Per Otto Borgen mot Ringerikes Blad
Ringerikes Blad hadde 26. juni 2002 en nyhetsartikkel med tittelen « Vil ikke lage nytt by- og bygdeleksikon – Forfatteren følte seg uvennlig og fiendtlig mottatt ». Ingressen lød:
« Det kommer ingen ny utgave av Ringerike by- og bygdeleksikon. Forfatteren mener befolkningen i distriktet mangler interesse for lokalhistorie. »
Videre het det i brødteksten:
« I et brev til en hønefosskvinne som har pekt på feil i boken, slår forfatter Per Otto Borgen fra Drammen kategorisk fast at det ikke blir flere utgaver. »
«- Det skyldes dels at befolkningen står i en særstilling på Østlandet med hensyn til manglende interesse for egen lokalhistorie, dels den uvennlige og direkte fiendtlige holdning jeg fikk merke fra kommunen, biblioteket og ikke minst Ringerikes Blad – ?du må ikke komme fra Drammen og tro du kan lære oss noe?, skriver han blant annet.
– Nå kan jeg riktignok selv føre min farsslekt tilbake til Hole (Borgen gård) så langt skriftlige opptegnelser går, men det teller nok ikke for ringerikingene. Jeg ble advart på forhånd mot dette ringerikske særtrekk, men tok dessverre ikke advarselen alvorlig, fortsetter han i brevet – der Ringerikes Blad forøvrig karakteriseres som den mest useriøse avis på Østlandet. »
Til slutt i artikkelen opplyser avisen at «den første utgaven av leksikonet ble utgitt for snart to år siden, og skapte en viss diskusjon. Forfatteren kritiserte Ringerike bibliotek skarpt i forordet til boken, og kritikken ble tilbakevist fra bibliotekets side. I omtalen av by- og bygdeleksikonet her i avisen ble det påpekt en del faktiske feil og mangler i boken.»
Artikkelen var skrevet av Ringerike Blads redaktør, Tore Roland.
KLAGEN:
Klager er den omtalte forfatteren av by- og bygdeleksikonet for Ringerike, Per Otto Borgen. Han kaller artikkelen « tendensiøs » og « bygget på et privat og personlig brev jeg noen dager tidligere hadde sendt til en kvinne… som svar på endel spørsmål hun hadde stilt vedrørende Ringerike by- og bygdeleksikon… » « Artiklen gjenga store deler av mitt private brev in extenso, uten at Ringerikes Blad på forhånd hadde kontaktet meg .»
«Artiklen var også sjikanerende ved at den bl.a. fokuserte på at min bok angivelig skulle være beheftet med ?en rekke faktiske feil og mangler?, uten at man nevnte at disse påstandene tidligere var tilbakevist av meg. Avisen unnlot også å nevne at min bok ble godt mottatt av fagfolk…».
«Jeg er ingen offentlig person, men en vanlig lønnstager ansatt i Drammen kommune, som driver med lokalhistorisk forskning på fritiden. Rolands oppslag hadde hverken aktualitets- eller nyhetsinteresse, idet det er snart to år siden jeg i et tilsvar til en tilsvarende sjikanøs artikkel i Ringerikes Blad meddelte at boken ikke ville komme i nye opplag/utgaver.»
«Jeg vil også vise til at Rolands handling antas å være en overtredelse av såvel straffelovens § 390, som setter forbud mot å krenke privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige forhold, som åndsverkslovens §§ 1 og 2, som gir forfatteren enerett til offentliggjøring av ethvert skrift, herunder private brev. Rolands oppslag har ene og alene sjikanehensikt. »
Ringerikes Blad , ved redaktør Tore Roland, bekrefter at den påklagede artikkelen bygger på et brev fra klageren til en navngitt kvinne, foruten avisens tidligere omtaler av leksikonet og debatten om det. Som vedlegg følger kopier av artikler fra desember 2000, og om disse skriver redaktøren:
«Vi refererte forfatterens angrep på Ringerike bibliotek i bokens forord, og reaksjonene på angrepet. Vi omtalte leksikonet, dets svakheter, den store oppgaven det er å gi ut en slik bok og debatten om boken på lederplass. Forfatteren ble intervjuet. Han skrev også et leserinnlegg om saken, der han blant annet sa seg uenig i to av avisens påpekninger.»
« På denne bakgrunn er det etter min mening åpenbart at det har interesse for lokalavisens lesere når forfatteren nå – i et brev til en hønefosskvinne som har påpekt feil i boken – kommer med grove og generelle karakteristikker av hele Ringerikes befolkning. Vurderingen av hva som har nyhets- eller aktualitetsverdi tilligger forøvrig redaktøren, og ikke kildene. »
«Forfatteren har selv lagt opp til offentlig debatt gjennom angrep på en lokal kulturinstitusjon i bokens forord, og må ellers regne med at et lokalt leksikon omtales og vurderes av lokalavisen. Når han så i neste omgang trekker saken videre og kommer med karakteristikker av en samlet lokalbefolkning – overfor en kvinne som har henvendt seg til ham om forhold i boken og som ikke har noen form for personlig kjennskap til ham – så ligger dette etter min oppfatning langt utenfor privatlivets rammer .»
Klageren understreker ytterligere at «lovgiver og samfunn har gitt et menneskes tanker, og det uttrykk disse tanker får gjennom private brev til andre privatpersoner, et meget sterkt vern gjennom straffebestemmelsene i straffeloven og åndsverksloven. Privat korrespondanse er dessuten vernet med en egen artikkel i menneskerettighetskonvensjonen…».
« Rolands to siste avsnitt er patetiske. Han synes ikke å forstå forskjellen på det å sende et privatbrev til en eldre kvinne, og det å delta i en offentlig debatt. Dersom jeg hadde ønsket å gå ut offentlig for å påpeke ringeriksbefolkningens lunkne interesse for egen lokalhistorie, ville jeg ha gjort det i form av et leserbrev eller intervju. Noe slikt ønske har jeg imidlertid aldri hatt. »
«Dersom utvalget imidlertid skulle være enig med Roland i at en avis står fritt til å offentliggjøre privatpersoners privatkorrespondanse dersom de klarer å få kloa i den, står vi overfor tilstander som jeg tror norsk presse neppe vil være tjent med eller ane konsekvensene av.»
Ringerikes Blad har ikke hatt noe å tilføye.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en nyhetsartikkel i Ringerikes Blad om at Ringerike by- og bygdeleksikon ikke vil komme i noen ny utgave, fordi «forfatteren følte seg uvennlig og fiendtlig mottatt». Det framgikk at opplysningene var hentet fra et brev forfatteren hadde sendt til en hønefosskvinne som hadde påpekt feil i leksikonet. Forfatteren, som betegner seg selv som privatperson, påklager at avisen på en tendensiøs måte har brukt et privat og personlig brev, uten på forhånd å kontakte ham.
Ringerikes Blad viser til tidligere artikler om by- og bygdeleksikonet, og at det derfor åpenbart hadde interesse for avisens lesere at klageren i sitt brev til hønefosskvinnen kom med «grove og generelle karakteristikker av hele Ringerikes befolkning». Avisen mener innholdet i brevet ligger langt utenfor privatlivets rammer.
Pressens Faglige Utvalg har tidligere påpekt det presseetisk betenkelige i å referere fra brev som aldri har vært ment for offentliggjøring. Dette må også gjelde når brevets innhold ikke er av privat eller personlig karakter.
På den annen side mener utvalget at det i det enkelte tilfelle må tilligge redaksjonene å vurdere det konkrete innholdet i slik korrespondanse, og om dette er av så stor offentlig interesse at det kan og bør publiseres.
I det påklagede tilfellet mener utvalget at avisen skulle ha varslet klageren om at den var i besittelse av brevet fra hønefosskvinnen, og bedt om hans tillatelse til å publisere det. Hvis klageren hadde gitt sitt samtykke, ville han samtidig fått mulighet til å redegjøre ytterligere for sine synspunkter i brevet.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, som pålegger pressen å vise respekt for menneskers privatliv.
Ringerikes Blad har brutt god presseskikk.
Oslo, 27. august 2002
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, John Olav Egeland, Odd Isungset,
Grete Faremo, Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen