["712"] mot Klassekampen
Klassekampen brakte lørdag 9. mai 1998 en lederartikkel med tittelen » En norsk Rasputin «, undertegnet av avisens ansvarlige redaktør, Jon Michelet. Her gjengis lederen i sin helhet:
» Den russiske tsarfamilien ble manipulert av munken Georgij Rasputin. Bondeviks regjering ser ut til å ha fått en norsk Rasputin på nakken. Hans navn er Terje Sjeggestad og han er ekspedisjonssjef i Justisdepartementets utlendingsavdeling.
Den russiske Rasputin greide i noen år før Oktoberrevolusjonen i 1917 å orme seg inn i tsarens innerste gemakker. Han gjorde sin entre som mirakeldoktor, festet grepet på keiserinnen og endte opp med å utnevne ministre og admiraler.
Terje Sjeggestad kom til departementet fra Utlendingdirektoratet (UDI), der han var avdelingsdirektør. Han brakte med seg ånden fra UDI-byråkratiet, og han er sjøl av flere jurister som har forsvart asylsøkere blitt kalt for en ånd – en ond ånd. Ond eller ikke, Sjeggestad styrer sin avdelings håndtering av asylsaker med ubegripelig hardhet. Og om han ikke utnevner ministre, får han dem i alle fall til å knele. Nå har han fått en hel regjering til å snu og gå ned i knestående i Gholam-saken etter at han tidligere presset viljen sin gjennom i Ali-saken.
Akkurat som i tilfellet Rasputin er det grepet om keiserinnen, den svake justisministeren Aud-Inger Aure, som gir Sjeggestad sånn voldsom makt. Hvis Sjeggestad ikke får gjennomslag for sitt ekstreme og reaksjonære prinsipprytteri, truer han etter alt å dømme direkte eller indirekte med å sette det embetsverket han kontrollerer opp mot statsråden. Noen annen forklaring kan vanskelig finnes på Aures gjentatte kapitulasjoner, som har forplantet seg til hele regjeringskollektivet.
Tar Klassekampen for hardt i? La oss da minne om hva Dagbladet skrev på lederplass om utlendingbyråkratiets overkjøring av rettsapparatet i Gholam-saken så seint som i august i fjor: ‘Med søvngjengeraktig sikkerhet raserer UDI den norske rettsstaten… Det må bare være et tidsspørsmål før UDIs rolle som stat i staten blir tema i valgkampen’. Nå bør det bli et tema i den offentlige debatten at ekspedisjonssjef Sjeggestad har oppkastet seg til å bli en statsmann i staten.
Kan statsminister Kjell Magne Bondevik finne seg i at det ikke er Norges regjering som bestemmer asylsaker, men Norges svar på Rasputin? »
KLAGEN:
Klager er Justisdepartementet, ved departementsråden, og med samtykke fra den omtalte ekspedisjonssjef, Terje Sjeggestad. Departementsråden skriver:
» På vegne av Justisdepartementet ber jeg Pressens Faglige Utvalg å vurdere om lederen er i overensstemmelse med god presseskikk, og om det er begått brudd på ‘Vær Varsom-plakaten’. Etter vår oppfatning har ikke redaktør Michelet lagt vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon (§ 4.1). Den representerer også et brudd på innholdet i § 4.3 om å vise respekt for menneskers egenart og identitet, og ved å fremheve personlige forhold som er saken uvedkommende «.
Det heter videre i klagen:
«Justisdepartementet har ansvaret for saker med stor offentlig interesse. Vi er derfor beredt på at våre beslutninger blir utsatt for en kritisk gjennomgang, også i media. Våre embedsmenn, særlig ekspedisjonssjefene, innehar offentlige stillinger som gjør at de må regne med å bli fokusert i media. Vi ønsker ikke et usynlig embedsverk. Vår policy er at ekspedisjonssjefene stiller opp for media i faglige spørsmål innenfor det som er deres ansvarsområde. Det er en vanskelig balansegang å skulle opptre i media i omdiskuterte saker, og det kan mange ganger være en belastning».
Klageren konkluderer så langt: » For at vi fortsatt skal ha motiverte embedsmenn til å synliggjøre departementet i offentligheten via media er det viktig å si i fra når de etter vår mening utsettes for høyst urimelig og usaklig kritikk «.
Og han fortsetter:
«Karakteristikkene i denne lederen er av en slik karakter at Sjeggestad og departementets øverste ledelse ikke synes det er hensiktsmessig å ta til motmæle. Vi finner det ikke riktig å delta i en åpen avisdebatt på dette grunnlag». (…) » Michelet har etter vår mening gått over en grense for hva vi mener medarbeidere bør utsettes for «. (…) «Karakteristikkene vi særlig
tenker på er sammenligningen med Rasputin», samt «utsagn som ‘ Sjeggestad styrer håndteringen av asylsaker med ubegripelig hardhet » og » Hvis ikke Sjeggestad får gjennomslag for sitt ekstreme og reaksjonære prinsipprytteri… «.
Ifølge klageren reagerer departementet også på flere andre beskyldninger i lederartikkelen, rettet mot den navngitte ekspedisjonssjefen. «Intet av dette belegges med annet enn at Michelet er uenig i avgjørelsene i to konkrete utlendingssaker, og at ‘ noen annen forklaring vanskelig kan finnes på Aures gjentatte kapitulasjoner, som har forplantet seg til hele regjeringskollektivet «. (…) «Michelet formidler også til offentligheten rykter om at Sjeggestad av ‘ flere jurister ‘ er blitt kalt for en ond ånd. Å bringe videre baksnakking fra anonyme juristmiljøer viser ikke ‘respekt for en persons egenart, identitet og privatliv’ «.
For øvrig understrekes det i klagen at «politiske vurderinger i media er det selvsagt den politiske ledelsen i departementet som gir». (…) «Justisminister Aud-Inger Aure har flere ganger understreket at det er hun og regjeringen som har ansvaret for håndteringen av disse sakene». Det vises til vedlagt kopi av nyhetsbrev og «Replikk» i Dagbladet fra november 1997.
TILSVARSRUNDEN:
Klassekampen omtalte klagen både på reportasje- og lederplass 30. juli (kopier vedlagt), før tilsvar til PFU ble avgitt. Det opplyses innledningsvis i tilsvaret at Justisdepartementet nektet å uttale seg i tilknytning til avisens omtale av klagesaken.
Videre skriver fungerende ansvarlig redaktør i tilsvaret:
«Lederartiklene i Klassekampen er avisas viktigste politiske kommentarspalte. Her forsøker vi – etter fattig evne – å få fram våre prinsipielle synspunkter både på nasjonale og internasjonale spørsmål. Lederartiklene blir brukt for å sette viktige problemstillinger under debatt. En slik viktig debatt er forholdet mellom embedsverket – eller byråkratiet om man vil – og de politiske myndighetene . Det var ikke minst denne debatten Jon Michelet ville ha fram i lyset…».
Avisen hevder, som sin oppfatning, at den påklagede lederartikkelen » først og fremst er et politisk innlegg «. (…) «I motsetning til Justisdepartementet er Klassekampen av den mening at embetsverket har en viktig maktposisjon. Selv om synspunktene på dette området kan være helt ulike – som er det normale i politisk debatt – vil uansett den enkelte tilsatte i Justisdepartementet (eller andre departementer) ha et særegent ansvar for hvordan hun/han tolker regelverket og politiske signaler, og hvordan de enkelte sakene faktisk blir håndtert. Disse handlingene må det selvsagt også være anledning til å kommentere og kritisere – og kunne ha sterke karakteristikker av «.
Dessuten heter det i tilsvaret:
«Forfatteren og debattanten Jon Michelet er kjent for et blomstrende språk og en direkte form. Det burde derfor ikke overraske at han bruker historiske metaforer for å få fram sine synspunkter. Det oppfatter ikke vi, heller ikke i den aktuelle saka, til å stå i motstrid til Vær Varsom-plakatens paragraf 4.1 og 4.3 . Takhøyden når det gjelder politisk debatt –
ikke minst på lederplass – må være høy. Det samme må gjelde karakteristikker av viktige aktører på den politiske banen, enten de er politikere eller embedsmenn. (…) Dersom det i denne debatten ikke skal være anledning til å ta opp den enkelte tjenestemanns gjøren og laden, slik departementet antyder, vil et ordskifte bli helt uinteressant og allment «.
For øvrig påpeker avisen at det med henvisningen til Rasputin » ikke [er] snakk om en personlig sammenlikning «. (…) «Hadde den type karakteristikker og sammenlikninger på det personlige plan blitt brakt til torgs, ville det vært god grunn til å klage Klassekampen inn for PFU».
Og avisen skriver til slutt i tilsvaret: «Justisdepartementet har gjort det klart [at] det ikke vil delta i noe offentlig ordskifte om den innklagede saka. Det beklager vi sterkt. Vi vil understreke at Justisdepartementet selvsagt ville fått spalteplass for sine synspunkter i den aktuelle saka».
Klassekampens tilsvar ble 15. august også gjengitt i avisen (kopi vedlagt).
Klageren viser til følgende setning i Klassekampens tilsvar: » Disse handlingene må det selvsagt også være anledning til å kommentere og kritisere – og kunne ha sterke karakteristikker av «. Sitatet får klageren til å understreke at det berører hva «som er det vesentlige for Justisdepartementet i denne saken». «Vi ønsker å få vurdert om såvidt sterke karakteristikker som ble benyttet om ekspedisjonssjef Terje Sjeggestad i denne lederen er i overensstemmelse med god presseskikk».
Dessuten skriver klageren: «Vi har ønsket å understreke at den politiske ledelsen har ansvaret for de beslutninger som tas. Men det forhindrer selvsagt ikke at vi forventer at det rettes et kritisk søkelys mot embedsverkets rolle. (…) Men vi har antydet at de personlige karakteristikker av og beskyldninger mot Terje Sjeggestad i den aktuelle leder har gått over en grense for hva vi mener våre embetsmenn bør utsettes for».
Klassekampen sier i sine siste kommentarer: «Hvilke signaler og utspill som skal legges til grunn når det gjelder Justisdepartementet er ikke alltid like enkelt å forholde seg til. Når det gjelder spørsmålet om kritikk av embetsverket og holdninga til dette la Klassekapen vekt på justisministerens egne ord».
Avisen viser her til nyhetsbrev og «Replikk» vedlagt klagen. «Klassekampens oppfatning er at synet til Aure er det som gjelder. I kortform lyder oppfatninga: Kritikk rettes ikke til embetsverket . Departementets klage på vår leder 09.05.98 er et uttrykk for nettopp denne hodninga. Vanskeligere er det ikke».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en lederartikkel i Klassekampen, med tittelen «En norsk Rasputin». Lederen omhandlet ekspedisjonssjef Terje Sjeggestad i Justisdepartementets utlendingsavdeling, og departementet klager med hans samtykke. Klageren mener Klassekampen har gått over en grense for hva en medarbeider bør utsettes for, idet det vises til karakteristikker av Sjeggestad i den påklagede lederartikkelen. For at departementet fortsatt skal ha motiverte embetsmenn til å framstå i media, anser klageren at det er viktig å si i fra når de utsettes for urimelig og usaklig kritikk.
Klassekampen mener å ha satt en viktig problemstilling under debatt, om forholdet mellom embetsverket og de politiske myndigheter. Avisen understreker at lederartikkelen først og fremst er et politisk innlegg, med påpekning av at embetsverket har en viktig maktposisjon. Slik Klassekampen ser det, må det for pressen være anledning til å kommentere, kritisere og karakterisere embetsverkets handlinger. Avisen anfører at lederartikkelens henvisning til Rasputin ikke var ment som en personlig sammenligning med den navngitte ekspedisjonssjefen.
Pressens Faglige Utvalg har en rekke ganger påpekt at det i den politiske reportasjen og kommentaren, må kunne anvendes et kraftigere språk og mer tilspissede formuleringer enn hva som er vanlig i andre sammenhenger. Utvalget har tidligere uttalt at den politiske debatten i et demokratisk samfunn må være preget av stor takhøyde med hensyn til hvilke ord og uttrykk som skal kunne anvendes. Et åpent angrep vil, i henhold til presseetiske normer, kunne møtes med tilsvar.
I det påklagede tilfellet finner utvalget at avisen var i sin fulle rett til å sette et kritisk søkelys på en enkelt byråkrats rolle. Utvalget kan ikke se at avisen har trådt inn på det personlige eller private område, selv om sterke karakteristikker er tatt i bruk. Utvalget konstaterer for øvrig at hverken den direkte berørte i saken eller klageren har benyttet seg av retten til å komme til orde med sin versjon.
Klassekampen har ikke brutt god presseskikk.
Volda, 22. september 1998
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Odd Isungset, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen