Rolf Skregelid mot Romerikes Blad

» IDYLLEN SPRAKK: – Vi syntes vi hadde funnet paradis på jord, da vi flyttet hit for tre år siden, forteller Irrm Saghir og Shakeel Akhtar, med sønnen Shujah Ismail (2) på armen. Nå føler de seg mobbet. Ifølge naboene har de ikke rett til å bruke veien forbi huset. »

Inne i avisen var 2/3 av en nyhetsside brukt på saken, under tittelen » Fanget i veifelle » og med bilde av den samme innvandrerfamilien på Skedsmokorset. I ingressen het det:

» Tunveien har vært felles adkomstvei i 12 år. Nå hevder naboene at ekteparet Irrm Saghir og Shakeel Akhtar ikke har rett til å bruke veien. »

Og videre i brødteksten:

» Naboene i Lensmann Ole Oppensvei hevder at ekteparet ikke har rett til å benytte Tunveien som betjener seks boliger på Holt Vestvollen, fordi de ikke har tinglyst veirett. Det har nemlig de fem andre eiendommene på tunet. »

Shakeel Akhtar uttaler: «- De krever at vi må asfaltere veien for å bruke den. Det er urimelig. Vi kan ikke gå med på dette.» «Han føler seg regelrett mobbet av naboene. Men det koster å
stå imot presset, innrømmer han: – Ja, det går ut over helsa. Kravet fra naboene våre er så blodig urettferdig. Men jeg kan ikke gå med på å ofre min egen selvrespekt bare for å kjøpe meg fred.»

Den forrige eieren av huset bekrefter at også hun fikk beskjed fra naboene om at hun ikke var tilknyttet veien. » Hun mener naboene er på fullstendig ville veier. Selv fikk hun alle naboene(s) samtykke da hun skulle bygge garasje ut mot Tunveien. ? Jeg går ut fra at de ville ha nektet meg det hvis de virkelig mente jeg ikke hadde lov til å bruke veien, sier hun. » Under mellomtittelen » Pinlig klasseskille » uttaler den tidligere eieren dessuten:

» – Jeg er sjokkert over hvordan de behandler folk der oppe. Jeg blir flau over at naboene kan oppføre seg sånn. På meg minner dette mest om et forsøk på å innføre et klasseskille eller noe sånt. »

Også den opprinnelige eieren av det aktuelle huset uttaler seg: «- Av en eller annen grunn var det bare de fem andre boligene som fikk tinglyst veirett til denne veien. Men om det er kommunen som ikke har fått dette innmeldt riktig eller om det er Block Watne som har gjort en feil, det vet jeg ikke.»

I en underartikkel med tittelen » – Vi vil bare hjelpe dem » intervjues Akthars nærmeste nabo, Rolf Skregelid. Han opplyser at «naboene kun har forsøkt å få til en minnelig løsning på veistriden».

» – Shakeel Akthar er nyinnflyttet til Norge. Han har ikke alle begrepene om hva som er normalt her hos oss. Det er nettopp fordi han er pakistansk vi ønsker å hjelpe ham. Vi har foreslått at han kan få løst denne saken og kjøpe seg inn i veien, ved å bekoste ny asfalt, forklarer Skregelid. »

Og journalisten spør:

» – Hva slags dokumentasjon kan du føre for å godtgjøre dette kravet? »
» – Vi fem eier veien. Punktum. Vi trenger ikke å bevise noen ting, svarer Skregelid og legger til at Akhtar faktisk har opptrådt svært truende. »
» – Hvordan da? »
«- Han har truet med at han skulle gi meg en lærepenge. Han har kjørt på meg ? riktignok i lav fart, og han har løpt etter en annen nabo. Dessuten har han kjørt uforsvarlig fort og har også sperret en av naboene med bil. Han forsøker med alle mulig(e) midler å provosere oss, hevder Skregelid. »

«I et brev til Akhtar skriver naboene at de har vært i kontakt med advokat og at advokatens konklusjon er at Akhtar ?på ingen måte kan kreve hevd på bruksrett av veien?. Men Romerikes Blad kan ikke få vite hvilken advokat naboene har brukt. Det er ikke Skregelid i stand til å huske. »

Lørdag 5. juni fulgte Romerikes Blad opp saken, under tittelen » Ennå lang vei å gå «. Det framgikk at «striden om bruksretten til tunveien på Holt Vestvollen er fortsatt fastlåst. Men
partene holder en ørliten åpning for å komme hverandre i møte. Kommunikasjonen mellom partene er svært anstrengt. Block Watne beklager den tabben som ble begått.»

» Fredag kveld var det likevel en ørliten bevegelse hos partene. – Vi ønsker en fredelig løsning. Aller først må vi bli enige om i hvilke fora en slik fredelig løsning kan skisseres. Men en saksbehandling i mediene vil ikke gi noen konstruktiv løsning, sier Rolf Skregelid, som er en av naboene med tinglyst veirett. »

KLAGEN:
Klager er Rolf Skregelid, som «ikke er imot at pressen kan dekke nabokonflikter. Min klage er basert på at journalister, spesielt i nabokonflikter, bør søke faktaopplysninger før reportasjer offentliggjøres.»

Klageren redegjør detaljert for det som er «sakens faktagrunnlag» og hevder bl.a. at » da Shakeel Akhtar signerte kjøpekontrakt for sitt hus var han klar over at han ikke eide noen andeler i vegen .» Det vises til flere forslag fra naboene for å gi Akhtar bruksrett til veien. Det tredje utkastet til løsning «fikk vi ingen tilbakemelding på, før reportasjen i Romerikes Blad.»

«Reportasjen kan jeg plukke fra hverandre, avsnitt for avsnitt, med usannheter: ? …ikke har rett til å benytte Tunveien ?. Vi har ikke på noe tidspunkt nektet Akhtar å benytte vegen (hverken muntlig eller skriftlig). Vi har derimot forsøkt å få til en avtale som regulerer hans bruk av vegen vi eier. ? De krever at vi må asfaltere veien for at vi skal bruke den. ? Nok en feil, vårt første UTKAST til avtale inneholdt en praktisk måte å kjøpe seg inn i vegen på . »

«? Han føler seg dirkete mobbet av naboene. ? Dette er vanskelig for meg å bevise dette punktet, da det ikke er faktarelatert. Vi har en helt annen oppfatning av hvem som mobber hvem. Men det som er viktug er at dette ikke er et sitat fra Akhtar, det er journalisten som nærmest bekrefter at slik er det. Mens mitt ?motsvar? i egen reportasje kun er et sitat. »

«? Men Romerikes Blad kan ikke få vite hvilken advokat naboene har brukt. ? Da det er en annen av naboene som har hatt all dialog med advokaten var jeg ikke i stand til å huske navnet på advokaten da journalisten ringte meg på jobb. Vi har ikke på noen måte motsatt oss journalistens eventuelle ønske om å få vite advokatens navn.»

» Alle disse eksemplene illustrerer min følelse av at journalist Aasen har tatt side i saken og bruker usannheter for å fremme en side av saken. (…) Reportasjen i Romerikes Blad er ikke basert på fakta, men journalisten har latt seg benytte som et emosjonelt talerør for en frustrert familie. (…) Aasen har ikke på noe tidspunkt vært opptatt av årsaken til konflikten, han har vært opptatt av de emosjonelle følelsene hos en av partene.

Klageren forstår at reportasjen 4. juni er egnet til å skape sympati for innvandrerfamilien. «Når Romerikes Blad følger opp med deloverskriften ? Pinlig klasseskille ? har til og med journalist Aasen innrømmet overfor meg at enkelte kan få assosiasjoner til at konflikten er rasistisk motivert. Dette bekreftes ytterligere ved at Romerikes Blads forum for korte
leserhenvendelser gjentatte ganger har hatt innlegg om saken. Felles for dem alle er at vi av leserne, på bakgrunn av Aasens artikkel, oppfatter oss som rasister. Saken er OVERHODET ikke rasistisk motivert. Det er kun et spørsmål om eiendomsrett, uavhengig av hudfarge. »

Klageren nevner for øvrig at han i etterkant også har mottatt et anonymt brev med drapstrussel, noe han har anmeldt til politiet. «Det som skremmer meg mest er at etter Aasen ble oppmerksom på dette var det ingen anger å spore (selvfølgelig beklager han at jeg har blitt drapstruet). Men han ville skrevet det samme på nytt dersom han visste hva som ville skje. På meg virker dette totalt uakseptabelt…».

TILSVARSRUNDEN:
Romerikes Blad opplyser at redaksjonen «har hatt kontakt med klager med forespørsel om muligheter for minnelig løsning og uavhengig av det tilbudt spalteplass dersom han ønsker å redegjøre ytterligere for sitt syn på saken». Dette har klageren avvist. «Klager ønsker heller ikke at vi skriver om drapstrussel han har mottatt med den følge at han er blitt utstyrt med voldsalarm. Denne opplysningen mener vi har stor offentlig interesse, men vi har inntil videre valgt å respektere klagers ønske.»

Når det gjelder den påklagede reportasjen, skriver avisen:

«Dette er en type nabokonflikt der det er ulike oppfatninger av hva som er sakens fakta. Det kan se ut som om klager og fire andre naboer tar som udiskutabelt utgangspunkt at de eier veien i fellesskap og at denne isolert sett har en økonomisk verdi som det omtalte paret ikke har del i. Dette eierskapet bestrides av andre.»

«Vi har vært i kontakt med en rekke personer og instanser for å få fram fakta om forholdet. Foruten samtaler med klageren og eierne av den omtalte tomt nr 6, har vi snakket med de to tidligere eierne av tomten. Vi har også hatt flere samtaler med prosjektlederen i Block Watne og med plansjefen i Skedsmo kommune.» Avisen redegjør også for hvilke dokumenter man har gjennomgått, og gjengir Block Watnes framstilling av saken. » Å hevde at vi ikke har ønsket eller prøvd å sette oss inn i fakta, faller på sin egen urimelighet. »

«Ut fra det faktagrunnlag vi har innhentet… har vi forståelse for at det omtalte paret kan føle seg urimelig forskjellsmessig behandlet i forhold til veiretten. Det er også åpenbart at situasjonen over tid har tilspisset seg mellom partene og at kommunikasjonen dermed også lider av det.»

«Vi har framstilt saken ikke bare basert på parets subjektive oppfatning, men også kontrollert mot faktaopplysninger fra andre sentrale kilder. Vi har videre latt klager samtidig komme til orde, og vi har tilbudt han ytterligere spalteplass som han avslår. »

For øvrig viser avisen til at klageren selv har bekreftet tre av de formuleringene som han i klagen hevder er usanne. Angående opplysningen om at » Han føler seg direkte mobbet av naboene ?, heter det: «Akhtar har i samtaler med Romerikes Blad gjentatte ganger sagt at han blir plaget av naboene og at han er redd for barna sine. Han er også fortvilet fordi han ikke
har vært i stand til å selge huset sitt og komme seg vekk.. Ifølge Akhtar skyldes det blant annet brevet (datert 28.11.03) som naboene sendte Notar Eiendom. Akhtar hevder brevet skapte så stor usikkerhet om adkomsten til boligen at det skremte vekk de som måtte være interessert i å kjøpe huset.»

» Når Romerikes Blad avdekker de feil som i sin tid ble begått, sett opp mot dagens nabokonflikt og opplevelsen ekteparet Saghir/Akhtar sitter med, er det direkte urimelig å påstå at journalisten ikke har vært opptatt av årsaken til konflikten. »

«Journalisten kan bekrefte at han i ettertid har innrømmet overfor klager at enkelte lesere vil kunne oppfatte konflikten som rasistisk motivert. Vi vil imidlertid fullstendig tilbakevise at artikkelen er skrevet med det for øyet at den skulle vekke slike assosiasjoner. Den mellomtittel (deloverskrift) klageren viser til, er hentet innholdsmessig fra intervjuet med den forrige huseieren.»

«At klager har mottatt trusselbrev, er høyst beklagelig. Men mulige trusler kan ikke hindre en avis i å skrive om forhold den mener fortjener oppmerksomhet. Klagerens henvisning til manglende ?anger? hos journalisten, må ses i lys av det og har ikke noe med mangel på respekt for andre mennesker, enn si andres liv å gjøre.»

Klageren opprettholder klagen, primært fordi naboene ikke på noe tidspunkt skal ha gitt uttrykk for at Akhtar nektes å bruke veien. Når det gjelder reportasjens påståtte krav om asfaltering, finner ikke klageren at det her er overensstemmelse med hva avisen skriver i sitt tilsvar. Også klagepunktet angående påstått mobbing opprettholdes, siden «årsakene til at Akhtar ikke får solgt huset sitt kan være så mangt». Angående advokatnavnet viser klageren til en avtale med journalisten om kontakt neste dag, dvs. når klageren hadde fremskaffet advokatens navn, «men denne informasjonen var tydeligvis ikke lenger interessant for Aasen.»

Dersom klagerens «fakta» ikke er i overensstemmelse med andres «fakta», mener klageren det må være en journalists plikt å studere «fakta» fra begge leire. Slik klageren ser det, kan flere av avisens øvrige kilder «neppe identifiseres som nøytrale i saken». Og dessuten: » Journalist Steinar Aasen har fått presentert den dokumentasjonen som ?passer best? for Shakeel Akthar, ikke den komplette dokumentasjon .»

Klageren registrerer avisens innrømmelse av at «enkelte lesere kan oppfatte konflikten som rasistisk motivert». » Dette alene bør være et grunnlag for PFU til å reagere. Jeg har på INGEN måte anklaget RB for å gjøre dette bevisst. Dog er det 100% RB?s ansvar. (…) Det bør være i RBs interesse å komme med samme innrømmelse overfor leserne som overfor meg og PFU.»

Som vedlegg følger kopi av et «dikt» med tittelen » Fanget i veifelle «, gjengitt i RB 13. juni.

Romerikes Blad tilbakeviser igjen påstandene om ensidig kildebruk og «manglende vilje til å sette oss inn i saken». «Det er Akthar og hans familie som opplever en urimelighet, og da
er det helt naturlig å fokusere på dem som den ?lidende part?. Samtidig har vi naturlig sluppet klager som representant for den andre parten, til med sin redegjørelse.»

«Klager har aldri opplyst til vår journalist – verken før publisering eller da ny kontakt ble tatt – at det skal foreligge noe forslag som fullt ut likebehandler Akthars eiendom med de fem øvrige. Det er nettopp opplevelsen av en forskjellsbehandling Akthar har reagert på. I samtalen på publiseringsdagen kom heller ikke klager med noen ny informasjon som tilsa behov for oss å se noen ny dokumentasjon .»

«Klager viser til at vår journalist skal ha brutt en avtale om å ringe tilbake dagen etter at klager første gang ga sine kommentarer. Dette er ikke riktig . Vår journalist ringte klager samme dag som vår reportasje sto på trykk – altså dagen etter, for en oppfølgingssamtale. Det var ikke gjort noen avtale om at publisering skulle utestå til etter denne neste kontakten.»

«Vi har gitt uttrykk for at vi ikke kan se bort fra at noen lesere kan oppfatte saken som rasistisk motivert. Men vi kan ikke se at vi skal ha noe ansvar for hvordan ulike lesere måtte oppfatte og tolke det de leser, såfremt vi har gitt en rimelig korrekt framstilling av hovedpoengene i saken.. (…) Når klager selv ikke ønsker å bli nevnt mer i saken, avskjærer det oss fra å knytte en opplysning om hva som i dette tilfellet ikke skulle være noe motiv, til kilden for opplysningen. »

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Romerikes Blad, der avisen tok for seg en veistrid i et boligområde. En innvandrerfamilie sto fram og fortalte at de følte seg mobbet av naboer som hevdet at familien ikke hadde rett til å bruke veien. En av naboene som intervjues, påklager avisens sviktende faktagrunnlag. Ifølge klageren har naboene aldri nektet innvandrer-familien å bruke veien, slik avisen framstiller det. Etter klagerens mening har journalisten tatt side i saken og latt seg bruke som et emosjonelt talerør for en frustrert familie. Klageren ser alvorlig på at lesere av reportasjen har oppfattet naboenes motiver som rasistiske.

Romerikes Blad tilbakeviser påstandene om ensidig kildebruk og manglende vilje til å sette seg inn i saken. Avisen viser til at det dreier seg om en type nabokonflikt der det er ulike oppfatninger av hva som er sakens fakta. Ut fra de opplysninger som er innhentet, har avisen forståelse for at innvandrerfamilien kan føle seg urimelig forskjellsbehandlet i forhold til veiretten. Romerikes Blad påpeker imidlertid at klageren har fått komme samtidig til orde, og at han har avslått tilbud om ytterligere spalteplass. For øvrig tar avisen sterkt avstand fra at artikkelen er skrevet med det for øye å skulle vekke rasistiske assosiasjoner.

Pressens Faglige Utvalg mener Romerikes Blad var i sin fulle rett til å sette søkelys på den aktuelle veistriden, noe også klageren har sagt seg enig i.

Utvalget mener videre at avisen måtte ha full anledning til å engasjere seg til fordel for innvandrerfamilien, forutsatt at den angrepne part også fikk komme til orde med sin versjon av saken. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, om retten til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Så vidt utvalget kan forstå ble klageren gitt rikelig mulighet til slik imøtegåelse i den påklagede reportasjen. Utvalget registrerer dessuten at klageren heller ikke i den oppfølgende artikkelen dagen etter benyttet seg av anledningen til å komme med nærmere opplysninger.

Selv om utvalget kan forstå at innvandrerfamiliens naboer mener seg uberettiget satt i et uheldig lys, kan ikke utvalget se at klageren på avgjørende punkter har påvist faktiske feil. At avisen lar innvandrerfamilien og andre kilder få gi utrykk for sin subjektive opplevelse av veikonflikten, er i seg selv ikke strid med presseetiske normer.

Romerikes Blad har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 24. august 2004
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Trygve Wyller