår og dermed skapte betydelig oppstuss, vil bli stående ved bedriften inntil faggruppen har vurdert salget.
Derimot har fabrikken solgt en av de tre kokosmaskinene som ble gitt i gave av Mandal Veveri. Maskinen er solgt til Petter Thilesen, som ledet kokosavdelingen og var saksbehandler, da maskinene ble vurdert som ulønnsomme av styret. Thilesen har plassert maskinen i sin bedrift ‘Den røde løper’, og tar sikte på å produsere golfmatter. Kokosmaskinene ble gitt til Sjølingstad Uldvarefabrik «.
Eieren av Mandal Veveri kommenterer det siste forholdet: «- Jeg håpte Sjølingstad Uldvarefabrik ville ta vare på maskinene som er lokalhistorie for Mandal, og er en smule skuffet og forbauset».
KLAGEN:
Klageren , Petter Thilesen, anklager Fædrelandsvennen for » uredelig sammenblanding av saker , som på den ene siden framstiller alt som skjer på Sjølingstad Uldvarefabrik (A/S SU) som mistenkelig og helt uten styring, og samtidig setter undertegnede og min nyetablerte virksomhet i et uriktig og uheldig lys». (…) «Det er bevisst feilinformasjon om min rolle i salget av A/S SUs kokosavdeling. Min bakgrunn for å etablere egen virksomhet mistenkeliggjøres, en virksomhet som i tillegg er nevnt ved navn og tillagt oppgaver vi overhodet ikke har planer om».
Og klageren skriver dessuten:
«Det er det andre oppslaget som gjør at jeg også innklager det første, fordi korrigerte anklager gjentas som sannheter . Jeg hadde faktisk forventet en viss edruelighet og etterrettelighet av regionsavisen Fædrelandsvennen, særlig fordi det som har skjedd rundt Sjølingstad Uldvarefabrik har vært et hett tema i avisspaltene på ettervinteren».
Om artikkelen 5. mars heter det spesielt:
«Anklagene (om å selge ut ‘en sjelden museumsgjenstand’; sekr. anm.) blir tilbakevist i samme artikkel, både av undertegnede og av NORAD-kontakten K.J. Smådahl, som sier direkte at det ikke er gitt noe tilbud fra A/S SU til NORAD om overtakelse av et gammelt kardeverk. (…) Avisen velger istedet å slå størst opp anklagene om at A/S SU har tilbudt NORAD et kardeverk, med korrigeringene mer som ‘kommentarer’ til hovedoppslaget «.
Klageren påpeker at «den tilbakeviste påstanden» blir gjentatt i artikkelen 13. juli.
For øvrig heter det bl.a. om denne artikkelen:
«Undertegnede omtales som den den ene maskinen er solgt til, som ‘ ledet kokosavdelingen og var saksbehandler da maskinene ble vurdert som ulønnsomme av styret. Thilesen har plassert maskinen i sin bedrift ‘Den røde løper’, og tar sikte på å produsere golfmatter ‘. Dette er grovt, det er feil, løgn og bedrag, og jeg krever at dette blir rettet opp og unnskyldt godt synlig i avisen . (…) Både styrereferater og regnskapstall for A/S SU i denne sak vil jeg kreve tilgjengelig og offentlig om nødvendig, og hvis journalisten var oppriktig interessert i avhendingen av kokosmaskinene, kunne han jo ha spurt…».
TILSVARSRUNDEN:
Avisen skriver i sitt tilsvar:
«Bakgrunnen for Fædrelandsvennens reportasjer om Sjølingstad Uldvarefabrik og et mulig salg av maskineri er det faktum at Uldvarefabriken er et industrimuseum som er bygget opp ved hjelp av offentlig foretak som er basert på offentlige investeringer og offentlige driftstilskudd. Det offentlige eier 70 prosent av aksjene. De maskinene som omtales i våre artikler er kommet til museet ved hjelp av offentlige midler. Offentligheten har derfor krav på å få innsyn i hvordan midlene forvaltes «.
Angående artikkelen 5. mars, mener Fædrelandsvennen å ha dekning for opplysningen om et eventuelt salg av kardemaskinen. Tilsvaret viser til brevet fra Kirsten Julie Smådahl, der det bl.a. het: » Viser til telefonsamtale med Petter Thilesen 23.2 hvor jeg aksepterer tilbud om kjøp av kardemaskin som ligger umontert på fabrikken «. » At Smådahl modifiserer utsagnene fra det siterte brevet [etter] i ettertid å ha blitt kontaktet av en presset Thilesen, endrer ikke det faktum at et salg har vært på trappene «.
Fædrelandsvennen påpeker at klageren kom til orde i reportasjen 5. mars, og tilføyer: «Etter dette har vi heller ikke mottatt noen krav om beriktigelse av artiklene fra Thilesen før vi mottok klagen fra PFU».
Når det gjelder artikkelen 13. juli, heter det i avisens tilsvar:
«Det er korrekt at det formelt sett ikke finnes noen kokosavdeling eller andre avdelinger ved museet. Til det er bedriften for liten. Men under Carl Fredrik Thorsagers ledelse av bedriften var Thilesen ansvarlig for å utrede økonomien (saksbehandler). Prosjektøkonomien bygget på Thilesens vurderinger. Det gjaldt også innstillingen om kokosvirksomheten. Som ansvarlig for økonomien og alt salg fra bedriften, tok Thilesen seg bl.a. av salgsvirksom-heten, kundelistene og prisfastsettelsen for kokosproduktene».
For øvrig gjør Fædrelandsvennen oppmerksom på at den har tilskrevet klageren, og har «tatt opp spørsmålet om saken kan løses i minnelighet dersom det foreligger faktiske feil e.l. som eventuelt kan rettes opp fra avisens side».
Fædrelandsvennen ettersendte kopi av svarbrev mottatt fra klageren. Her anføres det at saken kan løses i minnelighet hvis » avisen beklager og retter opp faktiske feil på tilsvarende plass og utforming som påklagede oppslag «. Når det gjaldt omtalen av klagerens kokosveveri, krevde han dessuten «gratis spalteplass for annonsering av virksomheten i Fædrelandsvennen og i øvrige aviser på Sørlandet. (…) Alternativt krever jeg det dette vil koste utbetalt, anslagsvis kr. 100 000,- «.
Og klageren tilføyer i brevet: «Oppslaget 5. mars lot jeg passere fordi mitt syn på kardeverksaken også fikk litt spalteplass… Jeg hadde heller ikke trodd at det feilaktige innholdet ville bli gjentatt i en ny artikkel og i en helt annen sammenheng 4 måneder
senere. Når det allikevel blir gjort i oppslaget av 13. juli går det på min troverdighet løs». Klageren gjør for øvrig oppmerksom på at han ikke ble kontaktet forut for den siste artikkelen. I tillegg til førstnevnte beløp krever klageren her » en tort og svie erstatning på kr. 50 000,- «.
Sekretariatet konfronterte klageren med erstatningskravene, og skrev bl.a. i brev til ham:
«Redaktøren har pr. telefon meddelt oss at det ikke er aktuelt å imøtekomme et slikt krav. Det innebærer at det i tilfelle må bli tale om søksmål mot avisen hvis kravet opprettholdes. Under henvisning til paragraf 4 i de tidligere tilsendte vedtektene for PFU må vi derfor stille klagebehandlingen i bero inntil en avklaring angående spørsmålet om erstatning foreligger».
FORSØK PÅ MINNELIG ORDNING:
Klageren oversendte kopier av korrespondanse han i august/september hadde hatt med Fædrelandsvennen, bl.a. med avisens forslag til rettelse. Dette forslaget ble ikke akseptert av klageren, som selv formulerte en beriktigelse. Klagerens forslag var imidlertid uakseptabelt for avisen.
I Fædrelandsvennens siste til brev til klageren het det:
«Vi er innstilt på å korrigere de faktiske feilene. Noe mer kommer ikke på tale fra vår side. Heller ikke gratis annonseplass. Når det gjelder de øvrige punktene du vil ha oss til å dementere, vil Carl Fredrik Thorsager bekrefte at vår versjon er riktig m.h.t. din rolle som saksbehandler i alle økonomiske utredninger. Dine utredninger har vært grunnlag for alle hans økonomi-innstillinger til styret . Derimot gir det grunn for oss til å stille flere spørsmål rundt avhendelsen av maskinene som vi vurderer å komme tilbake til».
I følgebrev til PFU opplyser klageren at han «foreløpig ikke [har] tatt ut sak mot avisen gjennom rettsapparatet». Klageren sier seg dessuten «forbauset» over at avisens redaktør «både oppgir sin kilde, at han så klart tar stilling for kilden uten at mitt syn teller, og at han nærmest truer med å gå nærmere inn i saken, noe jeg for øvrig har tilbudt hele tiden».
Sekretariatet konstaterte at partene ikke hadde maktet å finne en minnelig løsning, og ba klageren om en ytterligere avklaring når det gjaldt spørsmålet om mulig søksmål.
Klageren meldte tilbake: «Det er ikke aktuelt å gå til søksmål mot avisen Fædrelands-vennen».
TILSVARSRUNDEN GJENOPPTATT:
Klageren fastholder i sitt tilsvar at han har vært utsatt for både krenkende og skadelig publisitet fra avisens side. «Det krenkende er å ikke bli trodd (5. mars) eller bli kontaktet når jeg og min virksomhet får tendensiøs omtale i en reportasje som iflg overskriften handler om noe helt annet (13. juli). Denne krenkelsen gjentas i tillegg i brev fra Fædrelandsvennens redaktør Finn Holmer-Hoven (20.8 og 8.9), der han helt klart sier at han kun har tillit til sin kildes opplysninger «.
Tilsvaret viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om kildekritikk og kontroll av opplysninger, angående daglig leder Carl Frederik Thorsager ved Sjølingstad Uldvarefabrik. Klageren påpeker avisens egen formulering i reportasjen 5. mars, der han
(klageren) omtales som » – en av de mest markante motstandere av Thorsager… «. «Da burde etter mitt syn avisen vært spesielt på vakt, i og med at kilden Thorsager selv kan ha interesse av å sverte sin såkalte » mest markante motstander » for å styrke sin egen sak. En konflikt oppstår som kjent ikke bare med én involvert part».
Klageren mener avisen også skulle ha utvist kildekritikk når det gjaldt uttalelser fra andre som hadde, eller hadde hatt, tilknytning til fabrikken. For øvrig understreker han igjen at han ikke ble konfrontert med noen av synspunktene de nevnte kildene har kommet med og som ble gjengitt i avisen.
Videre tilbakeviser klageren at han skulle ha vært «presset» og at det var av den grunn Kirsten Julie Smådahl senere skulle ha modifisert sine utsagn angående «tilbud om kjøp» av kardeverket. Klageren finner det dessuten betenkelig at det ikke har fått «en bjelle til å ringe hos redaktøren», når daglig leder Thorsager gir ham (klageren) «ansvaret for alle økonomiske vurderinger ved Sjølingstad Uldvarefabrik».
Fædrelandsvennen viser i sitt siste tilsvar igjen til brevet fra Kirsten Julie Smådahl, og skriver: «Det er vanskelig å se at formuleringene i brevet er egnet til å misforstås, i sær når det kommer fra en representant for en offentlig institusjon. (…) Videre har offentligheten også krav på å få vite at en av kardemaskinene er blitt solgt til en person som er ansatt ved museet og som på denne måten har plassert seg i en dobbelt-rolle som kan være kritikkverdig».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder artikler i Fædrelandsvennen angående disposisjoner ved en Lindesnes-bedrift som er gjort til industrimuseum. Klageren, som er knyttet til museet, mener avisen bevisst har feilinformert om hans rolle i forbindelse med avhending av maskiner, ved å omtale det som «salg». Selv om klageren opprinnelig kom samtidig til orde, anføres det at han ikke ble konfrontert med alle de framsatte anklagene. Han mener dessuten at Fædrelandsvennen har utvist mangelfull kildekritikk. Klageren ser likevel med størst alvor på at avisen i en senere artikkel gjentar de samme anklagene som sannheter.
Fædrelandsvennen viser til at industrimuseet er basert på offentlige tilskudd, og mener offentligheten derfor har krav på å få innsyn i hvordan midlene forvaltes. Selv om en kilde i saken senere har moderert sine utsagn, betrakter avisen det som et faktum at et maskinsalg var på trappene. Fædrelandsvennen anser at offentligheten også har krav på å få vite at maskiner er solgt til en ansatt ved museet og at personen dermed har plassert seg i en dobbeltrolle som kan være kritikkverdig.
Pressens Faglige Utvalg mener Fædrelandsvennen var i sin fulle rett til å sette søkelys på disposisjonene ved industrimuseet. Med utgangspunkt i kildegrunnlaget finner utvalget at avisen også hadde skjellig grunn til å fokusere på klagerens rolle i saken. Utvalget konstaterer at det nettopp var et mulig salg av maskiner klageren fikk anledning til samtidig å kommentere i den opprinnelige artikkelen, og mener hans versjon ble presentert på en akseptabel måte.
Derimot anser utvalget at Fædrelandsvennen burde ha minnet om klagerens innsigelser da avisen senere gjentok de opprinnelige anklagene. Dessuten mener utvalget at den siste artikkelen framsatte nye påstander av en art som i seg selv måtte utløse retten til samtidig imøtegåelse. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til imøtegåelse av faktiske opplysninger».
På dette punkt har Fædrelandsvennen brutt god presseskikk.
Oslo , 15. desember 1998
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Nils Ole Oftebro