Narvik politidistrikt v. politimester Ernst Høier mot NRK

PFU-sak 093/00


SAMMENDRAG:
NRK Brennpunkt sendte tirsdag 30. mai 2000 en dokumentar under tittelen «Usynlig på flukt» . I programmet følges to anonyme kvinner i deres «nye» tilværelse, etter at de har flyktet fra sine tidligere og angivelig voldelige menn. I dokumentaren intervjues kvinnene om deres hverdag, og det stilles spørsmål om dagens regel- og lovverk godt nok ivaretar kvinner på flukt fra sine ektemenn.
Under innslaget ringer en av kvinnene til politiet for å få hjelp, da hennes tidligere samboer skal stå utenfor med bil og oppføre seg truende. Politiet sier at de skal kontakte mannen. I en senere telefonsamtale spør kvinnen politiet om hvorfor mannens besøksforbud var så kort. Her innrømmer politiet at besøksforbudet «kanskje burde vært lenger», men at tanken var at mannen etter hvert ville «avstå fra videre trakassering». Politiet opplyser i samme samtale at «det må være gjentatte overtredelser og vedkommende må være straffedømt for slike ting tidligere, før vi for eksempel kan gå til det skritt å pågripe vedkommende».

KLAGEN:
Klageren, politimesteren i Narvik politidistrikt, understreker at han ikke har noe å utsette på selve temaet «eller innholdet i programmet for øvrig. Programmet tok opp et forhold som det tilligger pressens plikt å sette fokus på. Det er den journalistiske framgangsmåte og metode for å framskaffe informasjon det reageres mot».
Klageren innklager programmet «på grunn av at redaksjonen tok opp telefonsamtaler med polititjenestemenn på bånd uten at polititjenestemennene på noen måte var forhånds-informert om dette og at disse telefonsamtalene senere ville bli brukt i programmet. Jeg mener dette er et klart presseetisk overtramp og i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 3.3».
Klageren hevder at det ikke kan være avgjørende «at det var en programdeltaker og ikke NRK journalisten som foretok samtalen/intervjuet. Det vil være en utilsiktet omgåelse av normen dersom en journalist skulle kunne fri seg fra de presseetiske normene ved å bruke tredjepersoner i intervjusituasjoner».

TILSVARSRUNDEN:
NRK Brennpunkt anfører at «programansvarlig aldri har presset medvirkende til å ringe politiet». Redaksjonen anfører at de fikk hennes tillatelse til å gjøre opptak av samtalen, da hun skulle ringe politiet «etter at hennes ekssamboer atter en gang hadde brutt besøksforbudet».
«To dager etter den første telefonsamtalen til politiet tok vi blant annet opptak av flere andre telefonsamtaler ?Pia? tok. Deriblant ringte ?Pia? til politiet en gang til».
NRK Brennpunkt anfører at polititjenestemennene ikke befant seg i noen intervjusituasjon i forhold til Brennpunkt. «Samtalene foregikk mellom ?Pia? ? en norsk samnfunnsborger som søkte politiets hjelp og hennes lokale politikammer». «Dersom politiet i en slik situasjon skulle ha et krav på forhåndsvarsel om at samtalen vil bli tatt opp og eventuelt brukt i ett fjernsynsprogram, måtte hensynet være at politiets håndtering av borgernes henvendelser vil påvirkes hvorvidt den bli gjenstand for dokumentasjon og eventuell offentliggjøring. Et slikt hensyn er ikke beskyttelsesverdig. Politiets og andre offentlige myndigheters håndtering av borgernes henvendelser skal generelt tåle offentlighetens lys».
Redaksjonen aser det ikke er presseetisk betenkelig å publisere skriftlig korrespondanse mellom borger og politi, så lenge vedkommende borger samtykket i dette. «Prinsippet må bli det samme også for muntlig saksbehandling». «?Brennpunkt? valgte å bruke opptakene av disse samtalene i programmet da de viser hvilken informasjon ?Pia? fikk om sine rettigheter og hvordan politiet opptrer i slike situasjoner». Redaksjonen påpeker at «det i selve programmet ikke fokuseres noe på vedkommende polititjenestemenn. Disse fremtrer kun som anonyme representanter for en av flere etater som spiller en rolle i forhold til ?Pia?s situasjon».

Klageren fastholder klagegrunnlaget, og viser på ny til Vær Varsom-plakatens punkt 3. 3. «Det kan ikke være et avgjørende moment at vedkommende som snakket med politiet over telefon selv samtykket til at samtalen ble tatt opp. Det er ikke hensynet til denne personen som er det sentrale her, men derimot den eller de som er uvitende om omstendighetene/ opptaket som har krav på at premissene klarlegges».
Klageren anfører at muntlig og skriftlig korrespondanse ikke kan sammenlignes. «En samtale over telefon vil normalt være basert på en umiddelbar kommentar til konkrete spørsmål, uten at polititjenestemannen umiddelbart kan kontrollere og foreta en nøye vurdering av alle sakens sider, slik politiet er pliktig til i forhold til vår objektive rolle. En slik samtale vil da lett kunne bli løsrevet fra en sammenheng i en kompleks sak».
Klageren legger til at politiet uansett burde «vært varslet om opptakene før samtalene ble publisert». «Slik programmet var lagt opp var politiet fullstendig avskåret fra å kunne gi tilleggskommentarer til de samtalene NRK planla å publisere».

NRK Brennpunkt anfører at det «må være en klar hovedregel at pressen fritt skal kunne dokumentere kommunikasjon mellom borgerne og offentlige myndigheter. Når det som i dette tilfellet skjer med borgerens egen medvirkning, finnes det ingen betenkeligheter». Redaksjonen kan ikke se at politiet skal ha en «spesiell beskyttelse» der muntlig saksbehandling blir unntatt offentlighet. «I denne saken kunne ?Pia? selvfølgelig ha gjengitt sine samtaler med politiet, overfor Brennpunkt-redaksjonen og allmennheten. Når man i stedet for har valgt å avspille lydopptak fra de originale samtalene, har man i realiteten ikke gjort annet enn å formidle samme faktum gjennom de opprinnelige kildene». «Programmet inneholder heller ingen generelle eller konkrete beskyldninger mot politiet, som skulle tilsi at politiet burde ha vært gitt noen særskilt tilsvarsrett».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en dokumentar i NRK Brennpunkt, der temaet er kvinner som har måttet flykte fra angivelig voldelige ekssamboere og eksmenn. Under programmet sendes det utdrag fra to telefonsamtaler mellom en av kvinnene og politiet. Klageren, politimesteren i Narvik politidistrikt, reagerer på at redaksjonen tok opp telefonsamtalene med politi-tjenestemennene på bånd, uten å informere om dette. Etter klagerens syn skulle NRK gjort politimennene oppmerksom på intervjusituasjonen, og mener det ikke kan være avgjørende at det var kvinnen og ikke NRK-journalisten som deltok i samtalen.
NRK Brennpunkt mener at polititjenestemennene ikke befant seg i noen intervjusituasjon i forhold til Brennpunkt, men i samtaler mellom kvinnen som søkte politiets hjelp og hennes lokale politikammer. Etter NRKs syn må politiet og andre offentlige myndigheters håndtering av borgernes henvendelser tåle offentlighetens lys. Redaksjonen anfører at den valgte å bruke opptakene av samtalene for å vise hvilken informasjon ?Pia? fikk om sine rettigheter. NRK påpeker at det i selve programmet ikke fokuseres på vedkommende polititjenestemenn.

Pressens Faglige Utvalg vil på generelt grunnlag vise til Vær Varsom-plakatens punkt 3.10, der det heter at skjult kamera/mikrofon bare skal brukes i unntakstilfeller og at forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.
I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at det primært klages over Brennpunkts arbeidsmetode, og ikke på opplysningene som framkommer i telefonsamtalene. Utvalget kan ikke se at dette dreier seg om en ordinær intervjusituasjon, men anser at opptakene er gjort for å dokumentere en kvinnes henvendelse til politiet om sine rettigheter og politiets muligheter til å hjelpe. Slik utvalget ser det, formidler opptakene en offentlig etats umiddelbare svar på et enkeltmenneskes henvendelse. I den sammenheng opptakene framstår, må de betraktes som vesentlig informasjon for å formidle kvinnens livssituasjon.
Utvalget mener imidlertid at redaksjonen burde ha meddelt politiet at samtalene kom til å bli brukt i programmet.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at NRK Brennpunkt ikke har brutt god presseskikk.

Stavanger, 24. oktober 2000

Thor Woje,
Catharina Jacobsen, John Olav Egeland, Liv Ekeberg,
Harald Berntsen, Grete Faremo