Det Kongelige Utenriksdepartement, v. utenriksråd Bjørn T. Grydeland mot NRK

NRK (Brennpunkt) sendte tirsdag 27. april 2010 dokumentarprogrammet «Kidnappet av Taliban». Programmet handlet om journalist Pål Refsdals opplevelser i Afghanistan, med fokus på kidnappingen av ham i november 2009 og arbeidet med å få ham løslatt.

I første del av programmet følger vi Refsdal mens han er under kommandant Dawrans beskyttelse i Kunar-provinsen. Etter denne perioden må Refsdal returnere til Kabul, før han etter vel to uker reiser tilbake to Kunar. Da blir han kidnappet av Dawrans underordnede, Omar. Etter dette dreier Brennpunkt-programmet seg om arbeidet med å få Refsdal og tolken hans frigitt.

Programmet er laget av det uavhengige selskapet Novemberfilm A/S, som også er Refsdals arbeidsgiver. I programmet følges Novemberfilms daglige leder Kjetil Johnsen. Han blir kontaktet av UD/politiet i kraft av å være Refsdals sjef. I programmet sier han:

«– Vi hadde forberedt oss mentalt på den type hendelse. Men å få beskjeden er noe annet. Jeg satt i bilen på vei til barnehagen, og så kommer en telefon om at Pål er kidnappet. Det var ganske brutalt. Det som var spesielt var at jeg var Påls arbeidsgiver. Samtidig opplevde jeg at prosessen jeg gikk inn i, måtte dokumenteres.»

Kommentator sier:

«– Johnsen holder kontakt med UDs krisestab og oppdateres jevnlig. Han velger å ta opp noen av samtalene for å dokumentere prosessen.»

Det handler hele tiden om kidnappernes krav om løsepenger, og om norske myndigheter, Novemberfilm og Refsdal skal betale. Det gjengis en telefonsamtale mellom Johnsen og en politimann, med Johnsen i bildet:

Kommentator:

«– Men i kulissene tilrettelegger myndighetene for utbetaling. Politifolkene i UDs krisestab involverer Kjetil Johnsen.»

Johnsen:

«– Om det ordnes penger på et annet hold, kan dere formidle dem?»

Super:

«Politiet: Så kan dere på en eller annen måte hjelpe til med …, ja, det er litt sånn kryptisk dette her …, men det gjør ikke noe om den kanalen i alle fall er tilgjengelig.»

Senere gjengis følgende telefonkommunikasjon (KJ er Kjetil Johnsen, K er kommentator):

«K – Myndighetene følger flere spor. Ett av dem er å skaffe penger fra Refsdals foreldre eller arbeidsgiver. Men politiet sier at også staten evt. kan garantere for løsepenger.

KJ – Det er vanskelig å ta det på telefonen. Men jeg kan ikke forholde meg til en vag …

Super: Politiet: Det finnes …, ja de finnes …

KJ – Pengene fins? Jeg opplevde politiet som ganske tydelig på at de kan stille med penger. At den norske staten kan betale disse løsepengene hvis det skulle knipe.

K – Noen timer senere får Johnsen kontrabeskjed.

Super: Politiet: Myndighetene vil ikke ha noen befatning med pengene overhodet, så det er godt mulig vi må finne en annen måte å få sendt ned penger på.

KJ – Jeg trodde de pengene lå i Kabul nå?

Super: Politiet: Det gjør de nå, men det hjelper ingen ting, for vi har ikke lov til å bruke dem.

KJ – Nei.

Super: Politiet: Så dette her ligger et stykke over oss. Og det er et viktig prinsipp, selvfølgelig, som vi er helt enige i, at myndighetene ikke kan akseptere å betale ut penger.

KJ – Mens politiet gjerne vil løse dette raskt og bruke de midlene man har, nemlig penger, så var det helt uaktuelt for de politiske myndighetene, som har andre internasjonale politiske spilleregler å følge.»

Johnsen reiser til Kabul. På flyplassen blir han møtt av politiets gisselforhandler. I bilen inn til Kabul sentrum gjør Johnsen opptak fra samtalen med forhandleren. Forhandleren er sladdet og stemmen fordreid. Samtalen dreier seg om risiko knyttet til overlevering av penger til kidnapperne.

Til slutt i programmet følger et intervju med underdirektør Ragnhild Imerslund i UD.

Utskrift av hele programmet er vedlagt. Utskriften er av NRKs teksting som finnes på tekst-TV. Den avviker noe i forhold til hva som blir sagt i programmet. Programmet er tilgjengelig på http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/632134/

KLAGEN:

Klager er Utenriksdepartementet (UD). Klagen var opprinnelig rettet både mot NRK og Novemberfilm, men sekretariatet har klargjort overfor partene at utvalget kun kan behandle klage mot NRK, som sitter med publiserings- og redaktøransvaret.

UD har både skriftlig og muntlig vært tydelig på at hensikten med klagen først og fremst er å få PFUs vurdering av det påklagede i forhold til hvordan man bør håndtere liknende saker senere. Det er altså ønsket en prinsipiell tilnærming.

Klagen er knyttet til to punkter i Vær Varsom-plakaten, 3.3, om premissene for kontakten mellom Novemberfilms daglige leder Kjetil Johnsen og UD, og 3.10, om skjulte opptak.

UD anfører at det ikke kan være tvil om at Kjetil Johnsen opptrådte som den kidnappede journalisten Pål Refsdals arbeidergiver, og at det var i den rollen han hadde kontakt med, og samarbeidet med, UD/politiet. Det reageres derfor på at han gjorde opptak av og gjengir telefonsamtaler med politiet.

Det er lagt ved, og sitert fra, to referater fra «politi-liasoner» som hadde kontakt med Johnsen, og det framgår av disse at det ble snakket om arbeidsgiverrollen kontra journalistrollen. Det heter i det første referatet: «Kjetil sa da at i dette tilfellet var han kun arbeidsgiver og at han ville jobbe 100 % med å hjelpe Pål». I det andre referatet heter det:

«Jeg (politimannen) forklarte videre at de samtalen(e) vi nå hadde var med han som arbeidsgiver og ikke som journalist og at samtalene skulle forbli mellom oss. Det hadde Johnsen full forståelse for og han ga uttrykk for at han ved en senere anledning sannsynligvis ville ta på ”journalisthatten”, men at vi skulle bli informert om dette slik at rollene var klargjort.» I dette referatet anføres det også at politimannen anser opptakene som ble gjort er et brudd på den avtalen man hadde.

UD anfører videre i klagen at det tydelig framgår av programmet at Johnsen hadde rådført seg med NRK før han gjorde opptak av samtalene han hadde med politiet. «Johnsen og NRK tok med andre ord i fellesskap en beslutning om at Johnsen skulle foreta skjulte opptak for å dokumentere myndighetenes arbeid med å få frigitt Refsdal, selv om representanter fra UDs krisestab hadde understreket overfor Johnsen at myndighetenes kontakt med ham i denne saken var knyttet til hans rolle som arbeidsgiver – og dermed ansvarelig for Refsdals opphold i Afghanistan – og ikke som journalist.» Det anføres at Johnsen aldri opplyste at han samtidig samlet inn materiale for å dokumentere prosessen i journalistisk øyemed. Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 3.3 om å klargjøre premissene.

UD kan videre ikke se at forutsetningene for bruk av skjulte opptak er til stede. «Dokumentaren avslører, etter vår vurdering, ikke forhold av ”åpenbar samfunnsmessig betydning”, og Novemberfilm og NRK har så vidt vi har kunnet skaffe på det rene, ingen kvalifisert mistanken om at det var ”ugler i mosen” da de benyttet seg av skjulte opptak.»

Klager mener at løsningen med å publisere tekstplakater av det politiet sier «ikke endrer det sentrale at innhold fra fortrolige samtaler som er tatt opp i det skjulte, blir publisert».

Videre: «I tillegg til tekstplakatene, gjengir dokumentaren et filmopptak fra en kjøretur i ambassadens bil i Kabul hvor Johnsen ikke var tydelig på at han faktisk intervjuet politiforhandleren.» Det vises til at både ambassadens ministerråd og politiforhandleren er tydelige på at Johnsen var klar over at intervju ikke skulle finne sted, og at han deretter opplyste at det ikke skulle publiseres før det var gjennomgått og godkjent.

TILSVARSRUNDEN:

NRK avviser klagen. Innledningsvis i et omfattende tilsvar vises det til at UD har unnlatt å informere om en omfattende kontrakt mellom NRK/Novemberfilm og UD i forkant av publiseringen. På et møte i NRK 16. april, elleve dager før sending, «gikk NRKs redaksjonelle ledere grundig gjennom NRKs befatning med dokumentaren. Det ble også redegjort i detalj for hvilke presseetiske vurderinger NRK hadde gjort og hvilken forankring disse vurderingene hadde i VVp. Videre ble UD og politiet invitert til å komme med sine synspunkter og NRK var innstilt på (å) gjøre modifikasjoner, i lys av de utfordringer som tematikken innbød til.» Det opplyses også at det på UDs initiativ ble avholdt et nytt møte 20. april, samt gjennomført flere samtaler per telefon mellom Brennpunkts redaktør og UD. «I sum endte disse møtene opp med at NRK tok hensyn til en rekke innvendinger fra UD og politiet og endret dokumentaren.» Det vises blant annet til at navn på tjenestemenn ikke framkommer i dokumentaren.

Videre vises det til at underdirektør Ragnhild Imerslund ble intervjuet umiddelbart etter at filmen var slutt. «I dette intervjuet, der UD fikk full mulighet til å imøtegå de påstander og opplysninger og den metodikk som ble anvendt i dokumentaren, ble det ikke fremført noen påstand om at NRK eller Novemberfilm skulle ha opptrådt uetisk eller ha brutt Vær Varsom-plakaten.» NRK mener klager burde ha framført sine påstander i forkant av sendingen, eller i intervjuet umiddelbart etter.

NRK har i sitt tilsvar listet opp endringene man gjorde i programmet etter kontakten med klager.

Med hensyn til påstanden fra klager om brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, anfører NRK at Kjetil Johnsen har en annen versjon enn klageren av hva som ble klargjort om hans rolle. Det vises til at Johnsen avviser at han «på generelt grunnlag skal ha inngått en avtale med en politimann, slik det fremstilles i klagen til PFU, om å binde meg til taushet, er fullstendig galt.» Videre anføres det at han flere ganger gjorde intervjuer, der han redegjorde for at han var på journalistisk oppdrag. Johnsen skriver også:

«Både UDs krisestab og ansatte ved ambassaden i Kabul var gjennom hele prosessen svært bevisste på min dobbeltrolle. De var kjent med at jeg var journalist og at jeg ville komme til å bruke informasjonen jeg tilegnet meg i en eller annen form senere.»

Om intervjuet i bilen på veg fra flyplassen i Kabul, viser NRK til følgende replikkveksling i bakkant av samtalen:

«Politimann: Hva skal du bruke opptakene til?
Johansen: Jeg vet ikke, men jeg synes det er viktig å dokumentere det som skjer.
Politimann: Skal du lage film om dette?
Johnsen: Ja, det kan være, det er jo derfor vi er i Afghanistan.»

Det opplyses at man senere valgte å anonymisere politimannen, av hensyn til hans egen sikkerhet. Det opplyses også at dette er den samme polititjenestemannen det refereres til i flere av samtalene som ble gjort både i Norge og i Afghanistan.

Generelt om forholdet til UDs krisestab skriver NRK/Johnsen:

«Jeg hadde ikke et fortrolig forhold til UDs krisestab. Kommunikasjonen gikk nesten utelukkende en vei, fra meg til dem. Tidvis fikk jeg innblikk i pengesporet, men der stoppet også informasjonen. Jeg fikk mer følelsen av å være til bry enn en viktig alliert, slik Imerslund (klageren; sekr. anm.) fremstiller det.»

NRK anfører at det fremgår av Johnsens egen fremstilling og hans notater og opptak, at han har en annen oppfatning av sin rolle og kontakten med UDs krisestab, politiet og ambassaden i Kabul enn den UD beskriver. «Vi finner ikke belegg for og kan ikke se at UD har dokumentert at Johnsen ikke har holdt ord når han har informert om at det ikke ble gjort opptak av samtaler der han deltok der det ble lovet fortrolighet. I NRKs kontakt med Johnsen var det åpenbart at frigivelsen av Pål Refsdal var det overordnede for Johnsens opptreden og samarbeid med norske myndigheter.»

Om påstått brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.10, om skjulte opptak, heter det i tilsvaret fra NRK:

«Vi må først minne om at Johnsen var i sin fulle rett til å ta opp samtaler han selv deltok i, som dokumentasjon av sin arbeidsprosess. Det er det lang presedens for i tidligere kjennelser i PFU. For det første var det kun noen av samtalene som ble tatt opp på bånd, og der hvor Johnsen gjorde en avtale om full fortrolighet, ble det altså ikke gjort opptak. De møtene som UD refererer til som avgjørende i forhold til Johnsens rolle som fortrolig arbeidsgiver i klagen, fant ikke veien ut til offentligheten.»

Det vises også til at selv om UD fikk norske redaksjoner til ikke å opplyse om kidnappingen mens den foregikk, «er ikke det synonymt med at alt UD eller norsk politi foretok seg i den prosessen skal forbli ufortalt i ettertid, eller at det ikke skal rettes et kritisk søkelys mot prosessen.»

NRK mener, i motsetning til klageren, at forutsetningene for bruk av skjulte metoder var til stede. Det vises til at UDs arbeidsmetoder er omdiskuterte og at de bør belyses. «Vi er i lys av det vi har redegjort for (…) uenige i denne påstanden (fra klageren om at programmet ikke avslører forhold av åpenbar samfunnsmessig betydning; sekr. anm.) – de presseetiske vilkårene for å gjøre opptakene og publisere et utvalg av dem er definitivt tilstede.» Det vises til at det ble nøye redaksjonelle vurderinger både under beslutningen om å gjøre opptak, og ikke minst forut for publisering. «Opptakene ble omgjort til tekstplakater, og identifiserer ingen norske tjenestemenn, men de kaster lys over en viktig sak av stor allmenn interesse.»

NRK stiller seg tvilende til klagers anførsel om at en frifinnende uttalelse fra PFU vil få betydning for hvordan UD vil opptre i en eventuell ny tilsvarende situasjon. Tvert imot mener NRK at den tydelige beskjeden i programmet om at Norge ikke utbetaler løsepenger, er en viktig opplysning.

Klageren anfører innledningsvis i sitt tilsvar:

«Årsaken til at UD finner det nødvendig å klage inn NRK og Novemberfilm til PFU, bunner i at vi mener det er viktig med en prinsipiell avklaring om hvordan pressens representanter kan opptre når de selv er part i en kidnappingssak. Er det i tråd med de presseetiske reglene at man som part i saken og ansvarlig arbeidsgiver, og dermed viktig leverandør og mottaker av fortrolig informasjon, samtidig kan ta av og på journalisthatten og publisere informasjon man har fått i fortrolighet på et senere tidspunkt? Denne prinsipielle avklaring er, som vi tidligere har påpekt, viktig for hvordan vi legger opp vårt fremtidige arbeid med slike saker når pressens representanter er involvert. (…) Hvis PFU mener at pressen som arbeidsgiver ikke trenger å overholde denne fortroligheten, vil vi se oss nødt til å innrette arbeidet med kidnappinger av pressens representanter på annen måte enn når andre norske borgere er involvert.»

Med hensyn til Johnsens beskrivelse av kontakten med UDs krisestab, mener UD at den i alle fall viser at Johnsen tok av og på journalisthatten mens saken pågikk. «I en krise hvor det kan stå om liv og død og hvor myndighetene setter alle ressurser inn på å få løst saken raskt og smertefritt, mener vi det vil være uholdbart å forvente at de ulike representantene for krisestaben som arbeidsgiver (her Johnsen) er i kontakt med i løpet av krisehåndtering, på individuelt grunnlag og i forkant av hver samtale og kontakt, må avklare at informasjonen som utveksles og arbeidet som gjøres skal behandles med fortrolighet.»

Med hensyn til kontakten i forkant av publiseringen, anfører klager at dialogen med NRK og det faktum at redaksjonen lyttet til og responderte på vår bekymring, (ikke) endrer «vårt behov for en avklaring om arbeidsmetodene som er brukt og publiseringen av informasjon som er gitt i fortrolighet, er presseetisk forsvarlig».

Når det gjelder intervjuet med underdirektør Imerslund i tilknytning til sendingen, anføres det fra klagers side at det ble svart på de spørsmål som ble stilt, og at UD ikke fant det naturlig «å ta opp våre innvendinger om metodebruken og den presseetiske opptreden til NRK og Novemberfilm, da PFU er rette instansen for å diskutere dette».

Klager gjentar sin anførsel fra det opprinnelige klagebrevet om at man vanskelig kan se at det fantes akseptable begrunnelser for å publisere skjulte opptak, slik det kreves i Vær Varsom–plakatens punkt 3.10. Det anføres også at øvrig norsk presse har akseptert UDs ønske om tilbakeholdenhet i forhold til å fortelle hva som skjedde under gisselprosessen.

NRK avviser i sitt andre tilsvar fortsatt at det foreligger brudd på god presseskikk. Innledningsvis pekes det på at klagers påstand om at den påklagede dokumentaren kan få negative konsekvenser for UDs arbeid med slike saker i fremtiden, ikke er underbygget.

Videre, som en kommentar til at Johnsen ikke skal ha opplyst at han også arbeidet som journalist, anfører NRK at UDs egen krisestab «ved flere anledninger åpent bisto Johnsen med hans opptak til dokumentaren som ble publisert i god tid etter at kidnappingssaken var over». NRK mener tjenestemenn forsto at Johnsen også arbeidet som journalist, i tillegg til å opptre som Refsdals arbeidsgiver. «Det burde dermed kunne fastslås både av UD og NRK at det ikke foreligger en entydig og sammenfallende tolkning av hva som var avtalt, og hvordan de ulike forløpene i saken ble oppfattet av partene.»

Om kontakten mellom NRK og UDs folk i forkant av publiseringen, sier NRK at den var «lang, grundig og god». NRK kan ikke se at klager har dokumentert hvilke skader tjenestemenn skal være påført som et resultat av publiseringen av den endelige versjonen.

Videre mener NRK at UD ikke har gitt en plausibel forklaring for hvorfor de problemstillinger som blir tatt opp i klagen, ikke ble tatt opp under intervjuet umiddelbart etter at programmet var sendt. Det uttrykkes fra NRKs side overraskelse over den skarpe kritikken fra UDs side etter at programmet var sendt, i og med at UD hadde alle muligheter til å komme med den i intervjuet som ble sendt umiddelbart etter programmet.

Med hensyn til berettigelsen av å gjøre og publisere skjulte opptak, mener NRK det var så mange uklarheter knyttet til prosessen, at det var grunnlag for å sørge for dokumentasjon, samtidig som Johnsen også hadde et arbeidsgiveransvar. Det understrekes at uten dokumentasjonen ville det ikke vært dokumentert at «gruppen fra UD og politiet underveis ga kontradiktære beskjeder om ansvaret for å skaffe disse pengene».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder NRK Brennpunkts program «Kidnappet av Taliban», som omhandlet kidnappingen av journalist Pål Refsdal i Afghanistan i november 2009. Refsdal satt fanget i seks dager, og deler av programmet handlet om arbeidet med å få ham frigitt. Klager er Utenriksdepartementet (UD) som mener NRK har opptrådt i strid med to punkter i Vær Varsom-plakaten. Det dreier seg dels om hvilke premisser som ble lagt da Refsdals arbeidergiver, daglig leder i Novemberfilm AS, ble involvert i frigivningsprosessen nettopp som arbeidsgiver. Og dels dreier klagen seg om at han gjorde skjulte opptak under samarbeidet med kriseteamet i UD. Noen av disse opptakene er brukt i programmet.

NRK avviser klagen. Det vises til at det ikke er klart hvilke premisser som lå til grunn under Novemberfilms leders samarbeid med UD/politiets kriseteam. Videre anfører NRK at klager ikke har påvist hvilke negative følger programmet har hatt for enkeltpersoner eller organisasjoner. NRK mener også, i motsetning til UD, at de presseetiske kravene til berettigelsen av skjulte opptak, er oppfylt. Det hevdes fra NRKs side at opptakene dokumenterte at utbetaling av løsepenger var en mulighet det ble arbeidet med, i strid med uttalte prinsipper fra norske myndigheter.

Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis understreke pressens selvstendige ansvar for egne handlinger, uavhengig av hva myndigheter eller andre måtte ønske og kreve.

Utvalget legger til grunn at Novemberfilms daglige leder ble kontaktet av UDs kriseteam alene i kraft av at han var Refsdals arbeidsgiver. Videre legger utvalget til grunn at man i kriseteamet hadde en forståelse, i alle fall på ledernivå, av at det kun var som arbeidsgiver han deltok i prosessen med å få frigitt sin medarbeider. Samtidig er det åpenbart at partene har hatt ulik forståelse for hvilke premisser som eksisterte for samarbeidet mellom kriseteamet og filmselskapets leder.

Det må understrekes at problemstillinger knyttet til skjulte opptak primært dreier seg om publiseringen av dem. Å gjøre opptak kan som regel sammenlignes med at skrivende journalister noterer, mens å publisere opptak som er gjort uten kildens vitende, ofte kan innebære en krenkelse. Slik publisering skal bare gjøres når skjulte opptak har vært eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning. Etter utvalgets mening var disse kravene, slik de er formulert i Vær Varsom-plakatens punkt 3.10, bare delvis til stede. Utvalget mener opplysningene vil kunne defineres som av vesentlig betydning, men kan vanskelig se at dette var eneste mulighet til å dokumentere at bruk av løsepenger var en mulig strategi for å få løslatt Refsdal.

Videre mener utvalget at kravene til å klargjøre og etterleve premissene i det foreliggende tilfellet i det vesentlige må tilligge mediet. Det var leder for Novemberfilm, Refsdals arbeidsgiver, som skapte uklarhet om hvilken rolle han til enhver tid hadde. Gjennom arbeidsgiverrollen skapte han en fortrolighet til medarbeidere i kriseteamet som han så benyttet i journalistarbeidet. Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 3.3, der det heter: «Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter.»

NRK har brutt god presseskikk.

Oslo, 31. august 2010

Hilde Haugsgjerd,
Marit Rein, John Olav Egeland, Øyvind Brigg,
Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse, Eva Sannum

FOR FRAMFØRING I RELEVANT SENDETID:

«Pressens Faglige Utvalg (PFU), som er klageorgan for norske medier, mener NRK Brennpunkt brøt god presseskikk i dokumentaren «Kidnappet av Taliban». Klagen fra Utenriksdepartementet gjaldt uklarhet mellom UD og lederen for produksjonsselskapet som laget dokumentaren på oppdrag fra NRK, og bruk av skjulte opptak. Uklarheten gjaldt premissene for hans medvirkning til å få frigitt den kidnappede journalisten i Afghanistan. PFU mener produksjonsselskapets leder, som også var journalistens arbeidsgiver, skapte uklarhet om hvilken rolle han hadde, og benyttet fortroligheten til UDs kriseteam i sitt journalistiske arbeid. Utvalget mener dessuten at bruken av skjulte opptak var i strid med god presseskikk.»