Adv. flm. Anita C. Jarvoll p.v.a. klient mot Finansavisen
Finansavisen brakte torsdag 2. april 1998 en nyhetsartikkel med tittelen «Cyber-sex og bibelsalg» og undertittelen «Den sorte sørlending rir igjen» . Ingressen lød:
«Konkursgjengangeren Steinar Gunvaldsen lanserer et nytt selskap på internett,
som kombinerer utdeling av databibler med sex-annonser.»
I brødteksten omtales først en konflikt Gunvaldsen skal ha hatt med Det Norske Bibelselskap, en strid som endte med at Gunvaldsen ble dømt for overtredelse av åndsverkloven. Artikkelen omtaler deretter tilbudet på sidene til selskapet Skynet, blant annet «Real live fucking» og «The sex museum». Det vises til at de samme sidene kan nåes via Nettavisen, fordi Skynet har annonsert hos Nettavisen. «Med betalingshistorien til Gunvaldsen, ønskes det lykke til med inndrivelsen av betaling for annonsene. Gunvaldsens forretningsdrift er preget av konkurs og betalingsproblemer», heter det videre.
Avslutningsvis i artikkelen vises det til en dom fra Oslo byrett, hvor Gunvaldsen ble dømt for en rekke lovovertredelser, inkludert merverdiavgiftloven, ligningsloven, åndsverkloven og lov om skytevåpen og ammunisjon, «det siste i forbindelse med en noe uheldig skyteepisode».
Artikkelen er illustrert med et eksempel fra Skynets sider, med flere (sladdede) bilder av nakne kvinner. I bildeteksten heter det at «Bibelselger Steinar Gunvaldsen fra Kristiansand står for en frodig variant av kristendommen. Han tilbyr hardporno og bibler via samme internett-tjeneste.»
KLAGEN:
Klager er Steinar Gunvaldsen, via advokat.
Klageren anfører at Finansavisen har brutt Vær Varsomplakatens punkt 3.2, om opplysningskontroll, og punkt 4.7, om identifisering i kriminalreportasjen.
Det anføres i klagen at det ikke er riktig at klageren er «konkursrytter, konkursgjenganger og er ilagt konkurskarantene». Det vises til vedlagt utskrift fra Brønnøysundregistrene, hvor det fremgår at klageren er slått konkurs kun én gang.
Klageren mener «det [ikke] foreligger noe berettiget informasjonskrav vedrørende hvem som legger ut hva på internett sidene» , og at dette bryter med Vær Varsom-plakatens punkt 4.7. «Dersom begrunnelsen er å beskytte allmennheten mot den aktuelle hjemmesiden på internett, vil det være mer enn tilstrekkelig å oppgi navnet på hjemmesiden. Det er ikke behov for å oppgi fullt navn på personene bak» , heter det i klagen.
TILSVARSRUNDEN:
Finansavisen skriver i sitt tilsvar at det er «helt på sin plass» å benytte ordet konkurs-gjenganger om klageren. Det vises til vedlagt kopi av dom fra Oslo byrett fra 1996, en dom som omtaler konkursene i til sammen fire selskaper hvor klageren skal ha vært involvert eller hatt en viss tilknytning. Dette kommer i tillegg til konkursen i klagerens personlige selskap. Det vises videre til at det av dommen fremgår at klageren i tillegg «har drevet næringsvirksomhet for kreditors regning gjennom flere selskaper som aldri ble formelt registrert…og derfor formelt sett ikke ble slått konkurs.»
Avisen kan for øvrig «ikke se noen rimelig grunn til å anonymisere» klageren. Det anføres at avisen har omtalt en næringsvirksomhet, at klageren selv har søkt oppmerksomhet og at han dessuten selv har oppsøkt medienes interesse. Avslutningsvis heter det at «det ville være svært uvanlig for oss å anonymisere en næringsdrivende i forbindelse med omtale av hans næringsvirksomhet. Det har neppe skjedd i Finansavisens historie.»
Avisen understreker dessuten at det ble gjort flere forsøk på å få kontakt med klageren, og at det ble lagt igjen beskjeder både via e-post og via telefon, uten at klageren tok kontakt.
Vedlagt tilsvaret følger også kopier fra konkursregisteret i Brønnøysund.
Klagerens advokat holder i sitt tilsvar fast ved at det ikke var grunnlag for å betegne hennes klient som «konkursrytter», idet den siste konkursen han var involvert, i skjedde i 1993. Det vises videre til at dommen fra Oslo byrett gjelder økonomiske forhold fra før 1993. «Konkursrytter blir følgelig en for sterk betegnelse», heter det i tilsvaret. Det anføres dessuten at det i pressen «bør skilles mellom hva man var og hva man er» og at når man har sonet sin straff , «bør en kunne leve videre uten å bli hengt ut i media for forhold som ligger 5 år tilbake i tid.»
Klageren avviser for øvrig at avisen skal ha forsøkt å få kontakt med ham før artikkelen ble skrevet. «Han har ikke fått melding verken via E-mail eller telefonsvarer», skriver klagerens advokat.
Avisen skriver i sin siste kommentar at konkursen i klagerens personlige bo ble åpnet i september 1994, og at bobehandlingen pågikk til januar 1995. «Vi finner det urimelig
dersom Pressens faglige utvalg skulle konkludere med at pressen skal være forhindret fra å påpeke et mønster av konkurser og økonomisk kriminalitet, selv om det er gått tre år siden siste bobehandling ble avsluttet», heter det i avisens kommentar.
Avisen står for øvrig fast ved at man har lagt igjen beskjed på klagerens mobilsvar, men at journalisten er noe usikker på om det ble sendt e-post. Avisen anser ellers at artikkelen ikke inneholder feil eller unøyaktigheter som følge av at man ikke fikk kontakt med klageren.
Klagerens advokat har, etter at tilsvarsrunden ble avsluttet, anført at påstanden om at det ble lagt igjen beskjed på klagerens mobilsvar, ikke kan medføre riktighet. Det anføres at klageren ikke har vært i besittelse av hverken mobiltelefon eller mobilsvar siden 1993.
Avisen har til dette svart at det mobiltelefonnummeret man ringte, er oppført på Jencia P. Gunvaldsen, «som etter det vi forstår er Gunvaldsens kone».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Finansavisens omtale av en navngitt mann fra et mindre sted på Sørlandet. Artikkelen omhandler mannens internettsider, hvor det var lenker til sider med det avisen karakteriserer som «hardporno» og «cybersex». Den omtalte mannen påklager at avisen blant annet omtaler ham som «konkursrytter», og viser til at han er slått konkurs én gang. Klageren mener seg også unødig identifisert.
Finansavisen anfører at selv om klageren bare er slått personlig konkurs én gang, så har han vært involvert i flere konkurser. Avisen mener dermed å ha dekning for begrepet «konkursrytter». Når det gjelder spørsmålet om identifisering, anfører avisen at den kun har omtalt en næringsvirksomhet og at det ville være uvanlig dersom man skulle anonymiseres i en slik sammenheng. Det vises dessuten til at klageren selv har søkt oppmerksomhet.
Pressens Faglige Utvalg mener det som fremkommer i sakens dokumenter, ikke gir grunnlag for å si at Finansavisens bruk av karakteristikken «konkursrytter» skulle bryte med de pressetiske normer. Klageren har tidligere vært involvert i flere selskaper som enten er slått konkurs, eller har vært gjennom lignende prosesser.
Når det gjelder spørsmålet om identifisering, vil utvalget vise til at klageren selv har valgt å operere i et åpent medium, og at han på denne bakgrunn måtte regne med offentlig oppmerksomhet om sine internettsider. Den påklagede artikkelen omtaler heller ikke klagerens virksomhet som kriminell eller under etterforskning.
Finansavisen har ikke brutt god presseskikk.
Volda, 22. september 1998
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Odd Isungset, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen