Plan Norge, v. generalsekretær Sandro Parmeggiani mot Aftenposten
Aftenposten hadde fredag 10. februar 2006 som hovedoppslag på førstesiden:
«Sendte kjendiser til Afrika – fikk 13 500 norske faddere
Glemte landsby etter TV-show»
Henvisningsteksten til åtte sider i A-magasinet samme dag lød:
«Fadderaksjon. I 2002 tok Plan Norge kjentfolk og TV 2-seere med til landsbyen Tougue Diop i Senegal. Innbyggerne trodde de skulle få vei, skole og sykehus. I dag står landsbyen tom.»
Avisoppslaget var illustrert med bilde av en smilende generalsekretær i Plan Norge, mens han holdt et lite barn under sitt Senegal-besøk i 2002. I bildeteksten opplyses det at «Organisasjonen avviser at de har lovet landsbyen noe som helst».
I A-magasinet ble reportasjen åpnet med et et bilde over to sider av TV-sendingens hovedperson, skuespiller Anne Marie Ottersen, programleder Sarah Natasha Melbye og landsbyens leder. I bildet var innmontert denne teksten:
«Norske kjendiser inntok landsbyen i Senegal. Den ble kulisse i Plans TV-innsamling. Nå bor det bare én familie igjen.»
Det framgår at Aftenpostens medarbeider, Inger Anne Olsen, tre år senere dro på uanmeldt besøk til Togue Diop. Da var angivelig seks sement-toaletter det eneste gjenværende av
landsbyen. «Innbyggerne i Tougue Diop trodde Plan skulle forandre verden. De tre voksne som er igjen i dag, tror ikke lenger det.» Den eneste gjenværende mannlige landsbyboeren forteller:
«- Da Plan kom hit med nordmennene, sa vi at vi ønsket oss skole, et lite sykehus, en god vei, en liten systue for kvinnene, en liten butikk, og toaletter. Det var våre ønsker. Det Plan gjorde, var å bygge seks doer, og to hus for folkene som var på TV. Etterpå sendte de materiale til 25 doer til. De ble bygget i de andre landsbyene.»
«- Folk sier at Plan ikke eksisterer mer. De lovet å hjelpe oss med jordbruket. Men vi har hverken hørt fra dem eller sett dem på veldig lenge. De lovet å gjøre mye, men de gjorde ingenting. Før pleide de å komme hit. Men nå tror jeg det er sant som folk sier: Plan finnes ikke lenger. Her er ingen bedre helse, ingen vei, ikke noe marked, ikke noe jordbruk.»
Journalisten opplyser at hun «har finlest årsrapporten fra Plan Senegal, trålet Plans nettsider, men ikke funnet ett ord om Tougue-landsbyene. Like før TV-showet sa Plan at her bodde 300-400 mennesker. Var innbyggerne i Tougue bare statister denne lørdagskvelden i 2002? Kulisser i et TV-show med et godt formål?»
Da journalisten i januar 2006 tok kontakt med Plan Norge, skal man ikke ha visst noe om hva som senere har skjedd i Senegal. «Størstedelen av pengene fra Fadderaksjonen styres ikke fra Norge, men sendes til Plan International i London, og derfra videre til hvert enkelt land.»
Videre siteres professor Terje Tvedt, som i 2003 bl.a. skrev om TV-aksjonen i en som inngikk i Maktutredningen: «Dette programmet skapte overhodet ikke innsikt om Afrika. Hva som fremsto var Afrika som en sjeldent ren kulisse for utstilling av norsk godhet. Alt og alle ble kulisser for Det nasjonale godhetsregimet ‘in action’. Ikke ett meningsfullt ord ble sagt om Senegal, eller om Afrika.»
Journalisten besøkte også nabolandsbyen Tougue Dia, der en «enda sintere» beboer forteller:
«- Sønnen min var fadderbarn. Hvert år kom Plan på besøk, tok ham med dit han gjette geiter, og tok bilde av ham der. En gang fikk han en T-skjorte, men han fikk aldri noe brev fra noen, og skrev aldri noe, heller. Så hørte jeg at Plan ga sauer i gave til folk i Tougue Ba. Her fikk vi ingenting. Den siste gangen Plan kom for å ta bilde, sa jeg nei. Jeg ba dem dra.»
Plans lokale koordinator er angivelig også skuffet:
«- Jeg vil være ærlig foran Gud: Plan pleide å gjøre ting her. De grov brønner i jordbruksområdene. De ga oss medisiner, som vi kan få kjøpt billig. Men de lovet oss å lage en bro til, og en vei. Det har de ikke gjort. De lovet oss også sykestue, og skole og vannkraner. Men jeg har ikke sett noe av det ennå.»
Her opplyser artikkelen for øvrig at hverken koordinatoren eller mannen som uttalte seg i Tougue Diop, «visste at Aftenposten hadde med ris, før etter at de ble intervjuet». Videre het det:
«Senere forteller Plan Norge at det aldri var meningen at folk skulle bo i Tougue – folk var bare på besøk. Boligene i Tougue var sesongboliger, der folk bor den delen av året det er mulig å dyrke grønnsaker.»
En landsbyboer protesterer mot dette, og uttaler at de som har flyttet de siste årene, ikke har kommet tilbake». Deretter skriver journalisten:
«Hvis fraflyttingen allerede var i gang, fortalte ikke Plan oss det i 2002. Da sa generalsekretæren for Plan Norge, Sandro Parmeggiani at ‘grunnen til at vi valgte å gjøre det (sende TV-show direkte fra Tougue, red. anm.), er at vi på en mer ekte og tydeligere måte ønsker å vise situasjonen der nede som den er, der den er’.»
Og hun fortsetter:
«I januar sendte Plan en representant til Tougue, for å høre hva jeg ville da jeg var der. Flere av innbyggerne måtte fortelle hva de hadde sagt til A-magasinet. Og 24. januar 2006 reiser Fatimata Fall til Tougue. Hun er Notarius Publicus i Saint-Louis, og Plan har bedt henne for å få bekreftet ektheten av hva innbyggerne har forklart.»
TV 2s daværende redaksjonsleder for sendingen fra Senegal, Egil Sundvor, uttaler: «- Vi tenkte mye på hvordan det måtte fortone seg at vi kom inn med lastebiler med strømaggregater, lyssatte hele landsbyen – og så slo vi av lyset og forsvant.»
«Den som bodde lengst i Tougue, var skuespilleren Anne Marie Ottersen. Hun har klare meninger om innbyggernes forventninger. Men etter at Plan har snakket med henne, trekker hun uttalelsene sine.»
Det framgår at journalisten har hatt ny kontakt pr. telefon med en av de intervjuede landsbyboerne: «- Plan hadde ignorert oss lenge, men nå bryr de seg plutselig igjen. Nå har de kommet tilbake. Og de hadde med seg direktøren.»
I en underartikkel med tittelen «- Lovet ikke landsbyen noe» uttaler informasjonssjef Birger Baug i Plan Norge seg om Tougue-innbyggerne:
«- De ble ikke forespeilet noe særskilt som vertskap for Fadderaksjonen. Det har hele tiden vært Plans hensikt å fortsette utviklingsprogrammene i lokalsamfunnet på samme måte som vi gjorde før aksjonen.»
Informasjonssjefen har ingen indikasjoner på at folk i Tougue-området er skuffet, og han kommer i tre punkter med detaljert forklaring på fraflyttingen fra landsbyene. Deretter uttaler Baug:
«- Om Aftenposten har fått inntrykk av at lokalbefolkningen er skuffet over Plan, kan det skyldes at Aftenpostens journalist hadde med seg matvarer tilsvarende en halv lokal årslønn, og at de trodde de ville få mer mat om de svarte det de trodde journalisten ønsket. Å gi bort så store mengder mat oppfattes i Senegal som en bestikkelse, ikke som en gave.»
Til slutt gjengis skriftlige opplysninger fra Plan Senegal:
«Til sammen er ca 164 000 kroner sprøytet direkte inn i Tougue, siden TV-aksjonen. I tillegg kommer penger til vaksinasjon, helsekampanjer og kampanjer for å øke bevisstheten om barns rettigheter. (…) Før juli 2006 skal også byggingen av en permanent skole være fullført, alle elevene skal få skolemateriell og en helsepakke for mor og barn skal leveres.»
Dagen etter, lørdag 11. februar, brakte Aftenposten på sin debattside et trespaltet innlegg fra Plan Norges generalsekretær. Under tittelen «Feilaktig om Plan Norge» ble klage til PFU varslet. Innledningsvis het det:
«Gårsdagens hovedoppslag i Aftenposten og i A-magasinet om Plan Norge er en gjennomgående usann og feilaktig fremstilling av Plans arbeid i Senegal. På tross av at Aftenposten er blitt informert om dette, har avisen valgt å trykke artikkelen. Dette er svært alvorlig av flere grunner.»
KLAGEN:
Klager er Plan Norge, ved generalsekretær Sandro Parmeggiani. Han finner det interessant og relevant å sette søkelys på «hva som skjer når man flytter litt av Norge til en liten landsby for et par dager, og så drar igjen». For klageren framstår imidlertid det aktuelle oppslaget og reportasjen som «gjennomgående tendensiøs» og «feilaktig i framstillingen».
«Hovedårsaken til at det bærer galt av sted er at man i artikkelen blander både faktiske løfter og opplevde forventninger i et større geografisk område med observasjonene man gjør og uttalelsene man får i én av fire bosettinger i samme område. Denne ene bosettingen har i tillegg av naturbestemte årsaker mistet deler av befolkningsgrunnlaget etter 2001, noe journalisten skriver at hun vet.»
Klageren reagerer sterkt på Aftenpostens førstesideoppslag, og skriver:
«I teksten på forsiden presenteres tre ‘fakta’ som blir motsagt av artikkelen det henvises til. Tittel og innhold på forsiden går svært mye lenger enn det er grunnlag for i selve artikkelen. Faktaene som selger saken på forsiden av avisen er positivt uriktige, og de riktige faktaene er presentert i samme artikkel. For oss framstår dette som et åpenbart brudd med VVPs pkt 4.4. (…) I tittelen tas ingen forbehold, som for eksempel med talestrek. Aftenposten slår kort og godt fast som et faktum at Plan har glemt landsbyen.»
Her viser klageren til de siste avsnittene i A-magasinets reportasje, der det fra Plan Senegal opplyses hva som er gjort etter TV-innsamlingen. «En alternativ kilde til disse opplysningene, og dermed til spørsmålet om Tougue var ‘glemt’ av Plan, kunne vært representanter fra den senegalesiske kommunen Gandon. (vedlegg 3). Vedlagte brev fikk Aftenposten oversendt i god tid. Aftenposten hadde ikke tatt kontakt med kommunen, til tross for at journalisten har fått oppgitt kontaktinformasjon og flere ganger er blitt anmodet om å bruke den.»
Det tilbakevises videre at landsbyen Tougue Diop står tom, slik det i tillegg heter på Aftenpostens førsteside. Dessuten mener klageren bildeteksten er misvisende, når det der heter at «Organisasjonen avviser at de har lovet landsbyen noe som helst».
«Det har Plan aldri sagt. Det Plan gjentatte ganger sa til Aftenpostens journalist, og som må være opphavet til tolkningen, var, slik vi faktisk er gjengitt mot slutten av artikkelen, følgende: Tougues innbyggere ‘ble ikke forespeilet noe særskilt som vertskap for Fadderaksjonen. Det har hele tiden vært Plans hensikt å fortsette utviklingsprogrammene i lokalsamfunnet på samme måte som vi gjorde før aksjonen’. Denne uttalelsen kan på ingen måte tolkes som at vi ikke ‘lovet landsbyen noe som helst’, tvert i mot lover vi en fortsettelse av satsingen også i Tougue.»
Etter dette viser klageren til Vær Varsom-punkt 4.14, og skriver:
«Plan har uttalt seg i saken om arbeidet i Senegal etter TV-aksjonen, og har i forkant av at artikkelen ble trykket levert dokumentasjon for våre påstander og forklaringer på spørsmål vi ble forelagt. Intervjuobjektene i Plan ble imidlertid aldri gjort oppmerksom på at vi ville bli beskyldt for å ha ‘glemt’ landsbyen. Til det ville vi selvfølgelig ha svart at det hadde vi aldeles ikke gjort, et sitat som ville hatt en naturlig plass på forsiden, og som ville blitt støttet av de faktiske forhold (slik det fremkommer i artikkelen).»
«Setningen ‘Glemte landsby etter tv-show’ representerer ikke bare en påstand fra Aftenpostens side, men også hele vinklingen av artikkelen, altså den hovedtesen som guider leserne inn i artikkelen. Ettersom vi ikke ble gjort oppmerksom på dette, fikk vi heller ikke svart for dette andre steder i artikkelen.»
Under henvisning til Vær Varsom-punkt 2.2, om journalistisk integritet og troverdighet, ber klageren også PFU om en metodevurdering. Det heter i klagebrevet:
«Da Aftenpostens journalist tok seg til landsbyen hadde hun med seg mel og sukker til en verdi av rundt 700 kroner. Dette er mer enn en halv lokal årsinntekt, altså verdier tilsvarende 150.000-200.000 i norsk målestokk. Dette var ‘gaver’ hun delte ut før hun foretok den overveiende delen av sine intervjuer. Det er gjennomgående i artikkelen en del påstander og fakta som Plan ikke kjenner seg igjen i, og heller ikke forstår at kan ha fremkommet naturlig i intervjuene. I vurderingen av dette er det vanskelig å unngå å vurdere effekten av de betydelige gavene journalisten hadde med seg.»
«A-magasinets journalist og redaktør har i ettertid forsøkt å distansere seg fra dette faktum, blant annet ved å henvise til at maten ble delt ut ETTER at intervjuene ble gjort. Under møtet mellom journalisten, informasjonssjef og programdirektør (som av dokumentasjonshensyn ble tatt opp på bånd både av Aftenposten og oss), innrømmet imidlertid journalisten at maten ble delt ut før (se vedlagte utskrift av samtalen, vedlegg 4).»
Klageren opplyser at det ifølge journalisten bare var ett tilfelle der det først i etterkant av intervjuet ble gjort oppmerksom på hva hun hadde med. «At journalisten i ettertid hevder at et par av de senere intervjuobjektene ikke hadde sett gavene bli delt ut, og dermed fortsatt var habile, står ikke til troende. (…) En hver som har besøkt en avsidesliggende vestafrikansk landsby vet at et slikt besøk, og slike gaver, avstedkommer svært stor oppmerksomhet.»
«Av prinsipielle grunner, ville det derfor vær nyttig om Pressens faglige utvalg kunne ta stilling til om utdeling av slike gaver før intervjuer er en fullt ut akseptabel arbeidsmetode for seriøse, norske journalister, eller om det kan bidra til å trekke ‘integritet og troverdighet’ i tvil. Om metoden regnes som akspetabel, vil det Plans øyne kunne få vidtrekkende konsekvenser.»
TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten påpeker at arbeidet med A-magasinets reportasje «har strukket seg over ganske lang tid, med omfattende forarbeid og kildearbeid underveis». «Aftenposten har i flere år ønsket å gjennomføre et uanmeldt besøk ved et av Plans prosjekter, men dette har ikke vist seg mulig, fordi Plan ikke har ønsket å opplyse nøyaktig hvor prosjektene befinner seg. Gjennom TV-programmet i desember 2002 ble vi imidlertid kjent med beliggenheten til ett av Plans prosjekter i Senegal.»
«Hensikten med reportasjen var ikke at den skulle handle om kroner og øre. Vi hadde ingen mistanker om økonomiske misligheter, men hadde fokus på moral og etikk. Hva skjer med en liten landsby som blir utsatt for et så sterkt medielys? Hva slags forventninger hadde innbyggerne til fremtiden? Hva skjedde etter at TV-lampene ble slukket? Hvordan har Plan Norge fulgt opp innbyggerne? TV-showet var en stor suksess for Plan Norge. Hva hadde landsbyen Tougue Diop igjen for det?»
«Plan ble første gang kontaktet 5. oktober 2005. Vi ba om å få en liste over prosjektene de hadde i Senegal, med adresser, telefonnumre og korte prosjektbeskrivelser. Som svar fikk vi årsrapporten for Plan i Senegal, men den inneholdt ingen av de opplysningene vi hadde bedt om. Vi fikk også tilbud om at Plan kunne sette oss i kontakt med personer i Senegal, men for at besøket skulle være uanmeldt, ba vi igjen om en liste med konkrete prosjekter, med navn og telefonnumre. En slik liste fikk vi aldri før avreise, men vi fikk telefonnummeret til generaldirektøren for Plan Senegal. Vi fant imidlertid frem til Tougue-landsbyene uten Plans hjelp.»
«Vi visste ikke hva vi ville møte. Plan opplyste før TV-sendingen at det bodde 300-400 mennesker i Tougue. Vi ble derfor svært overrasket over at det bare var ett hus og én familie igjen i Tougue Diop. Husene vi så på TV, var ikke der lenger, de seks nye sement-doene var ute av drift. Folk vi snakket med, ga uttrykk for at de tror Plan er nedlagt eller ikke eksisterer mer.»
Etter hjemkomsten «tok Aftenpostens journalist kontakt med Plan Norge, som fikk alle viktige utsagn fra befolkningen opplest på telefon. Det var ukjent for Plan Norge at Tougue Diop nesten var avfolket, og at Tougue Ndiaye var helt avfolket. Plan ba om noen dager til å besvare spørsmålene. Da Plan ba om å få Aftenpostens materiale skriftlig, ble store deler av journalistens notater oversendt på e-post. Plan Norge ble dermed fullt orientert om de problemstillinger som ville bli reist i artikkelen.»
Aftenposten anfører her at «journalisten gikk mye lenger enn vi normalt gjør, når det gjelder å oversende deler av artikler, før de er publisert», men tilføyer: «Plan har naturligvis ikke fått oversendt de endelige formuleringene, ingresser, titler eller førstesidehenvisning. Det er da også helt uvanlig å gjøre.» Avisen konkluderer derfor med at den anser kravet til samtidig imøtegåelse fullt ut er ivaretatt.
Angående den videre kontakten mellom partene forut for publiseringen, heter det i tilsvaret:
«Journalisten møtte informasjonssjef Birger Baug og programdirektør Bjørn Rongevær i Plan 18. januar, hvor journalisten overraskende ble konfrontert med gavene til lokalbefolkningen. Møtet ble tatt opp på bånd, og klageren har vedlagt en utskrift av en del av samtalen. Klageren har imidlertid valgt ikke å vedlegge den oppfølgende e-post, som journalisten sendte dagen etter, hvor hun utdypet sine svar, vedlegg 2.»
«19. januar henvendte generalsekretær Sandro Parmeggiani seg til A-magasinets redaktør Kjersti Løken Stavrum og ba om et møte. 26. januar møttes de, og Parmeggiani overleverte bl.a. de vedlagte notater, hvor Plan hadde oppsøkt en del av Aftenpostens kilder i Senegal sammen med Notarius Publicus for å etterprøve Aftenpostens intervjuer. I møtet reiste Parmeggiani tvil om journalistens integritet. Artikkelen ble ikke endret på dette grunnlag.»
«Artikkelen, som ble publisert 10. februar, førte til sterke reaksjoner fra Plans generalsekretær, som slapp til med et tilsvar allerede dagen etter, på Aftenpostens debattside. Her gjentas stort sett de opplysninger som allerede står i A-magasin-artikkelen, men han nevnte ikke førstesideoppslaget. I innlegget varsles det klage til PFU. På dagen tre måneder etter publiseringsdatoen sendes klagen.»
Som del av tilsvaret følger en oversikt over journalistens erfaringsbakgrunn, siden klageren har stilt spørsmål ved hennes kvalifikasjoner, noe avisen mener «faller på sin egen urimelighet».
Videre tar Aftenposten for seg klagerens anførsler om avisens førstesideoppslag, som man medgir var «kort og spisset». «Vi mener likevel at det er dekning for tittel og ingress ut fra det A-magasinets artikkel samlet sett forteller og dokumenterer. Tittelen er et uttrykk for hva vi observerte på stedet, hva de vi møtte fortalte oss, og den kontakt vi hadde med Plan Norge etter besøket. (…) Aftenpostens mål var å få landsbybefolkningen i tale. Deres syn var entydig – de følte at de var glemt.»
«Når Aftenposten hevder at landsbyene var glemt, betyr det ikke at vi påstår at de er tatt ut av Plans programmer, og at befolkningen ikke har fått sine vaksiner eller skolebøker. (…) Vi gjengir Plans opplysninger om at det er ‘sprøytet inn’ 164 000 kroner i området i løpet av tre år. Men det som er gjort, er lite i forhold til de forventninger som er skapt blant landsbybefolkningen, norske TV-seere og givere. (…) Befolkningen ser ikke lenger noe til Plans folk. Det må være solid grunnlag for å si at de er glemt.»
«Klageren nevner et brev fra presidenten for kommunerådet i kommunen Gandon, som Plan har gitt Aftenposten etter besøket. Vi kan ikke se at det brevet er særlig relevant, etter som det tar for seg hva som er gjort over en 10-års periode, ikke de tre år som er gått siden TV-programmet, som var A-magasinets anliggende.»
Når det gjelder klagerens innvending mot førstesideformuleringen «I dag står landsbyen tom», viser Aftenposten likevel til det samme brevet, der avisen mener presidentens beskrivelse av de stedlige forholdene strider mot Plans vurderinger. Likeledes mener Aftenposten å ha dekning for formuleringen om at «Organisasjonen avviser at de har lovet landsbyen noe som helst», og viser til informasjonssjef Baugs uttalelser i reportasjen.
Klagerens anmodning om en metodevurdering fra PFUs side, får i avisens tilsvar bl.a. denne kommentaren: «Journalisten hadde med seg ris og sukker ut fra sitt kjennskap til skikk og bruk blant de befolkningsgruppene som bebor Tougue – wollof og fulani. Å komme tomhendt ville være direkte uhøflig.»
Det vises her til «entydige» vedlagte uttalelser fra tre navngitte forskere/eksperter. «Alle bekrefter at det er vanlig skikk og bruk å ta med seg gaver, at Aftenpostens gaver var passende, og at gaver er så selvfølgelig, at det ikke gir noen føringer for hvilke svar man får.» «Plans sammenligning med norske inntekter og påstand om at dette tilsvarer en gave på 150 – 200 000 kroner i Norge, faller på sin egen urimelighet.»
Angående spørsmålet om når gavene ble utdelt – før eller etter intervjuene – viser tilsvaret til en detaljert vedlagt redegjørelse fra journalisten. Dessuten påpeker avisen: «Gavene er åpent redegjort for i artikkelen.» «Plan Norges generalsekretær har beskyldt Aftenposten for å drive med bestikkelser. Det er en grov og uberettiget beskyldning.»
For øvrig er Aftenposten forbauset over at klageren senere har oppsøkt avisens kilder og andre i Senegal for å etterprøve reportasjens opplysninger. Også på dette punkt støtter avisen seg til de vedlagte uttalelsene fra ekspertene. «Aftenposten må uansett forholde seg det befolkningen på stedet har sagt til vår journalist, ikke til uttalelser Plan har innhentet etterpå. Vi kan imidlertid ikke se at noen av de innhentede uttalelsene står i direkte motstrid til det som ble sagt til oss.»
Og avisen avslutter slik:
«Aftenposten mener A-magasinets artikkel er eksempel på en type oppsøkende journalistikk som det burde vært mer av. Det ville vært enklere for oss å la en hjelpeorganisasjon legge opp programmet for oss, slik som er mest vanlig når man skal rapportere fra utviklingsprosjekter, enn å komme uanmeldt. (…) Vi synes en respektert organisasjon som Plan Norge burde ta de forhold det uanmeldte besøket avdekket, som en utfordring, fremfor å gå ned i skyttergraven.»
Klageren finner lite i Aftenpostens tilsvar som endrer sakens realiteter «i forhold til hva som faktisk er innklaget til Pressens faglige utvalg». Det tilbakevises at man skulle ha uttrykt skepsis til journalistens generelle kvalifikasjoner. «Men manglende kunnskap om og erfaring med utviklingssamarbeid generelt og en bestemt organisasjon spesielt, bør etter vårt syn kompenseres for gjennom et bredere kildegrunnlag og innhenting av kunnskap fra uavhengige eksperter.»
«Faktum er at Aftenposten er svært langt fra å kunne dokumentere noen av de tre nevnte påstandene på forsiden, like fullt blir de presentert som udiskutable fakta. At Aftenposten i stedet forsvarer seg med at saken er spisset, beror forhåpentligvis på en trykkfeil. (…) For når ble det vanlig kutyme i norsk presse å oppfatte spissing som et frikort til å presentere objektive usannheter?»
Klageren viser igjen til hva som vitterlig er gjort i Senegal etter TV-aksjonen. «Til tross for disse tiltakene, konkluderer Aftenposten over hele sin forside med at Plan har ‘glemt’ landsbyen. (…) Når de aller fleste av disse tiltakene også er å gjenfinne i artikkelen forsiden bygger på, blir det for oss åpenbart at tittelen går svært mye lenger enn det er grunnlag for i teksten.»
Også klagepunktet om formuleringen «Organisasjonen avviser at de har lovet landsbyen noe som helst» opprettholdes. «For oss framstår som et åpenbart brudd på god presseskikk å tillegge folk meninger de aldri har hatt eller gitt uttrykk for.»
Og angående klagepunktet om manglende samtidig imøtegåelse: «Vårt anliggende er at vi aldri ble bedt om å gi vår kommentar til den svært sterke påstanden om at Plan hadde glemt landsbyen. For oss framstår det som selvsagt at en så sterk og fullstendig forbeholdsløs påstand over hele forsiden til landets mest innflytelsesrike avis, burde vært lagt fram for oss for kommentar.»
Angående avisens kommentarer til metodebruken, skriver klageren bl.a.:
«Vi oppfatter de tre forskerne som irrelevante i forhold til presseetiske vurderinger. De tre har gitt en vurdering av normal ‘skikk og bruk’ i denne regionen. Vår kommentar til det er at det også i Norge er ‘skikk og bruk’ å gi gaver når man drar på besøk til noen, men vi vil ikke tro at Aftenposten av den grunn medbringer gaver til sine intervjuobjekter her i landet.»
Klageren tar imidlertid avstand fra at Aftenposten skulle være beskyldt for bestikkelser. «Vi har derimot i møter med Aftenposten gitt uttrykk for at Plans kolleger i Senegal og flere i lokalbefolkningen, ser på gaver i en slik størrelsesorden som bestikkelser.»
I et vedlegg til klagerens tilsvar tilbakevises det for øvrig at Plan Norge ikke skulle ha ønsket å opplyse om hvor deres prosjekter befinner seg.
Aftenposten skriver i sitt siste tilsvar om avisens førstesideoppslag:
«Når vi sier at formuleringene er spisset, er det et uttrykk for at det ikke er mulig å få med nyanser i en tittel og noen få setninger. Men vi mener selvfølgelig at det er solid dekning for førstesideoppslaget i artikkelen. (…) I sitt siste tilsvar mener klageren at Plan burde fått seg forelagt førstesideoppslaget til samtidig imøtegåelse. Dette er ikke vanlig prosedyre i noen aviser. De problemstillinger som gjengis på førstesiden, bygger på A-magasinets artikkel, og Plan har hatt anledning til å kommentere alt.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et førstesideoppslag og en bredt anlagt reportasje i A-magasinet samme dag, der det ble satt søkelys på hvor lite som har skjedd etter at fadderorganisasjonen Plan Norge og TV 2 i 2002 direktesendte et aksjonsshow fra en landsby i Senegal. Av førstesideoppslaget framgikk det at landsbyen senere er «glemt», at den i dag står «tom» og at Plan Norge «avviser at de har lovet landsbyen noe som helst».
Foruten den konstaterende og angivelig usanne ordbruken på avisens førsteside, påklager Plan Norge også flere forhold knyttet til selve artikkelen i A-magasinet og journalistens atferd under hennes reportasjereise i Senegal. Slik klageren ser det, er faktiske avgitte løfter fra organisasjonens side på en tendensiøs måte blandet med landsbyboeres forventninger i et større geografisk område. Klageren viser videre til informasjon som ble tilført redaksjonen før publiseringen, men som ikke ble brukt.
Dessuten ser klageren alvorlig på at journalisten hadde med seg gaver i form av matvarer til landsbyboerne, og mener dette kan ha påvirket dem til å uttale seg negativt om Plan Norge. For øvrig hevder klageren at organisasjonen aldri ble forelagt påstandene på avisens førsteside for samtidig kommentar.
Aftenposten viser til et omfattende forarbeid over lang tid før den uanmeldte reportasjereisen til Senegal. Ifølge avisens tilsvar ble klageren, etter journalistens hjemkomst, forelagt alle viktige utsagn fra lokalbefolkningen. Avisen anfører her at journalisten gikk mye lengre enn normalt når det gjaldt å oversende deler av artikkelen før publisering. Aftenposten medgir imidlertid at førstesideoppslaget var «kort og spisset», men anser likevel at det er dekning for tittel og ingress ut fra hva A-magasinets artikkel samlet sett forteller og dokumenterer.
Når det gjelder journalistens gaver til intervjuobjektene, anfører avisen at dette skjedde ut fra kjennskap til skikk og bruk blant befolkningsgruppene i det aktuelle området. Hovedsakelig skal gavene dessuten ha blitt utdelt etter intervjuene, og Aftenposten finner klagerens indirekte beskyldning om bestikkelser «grov og uberettiget». For øvrig viser redaksjonen til at klageren fikk et tilsvar på trykk i avisen allerede dagen etter det påklagede oppslaget og reportasjen.
Pressens Faglige Utvalg mener Aftenposten og A-magasinet var i sin fulle rett til uanmeldt å avlegge et reportasjebesøk i de aktuelle landsbyene i Senegal.
Hva angår gavene til intervjuobjektene, finner ikke utvalget grunnlag for å hevde at Aftenspostens journalist hadde til hensikt å bearbeide landsbyboere til å uttale seg i bestemte retninger.
Videre finner utvalget det godtgjort fra avisens side at man nøye har vurdert den informasjon som forelå fra Plan Norge innen publiseringen. Her legger utvalget dessuten vekt på at klageren kommer til orde i A-magasinets reportasje med en rekke opplysninger som er egnet til å la leserne få innsyn i organisasjonens feltabeid og økonomiske innsats på bredere basis. Utvalget legger for øvrig til grunn at Aftenposten raskt sørget for at klageren fikk et tilsvar til reportasjen på trykk.
Når det gjelder avisens førstesideoppslag, viser utvalget generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, der det blant annet heter: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet.» I det påklagede tilfellet er det utvalgets oppfatning at tittel og henvisningstekst har en akseptabel dekning i det samlede inntrykket reportasjen gir.
Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 29. august 2006
John Olav Egeland
Ellen Arnstad, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller