Bjørn Haagensen mot Aftenposten
Aftenposten Aften brakte fredag 3. juli 1998 på sine temasider «fredagspuls» en artikkel med tittelen «Er signaturen ekte?» Det fremgår at journalisten (som også har tatt bildene), har besøkt Nasjonalgalleriet og «hengt seg på» de konservatorene som én gang i uken tar imot malerier fra publikum, for å finne ut hvem som har malt dem og om de er ekte.
Det heter tidlig i artikkelen at «Jeg blir nysgjerrig, sniker meg etter dem. Ingen må se meg, for dette er sikkert ikke lov.» Etter beskrivelse av konservatorenes vurderinger av flere malerier, avsluttes reportasjen med en replikkveksling vedrørende et maleri som angivelig er malt av G. A. Rasmussen. Det heter blant annet i teksten:
«- Hvis dette er Rasmussen, må det ha vært på hans ustø, eldre dager – eller på en dag
i bakrus, mener Plahter (en av konservatorene) og myser langs et stort landskaps-
maleri tilhørende en håpefull ung mann. Maleriet bærer sannelig signaturen
Rasmussen, men det trenger absolutt ikke å bety noe, må vite.»
Det forklares i teksten at man normalt kan finne ut om en signatur er falsk eller ikke, men at «tilfellet Rasmussen» er noe mer innfløkt.
«- Den anerkjente G. A. Rasmussen hadde slektninger som også ble malere – av langt
mindre kaliber, men de ble flinke til å etterligne G.A.s signatur
– Så frekt!
– Ja, det kan du saktens si.»
Artikkelen er illustrert med to bilder av konservatorene i arbeid. Ett viser to av dem bøyd over det angivelige Rasmussen-bildet, ledsaget av følgende bildetekst:
«Ekte? Leif Einar Plahter og førstekonservator Marit Lange studerer et maleri en mann
har bedt om en vurdering av. Kan det være en G. A. Rasmussen? – Det må i tilfelle ha
vært malt på en av hans dårlige dager, mener Plahter. Hver mandag vurderer
Nasjonalgalleriets konservatorer publikums medbragte malerier gratis.»
KLAGEN:
Klager er Bjørn Haagensen, eier av det angivelige G. A. Rasmussen-maleriet. Han skriver at konservatorene, etter å ha sett «noe overfladisk» på maleriet, ville beholde det for nærmere vurdering. I følge klageren trodde han dette var en sak mellom ham og Nasjonalgalleriet. Hans forskrekkelse var derfor stor da han så artikkelen i Aftenposten Aften.
Klageren skriver at han registrerte «et kvinnemenneske» som var svært interessert i å vite mest mulig om de tilstedeværende, men at han trodde hun hadde tilknytning til Nasjonalgalleriet «på en eller annen måte». Klageren understreker at journalisten aldri presenterte seg for ham «og langt mindre spurte om tillatelse til å fotografere og ellers bruke mitt maleri i en avisartikkel». Klageren viser for øvrig til journalistens egen beskrivelse av at hun «sniker» seg etter og at hun sikkert ikke «har lov».
Avslutningsvis i artikkelen anfører klageren at artikkelen «skaper stor usikkerhet om maleren G. A. Rasmussen generelt og mitt maleri spesielt! Maleriet er etter dette oppslaget ?brent?!»
TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten understreker i sitt tilsvar at den påklagede artikkelen var en del av en større reportasje om Nasjonalgalleriet. Avisen mener klageren har «hengt seg opp» i formuler-ingen om at hun «sniker» seg etter konservatorene, og anfører at reportasjen ble til i full forståelse med Nasjonalgalleriets ledelse.
Avisen protesterer mot at det foregikk noen form for «snikfotografering», og anfører at journalisten – også overfor klageren – gjorde det klart at hun skulle skrive en artikkel om Nasjonalgalleriet for Aftenposten. Videre anfører avisen: «Da medarbeideren skulle ta bildene, sa klageren at ?han ikke ønsket å bli tatt bilde av?, men han nevnte intet om at det ikke måtte tas bilde av atelierleder Leif Einar Plahter og førstekonservator Marit Lange, mens de undersøkte klagerens maleri.»
Avisen mener både maleriet og eieren er anonymisert og at «Bare eieren, og eventuelt hans nærmeste krets, kan gjenkjenne maleriet etter gjengivelsen i Aftenposten.» Det under-strekes samtidig i tilsvaret at avisen ikke direkte skrev at signaturen var falsk.
Klageren anfører i sitt tilsvar at han har vært i kontakt med atelierleder Plahter, og at Plahter hadde opplyst at han ikke hadde gitt tillatelse til at Aftenposten kunne være med under vurderingen av maleriene. «Snarere tvert imot fremhevet han at en slik vurdering skulle være konfidensiell, og at det må ha skjedd en glipp…Han kunne ellers opplyse at ingen av de flåsete uttalelsene som han ble tillagt…kom fra han.»
Klageren anfører at han aldri hørte journalisten opplyse at hun skrev for Aftenposten. Han mener både Nasjonalgalleriet og han selv ble «tatt på senga», og kan vanskelig forstå hvordan maleriet kan være «anonymt» etter den påklagede artikkelen.
Aftenposten anfører i sin siste kommentar at journalisten ble fulgt til salen hvor maleri-vurderingen fant sted av førstekonservator Lange. Klageren var blant dem som først kom til stede etter at journalisten hadde returnert til redaksjonen for å hente fotoapparatet. Hun skal da ha fortalt de «nye» at hun skrev om Nasjonalgalleriet for Aftenposten.
«Hverken ved første eller annet besøk ytres det et eneste ord om at vurderingen er konfidensiell og at det derfor er forbud mot å skrive eller fotografere. Hverken Galleri-ansatte eller malerieiere antyder noe slikt, bortsett fra klageren som selv ikke ønsket å bli fotografert», skriver avisen, som for øvrig anfører at atelierlederen, dagen etter, opplyste at signaturen på maleriet faktisk var falsk.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Aftenposten Aften, hvor avisen omtalte Nasjonalgalleriets ordning med gratis vurdering av malerier som publikum bringer med seg. Klageren var en av dem som fikk et maleri vurdert den dagen reportasjen ble laget. Han mener avisens journalist ikke ga seg til kjenne, og at vurderingen av maleriets ekthet var en sak mellom Nasjonalgalleriet og ham selv. Klageren anfører at journalisten, uten tillatelse, fotograferte og omtalte hans maleri, og at dette, kombinert med spørsmålene som ble stilt ved maleriets ekthet, førte til at maleriet ble «brent».
Aftenposten tilbakeviser klagerens påstander og anfører at reportasjen kom i stand etter avtale med Nasjonalgalleriets ledelse. Avisen mener journalisten tydelig gjorde de tilstedeværende oppmerksom på at hun skulle skrive en artikkel for Aftenposten, og at klageren ikke protesterte mot fotograferingen av maleriet. For øvrig mener avisen at både klageren og maleriet hans er anonymisert, og at bare klagerens nærmeste krets ville kunne kjenne det igjen.
Pressens Faglige Utvalg konstaterer at påstand står mot påstand om hvorvidt avisens journalist ga seg godt nok til kjenne overfor dem som var til stede under den omtalte vurderingen. Det fremgår imidlertid av sammenhengen at bildene er tatt i full åpenhet.
I lys av dette kan ikke utvalget se at reportasjen innebærer noe brudd med de presseetiske normer. Klageren selv er anonymisert, og det at maleriet hans eventuelt skulle bli gjenkjent utover den nærmest krets, kan neppe, utfra omstendighetene rundt reportasjen, sies å innebære en uakseptabel eksponering.
Aftenposten Aften har ikke brutt god presseskikk.
Oslo , 20. oktober 1998
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen