Klager A: Astrid Røstvig mot TV 2

PFU-sak 094/04


SAMMENDRAG:
TV 2-nyhetene brakte 11. mai 2004 i sin 21-sending et nyhetsinnslag som angivelig dokumenterte en irakisk gruppes henrettelse av et navngitt amerikansk gissel ved halshugning. Etter at én av fem maskerte menn har lest opp muslimske religiøse tekster, trekker mannen opp en lang kniv og angriper gisselet som sitter bakbundet på gulvet foran dem. Skrik og rop høres før og etter at TV-bildet blir uklart, for så å gå i svart.

Innen den angivelige likvideringen vises et tidligere opptak der gisselet, iført orange fangedrakt, opplyser at han heter Nick Berg, at farens navn er Michael, at morens er Suzanne, at han har en bror og en søster, David og Sarah, at han bor hos søsteren i New York, men kommer fra Philadelphia.

Programlederen opplyser innledningsvis at videoopptakene stammer fra en islamittisk nettside. «Ifølge nettsiden er halshuggingen hevn for amerikanernes mishandling av irakiske krigsfanger.»

KLAGE A:
Klager A , Astrid Røstvig, reagerer som «vanlig seer», og hun skriver: «Datteren min på 12 år sa umiddelbart ?Mamma de tok livet av ham med kniv!? Nyhetsoppleseren sier at de ikke kan være sikre på om dette er autentiske bilder, men bekrefter at det er funnet en mannsperson som er drept. Denne uttalelsen forsterker inntrykket som en sitter igjen med at en nå faktisk nå kan se drapshandlinger bli utført på nyhetene i TV2! »

«Jeg synes at denne sendingen tar ikke hensyn til (det angivelige) offeret og ikke minst til offerets familie. For å ivareta dem burde dette innslaget blitt kuttet tidligere enn det ble gjort! Det burde blitt opplyst i forkant at innslaget inneholdt sterke scener. Da hadde jeg som seer kunne ta et valg om jeg ønsket å se dette innslaget!»

«Jeg mener at jeg som seer også kan betraktes som part i denne saken! Riksdekkende TV kanaler henter inn sitt stoff fra hele verden og kringkaster bildene som de synes vi bør se. Hvem skal til syvende og sist bestemme hva norske medier kan vise og hvor går grensen for brudd på god presseskikk.»

KLAGE B:
Klager B , Thomas Henden, mener «sladdingen» mot slutten av innslaget var «høyst symbolsk», siden det ble «overført lyd fra henrettelsen». «Jeg minner om at 21-sendingen er såpass tidlig at også mange barn får med seg denne. Nå var det på internett mange nyhetsinnslag som fortalte om denne hendelsen, så mange visste nok på forhånd at dette var sterk kost. Likevel burde TV2 i det minste ha advart seerne om ?sterke scener?, før de sendte mye mer av denne videoen enn andre medier har gjort. »

«Sendingen av denne videoen overhodet, når saken allerede var godt dekket med bilder i aviser ellers og på internett, framstår som meget spekulativ og forrående journalistikk.Det kan også bli aktuelt for TV2 kanskje, å vise videoer av torturen mot muslimske fanger når disse blir tilgjengelig, jeg håper derfor på en avklaring snarest mulig som går ut på at det legges ned forbud mot visning av slike bilder.»

TILSVARSRUNDEN:
TV 2 sier seg innledningsvis enig i at «de angjeldende bilder er svært sterke og opprørende». «I dette ligger også bakgrunnen for at TV 2 valgte å vise et kort utdrag av dem. (…) TV 2s korte utdrag viser… bare innledningen av materialet. Materialet ble klippet idet bestialitetene begynte, lyden noe senere. Det kan synes som om reaksjonene grunner seg i en oppfatning av at TV 2 viste mer enn man faktisk gjorde. »

«Hva gjelder det konkrete innslaget kan seerne ha oppfattet de religiøse utbruddene som offerets skrik. Hvis man ser og lytter nøye på råopptakene, registrerer man at offeret klynker mer enn han skriker, og at lyden av pusterøret som kuttes kommer lenge etter at man klippet seg ut av råtapen. Det må således legges til grunn at selve likvideringen skjer noen sekunder etter at man kuttet.»

«TV 2 kan være enige i at dokumentasjonen av overgrepet gjennom lyden – en grumsete kombinasjon av drapsmennenes religiøse utrop blandet med offerets redselsklynk – er særdeles opprørende. Dette er imidlertid en estetisk og ikke presse etisk avveining. Redselsbildene av det som skjer senere, er noe vi som seere skaper i vår fantasi.»

«Så vel hendelsen som overgripernes utsendelse av den angjeldende videoen var vesentlige nyheter som det måtte rapporteres om. Idet videoen nødvendigvis ville påvirke opinionen og oppfatningen både i det aktuelle området, i USA og i resten av verden er det TV 2s oppfatning at man ville forsømt seg i forhold til VVP 1.4 og 1.5 dersom man ikke konkret – og så utfyllende som mulig – ga seerne mulighet til selv å vurdere dette. Videoen viser ikke et ?alminnelig? bestialsk overgrep, men må sees i en internasjonal storpolitisk sammenheng. »

«Fra TV 2s side er det viktig å poengtere nødvendigheten av å dokumentere slike hendelser. Det kan således også være grunnlag for å diskutere om TV 2 kanskje ikke viste for lite av den video som gjør slikt inntrykk på og påvirker makthavernes handlinger. TV 2 mener at man gjorde er korrekt valg når man klippet, men problemstillingen er uansett viktig å ta inn over seg.»

«Det vil imidlertid føre til uholdbare tlstander i redaksjonene om PFU skal sette seg til doms over ?smak og behag? i krigsreportasjer. (…) Det vil for alltid tilligge mediene å vurdere når man skal utfordre publikums sans for en krigsdekning som er uten dokumenterte overgrep, uten blod, uten lik og uten kroppsdeler. Hvis mediene kun skal ta hensyn til publikums behov for å bli beskyttet mot ondskapens, krigens og terrorens råskap, vil disse begrepene bli uthulet og gradvis bli meningsløse og ufarlige. (…) Dette gir naturligvis ikke mediene carte blanche i å fråtse i redselsscener for å vekke publikum eller spekulere i disse.»

Videre viser TV 2 til den såkalte «vannskille»-bestemmelsen i kringkastingsforskriften: » Program som inneholder scener eller innslag som kan være skadelige for mindreåriges fysiske, psykiske og moralske utvikling skal bare sendes etter klokken 21.00. Dette gjelder likevel ikke nyhets- og aktualitetsprogrammer. » «Som det her fremgår omfatter ikke forpliktelsen nyhetssendinger som det her er klaget på. Man skal her merke seg at TV 2 likevel valgte å nedredigere videoen og innrette seg etter dette vannskilleprinsippet mht tidspunktet for utsendelsen. »

For øvrig sier TV 2 seg ening i at «denne typen oppskakende bilder bør varsles slik at seerne både får tid til å foreberede seg og til eventuelt å skru av under utsendelsen . (…) De redaksjonelle retningslinjene for slik varsling har naturligvis vært gjenstand for fornyet oppmerksomhet som følge av denne saken.»

Klager A understreker at TV 2 ikke må undervurdere sine seere. «Dersom dette innslaget ble kuttet noen sekunder tidligere er jeg helt overbevist [om] at vi som seere fortsatt hadde forstått rekkevidden av denne handlingen og dets betydning. TV 2 bør ta dette innover seg og bør innse at dersom de hadde varslet i forkant at her kom det et innslag med sterke scener samt kuttet filmen noen få sekunder tidligere ville de ikke fått så mange protester på dette innslaget!»

«Jeg mener at også ut fra vurdering av hensynet til menneskeverdet, rettigheter og respekt til den henrettede og hans familie burde innslaget blitt kuttet noe før.»

Klager B ber PFU, uavhengig av «vannskille»-forskriften, ta hensyn til at barn legger seg stadig senere. «Siden ekstra mange klaget på dette innslaget, lurer jeg også på om PFU synes det er ok at TV2 med dette har flyttet terskelen et godt stykke, for hva som er tilbørlig i vanlige nyhetssendinger.»

«TV2 viser til at visning av slike bilder fra kriger, for [å] dokumentere hvor ille de er, og for å trenge gjennom eventuelle offisielle glansbilder, er svært viktig av hensynet til dem som krigen går ut over, og jeg er ikke helt uenig. Men – det er forskjell på å vise massegraver, kropper osv, intervju med øyenvitner osv, og å vise detaljerte scener av det foregår. Det er f.eks. svært få som er i tvil om at gasskamerne der millioner av jøder ble drept under annen verdenskrig virkelig eksisterte, selv om ikke TV2 var der og filmet da de slapp inn gassen!»

For øvrig viser klager B til etterfølgende påpekninger fra eksperthold om at den angivelige halshuggingen av Nickolas Berg kan ha vært et falsum. «Dermed har TV 2 ikke bare sendt unødig sterke scener, de har manipulert opptaket, og kuttet bort den biten som viser at innslaget er falsk…».

TV 2 bemerker til klager A at redaksjonen «mener å ha tatt nødvendige hensyn til offerets ettermæle og offerets familie». «TV 2 kan vanskelig si seg enig i at offeret her er fremstilt på en unødvendig krenkende måte. Offeret har ingen pårørende i Norge, og de pårørende er ikke TV 2-seere. Det må også hensyntas at filminnslaget ble vist på andre tv-stasjoner og på internett før TV 2 rapporterte om det.»

Videre kan ikke TV 2 si seg enig i at innslaget » flyttet terskelen et godt stykke, for hva som er tilbørlig å vise i vanlige nyhetssendinger «. «Denne typen hendelser er ikke ofte forekommende, men når de skjer i en internasjonal krisesammenheng som den foreliggende, er det TV 2s oppfatning at de må rapporteres.»

TV 2 opplyser at det allerede i utgangspunktet forelå melding fra distributøren om at opptakets autensitet ikke kunne garanteres. «Frem mot utsendelsen av innslaget fulgte derfor redaksjonen den internasjonale dekningen for å vurdere denne siden av saken. Situasjonen som var oppstått, kombinert med den informasjon man hadde – og som ble gjengitt i nyhetsinnslaget – førte til at TV 2 valgte å rapportere fra hendelsen…». TV 2 kan ikke se at det senere fra offisielt hold er sådd tvil om opptakets autensitet.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder TV2-nyhetenes sending av det som angivelig var en muslimsk irakisk gruppes halshugging av det amerikanske gisselet Nick Berg i mai 2004. To «vanlige seere» mener uavhengig av hverandre at TV 2 ved å vise dette opptaket har trådt over en strek, ikke minst i forhold til barn. En av klagerne mener sladdingen mot slutten av sekvensen bare var symbolsk, siden lyden av hva som foregikk fortsatt kunne høres. Slik klagerne ser det, burde redaksjonen i det minste ha advart seerne mot «sterke scener».

TV 2 medgir at bildene var svært sterke og opprørende, men anser likevel at seerreaksjonene må bero på den oppfatning at det ble vist mer enn hva som faktisk var tilfelle. Redaksjonen understreker at man bevisst valgte å kutte i bildematerialet da bestialitetene begynte, og lyden noe senere. Etter TV 2s mening står man i denne saken overfor en estetisk og ikke en presseetisk avveining, siden det påklagede opptaket representerte en vesentlig nyhet som det måtte rapporteres om. TV 2 er ellers enig i at seerne burde fått en advarsel.

Pressens Faglige Utvalg understreker at det for pressen til enhver tid vil være en oppgave også å synliggjøre opprørende og tragiske nyhetshendelser, enten publikum føler ubehag eller ikke. Utvalget kan imidlertid ikke gå god for TV 2s forsøk på å skille mellom estetikk og presseetikk i denne saken.

Utvalget tar utgangspunkt i at det i tilfeller som dette alltid være ulike syn på hvor de presseetiske grenser skal gå. Slik utvalget ser det, må redaksjoner til enhver tid nøye vurdere den journalistiske dokumentasjonsverdien før man velger å gå ut med opprivende lyd- og bildemateriale. Etter utvalgets mening må det også gjøres en avveining når grupper ser seg spesielt tjent med at slikt materiale formidles, med den smitteeffekt det risikerer å ha.
I det påklagede tilfellet finner utvalget at TV 2s innslag går langt i sin detaljvisning, og mener derfor at redaksjonen skulle ha advart seerne på forhånd.

Her viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

TV 2 har brutt god presseskikk.

Oslo, 24. august 2004
Hilde Haugsgjerd,
John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Trygve Wyller

FOR FRAMFØRING I RELEVANT SENDETID:
«Pressens Faglige Utvalg (PFU), som er klageorgan for norske medier, gir to klagere medhold i at TV 2-nyhetene i mai i år brøt god presseskikk ved på forhånd ikke å advare seerne mot sterke scener. Det påklagede innslaget gjaldt halshuggingen av det amerikanske gisselet Nick Berg i Irak, der PFU mener TV 2 gikk langt i sin detaljvisning. Utvalget påpeker også generelt at redaksjoner til enhver tid nøye må vurdere den journalistiske dokumentasjonsverdien før man velger å gå ut med opprivende lyd- og bildemateriale.»