Claes Tande mot Morgenbladet

Morgenbladet hadde fredag 23. april 2010 hovedoppslag på første side med tittelen «Katolsk drittpakke» og med undertittel «Kjell Arild Pollestads motstandere brukte over 15 år på å presse ham ut. Til slutt lyktes de. Dokumentar side 8-10.» Oppslaget var illustrert med et stort foto av Pollestad.

Inne i avisen var tittelen «Prosessen mot Pollestad». Ingressen:

«Historien om pater Pollestads avgang handler om rå maktkamp og umuligheten av å akseptere homofili».

Nåværende sogneprest i Sandefjord, Claes Tande, er omtalt en rekke ganger i den omfattende artikkelen. Han er fremstilt som en av pater Pollestads mest aktive motstandere, og metoder og maktkamp er gjennomgående tema i artikkelen. Langt ute i artikkelen finnes følgende avsnitt:
«Overgrepsanklage. Mens Tande og Sverdrup-Thygeson gjennomførte disse forhørene, hadde en annen overgrepshistorie kommet opp. Den handlet om Tande selv. Morgenbladet er kjent med at en katolsk familie tok kontakt med bispedømmet rundt samme tidspunkt. Jenta i familien hadde vært på sommerleir, og virket forknytt da hun kom hjem. Etterhvert fortalte hun om en lek mellom henne og presten, der han hadde holdt henne under prestekappen sin. Jenta opplevde dette som om hun ble presset mot prestens kropp på en ubehagelig måte. Familien tok saken til bispedømmet, og nuntiaturet, altså Vatikanets ambassade til de nordiske land, var også involvert. Men etter en brevveksling ble saken ble [sic] lagt død fordi Tande hadde en helt annen opplevelse av og forklaring på hendelsen. Familien trakk seg etter hvert ut av kirken. Flere har visst om denne historien. – Jeg har selv sett brevvekslingen mellom bispedømmet, Sverdrup-Thygeson og jentas familie, samt en psykiatrisk rapport om hendelsen, kan Bastrup bekrefte. – Saken ble meget kritikkverdig behandlet av bispedømmet. Familien ga overfor meg uttrykk for at de var blitt avvist på en aggressiv måte, sier han. Følgende spill utfolder seg altså i Den katolske kirke i disse årene: Tande forhører andre for forhold som ligner de han selv er anklaget for. Anklageren er selv under anklage, men dette får ingen konsekvenser for Tande. Han ønsker selv ikke å gi noen kommentar til forholdet. Vi får dette svaret fra en sentralt plassert kilde i saken: ”De påstandene som fremsettes av avisen om dette anliggende samsvarer ikke med de påstander som ble presentert i 1996. De er også helt nye for presten, og han kjenner seg ikke igjen i dem”.»

KLAGEN:

Klager er omtalte Claes Tande. Klagen gjelder ikke Morgenbladets omtale av den påståtte maktkampen mellom ham og Pollestad, men helt konkret avsnittet gjengitt over, med inngangstittel «Overgrepsanklage». Klageren skriver:

«Uskyldig, men identifisert.
Jeg er ingen overgriper. Jeg har aldri forgrepet meg på noe barn. Aldri har noen anklaget meg for utuktige handlinger mot noen. Så tydelig er det nødvendig at jeg sier dette fordi Morgenbladet med det angjeldende oppslaget, har navngitt meg, vist mitt bilde og gjort meg ansvarlig for det avisen kaller en, sitat ”overgrepshistorie”. Avisen hevder at det har blitt rettet en ”overgrepsanklage” mot meg, og at jeg har vært ”under anklage”. Ikke noe av dette er sant.»

Klageren mener Vær Varsom-plakatens punkt 4.5, om å unngå forhåndsdømming, skal være et vern i møte med rykter, vandrehistorier, gatejustis og offentlig uthenging. «Det er Morgenbladet som begår et overgrep når avisen inviterer til offentlig diskusjon om hvorvidt jeg er troende til å misbruke barn seksuelt.» Han viser til at da han ba avisen unnlate å identifisere ham, var svaret at han kunne avgi noen sitater eller skrive et leserinnlegg. «Avisen la altså opp til en debatt om hvorvidt jeg var en seksualforbryter eller ikke.»

Det vises i klagen til at hendelsen som omtales i det påklagede avsnittet, var fra en sommerleir for 20 år siden. «Noen år i ettertid klaget en familie på at de følte at jeg hadde opptrådt på et vis de ikke likte. Vi skal ha respekt for at forskjellige mennesker har forskjellige grenser. Vi skal også huske at historier kan utvikle seg over tid. Det er viktig å understreke at familien aldri har beskyldt meg for å ha begått noe seksuelt overgrep.»

Videre omfatter klagen Morgenbladets håndtering av kontakten med ham. Det anføres fra klagerens side at han bare fikk et par timer på seg på å kommentere påstanden framført i det påklagede avsnittet. «Stilt overfor en tekst som identifiserer meg som en mulig barneskjender, tikket minuttene. Det var og er, min rystende opplevelse at dette egentlig var et bakholdsangrep hvor jeg ikke skulle kunne forsvare meg.»

Det opplyses også at Morgenbladet i ettertid har vært uvillig til å trekke tilbake anklagene og bringe en beklagelse. Klageren anfører at et intervju med Pollestad i neste utgave, der Pollestad «ikke trodde at jeg hadde forgrepet meg på noe barn», ikke retter opp det opprinnelige overgrepet.

Klageren avslutter med å anmode PFU om å vurdere om det er god presseskikk å «identifisere et menneske med navn og bilde knyttet til anklager om seksuelle overgrep mot barn når det ikke finnes en anmeldelse, siktelse eller dom».

TILSVARSRUNDEN:

Morgenbladet viser til at man i arbeidet med den påklagede artikkelen fikk kjennskap til flere overgrepshistorier, men at man kun valgte å navngi klageren. «Vi la vekt på at Claes Tande hadde en sentral maktstilling i kirken, at våre kilder var førstehånds, ytterst pålitelige og dels åpne, at klagen pekte mot en dobbeltmoralsk kirkeledelse, at anonymisering ville kunne bidra til ytterligere skade og til slutt at hele saksfeltet var av stor betydning.»

Det anføres videre at avisen aldri har kalt klageren for sexovergriper, og at den nøkternt har beskrevet saken, basert på brevveksling mellom familien som klaget inn Tande og bispedømmet. Det vises til at familien har beskrevet hendelsen som et overgrep. Det vises videre til at det ble tatt en rekke hensyn i artikkelen og at intervjuet med Pollestad påfølgende uke bidro til en korreksjon, «selv om Pollestad ikke var i posisjon til å bevise noens skyld eller uskyld».

Avisen vektlegger at det påklagede avsnittet er utformet nettopp for å unngå forhåndsdømming og for å framstå som saklig og med omtanke i innhold og presentasjon. Videre: «Vi mener i dette tilfellet at omtaltes (klageren; sekr. anm.) identitet og samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales. Tande hadde en mektig stilling, både overfor (jente på sommerleiren) og senere, da klagen kom, som rettsvikar for tribunalet. Vi mener det er relevant å stille spørsmål om hvorvidt kirkens ledelse utviklet dobbeltmoralske metoder, der den ikke tok klager mot seg selv alvorlig, mens den drev forhør mot andre for å avdekke overgrep.» Det er også vist til at identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for mistanke.

Det anføres fra avisens side at åpenhet om hendelsen for 20 år siden faktisk gjør mindre skade, også for klageren. Det anføres at anonymisering kan øke en allerede eksisterende ryktespredning.

Om kontakten med klageren, vises det til at påstandene i det påklagede avsnittet ble sendt på mail klokken 20.34. Klageren svarte 09.37 påfølgende dag og den siste kontakten før publisering skjedde klokken 12.32. Avisen mener å ha oppfylt kravene til samtidig imøtegåelse på denne måten.

Klageren opprettholder klagen. Han viser til at «den såkalte anklagen mot meg» fra en episode på en sommerleir for 20 år siden blir løftet opp på linje med barneskjending og voldtektsanklage. Han gjentar at han er uskyldig og at han aldri har forgrepet seg seksuelt mot noen.

Morgenbladet understreker at avisen aldri har kalt ham en overgriper, men brukt uttrykket «overgrepshistorie». Det vises til at familien det dreier seg om, har kalt det et overgrep.

Videre: «Morgenbladet mener vi har skrevet en forsiktig og edruelig artikkel om en sak av stor allmenn interesse. Vi har fremsatt dette fullt av forbehold. Vi fremstiller to motfløyer i en beinhard maktkamp. Tandes navn er aktuelt, derfor måtte vi fortelle historien, vise hele bildet rundt Tande. Klagen mot Tande er et underordnet moment, men vi mente den var relevant fordi den sier noe om hvordan kirkeledelsen opptrer mot ulike personer i kirken, ut fra hva den har interesse av.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en del av en omfattende artikkel i Morgenbladet om den meget omtalte interne konflikten i den katolske kirken i Norge. I avsnittet ble pater Kjell Arild Pollestads motstander Claes Tande omtalt i forbindelse med en hendelse på en sommerleir for 20 år siden. Tande ble da anklaget for å ha vært for nærgående mot en ung jente.

Klageren er omtalte Claes Tande. Han anfører at han aldri har forgrepet seg på noen, at Morgenbladet setter ham i forbindelse med en overgrepssak og at han aldri har blitt anklaget for utuktige handlinger. Han mener avisen legger opp til en debatt om hvorvidt han er en seksualforbryter eller ikke, og at Morgenbladet har forhåndsdømt ham.

Morgenbladet anfører at man ikke har omtalt ham som overgriper, men som en deltaker i en overgrepshistorie, og at avisen ikke har hevdet at det dreide seg om noe seksuelt. Men avisen mener anklagen mot Tande hører hjemme i offentligheten på grunn av hans rolle i den omtalte konflikten i kirken.

Pressens Faglige Utvalg vil på generelt grunnlag minne om at opplysninger og påstander om intime private forhold som regel ikke har noe i det offentlige rom å gjøre. Unntak fra dette kan være når det foreligger omstendigheter som gjør at opplysningen er av samfunnsmessig interesse. I det foreliggende tilfellet ser utvalget at klageren må tåle offentlig oppmerksomhet slik han gjennomgående blir utsatt for i den omfattende artikkelen i Morgenbladet. Dette har da heller ikke klageren reagert på.

Klagegrunnlaget er ett avsnitt i artikkelen. Avisen har i tilsvarsrunden vist til at man har tiltro til kildene for påstandene. Utvalget mener imidlertid at selv om opplysningene skulle være korrekte, har Morgenbladet gått for langt når den trekker fram en episode fra lang tid tilbake og omtaler den på en måte som kan forstås som en anklage om seksuelt overgrep. Utvalget mener også at selv om imøtegåelseretten rent formelt skulle være ivaretatt, kunne man ikke med rimelighet forlange at klageren skulle kunne forsvare seg mot anklagene på en akseptabel måte innenfor de rammene som ble gitt.

Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

Morgenbladet har brutt god presseskikk.

Oslo, 31. august 2010

Hilde Haugsgjerd,
Marit Rein, John Olav Egeland, Øyvind Brigg,
Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse, Eva Sannum