NN mot Samfunnsmagasinet (sfm.no)
***
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder to artikler publisert i Samfunnsmagasinet, hvorav den ene var skrevet av magasinets ansvarlige redaktør. Artiklene omtalte et saksforhold knyttet til en publisering i Bergens Tidende (BT) i 2002, der BTs kilde ifølge Samfunnsmagasinet skal ha anklaget blant annet ansvarlig redaktør i Samfunnsmagasinet for å ha løyet om egne opplevelser ved et guttehjem i Hordaland, og for å ha gått til et statlig granskingsutvalg og Bergen Byrett med falske fotobevis. I de påklagede artiklene omtalte Samfunnsmagasinet at BTs kilde, som også i sin oppvekst var på det aktuelle guttehjemmet, nå hadde innrømmet sine løgner, og det ble i denne sammenheng sitert fra en rekke e-poster fra vedkommende. I artiklene fremgikk det også at ansvarlig redaktør mente kilden hadde fremsatt anklagene mot ham som ren hevn, og at kilden senere hadde trukket tilbake innrømmelsene og fortsatt sine anklager mot ansvarlig redaktør. Kilden ble i artiklene omtalt som «lystløgner». I artikkelen signert ansvarlig redaktør, var BTs kilde navngitt, mens han var anonymisert i den oppfølgende artikkelen.
Klager er mannen som er omtalt som BTs kilde. Han mener seg trakassert og personforfulgt av Samfunnsmagasinets ansvarlige redaktør, og karakteriserer artiklene som «uspiselige». Slik klager ser det, har redaktøren kun tatt med det som passer ham best fra de siterte
e-postene. Han anfører også at han står uten mulighet for å ta til motmæle, ettersom han mener redaktøren ikke ville inntatt og offentliggjort et tilsvar fra klager. Det er også noe av bakgrunnen for at han postet et innlegg om saken på sin Facebook-side, et innlegg som senere ble slettet etter at han mottok trusler fra Samfunnsmagasinets redaktør om dette. Klager reagerer videre på at han er navngitt, og mener seg også indirekte identifisert i den oppfølgende artikkelen.
Samfunnsmagasinet anfører at klagers innrømmelser per e-post er hundre prosent ordrett gjengitt. Etter redaktørens mening får det stå for klagers egen regning at han senere ikke lenger vil vedkjenne seg uttalelsene. Det opplyses at publiseringene skjedde som en følge av klagers publisering på egen Facebook-side, der han skal ha postet personkrenkende påstander om redaktøren. Slik Samfunnsmagasinet ser det, var det viktig å få saken belyst i sin helhet «basert på sannhet og fakta». I tillegg anføres det at saken har stor allmenn interesse. Redaktøren kan ikke se at publiseringene strider mot god presseskikk eller at klager har anført brudd på konkrete punkter i Vær Varsom-plakaten. Han avviser derfor klagen som grunnløs.
Pressens Faglige Utvalg konstaterer at konfliktnivået knyttet til det omtalte saksforholdet er høyt, og at konflikten relaterer seg til forhold langt tilbake i tid. Utvalget merker seg også at det er heftet mange aspekter ved saken, ikke bare presseetiske. Utvalget vil derfor understreke at det ikke kan ta stilling til hva som er korrekt i den bakenforliggende saken; PFUs oppgave er å vurdere de presseetiske sidene ved de påklagede publiseringene. Av den grunn er det også mange forhold nevnt i klagen og tilsvarsrunden som ikke vil bli berørt her.
Utvalget registrerer, som Samfunnsmagasinet også har påpekt, at klager ikke har henvist til noen konkrete punkter i Vær Varsom-plakaten som han mener er brutt. Utvalget vil i denne sammenheng understreke at det heller ikke er et krav til klagere, men utvalget anmoder om dette, da det gjerne klargjør klagegrunnlaget. Ettersom klageprosessen i foreliggende sak også har vært krevende og til dels uryddig fra begge parter, kunne også konkrete henvisninger til klagepunkter vært oppklarende. Utvalget ser imidlertid selv flere punkter som er relevante i vurderingen av de påklagede publiseringene.
Utvalget merker seg at ansvarlig redaktør har forsøkt å sette opp et skille mellom når han opererer som privatperson og når han er ansvarlig redaktør i Samfunnsmagasinet i denne saken. Slik utvalget ser det, lar det seg vanskelig gjøre å skille disse to når man først bruker eget medium til å omtale en sak man er personlig involvert i. Utvalget minner i denne sammenheng på generelt grunnlag om Vær Varsom-plakatens punkt 2.4, der det heter: «Redaksjonelle medarbeidere må ikke utnytte sin stilling til å oppnå private fordeler.» Etter utvalgets mening har redaktøren helt klart personlige interesser i publiseringen, og han skulle derfor heller ikke selv ha omtalt saken. Utvalget mener Samfunnsmagasinet ved ansvarlig redaktør her har handlet i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 2.3, som advarer redaksjonelle medarbeidere mot dobbeltroller.
Når det gjelder bruken av klagers navn i omtalen, noterer utvalget seg at den i brødteksten er begrunnet i en represalie. Dette er ikke i tråd med Vær Varsom-plakatens punkt 4.7. Her fremgår det at man skal være varsom med å identifisere personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold, og en identifisering skal begrunnes i et berettiget informasjonsbehov.
Et grunnleggende prinsipp i presseetikken, som det dessverre likevel ofte syndes mot, handler om retten til samtidig imøtegåelse. I Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, som omtaler dette prinsippet, heter det blant annet: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.» Slik utvalget ser det, inneholder de påklagede artiklene nettopp slike beskyldninger og anklager som klager skulle fått mulighet til samtidig å imøtegå. Utvalget minner i denne sammenheng om at det ikke er den kritiserte/anklagede som skal ivareta denne retten. Det er redaksjonens plikt å innhente imøtegåelsen før publisering, og utvalget kan ikke se at Samfunnsmagasinet skal ha gjort noe slikt forsøk i dette påklagede tilfellet. Utvalget vil også understreke at kravet til samtidig imøtegåelse heller ikke oppheves fordi redaksjonen anser påstandene/beskyldningene som korrekte.
Samfunnsmagasinet har brutt god presseskikk.
Oslo, 28. oktober 2014
Alf Bjarne Johnsen,
Øyvind Brigg, Tone Angell Jensen, Alexandra Beverfjord,
Eva Sannum, Reidun Førde, Erik Schjenken